Jeg har lest litt igjen, da.

Før leste jeg nesten bare krim, grøss og gru. Etter et lite rendezvous med Jo Nesbø mista jeg helt lysten til å gi meg selv flere jævlige bilder på netthinnen, så jeg sjekket ut bibliotekets fiffige app for lån av ebøker til iPad’en min.

Etter det har jeg faktisk lest flere bøker som ikke hører til krimsjangeren, og det går jo helt fint. Skulle du ha sett.

Om du har veldig lyst til å se hvilke bøker jeg har lest, så er oversikten over 2014-bøkene her.

Av de bøkene jeg har lest vil jeg gjerne trekke fram den foreløpig sist fullførte, nemlig Levi Henriksens Harpesang. Det er vanskelig å beskrive boka, så jeg rapper heller litt fra det som står bakpå:

Det er himmelsk sang plateprodusenten Jim Gystad en bakrusmorgen får høre i Vinger kirke. Stemmene fra benkeraden bak ham formelig løfter ham inn i evigheten, bort fra den trauste liksombluesen som han til daglig prøver å puste liv i. Og for første gang på lenge slipper meningsløsheten taket. Det er De Syngende Søsken Thorsen som befinner seg i forsamlingen. I forgangne år har de turnert USA og solgt hundretusenvis av plater, singler med titler som «Det er mitt kors å bære» og «Tretti sølvpenger oppå vår Faders bibel». De fant alle tre kjærligheten. De mistet den. Og de opptrer ikke mer. Etter dette er Jims liv egentlig bare fylt av én ting: Han vil vekke sangen til live hos De Syngende Søsknene Thorsen. Han blir satt på de vanskeligste prøver. Og det vanskeligste av alt: å bringe kjærligheten tilbake i livet deres igjen.

Det er en utrolig fin bok. Anbefales!

Ellers har jeg lest Monstermenneske av Kjersti Annesdatter Skomsvold. Det er en ganske merkelig bok, faktisk noe av det merkeligste jeg har lest. Første del var sterk å lese, fordi den beskriver det å være sterkt rammet av ME. Så handler boka mest om en forfatters kamp for å få skrevet og utgitt en bok. Jeg gikk selv en gang med en forfatter i magen. I hvert fall trodde jeg det. Så langt har det ikke ført til annet enn ymse blogginnlegg. Etter å ha fulgt med på andre som skriver bøker, så frister det egentlig ikke så mye lenger. Som jeg har sagt før; det er helt greit for noen må jo faktisk lese bøkene også, og jeg liker veldig godt å lese. Men tilbake til Monstermenneske: Det er en slags metabok. Hun skriver om å skrive, skriver en bok om å utgi en annen bok. Det er innmari snodig, og deler av det ble litt for omstendelig for meg. Andre deler er innmari fine, spesielt den første delen, som sagt. Den er både vakker og vond! Det Monstermenneske gjorde med meg er at jeg fikk lyst til å lese boka hun ga ut først, nemlig Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. Så det er en plan.

 

Reklame

Tidsreiser er konge!

Jeg har fått dilla på ebøker – og for bare et par måneder siden ble biblioteket jeg hører til koblet til eBokBib; et elektronisk bibliotek der du kan låne bøker til ditt nettbrett/din smartphone. Selv har jeg en bestevenn i min iPad Mini, og den er ypperlig å lese bøker på. Ikke er den særlig tung og den er lett å få med seg i veska.

Jeg har allerede lest en rekke bøker fra ebokbiblioteket, blant annet den kjempesøte, morsomme og ganske snodige «Leserne i Broken Wheel anbefaler«, debutboka til svenske Katarina Bivald. Feelgood-elskere bør kaste seg over denne!

Sara Lindqvist fra Haninge utenfor Stockholm er en litt «grå mus» som elsker bøker. Hun brevveksler med den mye eldre, amerikanske Amy Harris og blir etter hvert invitert til å besøke henne i Broken Wheel; et småsted i Iowa. Sara, som nylig mistet jobben i en bokhandel, reiser avgårde – men da hun ankommer er Amy Harris død. Innbyggerne i Broken Wheel bestemmer seg for å ta seg av den ensomme turisten på Amys vegne. Det fører blant annet til flere nye vennskap, noen kjærlighetshistorier og at den halvdøde byen får sin helt egen bokhandel, men hva skal de gjøre når Saras turistvisum snart går ut?

Tilfeldigvis har jeg også kommet over to bøker som begge handler om tidsreiser. Det er to svært ulike bøker, for å si det mildt.

