Kategoriarkiv: et barn for lite

17 år

For tre år siden skrev jeg at akkurat denne januardagen; 17. januar, er den mest ensomme dagen jeg opplever hvert år.

Det er fortsatt sant på en måte. Jeg er ganske alene om å minnes den lille gutten som ble født livløs, men likevel knyttet til meg for alltid.

Samtidig er jeg slett ikke ensom, i hvert fall ikke mer enn jeg gjør meg til selv. For når det nærmer seg denne årsdagen, kjenner jeg det i kroppen. Jeg blir mer tankefull, nummen, forsvinner mer innover i meg selv og trekker meg vekk fra verden utenfor. Vil bare være i fred.

Og slik hadde jeg tenkt det skulle være i dag og. Jeg ville bare være her, ikke gå ut, ikke dra på graven en gang. Et øyeblikk vurderte jeg å ta tt-drosje til og fra, men tanken på å sitte en halvtime hver vei med en ukjent sjåfør på en av mine mest sårbare dager var ikke spesielt forlokkende.

Så ble det til at jeg i stedet valgte å ta kontakt med en kjær venninne, for å spørre om hun orket å bli med meg en tur. Hun orket! Og så ble det jo slett ikke så viktig å være alene likevel. Faktisk var det veldig fint å være to! Da jeg kom hjem følte jeg meg bedre, gladere og mer på plass i meg selv.

Senere, da jeg sto midt i middagslagingen, ringte det plutselig på døra. Jeg ventet ingen, og tenkte det var noen som tulleringte, slik som innimellom skjer. Men neida. I stedet var det et bud som ringte på, og som ville inn og levere blomster til meg. Til meg!

Blomsteroverraskelse
Nydelig oppsats fra to søte venner

Jeg ble så satt ut at middagen nesten ble brent (men det gikk bra), og tårene presset på – av glede! For jeg har jo virkelig verdens fineste venner… som er der for meg, selv når jeg trekker meg vekk. Jeg føler meg så utrolig heldig og fikk lyst til å si det med en bloggpost.

Tusen takk… dere vet selv hvem dere er. ♥ Dere gjør meg så glad! Selv på en dag som denne. ♥

De som kanskje ble glemt..?

Jeg fant en link på facebook, til en liten artikkel om ti-årsdagen for 11. september-terroren. Den handler egentlig mest om alle de som ble berørt av de tragiske hendelsene uten at de egentlig var involvert. Artikkelen kan helt sikkert kobles til 22. juli-terroren her i Norge, og hvordan den indirekte har rammet mange flere enn dem som blir nevnt i media. Når hele verdenssamfunnet blir satt på vent, vil det nødvendigvis påvirke mange.

Forfatteren forteller om et par som skulle gifte seg få dager etter. De hadde planlagt og gledet seg lenge. Så krasjet flyene… og hva skulle de gjøre? Avlyse? Det ble til at de holdt bryllupet slik de hadde planlagt, men det er klart det ble en stor demper på festlighetene. En liten ting, men for dette paret og deres familie vil vel bryllupsdagen alltid bli koblet til noe forferdelig.

Hun nevner videre de som lå på sykehus og ventet på livsnødvendige operasjoner, transplantasjoner og lignende – men der alt ble utsatt fordi sykehuspersonalet ble opptatt med å hjelpe terrorofrene. Eller som ikke kunne få organer flydd inn fordi det ble flyforbud. Sannsynligvis førte det til mer lidelse og kanskje dødsfall.

Par som fikk barn på den tiden, må ha hatt det vanskelig med å glede seg og legge alt det vonde vekk.

Jeg har tenkt på det flere ganger etter 22. juli. Det kan ikke ha vært lett å miste noen av sine kjære på mer «naturlige» måter midt i alt sammen. Fordi alt blir så «lite» i forhold til det grusomme vi alle fikk med oss via media. Det var jo alt som ble pratet om på den tiden, naturlig nok.

Ethvert tap er en stor tragedie for dem det gjelder. Det er like vondt å stå i kø hos psykologer for en som er i dyp krise, som for terrorofrene – men det skaper ikke like store avisoverskrifter.

