Kategoriarkiv: kunst

Jeg har lest litt igjen, da.

Før leste jeg nesten bare krim, grøss og gru. Etter et lite rendezvous med Jo Nesbø mista jeg helt lysten til å gi meg selv flere jævlige bilder på netthinnen, så jeg sjekket ut bibliotekets fiffige app for lån av ebøker til iPad’en min.

Etter det har jeg faktisk lest flere bøker som ikke hører til krimsjangeren, og det går jo helt fint. Skulle du ha sett.

Om du har veldig lyst til å se hvilke bøker jeg har lest, så er oversikten over 2014-bøkene her.

Gyldendal_Henriksen_Harpesang_omslagAv de bøkene jeg har lest vil jeg gjerne trekke fram den foreløpig sist fullførte, nemlig Levi Henriksens Harpesang. Det er vanskelig å beskrive boka, så jeg rapper heller litt fra det som står bakpå:

Det er himmelsk sang plateprodusenten Jim Gystad en bakrusmorgen får høre i Vinger kirke. Stemmene fra benkeraden bak ham formelig løfter ham inn i evigheten, bort fra den trauste liksombluesen som han til daglig prøver å puste liv i. Og for første gang på lenge slipper meningsløsheten taket. Det er De Syngende Søsken Thorsen som befinner seg i forsamlingen. I forgangne år har de turnert USA og solgt hundretusenvis av plater, singler med titler som «Det er mitt kors å bære» og «Tretti sølvpenger oppå vår Faders bibel». De fant alle tre kjærligheten. De mistet den. Og de opptrer ikke mer. Etter dette er Jims liv egentlig bare fylt av én ting: Han vil vekke sangen til live hos De Syngende Søsknene Thorsen. Han blir satt på de vanskeligste prøver. Og det vanskeligste av alt: å bringe kjærligheten tilbake i livet deres igjen.

Det er en utrolig fin bok. Anbefales!

monstermennskeEllers har jeg lest Monstermenneske av Kjersti Annesdatter Skomsvold. Det er en ganske merkelig bok, faktisk noe av det merkeligste jeg har lest. Første del var sterk å lese, fordi den beskriver det å være sterkt rammet av ME. Så handler boka mest om en forfatters kamp for å få skrevet og utgitt en bok. Jeg gikk selv en gang med en forfatter i magen. I hvert fall trodde jeg det. Så langt har det ikke ført til annet enn ymse blogginnlegg. Etter å ha fulgt med på andre som skriver bøker, så frister det egentlig ikke så mye lenger. Som jeg har sagt før; det er helt greit for noen må jo faktisk lese bøkene også, og jeg liker veldig godt å lese. Men tilbake til Monstermenneske: Det er en slags metabok. Hun skriver om å skrive, skriver en bok om å utgi en annen bok. Det er innmari snodig, og deler av det ble litt for omstendelig for meg. Andre deler er innmari fine, spesielt den første delen, som sagt. Den er både vakker og vond! Det Monstermenneske gjorde med meg er at jeg fikk lyst til å lese boka hun ga ut først, nemlig Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. Så det er en plan.

 

Gyllen tale

Om du har levd omtrent like lenge som meg (eller lenger), så husker du muligens en morsom tv-serie med det snodige navnet «Pantertanter«? Originalnavnet er The Golden Girls, og serien handler om fire nokså voksne kvinner og deres liv. Serien gikk på TV i USA fra -84 til -92. I Norge var det TV3 som viste den fra -89 til -97.

goldengirls

For en god stund siden så jeg et klipp fra serien, og ble veldig overrasket over at M.E. blir nevnt. Det vil si, det kalles Chronic Fatigue Syndrome i USA, så det er CFS-navnet som blir brukt.

I dag så jeg klippet på nytt. Jeg bestemte meg for å sjekke litt, for jeg tenker at det neppe er helt tilfeldig at en av hovedpersonene har ME. Og ganske riktig, Susan Harris, en av skaperne av tv-serien, er selv ME-syk og skrev det inn i serien hos en av hovedpersonene.