Den første jeg leste er «Den tidsreisendes kvinne» av Audrey Niffenegger. Dette er en kjærlighetshistorie som strekker seg over lang tid. Henry treffer Clare første gang da hun er 6 år. Selv er han godt voksen og på en av sine ufrivillige tidsreiser. Han ankommer kliss naken, uten å vite hvor eller når han er. Clare tar dette pent, og ordner siden at det alltid ligger klær og sko og venter på Henry. For dette er bare det første av en lang rekke besøk til engen nær der Clare bor. Når Clare blir voksen treffes de i begges nåtid, og gifter seg. Men livet sammen er ikke enkelt når den ene personen stadig blir kastet avgårde til for- eller fremtid, uten å vite når han kommer tilbake og i hvilken tilstand.

Boka er også filmatisert, og jeg valgte å se filmen etter at jeg var ferdig med boka, til tross for at jeg pleier å bli skuffet. Forberedt på at filmen ville måtte mangle en rekke elementer fra boka, ble det en helt ålreit opplevelse å se den likevel.

Det var deilig å lese bøker utenom krimsjangeren. Det er jo ellers det jeg pleier å lese mest av, men etter å ha lest noen Jo Nesbø-bøker nylig, fikk jeg brått nok av vold og jævelskap. Jo Nesbø er bra, altså, men skildringene hans er noen ganger så grusomme at jeg skulle ønske jeg ikke hadde lest dem. Jeg skal ha en lengre pause før jeg eventuelt vender tilbake til Harry Hole-bøkene, siden jeg liker å fullføre en serie. Får se om jeg har mage til det.

En dag jeg bladde rundt i eBokBib på leting etter interessante bøker, kom jeg plutselig over en gammel helt; Stephen King. Som ung slukte jeg bøkene hans, og elsket dem høyt og inderlig. Favorittene mine var «It» og «The Stand», og sistnevnte har jeg lest flere ganger, samt sett tv-serien som bygger på boka. King sine bøker inneholder som oftest et eller annet overnaturlig tema, og er ofte så nervepirrende spennende at det er vanskelig å legge historiene vekk. Men på et eller annet tidspunkt mistet jeg interessen og har dermed ikke fulgt særlig godt med på King sine utgivelser de siste 18-20 åra. Jeg fikk med meg «Insomnia» og «Hearts in Atlantis», men ingen av dem gjorde særlig inntrykk. Jeg sviktet kongen og gikk videre på leting etter leseropplevelser andre steder.

Inntil nylig, da jeg altså kom over en nyere bok av Stephen King: «22.11.63«. Tittelen sa meg ingenting; jeg fattet ikke at det var en dato med en gang. Så leste jeg omtalen, og satte meg straks opp på venteliste. I natt ble jeg ferdig med de nærmere 900 sidene  (King gir deg virkelig mye lesing for pengene!), og for en historie det var!

Jake Epping er en ganske vanlig mann, en fraskilt, 35-årig high school-lærer, som bor i en liten by i Maine, USA. Kompisen hans, Al, driver en lokal kafé der han selger innmari billige burgere. Så billige at det går rykter om at innholdet må være noe annet enn oksekjøtt. En dag forteller Al at det finnes en portal i kafeen hans, der man blir tatt tilbake i tid, nærmere bestemt til 9. september 1958, presis klokken 11:58. Hver gang man passerer gjennom portalen vil man alltid havne på samme sted og tid. Når man drar tilbake, uansett hvor mange timer, dager, uker man har vært i fortiden, vil det aldri ha gått mer enn 2 minutter i vår tid. Returnerer man til fortiden vil alt som skjedde forrige gang man var der bli visket ut.

Jake tviler sterkt på historien han blir fortalt, men hva skal han tenke om at Al over natten har blitt eldre og er på et sent stadie av en dødelig kreftsykdom? Han var frisk og fin forrige gang Jake traff ham.

Al greier å overtale Jake til å forsøke portalen, og når han selv opplever å havne i 1958 blir han overbevist. Han overtar et oppdrag Al hadde gitt seg selv, men ikke greid å fullføre fordi han ble alvorlig syk: Han skal stanse attentatet på John F. Kennedy, 22. november 1963. Men er det mulig når fortida jobber så sterkt imot endringer, og hvilke uforutsigbare konsekvenser vil det gi for menneskeheten dersom han lykkes?

Mer om handlingen vil jeg ikke røpe, annet enn å si at det er en intenst spennende historie, krydret med detaljerte beskrivelser av livet i USA på slutten av 50-tallet og begynnelsen av 60-tallet. Bare det synes jeg gjorde boka verdt å lese! Som leser får man også med seg livet til Lee Harvey Oswald de siste årene av hans liv. Her har forfatteren gjort et glitrende stykke arbeid, og heldigvis har han unngått å havne i konspirasjonsfella. Jeg googlet L.H. Oswald, samt en del andre navn som dukker opp i historien,  og det virker som King har holdt seg til fakta hele veien. Stephen King skriver selv i etterordet at han gjennom flere års studier kom fram til at han anser det som høyst sannsynlig at Oswald opererte på egenhånd.