Jeg føler så intenst med alle som ble rammet av bomben i Oslo og skytingen på Utøya. Det er helt utenkelig det de har opplevd, og ingenting kan sammenlignes med det. Samtidig minnes jeg den gangen jeg mistet barnet mitt for mange år siden. Det var så rart at verden gikk videre for alle andre. For meg var det også helt utenkelig at det skulle skje, livet mitt ble snudd opp ned og ingenting ble det samme igjen. Det var mitt «før-etter», men jeg delte ikke denne opplevelsen med andre enn mine nærmeste. Psykologhjelp var nesten ikke mulig å få, og når jeg endelig fant en med ledig plass opplevde jeg at det ikke fungerte i det hele tatt.

Det er ikke lett å få hjelp når noe skjer, men kanskje kan 22. juli-hendelsene føre til at det blir gitt mer midler til oppfølging av dem som sliter? Da vil det forhåpentligvis komme alle som trenger det til gode.

Som artikkelforfatteren sender også jeg gode tanker til dem som ble rammet av terroren, både direkte og indirekte. Må de alle få den hjelp og støtte de trenger, nå og senere, hver eneste en av dem.

Den uforståelige døden

Tenåringen og jeg ser Buffy-serien for tredje gang. I en av episodene (sesong 5, ep. 16) dør mamma’n til Buffy. Denne episoden er helt spesiell sammenlignet med de andre. Den er på mange måter veldig stille. Nummen. Den viser også de ulike hovedpersonenes første reaksjoner, som er ulike, men alle forståelige og stort sett gjenkjennelige.

Anya, en ex-demon som har blitt menneske, og dermed har blitt dødelig, begynner med å stille en rekke spørsmål. Det virker totalt ufølsomt, og hun blir møtt med forskrekkelse og sinne over å kunne si slike ting som man bare ikke sier. Hvorpå hun kommer med en lang tirade, som jeg synes er ganske fin, rett og slett:

But I don’t understand! I don’t understand how this all happens. How we go through this. I mean, I knew her, and then she’s… there’s just a body, and I don’t understand why she just can’t get back in it and not be dead anymore! It’s stupid! It’s mortal and stupid! And Xander’s crying and not talking, and I was having fruit punch, and I thought, well Joyce will never have any more fruit punch, ever, and she’ll never have eggs, or yawn or brush her hair, not ever, and no one will explain to me why.

Ikke så poetisk formulert, men uansett så veldig rett på sak. Det er dumt, det er uforståelig! Aldri mer… Det er lenge det.

(Denne bloggposten ble inspirert først og fremst fordi jeg i dag leste om lille Amélie Sofia, som døde før hun fikk begynt å leve.)

Her er klippet fra Buffy-episoden:

Jord og evig kjærlighet

Det er lille julaften og vi har nettopp feiet bort snøen som dekket til den lille graven. Lysene er tent og akkurat da glemmer jeg at vi satt en time i bilkø for å komme fram. Venninnen min, som også har en liten grav å stelle, var så snill at hun hadde tatt seg tid til å kjøre meg. Vi snakket om hvor langt unna gravstedet er og at det er vanskelig for meg å komme dit, og jeg sier noe om hvor fint det hadde vært om det gikk an å flytte graven til den kirkegården som ligger rett ved der jeg bor. «Men du vet, det er jo ingenting igjen å flytte», svarer venninnen min.

Det kom som et lite sjokk på meg med en gang. Ingenting? Ikke benrester en gang? Det er så vanskelig å forestille seg, som oftest ser jeg vel for meg at han fortsatt ligger der i kista si, selv om jeg selvsagt innerst inne vet at ingen forblir slik de var da de døde.

16 år har gått siden han kom til verden, men da var han allerede borte fra livet. Alt som var igjen var en liten, livløs kropp – og ingen ord jeg kan trylle fram fra tastaturet vil noensinne kunne beskrive hvordan det var. Derfor lar jeg heller være å forsøke mer.

Av jord er du kommet, til jord skal du bli.

