Kategoriarkiv: Inspirasjon

Morgenstemning på avstand

Det er godt med morgenstunder kun i eget selskap, gjerne med øreproppene dyttet godt inn i ørene for å stoppe bråket fra byggeplassen utenfor. I disse timene, mens jeg langsomt våkner til, kjenner jeg at noe som minner om lykke strømmer gjennom kroppen, spesielt når lyset er så fantastisk som det har vært den siste tiden.

Jeg er ikke spesielt glad i vinter og kulde, men det er noe eget med lyset nå etter nyttår. Noe som ikke vi ser tilsvarende til om sommeren, eller i land som ikke har vinter. Det gjør at jeg er ganske glad for å bo akkurat her, spesielt når jeg kan skue utover byen (nesten) fra toppen av dette Rapunzel-tårnet jeg befinner meg i.

Oslo våkner til liv, bygningene trer fram og noen leker seg med et pastellfarget skjerf over Oslofjorden.

Det er ikke skjønnhet jeg først og fremst fokuserer på når jeg må bevege meg ned til bakkeplan og stavre som en 90-åring over islagt asfalt, men det trenger jeg ikke tenke på nå, her jeg sitter med kaffekoppen innen håndsrekke og tenker på hvor vakkert alt er på avstand.

I dag våknet jeg til et lett melisdryss som dekket balkongen min; himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer.
Eller kanskje «over feilstavet liv», men det høres så negativt ut.

For jeg hadde neppe kunnet få med meg disse morgenstundene om jeg måtte stresse avgårde til et daglig yrkesliv. En aldri så liten trøstepremie, altså. Lurer på om Stoltenberg har tid til å nyte utsikten på samme måte fra sitt kontor?

Pastellskjerfet har blitt til et skjerf i svake rosatoner. Øyene innerst i Oslofjorden trer tydeligere fram og jeg kan nesten kjenne hvor kaldt og rått det er der nede ved sjøen. Men bare nesten. Der ute er det vinter, her inne nesten vår.

Der nede i sentrum yrer det sikkert av folk på vei til jobb og skole. Herfra virker Oslo som verdens fredeligste plett. Avstand visker ut lyder, mas og kjas.

Jeg lever kanskje best når jeg lever på avstand..?

God morgen, må dagen din bli god, uansett om du er midt i der alt skjer – eller om du opplever livet litt på avstand, slik som meg.

Finn fram kniven, doktor!

Når jeg blar gjennom bloggen ser jeg at jeg stort sett enten blogger om ME-saken, eller om noe lavkarbogreier. Begge deler opptar meg naturlig nok i stor grad, men det får da være måte på da!

Derfor: Værsågod, et stykk klamt og personlig innlegg… om pupper! (NB: det vil handle om både lavkarbo og ME også, bare at du i tillegg får vite nære og personlige detaljer fra mitt liv. Oboy!)

Jeg vil ned i vekt, det har dere sikkert fått med dere. Jeg har tidligere fått påvist at jeg har insulinresisten, som er en ganske teit ting å ha. Det finnes ikke medisiner mot dette, i hvert fall vil ikke legen min gi meg noe. Eneste løsning er å gå ned i vekt, og sørge for at det man spiser ikke fører til forhøyning av blodsukkeret. Ergo lever jeg svært strengt lavkarbo, med et sted mellom 10 og 20 gram karbohydrater om dagen. Det vil si at jeg kan glemme å spise det som inneholder alle typer mel, samt det som inneholder stivelse. Jeg holder meg til grønnsaker som har vokst oppå jorda, samt egg, kjøtt og fisk. Og fett da. For å holde blodsukkeret jevnt lavt er det lurt å bytte ut karbohydratene med fett. Det høres sikkert rart ut, men er ganske logisk hvis man først setter seg inn i det. Det ideelle er å få i seg max 5 % kh, 15-25 % proteiner og resten fett.