Boka er absolutt lesverdig, og om du vanligvis ikke er så betatt av tidsreiseaspektet, så er det så mye i denne boka som gjør det til en stor leseopplevelse likevel. Jeg anbefaler den varmt, og håper det er mange der ute som får en like fin lesestund som meg!

Klaustrofobisk og ulidelig spennende

Tenk deg at alt det du tar for gitt; skoger, hav, blå himmel, solskinn og grønne enger… alt dette finnes ikke. Hele din verden, hele ditt univers befinner seg i en rund bygning, en silo, under bakken, fordelt på over hundre etasjer. Du har aldri vært utenfor bygningen, men du vet at verden utenfor er gold og øde, at lufta der er giftig og at det ikke finnes noe som kan leve der. I det fjerne skimter du ruinene av høye bygninger. Grunnen til at du vet dette er at det er plassert noen kameraer over bakken, og bildene utenfra blir vist på  store skjermer inne i siloen.

Du tør ikke snakke om «utenfor», det er tabubelagt, ulovlig og farlig. Den som våger å snakke om det som er utenfor siloen blir arrestert og dømt til å vaske. Det vil si at vedkommende får på seg en slags romdrakt, og blir sendt for å rense kameralinsene utenfor så skjermbildene blir klare å se på. Etter vaskingen vandrer personen avgårde, men velter snart overende – forgiftet av luften, og der blir vedkommende liggende. Lar du blikket sveipe over skjermen vil du se at det ligger flere urørlige kropper innpakket i romdrakter, alle sammen dømt til samme straff: Vasking, og så døden.

Ingen har latt være å vaske, og det forundrer alle som tør å tenke på det. De dødsdømte selv har skreket at de ikke kommer til å vaske, ikke tale om! Men alle som ble sendt ut har gjort det, etter at de har sett seg rundt med store øyne. De har gestikulert til dem som er innenfor, pekt rundt seg og virket opprømte og glade. Så har de vasket, gått litt – og falt om døde.

Dette er litt av handlingen i Silo-serien til Hugh Howey, en amerikansk forfatter. Serien er på 9 bøker, men disse bøkene er samlet i 3 samlinger: Wool, Shift og Dust. Så vidt jeg kan se har ikke bøkene kommet ut på norsk, men «Ull» ble nettopp gitt ut på svensk.

Forfatteren Hugh Howey skrev først «Wool» som en novelle, og publiserte den selv via Amazon’s Kindle Direct Publishing system. Mange fikk øynene opp for historien. Ettersom historien ble stadig mer populær, valgte han å skrive videre på historien, og den vokste altså til 9 bøker. Kjøper du e-boksamlingene på engelsk (de 3 jeg nevner over), får du dem for en slikk og ingenting.

Jeg har vært fullstendig fengslet av denne serien den siste tida. Først fikk jeg ikke helt taket på «Wool», men et stykke ut i boka ble det så spennende at jeg fikk helt hetta. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle greie å lese ferdig, men jeg greide jo ikke å la være heller. Det fortsatte like spennende i de to andre bøkene, og i dag leste jeg siste side. Hulk! For en verden! For en historie! Denne kommer jeg til å ha med meg videre en god stund, for selv om bøkene er ferdiglest er det vanskelig å legge fra seg personene og hendelsene.

Dette er nok en dystopisk science-fiction-serie, eller en postapokalyptisk thriller-serie. Uansett hva man kaller det, dette er virkelig bøker jeg blir fenglset av, noe jeg har skrevet om tidligere også. Av de jeg har lest hittil, så er denne på høyde med The Hunger Games, ja faktisk lurer jeg på om jeg ikke liker denne serien enda bedre. Den gir også et skremmende bilde av hva som kan skje når menneskeheten tar feil valg, og hvordan maktmennesker manipulerer og kontrollerer for å få ting som de vil.

Nå venter jeg utålmodig på at bøkene skal bli filmatisert. Filmrettighetene er solgt, og hvis ryktene stemmer så kommer det snart film. Må det være sant!

Dette er en tysk trailer fra YouTube, men jeg mistenker at den er laget i forbindelse med utgivelse av boka i Tyskland. Uansett synes jeg den er godt laget og gir et lite innblikk i en skremmende verden.

 

En marerittverden – kun for barn

Jeg har nettopp lest meg gjennom en bokserie av Michael Grant, kalt Gone-serien. Det er en serie på seks bøker; Gone, Hunger, Lies, Plague, Fear og Light. (Serien finnes også på norsk, men så vidt jeg kan se er det kun de fire første som er oversatt.) Ifølge norske Wikipedia er serien «dystopisk science-fiction», men forfatteren selv skriver på sin Facebook-side at han ikke synes historien passer helt inn i noen kategori. Min beskrivelse..? Fluenes Herre på speed, tilført ekstreme superkrefter. Det mangler ikke på ondskap, sadisme, eller egoisme. Og alt blir utført av barn. (Ja, og så noen monstrøse skapninger, da.)