Ettersom jeg synes dette klippet er så bra, og at jeg tenker at det faktisk kan være allmenngyldig, for det er mange som har dårlige møter med sine leger, der de ikke blir lyttet til eller tatt på alvor, så deler jeg klippet med dere her. Og siden teksten er viktig og jeg ikke fant den gjengitt i tekst noe sted på nett, så har jeg skrevet den ned for dere. 🙂

Dorothy: -Doctor Budd?

Doctor: -Yes..?

Dorothy: -You probably don’t remember me, but you told me I wasn’t sick. You remember? You told me I was just getting old.

Doctor: -Sorry, I really don’t…

Dorothy: -Remember. Maybe you’re getting old?  That’s a little joke.

Well, I’ll tell you, dr. Budd, I really am sick. I have Chronic Fatigue Syndrome, that is a real illness, you can check with the Center for Disease Control.

Doctor: -Oh. Well, I’m sorry about that.

Dorothy: -Well, I’m glad! At least I know I have something.

Doctor: -I’m sure. Well, nice seeing you.

Dorothy: -Not so fast. There are some things I have to say. There are a lot of things I have to say. Words can’t express what I have to say! What I went through, what YOU put me through… I can’t do this in a restaurant.

Doctor: -Good.

Dorothy: -But I will!

Woman: -Louis, who is this person?

Doctor: -Look, miss…

Dorothy: -Sit! I sat for you long enough. Doctor Budd, I came to you sick. Sick and scared. And you dismissed me. You didn’t have the answer, and instead of saying I’m sorry, I don’t know what’s wrong with you, you made me feel crazy like I had made it all up. You dismissed me! You made me feel like a child, a fool, a neurotic who was wasting your precious time. Is that your caring profession? Is that healing? No one deserves that kind of treatment, doctor Budd, no one!

I suspect had I been a man I’d be taken a little bit more serious, and not told to go to a hair dresser.

Doctor: -Look, I’m not going to sit here anymore…

Woman: -Shut up, Louis!

Dorothy: -I don’t know where you doctors lose your humanity, but you lose it. You know, if all of you at the beginning of your careers could get very sick and very scared for a while, you’d probably learn more from that than anything else. You better start listening to your patients. They need to be heard. They need caring. They need compassion. They need attending to. You know, someday doctor Budd, you’re going to be on the other side of the table, and as angry as I am and as ANGRY as I always will be, I still wish you a better doctor than you were to me.

Tidsreiser er konge!

Jeg har fått dilla på ebøker – og for bare et par måneder siden ble biblioteket jeg hører til koblet til eBokBib; et elektronisk bibliotek der du kan låne bøker til ditt nettbrett/din smartphone. Selv har jeg en bestevenn i min iPad Mini, og den er ypperlig å lese bøker på. Ikke er den særlig tung og den er lett å få med seg i veska.

Leserne-i-Broken-WheelJeg har allerede lest en rekke bøker fra ebokbiblioteket, blant annet den kjempesøte, morsomme og ganske snodige «Leserne i Broken Wheel anbefaler«, debutboka til svenske Katarina Bivald. Feelgood-elskere bør kaste seg over denne!

Sara Lindqvist fra Haninge utenfor Stockholm er en litt «grå mus» som elsker bøker. Hun brevveksler med den mye eldre, amerikanske Amy Harris og blir etter hvert invitert til å besøke henne i Broken Wheel; et småsted i Iowa. Sara, som nylig mistet jobben i en bokhandel, reiser avgårde – men da hun ankommer er Amy Harris død. Innbyggerne i Broken Wheel bestemmer seg for å ta seg av den ensomme turisten på Amys vegne. Det fører blant annet til flere nye vennskap, noen kjærlighetshistorier og at den halvdøde byen får sin helt egen bokhandel, men hva skal de gjøre når Saras turistvisum snart går ut?