Nå er det omtrent et år siden jeg begynte med lavkarbo, og det har fungert ganske fint. Jeg trives med maten og koser meg med det jeg kan spise. Det er ikke så forferdelig vanskelig å holde seg unna karbohydrater. Jeg har jo smakt dem i store mengder før – jeg vet hva de smaker (stort sett godt!), men også hva faenskap de gjør i kroppen. Det frister meg lite. For å være ærlig har jeg nok blitt litt fanatisk. Nå synes jeg det er ganske ekkelt når folk spiser søtsaker og kake. Det synes jeg at jeg må få lov til å synes, når de synes det er ekkelt at jeg spiser fett.

For her går det i seterrømme, kokosolje, vanlig smør og alt annet som smaker godt. Men altså ikke sukker.

Blodsukkeret har jeg stort sett greid å stabilisere. Hos legen er testene fine og han er fornøyd. Det er derimot ikke jeg. Vekta rører nemlig nesten ikke på seg. Det var en stund jeg hadde gått ned nærmere 10 kg, men der har det langsomt sklidd på seg noen kg igjen. Alt i alt er jeg på minus 5-6 kg i løpet av 2 år. Det er pokker’n ikke mye, i hvert fall ikke sett i forhold til hvor mye jobb det har vært å legge om kostholdet. Andre raser ned i vekt og påstår de aldri blir sultne lenger. Jeg har sett flere som sier de bare spiser én gang om dagen. Jøss da. Her er kroppen som en klokke. Når det har gått 3-4 timer så vil den ha mat, samme hvor lavkarbo jeg lever. Får den ikke mat blir den først grinete, så trår den til med å bli slapp og dårlig. Det er ingen spesielt god følelse, så da må blodsukkeret opp ved å gi kroppen noe å tygge på.

For noen dager siden var jeg hos en spesialist og forhørte meg om muligheten for å få innvilget operasjon for brystreduksjon. Ettersom bh-størrelsen min for lengst har overskredet det som er kult å ha og sikkert kunne huset en middels stor landsby…

…har jeg jobbet med meg selv og kommet fram til at jeg skal tørre å legge meg under kniven.

Men neida. For å få en slik operasjon må jeg ned i vekt. Er man ikke innenfor grensene satt av Rikshospitalet, så får man heller ikke lov til å bli operert på Statens regning. Mange tror at dette er fordi man ved å gå ned i vekt også vil minske bryststørrelsen. Det var ikke forklaringen jeg fikk; det handlet visst mest om sikkerhet i forhold til en operasjon. Greit nok, jeg skjønner at de må ha regler – det er bare kjipt når jeg sliter så innmari med å gå ned i vekt. Med den sykdommen jeg har så er det ikke bare-bare å øke aktivitetsnivået heller. Livet med ME består av å balansere på en knivsegg hver dag i forhold til å ikke være for aktiv. Gjør man mer enn kroppen tåler, kan man ende opp med en mye sterkere grad av ME enn man i utgangspunktet hadde. Det er garantert ingen ønskesituasjon!

Men jeg VIL ha denne operasjonen, så jeg gir meg ikke med en gang. Nakke, skuldre og rygg klager, og jeg klarer ikke å gå med bh en hel dag uten at det gjør så vondt at jeg nesten griner.

Forrige dagen fant jeg fram til et nettsted kalt diett.no. Der opprettet jeg en gratis konto, og har siden vært opptatt med å registrere matinntak og aktivitet. Og der fant jeg ut noe snodig. Kroppen min er altså så viselig anlagt at den sier fra at den er sulten inntil den har fått i seg det antall kalorier jeg, ifølge denne siden, bruker hver dag. Ganske nøyaktig. Så da er det kanskje ikke så merkelig at jeg ikke har gått ned – for selv på lavkarbo må man vel holde seg under et visst antall kcal per dag, sett i forhold til forbrenning. Det høres også logisk ut, synes jeg.

Så – nå er jeg i gang med å forsøke å innta et par-tre hundre kcal mindre per dag enn det jeg bruker. Det er faktisk ikke så enkelt når jeg samtidig skal unngå karbohydrater.

Men målet står så klart og tydelig for meg, at dette må jeg bare få til! Tenk å kunne gå på H&M og kjøpe noe sånt:

Wish me luck. 🙂

Ro deg ned med Bjarne & co.