I det ene øyeblikket står læreren ved tavla og underviser. I det neste er han borte. Poff. Det samme gjelder alle de andre lærerne ved skolen i Perdido Beach. Og ikke bare lærerne, men alle elever som er 15 år og eldre. Snart viser det seg at det ikke bare er på skolen folk er forsvunnet. Alle mennesker over 15 er borte, og et stort landområde er innestengt i en ugjennomtrengelig og ugjennomsiktlig sfære med en diameter på ca 3 mil. Telefoner, Internett og tv virker ikke lenger. Inne i sfæren befinner drøyt 300 barn seg, i alderen 0-15. For å gjøre det hele enda mer uforståelig og skremmende, har en del av disse barna utviklet evner litt utenom det vanlige. Disse evnene bryter med alt vi kjenner av fysiske lover.

Det tar tid før man får noen svar på hvorfor dette umulige har skjedd, faktisk så lang tid at jeg ble irritert av å ikke skjønne noe. Jeg liker å forstå, men det gjør sikkert disse ungene også – og de må jo forholde seg til alt dette som er hinsides enhver forståelse. Først er de mest opptatt av å tømme butikkene for snacks og godis. Etter hvert handler det bare om å overleve. Det som er felles for alle bøkene er: Når du tror det ikke kan bli verre, så blir det mye, mye verre. Og enda litt til.

Første gangen jeg kom borti serien, kikket jeg gjennom hylla med ungdomslitteratur i en bokhandel på CC Vest. Jeg var sikkert der for å hjelpe Tenåringen å finne noen nye bøker, men Gone fenget ikke hans interesse. Mora hans derimot, har ikke fått serien ut av hodet. For en stund siden lastet jeg ned serien på min elskede iPad Mini, og dermed var jeg fanget i en verden, som virkelig ikke egner seg for barn, ironisk nok…

Jeg har jo lest noen bøker i kategorien «dystopi», som for eksempel Hunger Games. Det er jo heller ikke spesielt barnevennlig innhold, så jeg har skjønt at denne kategorien (dersom man kan kalle ungdomsbøker en kategori), er mye råere og mer voldelig enn de fleste bøker «for voksne». Som ungdom slukte jeg Stephen Kings bøker, men etter hvert har jeg blitt mer pinglete, og holder meg til mest krim og thrillere. Med Gone-serien fikk jeg et gjensyn med ungdommens favoritt. Herr King selv anbefaler forresten Gone-serien. Ikke så rart, den passer jo fint inn i hans gale univers. 🙂

For å oppsummere: Gone-serien er ikke for pingler, eller for dem som stiller krav om at det må være høyverdig litteratur. Det er ikke så dårlig skrevet, men det er jo et stykke unna Ibsen, likevel. Historien er på tilsammen ca 3000 sider, og i motsetning til en rekke amerikanske tv-serier, blir det både avslutning og svar, sånn etter hvert. Muligens blir det også en tv-serie av dette, men det vil tiden vise.

Om du orker å utsette deg for livet i The Fallout Alley Youth Zone – lykke til og velbekomme! Selv sitter jeg igjen og lurer på hva i all verden jeg skal lese nå.

I’m not dead, yet…

Stakkars, stakkars forsømte bloggen min. Jeg har tatt altfor lang ferie, men nå er det skjerpings. Utenfor vinduet er det grått og vått, noe det igrunn har vært en stund – så hvorfor har jeg ikke sittet konstant foran bloggen min og tastet? Jeg skylder på de slemme menneskene som har laget Sims for facebook. Det er et farlig spill som gjør deg til en skjelvende misbruker i løpet av null komma svisj.

Spillet er i beta, noe som vil si at det ikke er helt ferdig ennå. Betaspillerne får grå hår og stressnivå som når gjennom taket, og spillutviklerne får vite om alle bugs og feil som de så kan rette opp. Dessverre tar det ofte litt tid å rette det opp, og de stakkars avhengige sitter gråtende foran pc’ene sine og lurer på hvorfor de ikke får spille.

Det er jo egentlig litt fint, for da fikk jeg lest ferdig den überspennende og hypnotiserende boka jeg nylig lånte på biblioteket. ‘Hypnotisøren’ av Lars Kepler, som er et pseudonym for forfatterparet Alexander og Alexandra Ahndoril. Det er en svært brutal krimbok, til tider er beskrivelsene nesten for ille for min sarte sjel – men samtidig er boka så adrenalinspennende at jeg ikke greide å stoppe. Den stakkars Tenåringen min, som bare skulle spørre meg om et eller annet da jeg var på det aller mest intense i boka, fikk et rasende «hold deg unna til jeg er ferdig!», så dette er ingen familievennlig bok på noen som helst måte.

Nå som jeg er ferdig med boka, skal jeg forsøke å rette opp igjen forholdet til sønnen min – jeg håper det ikke er for sent…

Så hva annet er nytt?