Det er den brutale sannhet. Jeg håper bare at når det skjer med meg så får jeg fortsette å bo i hjertene til noen som elsket meg, også etter at alle spor er slettet og jeg er borte med vinden.

15 år

Det er årsdag igjen. I femten år har jeg båret rundt på mitt usynlige, sorte hull. I år er jeg visst tom for ord, men da får heller andre slippe til.

Noen setter dype spor
Andre trår på frossen jord
Noen høster andre sår
Noen tar og andre får

Noen blåser bort som støv
Rester etter vissent løv
Andre risser i din bark
Som på et tre i livets park

Jeg tror det skal gå greit. Blomster er kjøpt inn og en god venn kommer for å være sammen med meg. 17. januar blir uansett aldri en normal dag.

Trädet

Vad det är dumt att tro
att man kan glömma
och dumt att tro
att tiden läker såren,
Den stora sorgen
– den är intet sår,
den är ett frö
som fötts i hjärtats gömma
och gror och växer
till ett träd med åren
och bär en bitter
blomning varje vår.

-Karl Asplund

et barn for lite

14 år

Nøyaktig 14 år har gått…

Ingen förstod vart Du blev av
men fast Din vagga är en grav
tror jag Du fann en öppen dörr
som barnen gör

Tusen takk alle dere som har lagt igjen hilsener og brydd dere! Spesiell takk til Trips & Tics og Fortsettelsen som tok så godt vare på meg i går og i natt. Trips ble med meg til graven også, det betød så mye. Og kjære Løven som sendte meg blomster i går… en av de vakre liljene fikk bli med på graven. Tusen takk!

14

Bortom allt jag drömt
finns Du nånstans gömd
Aldrig blir Du glömd
Inte ett enda barn
fick förgäves liv nån gång

En telefonsamtale varmet også. Den ensomste dagen føltes med ett litt mindre ensom, takket være dere som har vært sånn tilstede for meg.

Jag vill alltid älska –
aldrig glömma –
jag vill alltid älska dig!

Inte ett enda barn
får förgäves liv nån gång

(Jag vill alltid älska – Carola)

Den ensomste dagen

I desember hører vi ofte om ensomme mennesker som sitter alene på høytidsdagene når andre feirer med familiene sine. Det er neppe noen tid på året som er så vond for dem som er alene, enn nettopp jula, i hvert fall hvis man ikke selv har valgt å sitte alene. Selv har jeg aldri opplevd det, annet enn noen timer en julaftens kveld for en del år siden.

Jeg har mine ensomme dager i januar. Tre dager, hvorav den siste er den verste. I denne perioden føler jeg meg tom mye av tida og gråten ligger på lur. Det skal bare en liten tanke til, så renner tårene.

Denne ensomheten er ikke fordi jeg ikke har folk rundt meg, for det vet jeg jo at jeg har. Ensomheten sitter inni meg, fordi jeg er alene om å ha akkurat den erfaringen jeg har. Det er mange som har opplevd det samme, men akkurat min opplevelse – min sorg, er det bare jeg som kjenner.

Den femtende januar er det 14 år siden jeg fikk beskjed om at babyen jeg hadde i magen var død. Den sekstende januar var termindagen hans, og den søttende januar ble han født. Tre dager med sterke minner og bilder som trenger seg på og krever plass. Det har gått mange år og vanligvis tenker jeg ikke så mye på det lenger. Jeg bærer det hele med meg, men det gjør ikke like vondt mer. Jeg kan tenke på min førstefødte med vemod og kjærlighet, uten at sorgen er så sterkt tilstede.

Men ikke disse tre dagene.