Jeg må bare legge ut en anbefaling til dere, om å se denne vakre undervannsvideoen. Det er behagelig musikk til også, så ha gjerne litt lyd på – len deg tilbake og nyt.

As the water… by Philip Bloom.

Nederst til høyre i videovinduet er det mulig å velge å vise i fullskjerm. Det anbefales! Klikk på symbolet ved siden av HD, det med fire piler som peker utover. Når videoen er ferdig kan du bare klikke på Esc-knappen, så kommer du tilbake til normalvisning, eventuelt klikke på samme symbolet på nytt – bare at nå peker pilene innover.

Og så en liten forklaring til overskriften. Den gule fisken du ser i videoen, så vidt jeg kan huske kalles den Kirurgfisk, men i min verden heter slike fisker bare Bjarne. Det henspeiler på den gangen faren min satte opp saltvannsakvarie hjemme, og jeg leste en artikkel i en avis om en journalist som hadde gjort det samme. Journalisten kjøpte flere fisker, blant annet en liten Kirurg-unge som fikk navnet Bjarne. Plutselig en dag var Bjarne borte, og journalisten lette fortvilet rundt i karet – uten hell. H*n ga etter hvert opp håpet om at Bjarne var i live, men mange uker senere kom plutselig Bjarne svømmende fram fra steinene. Det var en historie med en svært lykkelig slutt. 🙂 Etter det ble fisketypen bare hetende Bjarne for meg.

Så… la Bjarne og vennene hans ta deg inn i deres verden, det her må være den perfekte måten å avslutte kvelden på?! 🙂

Pipefest i Edinburgh

Jeg skal, hvis guder og engler og alle gode vibber vil, delta i en diger parade i Edinburgh den 7. august. (Kryss fingre for at kroppen min orker å delta, pliiiis?)

Pipefest er et arrangement som foregår i flere byer rundt om i verden – samtidig. I 2005 satte de verdensrekord for største pipeband noensinne. Det slår vi neppe i år, det er ikke mer enn rundt 3500 påmeldte. Hva sier jeg egentlig, «ikke mer enn»?!? Det er jo helt vanvittig bare det! 🙂 Pipefest er et veldedig arrangement som samler inn penger til kreftsaken; Marie Curie Cancer Care. Målet i år er visst å skaffe 500.000 (pund, vil jeg tro). Håper de greier det! Uansett gleder jeg meg veldig til å marsjere ned The Royal Mile i Edinburgh. Lurer på om jeg greier det uten å grine…

Her kan dere se hvordan det så (og hørtes) ut i 2005. Når så mange spiller samtidig så er det ikke musikkvalitet som er målet, for å si det sånn.

I 2005 hadde de en litt annen rute enn vi skal ha (nevnte jeg The Royal Mile!?!), men vi skal ende opp samme sted som sist, nemlig i Holyrood Park med utsikt mot det stilige fjellet, Arthur’s Seat. Sjekk her:

Okay, jeg klarer ikke å holde fjortishvinet tilbake…

Wheeeeee!

This too shall pass

Syltegeek har dette som tatovering. Jeg får lyst på det samme. Men hvor kommer dette ordtaket fra? Her er en versjon jeg fant ved hjelp av Wikipedia. (Kjapt oversatt og gjenfortalt av meg.)

Kong Solomon bestemte seg for å ydmyke sin venn og rådgiver, Benaia Ben Yehoyada. Han ba ham gå ut og lete etter en ring som han kunne ha på seg når de skulle feire Sukkot seks måneder senere. Ringen hadde magiske krefter, sa kongen. «Hvis en lykkelig mann ser på den, blir han trist. Hvis en trist mann ser på den, blir han lykkelig.» Solomon visste at en slik ring ikke fantes, men Benaiah svarte at han ville ut og lete den opp for kongen sin. Han ante ikke hvor han kunne finne den, men dagen før Sukkot vandret han rundt i de fattigste områdene av Jerusalem. Der så han en gammel salgsmann som akkurat hadde lagt varene sine ut på et fillete teppe.