Jeg er ferdig med utslett, hurra hurra! Det er litt merker i huden her og der, men stort sett ser jeg ganske meg selv ut igjen. Etter sakte nedtrapping, greide jeg også å komme meg av kortisontablettene. Dessuten tar jeg nå bare en allergitablett i døgnet – den tar jeg når jeg legger meg, og gjør at jeg må ha nærmere 9 timer søvn for i det hele tatt å greie å stå opp. Enten det, eller så er det ME’en som gjør det – ikke godt å si. Jeg har det sånn i perioder at jeg bare må sove og sove, uten at det blir nok. Andre ganger vil jeg sove, men får ikke til – så jeg foretrekker igrunn der jeg er nå. Å sove er utrolig deilig…

Skolen har begynt igjen, noe som tar hardt på både mor og Tenåring. Jeg er veldig glad for at vi snart skal ha ferie (igjen), for nå er det ikke lenge til vi fyker over Atlanter’n og menger oss med sørstatsfolket! Vi grue-gleder oss, mest gleding – og jeg tror jeg har det meste av detaljer på plass nå. Jeg er nemlig svært avhengig av å detaljstyre når jeg skal gjøre noe ukjent og skummelt. En stund var jeg lettet og glad over å ha nesten alle overnattingene på plass. Så skrev Aftenposten en artikkel om hvordan enkelte turister har opplevd at de ikke får hotellrommene de har bestilt via hotels.com. Gjett hvem som har bestilt alle overnattingene via hotels.com!? Du får bare gjette én gang…

Kommer du på 15?

Fant denne på Facebook, men tenker den egner seg fint på blogg også. Hvem som vil kan være med – skriv gjerne her i kommentarfeltet om du ikke har en blogg du vil skrive det på. Dette er ikke blodig alvor, det er bare for gøy. 🙂

I løpet av 15 minutter skal du skrive ned navnene på 15 forfattere/poeter som du føler har påvirket deg og som du har med deg videre i livet.

Her er min liste:

1. André Bjerke
2. Hans Børli
3. Ingvar Ambjørnsen
4. Stephen King
5. Jo Nesbø
6. Ian Rankin
7. Kahlil Gibran
8. Sue Monk Kidd
9. Stieg Larsson
10. Arnaldur Indridason
11. John Ajvide Lindqvist
12. Inger Hagerup
13. Astrid Lindgren
14. Anne-Cath Vestly
15. Robert Frost

I samme slengen tar jeg med en lignende lek som jeg fikk for litt siden. Det går ut på det samme, men her skal du skrive ned 15 bøker du aldri glemmer.

Min liste:

1. The Stand – Stephen King
2. De gales hus – Karin Fossum
3. Ringenes herre – Tolkien
4. Harry Potter (alle 7) – J.K. Rowling
5. Mio min Mio – Astrid Lindgren
6. Brødrene Løvehjerte – Astrid Lindgren
7. Millennium-trilogien – Stieg Larsson
8. Engelen på det sjuende trinn – Frank McCourt
9. Historien om Pi – Yann Martel
10. Dukken i taket – Ingvar Ambjørnsen
11. Håndtering av udøde – John Ajvide Lindqvist
12. La den rette komme inn – John Ajvide Lindqvist
13. Dracula – Bram Stoker
14. Garps bok – John Irving
15. Stien mot fortiden – Tom Egeland

Da er det din tur (hvis du vil). Hvilke 15 forfattere/poeter og hvilke 15 bøker, glemmer du aldri?

Min søsters vokter (bok)

Kjenner du forfatteren Jodi Picoult? Etter anbefalinger leste jeg først «Heksene i Salem Falls», som handler om heksejakten på en mann dømt for seksuelle overgrep. Den ga såpass mersmak at jeg oppsøkte Deichmann for å låne mer av Picoult, og dermed fant jeg «Min søsters vokter».

Om historien (hentet fra bokkilden.no):

Anna er ikke syk, men hun kunne like gjerne vært det. I løpet av sitt trettenårige liv har hun gjennomgått utallige operasjoner. Hun har nemlig blitt satt til verden for at hennes beinmarg skal redde den eldre søsteren, Kate, fra leukemien hun lider av. Men nå har Anna for første gang begynt å stille spørsmål ved hvem hun egentlig er, og hvem hun ønsker å være. Er hun noe mer enn sin søsters livredder? For Anna tvinger det seg fram en umulig avgjørelse. En avgjørelse som skal splitte familien og som kanskje får fatale følger for Kate.

Jeg synes boken er tankevekkende og sterk. Hvordan ville jeg selv ha handlet, om det var mine barn det gjaldt? Er det uetisk å bruke det ene barnet som donor for å redde det andre? Jeg klarer ikke bli enig med meg selv, men tenker at det uansett handler mye om kommunikasjonen mellom foreldrene og det barnet som har gener til å hjelpe det syke barnet. I boka må det en rettsak til for å få til denne kommunikasjonen, etter at Anna oppsøker en advokat for å få kontroll over sin egen kropp.