Tilfeldigvis har jeg også kommet over to bøker som begge handler om tidsreiser. Det er to svært ulike bøker, for å si det mildt.

den_tidsreisendes_kvinne-niffenegger_audreyDen første jeg leste er «Den tidsreisendes kvinne» av Audrey Niffenegger. Dette er en kjærlighetshistorie som strekker seg over lang tid. Henry treffer Clare første gang da hun er 6 år. Selv er han godt voksen og på en av sine ufrivillige tidsreiser. Han ankommer kliss naken, uten å vite hvor eller når han er. Clare tar dette pent, og ordner siden at det alltid ligger klær og sko og venter på Henry. For dette er bare det første av en lang rekke besøk til engen nær der Clare bor. Når Clare blir voksen treffes de i begges nåtid, og gifter seg. Men livet sammen er ikke enkelt når den ene personen stadig blir kastet avgårde til for- eller fremtid, uten å vite når han kommer tilbake og i hvilken tilstand.

Boka er også filmatisert, og jeg valgte å se filmen etter at jeg var ferdig med boka, til tross for at jeg pleier å bli skuffet. Forberedt på at filmen ville måtte mangle en rekke elementer fra boka, ble det en helt ålreit opplevelse å se den likevel.

Det var deilig å lese bøker utenom krimsjangeren. Det er jo ellers det jeg pleier å lese mest av, men etter å ha lest noen Jo Nesbø-bøker nylig, fikk jeg brått nok av vold og jævelskap. Jo Nesbø er bra, altså, men skildringene hans er noen ganger så grusomme at jeg skulle ønske jeg ikke hadde lest dem. Jeg skal ha en lengre pause før jeg eventuelt vender tilbake til Harry Hole-bøkene, siden jeg liker å fullføre en serie. Får se om jeg har mage til det.

En dag jeg bladde rundt i eBokBib på leting etter interessante bøker, kom jeg plutselig over en gammel helt; Stephen King. Som ung slukte jeg bøkene hans, og elsket dem høyt og inderlig. Favorittene mine var «It» og «The Stand», og sistnevnte har jeg lest flere ganger, samt sett tv-serien som bygger på boka. King sine bøker inneholder som oftest et eller annet overnaturlig tema, og er ofte så nervepirrende spennende at det er vanskelig å legge historiene vekk. Men på et eller annet tidspunkt mistet jeg interessen og har dermed ikke fulgt særlig godt med på King sine utgivelser de siste 18-20 åra. Jeg fikk med meg «Insomnia» og «Hearts in Atlantis», men ingen av dem gjorde særlig inntrykk. Jeg sviktet kongen og gikk videre på leting etter leseropplevelser andre steder.

stephen_king_221163Inntil nylig, da jeg altså kom over en nyere bok av Stephen King: «22.11.63«. Tittelen sa meg ingenting; jeg fattet ikke at det var en dato med en gang. Så leste jeg omtalen, og satte meg straks opp på venteliste. I natt ble jeg ferdig med de nærmere 900 sidene  (King gir deg virkelig mye lesing for pengene!), og for en historie det var!

Jake Epping er en ganske vanlig mann, en fraskilt, 35-årig high school-lærer, som bor i en liten by i Maine, USA. Kompisen hans, Al, driver en lokal kafé der han selger innmari billige burgere. Så billige at det går rykter om at innholdet må være noe annet enn oksekjøtt. En dag forteller Al at det finnes en portal i kafeen hans, der man blir tatt tilbake i tid, nærmere bestemt til 9. september 1958, presis klokken 11:58. Hver gang man passerer gjennom portalen vil man alltid havne på samme sted og tid. Når man drar tilbake, uansett hvor mange timer, dager, uker man har vært i fortiden, vil det aldri ha gått mer enn 2 minutter i vår tid. Returnerer man til fortiden vil alt som skjedde forrige gang man var der bli visket ut.

Jake tviler sterkt på historien han blir fortalt, men hva skal han tenke om at Al over natten har blitt eldre og er på et sent stadie av en dødelig kreftsykdom? Han var frisk og fin forrige gang Jake traff ham.