Benaiah spurte mannen; «Har du hørt om en magisk ring som gjør at en lykkelig glemmer gledene sine, og at en sorgtynget mann glemmer sine sorger?»

Den gamle tok fram en enkel gullring og graverte noe på den. Da Benaiah leste ordene på ringen, fikk det smilet fram hos ham.

På kvelden spør kong Solomon ham om han hadde funnet det han hadde blitt sendt ut etter. Kongen og alle rådgiverne lo. Men til alles forundring holdt Benaiah fram den lille gullringen og erklærte at han hadde funnet den. Da Solomon leste inskripsjonen forsvant smilet fra fjeset hans. På ringen var det gravert inn på hebraisk: «Gam zeh ya’avor» — «This too shall pass.»

Der og da forsto kong Solomon at hans visdom, hans enorme rikdom og hans makt alle var flyktige ting som en dag kun ville være støv.

Bartender, gi meg en pjolter, takk!

Da jeg var barn husker jeg bestefaren min drakk pjoltere i godt selskap. Nå for tiden kalles det visst bare «en drink», men søren heller… pjolter er et strålende godt ord som straks burde tas i bruk igjen!

En pjolter er, ifølge Wikipedia, en drikk med enten druebrennevin eller whisky, blandet med soda eller selters. Min bestefar drakk, så vidt jeg husker, au de vie med sitronbrus. Det synes jeg er greit, man må kunne tøye begrepene litt. Dessuten synes jeg sitronbrus smaker mye bedre enn selters.

PjolterHos Wikipedia lærer jeg mye nytt, for eksempel at en kongepjolter er cognac blandet med champagne. Det morsomste er historien bak navnet, jeg håper det er sant – men hvis ikke er det godt jugd:

Det var i mellomkrigstiden. P.J. Holter var bartender på Grand Hotell. Vodkaen hadde ennå ikke gjort sitt inntog i Norge. Brennevin var ensbetydende med brunt brennevin – whisky eller druebrennevin (eau de vie).

Særlig eau de vie var populær. Normalt drukket i ren form, slik vi i dag drikker den.

Men flere av P.J. Holters gjester syntes at det rene brennevinet var litt for sterkt. Til dem tilbød han sin nyskapning: druebrennevin, godt blandet ut med selters.

Noe navn ga han ikke sin innovasjon. Men snart ba gjestene rett og slett om «en P.J. Holter». Og senere altså pjolter, som for evig og alltid ble et begrep i norsk drink-historie.

Fine greier, nå håper jeg straks at pjolteren får sin renessanse. Ordet er så veldig mye stiligere enn det kjedelige «drink». Skål!

Edit: Her er en artikkel om P. J. Holter, druebrennevinet oppkalt etter opphavsmannen til pjolteren. Her kan du se pris og innhold.

Om jeg skulle føle at verden går imot meg…

(og det vil sikkert skje igjen…)

…så skal jeg ta fram denne posten og sette lyden litt høyere på enn jeg pleier, før jeg kjører i gang denne herlige, morsomme og, i hvert fall for meg, rørende YouTube-videoen jeg ble tipset om av Curly og Tor-ArnePhotoChallengen i Middelalderparken i dag. Fantastisk start på et bryllup, håper paret har det like morsomt sammen videre også!

Dagen har vært innmari fin – håper det fører til mange, flotte bilder til boka til Curly! Etter å ha fulgt prosjektet i mange uker, føler jeg meg litt delaktig. Tror nok det er mange som har det på den måten, og heldigvis var det flere som trosset gråværet og møtte opp i Middelalderparken. (Det tok ikke så lang tid før været bedret seg veldig.) Jeg traff både kjente og ukjente og hadde det utrolig hyggelig. Sjekk Tor-Arnes post her og få et visst inntrykk av hvordan vi hadde det. 🙂

Jeg smiler ennå, det er virkelig deilig å være skikkelig glad igjen. 😀 Takk til fineste Trips & Tics som dro meg med!

(Selvsagt har jeg tiaraen på når jeg skriver denne posten.)