Picoult skriver relativt enkelt og rett fram, men har noen setninger som gir gåsehud hos meg. For eksempel «Vi er ikke det første foreldreparet som mister et barn. Men vi er de første som mister barnet vårt. Og det utgjør hele forskjellen.»

Boken er inndelt i kapitler der man får følge tankene og historien til de ulike personene, slik at du får historien belyst fra forskjellige hold. Jeg er stadig ikke helt sikker på om jeg liker denne hoppingen fra person til person, da jeg synes det gir litt dårlig flyt. Jeg har imidlertid fått lyst til å lese flere bøker av Picoult, så helt galt er det ikke.

Historien er også filmatisert og denne har jeg i dag bestilt på dvd. Cameron Diaz spiller rollen som moren, noe jeg er svært spent på. For meg virker Diaz litt for ung for rollen, men jeg skal gi henne en sjanse. Filmen må forresten ikke forveksles med en annen film som heter akkurat det samme.

Jeg ser på nett at Jodi Picoult ikke er helt fornøyd med slutten på denne filmen, ettersom Warner Brothers har valgt å endre denne i forhold til boka. Det gjør meg spent, men samtidig veldig skeptisk. Her er traileren for den som vil se:

Gjensyn med to forfattere

Ettersom formen ikke er altfor god for tida, blir det til at jeg går her og suller i min egen lille boble. Dagene består stort sett av å lage mat, handle inn nødvendige ting, vaske opp, lage mer mat. Innimellom dette hviler jeg, koser med fuglene og leser bøker. Ikke mye å skrive hjem om, som dere skjønner. (Det vil si, jeg skriver jo faktisk om det. Stakkars dere!)

Når jeg leser bøker jeg liker godt, vil jeg gjerne fortelle det videre. Denne gangen har jeg hatt gjensyn med to krimforfattere jeg har lest det meste av tidligere. Det er ikke bestandig slike gjensyn lever opp til forventningene, dessverre.

Jeg begynner med hun som har vært det lengste bekjentskapet, nemlig Patricia Cornwell. En periode slukte jeg bøkene hennes og i bokhylla mi står i hvert fall 13 av dem, de fleste i engelsk pocket. Om noen skulle føle for å låne dem er det bare å si fra. Bøkene handler om Scarpetta, en kvinnelig rettsmedisiner. Innholdet er til tider ganske gørrete, for å si det rett ut. Det er gjerne en eller annen gærning som dreper på de mest bestialske måter, og så skal hovedpersonene finne fram til gjerningsmannen (eventuelt -kvinnen) via Scarpettas utrettelige jakt på bevis hos ofrene. Med seg på jakten har hun den forsofne politimannen Marino og det uangripelige superdupergeniet, niesen Lucy.

Som sagt, jeg var blodfan av disse bøkene tidligere, men har ikke lest noe av henne på lenge. For en tid siden meldte jeg meg inn i en bokklubb og en av bøkene jeg fikk i velkomstpresang var en Cornwell-bok i norsk oversettelse. Det er visstnok den femtende hun har skrevet og heter ‘De dødes bok’.

Kort fortalt handler boka om en gal fyr som tar livet av flere kvinner og fellestrekket er at de har hatt kontakt med en talkshowvertinne.

Dessverre ble jeg ganske skuffet over historien. Jeg er ikke sikker på om det er fordi jeg leste den på norsk, fordi jeg har endret meg, eller fordi forfatteren har begynt å kjede seg. Kanskje er det en blanding av disse? For med denne boken fikk jeg et inntrykk av en heller uengasjert forfatter. Historien var rotete fortalt, det virket som Cornwell ikke hadde giddet skrive mer enn akkurat nødvendig for å få historien til å henge sammen. Fra før av har jeg alltid syntes at persongalleriet virker nokså kalde og ufølsomme, selv om jeg tror forfatteren egentlig ønsker å fremstille dem som det motsatte. Denne boken ga ikke noe bedre inntrykk enn tidligere, for å si det sånn. Dessuten henger ikke tittelen på greip, etter min mening, uten at jeg skal røpe noe mer om historien. Skal du lese noe av Cornwell anbefaler jeg heller de første bøkene hennes.

Den neste forfatteren jeg fikk et gjensyn med, er den islandske forfatteren Arnaldur Indriðason. Han har ikke like lang bibliografi som Patricia Cornwell, men forhåpentligvis vil det komme mange flere bøker fra denne mannen. Av de syv bøkene som har kommet ut på norsk, har jeg nå lest seks av dem. Jeg oppdaget ham etter at faren min kom med en anbefaling, og spesielt de første bøkene hans ble jeg virkelig dratt inn i. I hvert fall èn av bøkene er filmatisert, muligens flere.