Al greier å overtale Jake til å forsøke portalen, og når han selv opplever å havne i 1958 blir han overbevist. Han overtar et oppdrag Al hadde gitt seg selv, men ikke greid å fullføre fordi han ble alvorlig syk: Han skal stanse attentatet på John F. Kennedy, 22. november 1963. Men er det mulig når fortida jobber så sterkt imot endringer, og hvilke uforutsigbare konsekvenser vil det gi for menneskeheten dersom han lykkes?

Mer om handlingen vil jeg ikke røpe, annet enn å si at det er en intenst spennende historie, krydret med detaljerte beskrivelser av livet i USA på slutten av 50-tallet og begynnelsen av 60-tallet. Bare det synes jeg gjorde boka verdt å lese! Som leser får man også med seg livet til Lee Harvey Oswald de siste årene av hans liv. Her har forfatteren gjort et glitrende stykke arbeid, og heldigvis har han unngått å havne i konspirasjonsfella. Jeg googlet L.H. Oswald, samt en del andre navn som dukker opp i historien,  og det virker som King har holdt seg til fakta hele veien. Stephen King skriver selv i etterordet at han gjennom flere års studier kom fram til at han anser det som høyst sannsynlig at Oswald opererte på egenhånd.

Boka er absolutt lesverdig, og om du vanligvis ikke er så betatt av tidsreiseaspektet, så er det så mye i denne boka som gjør det til en stor leseopplevelse likevel. Jeg anbefaler den varmt, og håper det er mange der ute som får en like fin lesestund som meg!

Klaustrofobisk og ulidelig spennende

Tenk deg at alt det du tar for gitt; skoger, hav, blå himmel, solskinn og grønne enger… alt dette finnes ikke. Hele din verden, hele ditt univers befinner seg i en rund bygning, en silo, under bakken, fordelt på over hundre etasjer. Du har aldri vært utenfor bygningen, men du vet at verden utenfor er gold og øde, at lufta der er giftig og at det ikke finnes noe som kan leve der. I det fjerne skimter du ruinene av høye bygninger. Grunnen til at du vet dette er at det er plassert noen kameraer over bakken, og bildene utenfra blir vist på  store skjermer inne i siloen.

Utenfor siloen er verden øde og forgiftet.

Du tør ikke snakke om «utenfor», det er tabubelagt, ulovlig og farlig. Den som våger å snakke om det som er utenfor siloen blir arrestert og dømt til å vaske. Det vil si at vedkommende får på seg en slags romdrakt, og blir sendt for å rense kameralinsene utenfor så skjermbildene blir klare å se på. Etter vaskingen vandrer personen avgårde, men velter snart overende – forgiftet av luften, og der blir vedkommende liggende. Lar du blikket sveipe over skjermen vil du se at det ligger flere urørlige kropper innpakket i romdrakter, alle sammen dømt til samme straff: Vasking, og så døden.

Ingen har latt være å vaske, og det forundrer alle som tør å tenke på det. De dødsdømte selv har skreket at de ikke kommer til å vaske, ikke tale om! Men alle som ble sendt ut har gjort det, etter at de har sett seg rundt med store øyne. De har gestikulert til dem som er innenfor, pekt rundt seg og virket opprømte og glade. Så har de vasket, gått litt – og falt om døde.

Dette er litt av handlingen i Silo-serien til Hugh Howey, en amerikansk forfatter. Serien er på 9 bøker, men disse bøkene er samlet i 3 samlinger: Wool, Shift og Dust. Så vidt jeg kan se har ikke bøkene kommet ut på norsk, men «Ull» ble nettopp gitt ut på svensk.

Boka Wool og forfatteren Hugh HoweyForfatteren Hugh Howey skrev først «Wool» som en novelle, og publiserte den selv via Amazon’s Kindle Direct Publishing system. Mange fikk øynene opp for historien. Ettersom historien ble stadig mer populær, valgte han å skrive videre på historien, og den vokste altså til 9 bøker. Kjøper du e-boksamlingene på engelsk (de 3 jeg nevner over), får du dem for en slikk og ingenting.