Det føles sårt å kjenne på denne ensomheten i sorgen, men kanskje er sorg ensomhet for alle? Den gang jeg var gift med faren til barna mine, markerte vi dagen sammen, men jeg vet jeg var mye i meg selv da også. Det er musikk jeg må høre og tårer som skal ut. Jeg blir rett og slett innadvendt, og jeg tror jeg trenger det. Det er ikke mange mennesker jeg kunne tenke meg å ha rundt meg i akkurat dette, selv om jeg ellers er glad i å ha selskap. Faktisk er det begrenset til så få at de kan telles på en hånd, men akkurat i år er det ikke mulig å få til. Heldigvis skal verdens fineste venninne bli med meg på graven på formiddagen (takk!), for dit må jeg bare. Jeg tenne lys og legge ned en liten gravbukett eller krans, ellers blir dagen helt feil. Utenom det tror jeg sofa, pledd og gin tonic skal være mitt selskap. Jeg kjenner jeg gruer meg litt. Det blir ikke lettere med årene dette her, selv om jeg kanskje hadde trodd og håpet det.

For meg er ensomhet å sørge over et lite menneske som bare levde inni meg og som ingen rakk å bli kjent med.

Naturlig? Åh, hold nå kjeft…

For noen dager siden leste jeg hos Solskygger om et tema hun ikke klarer diskutere uten å bli sterkt farget av sine egne opplevelser. Jeg tror vi er mange som bærer slike historier med oss som har satt seg så dypt at vi ikke klarer å forholde oss nøytrale når temaet kommer opp. Jeg har et par slike, og inne hos Iskwew i dag fikk jeg røsket litt opp i det ene.

Aftenposten kan fortelle oss at baby nummer 500 i år er født på ABC-fødeavdelingen på Ullevål sykehus. Dette er en spesialfødeavdeling for kvinner som vil føde naturlig og uten kjemisk smertelindring. Derimot kan du føde i vann og få akupunktur for å greie fødselssmertene. Du må bare være frisk, slank og ikke ha hatt problematiske svangerskap/fødsler bak deg, så skal du få personlig oppfølging i svangerskapet og hjelp til å føde naturlig.

Jeg kjenner jeg blir irritert av fokuset på at alt skal være så himla naturlig. Kanskje fordi jeg var der selv en gang? Da jeg ble gravid første gangen var mitt ønske å gjøre alt riktig under svangerskapet og ende opp med å føde uten smertestillende. Jeg gikk på kurs hos Fødsel i fokus sammen med andre damer som ikke likte tanken på at sykehuset skulle ta fra oss fødselsopplevelsen. De tøffeste av oss ville helst føde hjemme. I dag veksler jeg mellom å le rått og å grøsse når jeg tenker på dette.

For min del snudde dette synet seg da jeg kort tid før termin fikk vite at babyen min var død. Da var det ikke lenger medikamentfri fødsel som sto i hodet på meg. Det jeg gikk gjennom var også svært naturlig, men jeg tror kanskje ikke det er dette de ønsker seg de som romantiserer tiden der man kunne føde hjemme i ektesengen med mann og familie rundt seg. (‘Naturlig fødsel’ den gangen kunne like gjerne bety at mor og barn døde.)

Siden jeg ikke klarer å holde min egen historie utenfor dette, og fordi dette så absolutt ikke kommer til å bli en nøytral post vinklet fra alle mulige synspunkt, kan jeg vel like gjerne fortsette posten med mine egne erfaringer.

Når man møter opp på fødeavdelingen og har meldt fra om at man lurer på om det er noe galt med babyen, blir man som oftest hentet fort inn så man slipper sitte på venterommet og se på de andre gravide. Dermed fikk jeg, fulgt av min daværende mann, kjapt plass på en av undersøkelsesbenkene på «badet». Et apparat ble koblet opp for å sjekke babyens hjertelyd. Det eneste vi hørte var stille susing og jeg skjønte at verden som jeg kjente den var snudd opp ned. Ingenting ville noensinne bli det samme igjen.

En jordmor har ikke lov å si at en baby er død, så legen ble tilkalt. For sikkerhets skyld skulle vi sjekke med et annet apparat i tilfelle noe var galt med det første. Jeg husker ikke så mye annet enn at vi endte opp på et annet rom på sykehuset der de kunne fortelle oss det vi allerede hadde skjønt; babyens hjerte slo ikke lenger.