Biblioteket meldte om at jeg endelig hadde nådd toppen av ventelisten og at ‘Irrganger’ var klar til avhenting. Det tok meg vel bare et par dager å lese ut boka, så nestemann på lista trengte ikke vente særlig lenge. 🙂

Historien begynner med en fyr som drar på byen i Reykjavik, treffer ei jente og doper henne med rohypnol. Når det dukker opp et lik i historien var jeg først sikker på det var denne jenta, men offeret er fyren selv. Til pass for ham, kan man kanskje si. Politiet famler i blinde og har igrunn ikke andre spor å gå etter enn et sjal som lukter tandoorikrydder.

Jeg synes Indriðason er en drivende god krimforfatter og at det er ganske fascinerende å lese disse historiene fra Island. Likevel når ikke denne boka opp i nærheten av de andre jeg har lest av ham. Jeg ser Aftenpostens Hans Skei mener boka går på tomgang mye av tida, og det er igrunn en treffende beskrivelse, selv om jeg ikke hadde noen problemer med å lese den ferdig. Den var ikke helt elendig, det vil jeg absolutt ikke påstå, men den manglet en del i forhold til hva jeg forventet.

Det er store forskjeller på de to bøkene jeg trekker fram her. Cornwells hovedpersoner og miljøskildringer er langt unna noe jeg kan kjenne meg igjen i, mens hennes islandske kollega skriver langt mer jordnært og med mer varme. Etter disse leseropplevelsene føler jeg meg ferdig med Patricia Cornwell, men Arnaldur Indriðason skal desidert få flere sjanser til å vinne meg over igjen.

Hun lurte meg

Jeg har en grei nabo som har lånt meg flere bøker av en forfatter jeg ikke tidligere hadde hørt om. Denise Mina, fra Glasgow, gir ut velskreven og mørk krim.  Jeg har så langt lest tre bøker av henne, men regner med det blir flere, for dette er spennende og god lesing. Den siste jeg leste heter Sanctum (også utgitt under navnet Deception), og var noe helt annet enn bøkene om journalisten Patricia Meehan. Det var her jeg lot meg lure.

I prologen til boka står det nemlig at historien bygger på dagboknotatene til Lachlan Harriot, og at disse kom forfatteren i hende via en venn av Harriot. Denne vennen hadde overtatt en gammel pc og, siden Harriot ikke var særlig datakyndig, hadde vennen for sikkerhets skyld gjort et søk på den for å se om det lå noen viktige filer igjen på harddisken. I «søppelkurven» fant han dagboknotatene som boken bygger på. Siden ble disse solgt til Denise Mina, som altså publiserte dem.

Boken begynner med Lachlan Harriots notater, skrevet i sjokk etter at kona hans, dr. Susie Harriot, er kjent skyldig i drapet på en tidligere fengslet massemorder. For å hjelpe kona, går han gjennom papirer og pc’en hennes som befinner seg i hennes låste hjemmekontor, til tross for at hun flere ganger ber ham om å ligge unna. Han begynner dagboken sin for å hjelpe seg med å holde styr på det han finner – og alle tankene han får underveis. I begynnelsen er han overbevist om sin kones uskyld, men tvilen dukker opp etter hvert som han finner bevis for at hun har løyet for ham om flere ting.

Dagboken er velskrevet og spenningen bygger seg opp. Hele tiden mens jeg leste, tenkte jeg at når jeg bare blir ferdig skal jeg jammen ut og google disse krimsakene som boken viser til. Så viser det seg altså at dagboken slett ikke er ekte, slik jeg trodde. Det hele er forfatterens verk, men det er til gjengjeld svært godt skrevet. Jeg bør vel egentlig være lettet, ettersom jeg flere ganger underveis følte stor medlidenhet med de menneskene dagbokforfatteren hang ut med navn og kjennetegn og undret meg over at boken ble tillatt utgitt.

Lachlan Harriot er kanskje ikke spesielt sympatisk, men jeg følte likevel medlidenhet og en viss forståelse for det han skriver og gjør, spesielt ettersom det kommer fram hvordan han har blitt behandlet av kona.

Er du glad i krim er Sanctum så absolutt verdt å bruke noen timer på. Jeg er litt usikker på om boken er utgitt på norsk, men ser i hvert fall at den selges billig på nett som engelsk pocket.

Her er en wikipediaartikkel om Denise Mina.

Og her er hennes offisielle hjemmeside.

Dracula

For litt siden gjorde jeg meg ferdig med Bram Stokers Dracula, en bok skrevet i 1897. På forhånd var jeg skeptisk til å lese en såpass gammel bok, da min erfaring med eldre litteratur ikke alltid har vært så positiv. Jeg bestemte meg for å gi den en sjanse likevel, det er jo interessant å se hva vampyrjegeren Buffy og lignende serier bygger på. Jeg angrer ikke, Dracula er en drivende god bok, etter min mening!