Jeg har vært fullstendig fengslet av denne serien den siste tida. Først fikk jeg ikke helt taket på «Wool», men et stykke ut i boka ble det så spennende at jeg fikk helt hetta. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle greie å lese ferdig, men jeg greide jo ikke å la være heller. Det fortsatte like spennende i de to andre bøkene, og i dag leste jeg siste side. Hulk! For en verden! For en historie! Denne kommer jeg til å ha med meg videre en god stund, for selv om bøkene er ferdiglest er det vanskelig å legge fra seg personene og hendelsene.

Dette er nok en dystopisk science-fiction-serie, eller en postapokalyptisk thriller-serie. Uansett hva man kaller det, dette er virkelig bøker jeg blir fenglset av, noe jeg har skrevet om tidligere også. Av de jeg har lest hittil, så er denne på høyde med The Hunger Games, ja faktisk lurer jeg på om jeg ikke liker denne serien enda bedre. Den gir også et skremmende bilde av hva som kan skje når menneskeheten tar feil valg, og hvordan maktmennesker manipulerer og kontrollerer for å få ting som de vil.

Nå venter jeg utålmodig på at bøkene skal bli filmatisert. Filmrettighetene er solgt, og hvis ryktene stemmer så kommer det snart film. Må det være sant!

Dette er en tysk trailer fra YouTube, men jeg mistenker at den er laget i forbindelse med utgivelse av boka i Tyskland. Uansett synes jeg den er godt laget og gir et lite innblikk i en skremmende verden.

 

En marerittverden – kun for barn

gone-serienJeg har nettopp lest meg gjennom en bokserie av Michael Grant, kalt Gone-serien. Det er en serie på seks bøker; Gone, Hunger, Lies, Plague, Fear og Light. (Serien finnes også på norsk, men så vidt jeg kan se er det kun de fire første som er oversatt.) Ifølge norske Wikipedia er serien «dystopisk science-fiction», men forfatteren selv skriver på sin Facebook-side at han ikke synes historien passer helt inn i noen kategori. Min beskrivelse..? Fluenes Herre på speed, tilført ekstreme superkrefter. Det mangler ikke på ondskap, sadisme, eller egoisme. Og alt blir utført av barn. (Ja, og så noen monstrøse skapninger, da.)

I det ene øyeblikket står læreren ved tavla og underviser. I det neste er han borte. Poff. Det samme gjelder alle de andre lærerne ved skolen i Perdido Beach. Og ikke bare lærerne, men alle elever som er 15 år og eldre. Snart viser det seg at det ikke bare er på skolen folk er forsvunnet. Alle mennesker over 15 er borte, og et stort landområde er innestengt i en ugjennomtrengelig og ugjennomsiktlig sfære med en diameter på ca 3 mil. Telefoner, Internett og tv virker ikke lenger. Inne i sfæren befinner drøyt 300 barn seg, i alderen 0-15. For å gjøre det hele enda mer uforståelig og skremmende, har en del av disse barna utviklet evner litt utenom det vanlige. Disse evnene bryter med alt vi kjenner av fysiske lover.

Det tar tid før man får noen svar på hvorfor dette umulige har skjedd, faktisk så lang tid at jeg ble irritert av å ikke skjønne noe. Jeg liker å forstå, men det gjør sikkert disse ungene også – og de må jo forholde seg til alt dette som er hinsides enhver forståelse. Først er de mest opptatt av å tømme butikkene for snacks og godis. Etter hvert handler det bare om å overleve. Det som er felles for alle bøkene er: Når du tror det ikke kan bli verre, så blir det mye, mye verre. Og enda litt til.

Første gangen jeg kom borti serien, kikket jeg gjennom hylla med ungdomslitteratur i en bokhandel på CC Vest. Jeg var sikkert der for å hjelpe Tenåringen å finne noen nye bøker, men Gone fenget ikke hans interesse. Mora hans derimot, har ikke fått serien ut av hodet. For en stund siden lastet jeg ned serien på min elskede iPad Mini, og dermed var jeg fanget i en verden, som virkelig ikke egner seg for barn, ironisk nok…