Jeg var 9 måneder gravid og de ville sjekke hvor nærme fødsel jeg var. Overlegen som var på vakt skulle undersøke meg. Jeg orker nesten ikke tenke på det en gang, selv om det har gått snart 14 år. Jeg ynket meg fordi han var hardhendt og det var vondt. Rekk opp hånda alle som tror de ville synes det er moro å få tredd noen tjukke pølsefingre opp i underlivet når de nettopp har fått vite at de har en død baby i magen sin. Noen? Vel, min pysete sveklingreaksjon fremkalte visst en irritasjon hos denne overlegen, eller muligens trodde han virkelig på det han sa da han snudde seg til pleieren (meg overså han selvsagt, jeg var jo bare et kasus): «Dette er et typisk eksempel på allergisk reaksjon mot glidemiddelet vi bruker.» Så skrelte han av seg hanskene og tok på seg et par nye, før han brutalt undersøkte meg igjen. Uten glidemiddel. Man trenger muligens ikke ha opplevd overgrep for å forstå at dette var ille. Har man allerede overgrepshistorikk… Vel, denne overlegen er ikke en person jeg har spesielt varme tanker om den dag i dag. (Det skulle vise seg at han klarte å ødelegge mer for meg i løpet av de neste 13-14 månedene.)

Resten av fødselshistorien foreløp på en best mulig måte. All mulig ros til de fantastiske jordmødrene og pleierne som fulgte oss opp. Det ble ordnet så jeg fikk epidural et stykke ut i fødselen. De kan ikke fjerne all smerte, men de gjør det de kan for å gjøre det mest mulig levelig. Selv om sønnen min var død da han ble født, så har fødselen senere vært et godt minne. Jeg følte en viss styrke ved å ha gått gjennom den.

Noen uker etter fødselen var vi tilbake på sykehuset og snakket med overlegen med pølsefingrene. Han kunne ikke gi oss svar på hvorfor sønnen vår døde, men han kunne love at vi skulle få god oppfølging neste gang jeg skulle føde og da skulle fødselen bli satt i gang 3 uker før så jeg slapp redselen for at det samme skulle skje igjen.

Derfor var det ikke fødelen jeg var redd for da jeg ble gravid igjen, men selve svangerskapet. Jeg var livredd og sikker på at babyen kom til å dø. Heldigvis hadde vi fått tips om en lege som drev noe som het Senter for gravide. Der fikk vi fantastisk oppfølging med ultralyd hver gang, slik at han kunne følge med på babyens vekst og utvikling. Legen jeg gikk til var/er en av landets fremste på dette med dødfødsler og kunne gi oss mange flere svar enn vi hadde fått tidligere.

Da det nærmet seg termin fikk legen min ordnet så jeg skulle bli lagt inn og satt i gang på samme sykehus som sist, ikke tre uker før, men to. Dette fordi babyen skulle få litt ekstra tid til å utvikle seg og vokse. Jeg var på sammenbruddets rand, men stolte på legen min.

Så blir jeg lagt inn og jeg så fram til at de skulle få i gang fødsel så babyen min kunne komme ut og bli passet på. Da fikk vi sjokkbeskjeden. Overlegen som var på vakt mente at det fikk vente. Gjett hvem… jo det var nok en gang han med pølsefingrene, den samme mannen som året før så meg inn i øynene og lovte at fødsel skulle bli satt i gang tre uker før termin. Nå blandet han seg inn og stanset et allerede avtalt opplegg, kun fordi han og «min» lege var bitre fiender. (Dette har blitt meg fortalt fra flere som jobbet på sykehuset den gangen.)

Jeg husker ikke helt, men jeg tror det tok et par døgn før de endelig fikk lov å sette inn den geleen som skulle gjøre kroppen min klar for fødsel. Samme kveld ble Poden født. Det var en ganske naturlig fødsel, sett utenfra. For meg var den et helvete jeg ikke klarte å tenke på før etter mange år. Selv i dag synes jeg det er vanskelig. Igangsatte fødsler er ofte hardere og vondere enn de som starter av seg selv. Riene kommer tett og begynner ganske rett på. Det var ingen anestesilege å oppdrive denne gangen så noen epidural fikk jeg ikke. En sprøyte med noe smertestillende og lystgass kunne jeg få, men det hjalp ikke stort. Kroppen tok over og jeg følte jeg mistet all kontroll. Jeg husker jeg skrek høyt da selve utpressingen begynte. Ikke fordi det var så vondt, men fordi jeg var dødsredd.