Språket er godt modernisert og bød ikke på noen vanskeligheter. Den er bygget opp som en samling dagbokinnlegg, brev og avisutklipp, noe som var vanlig i romaner på 1800-tallet. Historien var særdeles spennende, så det var til tider vanskelig å legge boka ifra meg.  (Som jeg ofte opplever etter å ha lest ferdig en god bok, havnet jeg i et slags hull etterpå der jeg ikke klarer begynne på noe nytt, men det går seg nok til.)

Det var ganske sjarmerende å se hvordan bokas hovedpersoner er beskrevet. Kvinnene er selvsagt nydelige, små vesener som er kjærlige, oppofrende og godheten selv. Mennene er tapre, beskyttende og galante – og lover hverandre stadig evig vennskap. Likevel er nok spesielt Mina Harker en ganske moderne kvinne på mange måter, idet hun benytter seg av såpass nymotens oppfinnelser som skrivemaskin! Hun er også så intelligent og snartenkt at hun blir sammenlignet med en mann på det området. Snakk om kompliment, dere.

Historien er som følger: Jonathan Harker er en ung advokat som blir bedt om å reise til grev Dracula i Transylvania, for å bistå ham i kjøp av en eiendom i London. Greven er høflig og imøtekommende, men lukter skrekkelig vondt og har et merkelig utseende. Ikke spiser eller drikker han, og han er kun våken om natten. Harker hjelper ham med papirer som skal til for å fullføre kjøpet, deretter blir han bedt om å bli på borgen en tid slik at han kan hjelpe Dracula i å forbedre sitt engelsk og øke kunnskapene om livet i England. Harker forstår etterhvert at han er fange på borgen og at greven slett ikke har tenkt å la ham reise hjem igjen.

Greven selv legger ut på reisen mot England.

I England venter Mina på sin forlovede, mens hun bor hos sin rike venninne Lucy som er omgitt av beilere. Lucy går i søvne og Mina forsøker hindre henne i å skade seg. Etter disse turene har hun to sår på halsen, og hun blir langsomt sykere og sykere. Flere leger kommer til, den ene er Van Helsing som nok tidlig forstår at Lucy blir tappet for blod av en vampyr. Dette sier han først ingenting om, men han gjør hva han kan for å forhindre vampyren i å gjøre større skade. Flere blodoverføringer, samt utstrakt bruk av hvitløk forhindrer dessverre ikke at Lucy til slutt dør. Etter dødsfallet oppdager Van Helsing og mennene at Lucy er en udød, og under dramatiske omstendigheter får de stoppet hennes nattlige overfall på Londons barn. En påle gjennom hjertet og et avsagd hode gjør susen.

Jonathan har i mellomtiden klart å rømme fra Draculas borg og han gifter seg med Mina. Hun blir fryktelig trist når hun hører Lucy er død, men Van Helsing og de andre forstår at det er Dracula som står bak og bestemmer seg for at han skal stoppes. Draculas hevn er selvsagt å overfalle Mina, suge blod av henne samt tvinge henne til å drikke hans blod. Dermed er forvandlingen i gang og den eneste måten å redde henne på er at Dracula dør.

En lang, dramatisk reise følger. Jeg skal ikke gå inn på den her, men det er i hvert fall spennende greier!

Det er laget flere filmatiseringer om Dracula, og på biblioteket fikk jeg låne Bram Stoker’s Dracula fra 1992. Jeg gledet meg til å se den, men guri så skuffa jeg ble. Hvordan i alle dager klarte de få de edle, gudfryktige og gode menneskene til å bli noen sexhungrige tøser? Dette er ikke Bram Stokers fortelling, den ligner jo knapt. I filmen har de funnet på en bakgrunnshistorie der grev Draculas store kjærlighet begår selvmord fordi hun tror han er drept i krigen. Han forbanner Gud og kirken og blir som straff forvandlet til en slags djevellignende skapning som suger blod av ofrene sine. Mens Jonathan Harker er fange i borgen hans, oppsøker Dracula Mina i London og de forelsker seg. Det viser seg at Mina er en reinkarnasjon av hans elskede fra flere århundrer tilbake, og selv da hun etterhvert gifter seg med Jonathan er det greven hun vil ha. Da han oppsøker henne ber hun om å få bli en vampyr som ham, så de kan leve sammen for evig og alltid.

Blæh, sier jeg bare. De har gjort en historie med svært forsiktige, seksuelle hentydninger til en snuskete og kjedelig film. Fy skamme seg!

Men altså – boka anbefaler jeg til alle fans av vampyrhistorier.

Bram Stoker (1847 – 1912) var irsk. Selv om boka ble ganske godt mottatt da den kom ut, fikk han aldri oppleve den kultstatusen den fikk senere. Stoker arbeidet en periode ved The Lyceum Theatre, ledet av den tyranniske skuespilleren Henry Irving, og skal visstnok være Stokers inspirasjon til skikkelsen Grev Dracula.