Jeg har jo lest noen bøker i kategorien «dystopi», som for eksempel Hunger Games. Det er jo heller ikke spesielt barnevennlig innhold, så jeg har skjønt at denne kategorien (dersom man kan kalle ungdomsbøker en kategori), er mye råere og mer voldelig enn de fleste bøker «for voksne». Som ungdom slukte jeg Stephen Kings bøker, men etter hvert har jeg blitt mer pinglete, og holder meg til mest krim og thrillere. Med Gone-serien fikk jeg et gjensyn med ungdommens favoritt. Herr King selv anbefaler forresten Gone-serien. Ikke så rart, den passer jo fint inn i hans gale univers. 🙂

For å oppsummere: Gone-serien er ikke for pingler, eller for dem som stiller krav om at det må være høyverdig litteratur. Det er ikke så dårlig skrevet, men det er jo et stykke unna Ibsen, likevel. Historien er på tilsammen ca 3000 sider, og i motsetning til en rekke amerikanske tv-serier, blir det både avslutning og svar, sånn etter hvert. Muligens blir det også en tv-serie av dette, men det vil tiden vise.

Om du orker å utsette deg for livet i The Fallout Alley Youth Zone – lykke til og velbekomme! Selv sitter jeg igjen og lurer på hva i all verden jeg skal lese nå.

Ferieprat del 1: Høsten er visst her…

I hvert fall hvis man skal dømme etter været. Det regner og blåser, og den deilige sommertemperaturen har forlatt oss, bare en ti-tolv etternølere er igjen.

Det er jo sånt som gjør at man kan bli litt molefonken, men siden sommeren har vært så fin, skal jeg heller tenke på den. Jeg har satt meg et mål om å få bloggen i gang igjen, og da er det vel greit å dele noen sommerminner med den som stadig er innom her (om det er noen). Det er merkelig hvor vanskelig det har vært å sette av tid til blogging etter at vi fikk hund i huset. Det har kanskje også en sammenheng med at det meste virker å skje på Facebook? Likevel, jeg gir bloggingen en sjanse likevel, denne siden er ikke død, selv om den har ligget i koma en god stund. 🙂

Det var ytterst deilig da sommerferien var i gang, for siste del av vårsemesteret ble tøff for både Tenåringen og meg. Vi blir ofte sjukere om våren, så også i år.

Tenåringen tok forkjølelsen sin og dro avgårde til Spania, for å besøke besteforeldre, mens Teemo og jeg ble igjen hjemme og passet huset. Det blir alltid litt stille og rart når Tenåringen reiser bort, og det skjer jo også ganske sjeldent, men det gikk da greit. Nå som han begynner å bli voksen, kjenner jeg en del på hvor rart det blir når han en dag flytter hjemmefra. Det ligger ennå noen år frem i tid (håper jeg).

Jeg møtte Tenåringen da han kom tilbake fra utenlandsturen, og neste morgen fløy vi sammen til Stavanger, hvor vi feiret diverse fødselsdager – blant annet min fars 70-årsdag. Stor stas! Teemo hadde også «ferie», og det var ganske tøft for meg å levere han fra meg. Heldigvis slapp han kennel (det er vel også litt tidlig for en liten valp), han fikk bo privat hos en veldig grei dame med flere egne pudler. Gjett om det var koselig å hente han igjen!

Etter litt tid hjemme, dro vi avgårde på årets familietur, Teemo inkludert. Det ble en skikkelig roadtrip!

Dovrefjell
Dovrefjell

Først kjørte vi over vakre og ville Dovrefjell, til Oppdal der vi bodde en natt på Rica Skifer hotell. Det er et flott hotell, synes jeg. Det var tunge, gode dører, som lydisolerte godt. Jeg tror knapt jeg hørte noen lyder fra andre gjester, noe som er ganske uvanlig på hoteller. Rommet var veldig ok, maten var også bra. I resepsjonen står en utstoppet moskus, og denne måtte Teemo bjeffe på hver gang vi passerte. Sånne skumlinger må jo skremmes bort! (Selv synes jeg det er ganske pinlig med den bjeffinga, og ikke er det lett å få han til å slutte med det heller.)