Poden kom heldigvis trygt ut. Gudskjelov. Men hvem andre enn den fæle overlegen kom valsende inn like etter. «Jeg hørte du skreik helt ut på gangen, altså!», kunne han opplyse. Jeg var nok et skuffende eksemplar av kvinnearten for denne mannen.

I tiden etterpå slet jeg med ammingen, til tross for utmerket og god hjelp på barselavdelingen. De gjorde ikke noe galt der, de var støttende og fine, men likevel fikk jeg det ikke til. Jeg prøvde og jeg prøvde… i flere måneder, til helsesøster på helsestasjonen sa at jeg måtte begynne med morsmelkstillegg. Da endelig begynte sønnen min å legge på seg.

Og i tiden etter… denne følelsen av å være så totalt mislykket som kvinne og mor. Jeg har en kropp mange ville si er som skapt for fødsler, men likevel sviktet den meg grundig på flere måter.

Som oftest greier jeg gi faen i dette, jeg skyver det unna og tenker ikke så mye på det. Jeg har jo ungen min her, han er snart 13 år og er verdens nydeligste unge. Jeg ville ofret alt for ham og føler også at jeg gjorde det til en viss grad. Det jeg har slitt med i ettertid er noe jeg gjerne skulle unnvært, men hvis det er prisen for å få ham så so be it.

Men spar meg… vær så snill la meg slippe alt det jævla maset om at det naturlige er det eneste rette. Vik fra meg alle dere damene som skal skryte høylydt om hvor «gode fødere» dere er og at dere ikke kom med en lyd underveis. Spar meg for Gro Nylanders amme-misjonering som alltid får masse oppslag i media. Jeg hater det så inderlig og det får meg til å føle meg som verdens verste kvinne og mor. Ja, selvsagt er det bra å føde naturlig hvis ting ligger til rette for det. Og selvsagt har barn godt av å bli ammet (om mora ikke hiver innpå alt mulig usunt mens hun gjør det, jeg har sett nok eksempler på det). I Norge i dag er ikke infeksjonsfaren så stor at denne ammingen egentlig betyr så mye. Et keisersnitt er selvsagt et alvorlig nok inngrep som bør unngås hvis mulig, men de som føder på denne måten er akkurat like gode kvinner og mødre som de som føder av seg selv.

Jeg var forresten selv en baby som burde ha blitt tatt med keisersnitt. Søsteren min også. Moren min var riktig uheldig med jordmødrene hun møtte på og måtte føde «naturlig». At hun ble ødelagt og faktisk holdt på å stryke med er en annen side av den saken.

Men slikt snakker vi ikke om. Vi kvinner er jo skapt for svangerskap og fødsel, det forteller propagandaen oss. Helst skal vi føde i spagaten mens vi nynner blidt og utstråler all denne mystikken som har gått i arv fra våre formødre. Og de av oss som ikke passer helt inn i det bildet får bare pent leve med at vi ikke er like bra som andre. I hvert fall ikke ifølge medias fokus.

Edit: Jeg vil gjerne linke til en kronikk jeg fant i Aftenposten av Anniken Strømøy; Barn er ikke alt. Om den ikke handler om helt det samme så toucher den innpå mye av det som vi har tatt opp her med vanskelige fødselsopplevelser. Den er ganske gripende, synes jeg. Anbefaler å lese den, her er et lite utdrag:

Som jeg gråt to dager etter fødselen. Jeg gråt og gråt og klarte ikke å stoppe. Gråt for min tapte frihet, gråt for mitt store ansvar. Gråt for smertene, gråt for de 25 timene jeg trodde aldri ville ta slutt. Gråt fordi jeg hadde villet dø, fordi jeg trodde jeg døde, og fordi jeg ønsket døden velkommen. Gråt fordi jeg hadde mistet meg selv. Jeg hadde mistet kontrollen. Jeg taklet det ikke. Jeg skulle føde med stil og verdighet og endte på den mest uverdige måten som kunne tenkes. Jamrende, hylende, i en bønn om å få dø.