En moskus til besvær
En moskus til besvær

Dagen etter kjørte vi videre til Trondheim, en by jeg ikke har besøkt på over 20 år. Vi fikk med oss Nidarosdomen, og Tenåringen fikk oppfylt ønsket sitt om å klatre opp alle trappene til toppen av katedralen. Der tok han mange, flotte utsiktsbilder, så jeg også fikk sett. 🙂

Et av Tenåringens mange utsiktsbilder.
Et av Tenåringens mange utsiktsbilder.

Planen var at vi skulle ha to overnattinger i Trondheim, men jeg kjente fort at det ikke gikk særlig bra. Jeg blir ufattelig sliten av å være i «store» byer, og av å gå på asfalt. Etter en prat med resten av familien, samt avklaring med hotellet om at det gikk bra å kansellere den siste natten uten at det kostet noe, fant Tenåringe, Teemo og jeg oss et sted å overnatte i Møre og Romsdal. Neste stopp for hele familien var nemlig Kristiansund, så vi leide oss inn på en gård i nærheten av fergeleiet i Halsa kommune. Det var en lise for sjelen å komme seg ut av byen, og ut på landet igjen. Det har blitt så merkbart for meg etter flyttingen, at jeg ikke tåler byer lenger.

Gøy på landet!
Gøy på landet!

Neste morgen møtte vi resten av familien på fergeleiet, og kom oss videre på turen slik den var planlagt.

Det er jo ingen hemmelighet at det er mye tunneler på det norske Vestlandet. Da vi nærmet oss Kristiansund, bar det nok en gang inn i en tunnel. Imidlertid var det noe ved denne tunnelen, som skilte den fra de andre jeg hadde kjørt gjennom. Denne gikk bratt nedover! Jeg fikk fullstendig panikk da jeg forsto at det var en undersjøisk tunnel, noe jeg har sverget på at jeg skal holde meg langt unna. Jeg har ikke særlig problemer med vanlige tunneler (selv om jeg ikke er spesielt glad for å bli stående stille i dem), men en tunnel under vann..! Nei, fytti – der går grensa!

I og med at jeg kjørte bilen, måtte jeg bare forsøke å komme meg gjennom dette på en tryggest mulig måte. Det skjedde imidlertid med angst, tårer og heftig hyperventilering, og med en gang vi kom oss ut, ble det stopp på første og beste sted. Resten av familien så på i undring, mens jeg grein og styrte litt. Faren min trøstet, så det gikk da over etter hvert, og vi kom oss videre.

Kristiansund fikk jeg ikke sett særlig mye av, ettersom jeg var skikkelig sliten og ikke orket å tråkke meg rundt for å finne et spisested. Jeg ble heller igjen på hotellet mens de andre gikk ut. Det var egentlig for tidlig med roomservice, men Rica Hotel Kristiansund ordnet likevel så jeg fikk meg mat. Og for en snadder lunsj jeg fikk! Dette hotellet anbefales til alle som er innom byen, for der har de virkelig en fantastisk bra restaurant. Vi spiste middag her senere på kvelden, og da fikk jeg smake den prisbelønte  bacalaoen deres. Herreman, så godt!

Om kvelden ble jeg liggende og bekymre meg for veien videre neste dag. Vi måtte nok en gang gjennom en undervannstunnel, fikk jeg vite. Det var ikke tid for å gå flere måneder i terapi, så her var gode råd dyre. Jeg kom fram til at jeg måtte lure hjernen min, og klekket ut en liten plan.

Den skal jeg fortelle mer om senere, i Ferieprat del 2. 🙂

Eksempel på tunnel (ikke undervanns-), men er det lys i enden av den..?
Eksempel på tunnel (ikke undervanns-), men er det lys i enden av den..?

En oppsummering i bilder – vinteren 2013

Ettersom det har gått flere måneder siden siste blogginnlegg, tenkte jeg ta en kjapp oppsummering ved hjelp av bilder (og litt tekst). På tide å komme i rute igjen! Her er første ladning.