Et lyspunkt i mørketida

Foreningen «Vi som har et barn for lite» arrangerte sin aller første Allehelgenskonsert i Kulturkirken Jakob i går kveld. Det ble en stemningsfull og vakker markering med tekster og sang av kjente og (for meg) ukjente artister. Benedicte Torget og Øystein Sevåg var første par ute med vakker sang og flygelspill. Jeg kjenner henne ikke fra før (ikke så rart, hun ga nettopp ut sin første cd), men falt for stemmen hennes. Sjekk link så får du høre henne på Myspace.

Svein Tindberg leste tekster og ledet konserten. Jo Nesbø og Bjørn Holm sang flere sanger, blant annet Håp som du kan høre litt av i NRK-klippet fra Lørdagsrevyen i går. Der får du også et inntrykk av hvordan det var i Kulturkirken i går, ettersom intervjuet ble gjort der under generalprøven.

Benedicte og Øystein sang både egne sanger og hadde en slags ønskekonsert der publikum på forhånd hadde bedt om sanger som betyr noe for dem i sorgen. Poden min kikket forundret opp på meg da damen satte i gang med «So ro, lillemann», en sang han må ha hørt noen hundre ganger i løpet av oppveksten. Det samme med «Når trollmor har lagt sine 11 små troll». De sang også Eric Claptons «Tears in heaven», som blir spesielt sterk når man kjenner bakgrunnen for den. Jeg ble litt overrasket da de annonserte at de skulle spille «kjærlighetsvisa», for det trodde jeg var Halfdan Sivertsens sang, men dette var en annen som jeg ikke kjenner. Husker ikke helt teksten, men mener de sang noe sånt som:

Sorga er ord du gråter

Fint var det i hvert fall, og det var spesielt fint for meg å ha med familien – og Poden min, som nesten greide sitte stille. Han var visst ikke helt i form og da er det ikke så rart, men han syntes heldigvis konserten var bra.

Jeg vet ikke om dette er et prosjekt som blir gjentatt neste år, men det håper jeg det blir en mulighet for.

Konsert med håp og kjærlighet

Allehelgensaften lørdag 1. november kl. 18.00 inviterer foreningen «Vi som har et barn for lite» til konsert med Jo Nesbø og Lars Jones, Svein Tindberg, Benedicte Torget og Øystein Sevåg. Konserten finner sted i Kulturkirken Jakob i Oslo.

Jeg tror dette blir en vakker og fin konsert. Det er første gang foreningen står for et slikt arrangement, men forhåpentligvis ikke den siste. Selv skal jeg dit med Poden min og med familien. Det er veldig koselig at de blir med, slikt betyr mye. Kanskje får jeg med meg en hånd å holde i også? 🙂

Jeg blir veldig glad om jeg ser flere kjente ansikter!

Har du eller en av dine nærmeste mistet barn? I så fall kan denne konserten være en kjærkommen anledning til å minnes den som er borte, til stemningsfull musikk sammen med andre i lignende situasjon.

Etter å ha deltatt på ganske mange minnestunder og lystenninger, som vel er det som ligner mest på dette arrangementet, kan jeg si at det føles utrolig sterkt å sitte i et rom sammen med andre som du vet også bærer med seg minnet om et barn som ikke lever lenger.

Det er kun 500 plasser, så det lønner seg å være tidlig ute. Billettene koster kr. 150,- + avgift og kan bestilles på Posten, tlf: 815 33133, eller på billettservice.no.

Konserten støttes med midler fra Helse og Rehabilitering og produsent er Bevare Meg Vel/skyskraper.no.

Klikk her for å komme til en pdf med den nydelige konsertplakaten. Skriv den gjerne ut og tips andre.