I vinter har vi hatt besøk av elg flere ganger. Her hopper den lett over gjerdet på nabotomta.
I vinter har vi hatt besøk av elg flere ganger. Her hopper den lett over gjerdet på nabotomta.
Med litt hjelp fikk vi verandaen tømt for snø. Teemo var fornøyd med den nye lekeplassen!
Med litt hjelp fikk vi verandaen tømt for snø. Teemo var fornøyd med den nye lekeplassen!
Små pudler trenger hyppige bad. Teemo er ikke helt enig...
Små pudler trenger hyppige bad. Teemo er ikke helt enig…
Vi har hatt mye snø på Hedmarken.
Vi har hatt mye snø på Hedmarken.
Teemo - ikke alltid en villig fotomodell. :)
Teemo – ikke alltid en villig fotomodell. 🙂
Innimellom er vi på oppdagelsesturer i nærområdet. Det er mye fin utsikt!
Innimellom er vi på oppdagelsesturer i nærområdet. Det er mye fin utsikt!
Fra vårt favorittutsiktspunkt.
Fra vårt favorittutsiktspunkt.
Koigen - Hamar. På fine vinterdager er det rene folkevandringen på og ved Mjøsa.
Koigen – Hamar. På fine vinterdager er det rene folkevandringen på og ved Mjøsa.
Teemo liker godt å være på tur, selv om det blir litt kaldt på tærne. :)
Teemo liker godt å være på tur, selv om det blir litt kaldt på tærne. 🙂
Hamar sett fra Koigen.
Hamar sett fra Koigen.

Helgetur til Tromsø

Snø i håret… i mai.

Helgen 11.-14. mai var Tenåringen og jeg på besøk i en av de fineste byene Norge har å by på. I hvert fall er det en av mine favoritter! Det er noe med landskapet langt mot nord, som tiltaler meg så veldig. Det er vilt og vakkert, men samtidig så åpent og luftig. Tromsø er omringet av fjell, men de er stort sett fine og avrundede og såpass langt unna at jeg føler jeg puster godt. (I motsetning til da jeg var på slektstevne i Høyanger for mange år siden. Der husker jeg fjellene som svært bratte og høye, og det ga meg en litt klaustrofobisk følelse, selv om det også var vakkert.)

Jeg har vært i Tromsø flere ganger, men det begynner å bli mange år siden sist. Tenåringen har kun vært der en gang før; da han var omkring et halvt år. Naturlig nok husker han ikke noe av det, så det var gøy å ta han med dit på nytt og se at han falt veldig for byen han og. 🙂

Vi har mange gode venner, samt en del familie nordpå, så helgen gikk ganske i ett med mye hyggelig sosialt samvær, men også litt sightseeing. Søndagen deltok vi i konfirmasjon; en utrolig flott feiring der vi traff både kjente og ukjente venner. Det ga meg et utrolig kick å få være med på alt sammen, selv om vi selvsagt ramlet sammen da vi kom hjem igjen. Betalingen må alltid tas, men jeg er takknemlig for at vi greide å delta så mye som vi gjorde.

Med på turen hadde jeg selvsagt kameraet mitt; jeg gledet meg til å få noe annet å ta bilder av enn det jeg ser her hjemme. Det er noe som gjør meg utrolig glad, når jeg kommer hjem og tømmer kameraet og får harddisken full av nye bilder jeg kan leke meg med. Det ble en lett blanding av vær, både regn, snø og sol. Faktisk alt sammen i løpet av én dag!

Her er et knippe bilder fra turen. Nå gleder jeg meg bare veldig til neste gang vi får sjansen til å besøke Tromsø! ♥

Regn og gråvær ved Ishavskatedralen
Dagen etter skiftet været hele tida. Et øyeblikk var det ganske klart…
Snøvær ved den katolske kirka (Vår Frue kirke).
Så klarnet det opp igjen. (Fra Storgata)
Utsikt fra Torget mot Tromsdalen.

Kaiområdet ved Polaria
Takket være oppklarningen, fikk jeg se litt av Tromsdalstinden stikke ut gjennom skyene.
Siste kvelden gikk vi en liten tur i vakre Telegrafbukta.
Også fra Telegrafbukta. ♥
For en flott avslutning på en fantastisk helg!