For noen dager siden leste jeg hos Solskygger om et tema hun ikke klarer diskutere uten å bli sterkt farget av sine egne opplevelser. Jeg tror vi er mange som bærer slike historier med oss som har satt seg så dypt at vi ikke klarer å forholde oss nøytrale når temaet kommer opp. Jeg har et par slike, og inne hos Iskwew i dag fikk jeg røsket litt opp i det ene.
Aftenposten kan fortelle oss at baby nummer 500 i år er født på ABC-fødeavdelingen på Ullevål sykehus. Dette er en spesialfødeavdeling for kvinner som vil føde naturlig og uten kjemisk smertelindring. Derimot kan du føde i vann og få akupunktur for å greie fødselssmertene. Du må bare være frisk, slank og ikke ha hatt problematiske svangerskap/fødsler bak deg, så skal du få personlig oppfølging i svangerskapet og hjelp til å føde naturlig.
Jeg kjenner jeg blir irritert av fokuset på at alt skal være så himla naturlig. Kanskje fordi jeg var der selv en gang? Da jeg ble gravid første gangen var mitt ønske å gjøre alt riktig under svangerskapet og ende opp med å føde uten smertestillende. Jeg gikk på kurs hos Fødsel i fokus sammen med andre damer som ikke likte tanken på at sykehuset skulle ta fra oss fødselsopplevelsen. De tøffeste av oss ville helst føde hjemme. I dag veksler jeg mellom å le rått og å grøsse når jeg tenker på dette.
For min del snudde dette synet seg da jeg kort tid før termin fikk vite at babyen min var død. Da var det ikke lenger medikamentfri fødsel som sto i hodet på meg. Det jeg gikk gjennom var også svært naturlig, men jeg tror kanskje ikke det er dette de ønsker seg de som romantiserer tiden der man kunne føde hjemme i ektesengen med mann og familie rundt seg. (‘Naturlig fødsel’ den gangen kunne like gjerne bety at mor og barn døde.)
Siden jeg ikke klarer å holde min egen historie utenfor dette, og fordi dette så absolutt ikke kommer til å bli en nøytral post vinklet fra alle mulige synspunkt, kan jeg vel like gjerne fortsette posten med mine egne erfaringer.
Når man møter opp på fødeavdelingen og har meldt fra om at man lurer på om det er noe galt med babyen, blir man som oftest hentet fort inn så man slipper sitte på venterommet og se på de andre gravide. Dermed fikk jeg, fulgt av min daværende mann, kjapt plass på en av undersøkelsesbenkene på «badet». Et apparat ble koblet opp for å sjekke babyens hjertelyd. Det eneste vi hørte var stille susing og jeg skjønte at verden som jeg kjente den var snudd opp ned. Ingenting ville noensinne bli det samme igjen.
En jordmor har ikke lov å si at en baby er død, så legen ble tilkalt. For sikkerhets skyld skulle vi sjekke med et annet apparat i tilfelle noe var galt med det første. Jeg husker ikke så mye annet enn at vi endte opp på et annet rom på sykehuset der de kunne fortelle oss det vi allerede hadde skjønt; babyens hjerte slo ikke lenger.
Jeg var 9 måneder gravid og de ville sjekke hvor nærme fødsel jeg var. Overlegen som var på vakt skulle undersøke meg. Jeg orker nesten ikke tenke på det en gang, selv om det har gått snart 14 år. Jeg ynket meg fordi han var hardhendt og det var vondt. Rekk opp hånda alle som tror de ville synes det er moro å få tredd noen tjukke pølsefingre opp i underlivet når de nettopp har fått vite at de har en død baby i magen sin. Noen? Vel, min pysete sveklingreaksjon fremkalte visst en irritasjon hos denne overlegen, eller muligens trodde han virkelig på det han sa da han snudde seg til pleieren (meg overså han selvsagt, jeg var jo bare et kasus): «Dette er et typisk eksempel på allergisk reaksjon mot glidemiddelet vi bruker.» Så skrelte han av seg hanskene og tok på seg et par nye, før han brutalt undersøkte meg igjen. Uten glidemiddel. Man trenger muligens ikke ha opplevd overgrep for å forstå at dette var ille. Har man allerede overgrepshistorikk… Vel, denne overlegen er ikke en person jeg har spesielt varme tanker om den dag i dag. (Det skulle vise seg at han klarte å ødelegge mer for meg i løpet av de neste 13-14 månedene.)
Resten av fødselshistorien foreløp på en best mulig måte. All mulig ros til de fantastiske jordmødrene og pleierne som fulgte oss opp. Det ble ordnet så jeg fikk epidural et stykke ut i fødselen. De kan ikke fjerne all smerte, men de gjør det de kan for å gjøre det mest mulig levelig. Selv om sønnen min var død da han ble født, så har fødselen senere vært et godt minne. Jeg følte en viss styrke ved å ha gått gjennom den.
Noen uker etter fødselen var vi tilbake på sykehuset og snakket med overlegen med pølsefingrene. Han kunne ikke gi oss svar på hvorfor sønnen vår døde, men han kunne love at vi skulle få god oppfølging neste gang jeg skulle føde og da skulle fødselen bli satt i gang 3 uker før så jeg slapp redselen for at det samme skulle skje igjen.
Derfor var det ikke fødelen jeg var redd for da jeg ble gravid igjen, men selve svangerskapet. Jeg var livredd og sikker på at babyen kom til å dø. Heldigvis hadde vi fått tips om en lege som drev noe som het Senter for gravide. Der fikk vi fantastisk oppfølging med ultralyd hver gang, slik at han kunne følge med på babyens vekst og utvikling. Legen jeg gikk til var/er en av landets fremste på dette med dødfødsler og kunne gi oss mange flere svar enn vi hadde fått tidligere.
Da det nærmet seg termin fikk legen min ordnet så jeg skulle bli lagt inn og satt i gang på samme sykehus som sist, ikke tre uker før, men to. Dette fordi babyen skulle få litt ekstra tid til å utvikle seg og vokse. Jeg var på sammenbruddets rand, men stolte på legen min.
Så blir jeg lagt inn og jeg så fram til at de skulle få i gang fødsel så babyen min kunne komme ut og bli passet på. Da fikk vi sjokkbeskjeden. Overlegen som var på vakt mente at det fikk vente. Gjett hvem… jo det var nok en gang han med pølsefingrene, den samme mannen som året før så meg inn i øynene og lovte at fødsel skulle bli satt i gang tre uker før termin. Nå blandet han seg inn og stanset et allerede avtalt opplegg, kun fordi han og «min» lege var bitre fiender. (Dette har blitt meg fortalt fra flere som jobbet på sykehuset den gangen.)
Jeg husker ikke helt, men jeg tror det tok et par døgn før de endelig fikk lov å sette inn den geleen som skulle gjøre kroppen min klar for fødsel. Samme kveld ble Poden født. Det var en ganske naturlig fødsel, sett utenfra. For meg var den et helvete jeg ikke klarte å tenke på før etter mange år. Selv i dag synes jeg det er vanskelig. Igangsatte fødsler er ofte hardere og vondere enn de som starter av seg selv. Riene kommer tett og begynner ganske rett på. Det var ingen anestesilege å oppdrive denne gangen så noen epidural fikk jeg ikke. En sprøyte med noe smertestillende og lystgass kunne jeg få, men det hjalp ikke stort. Kroppen tok over og jeg følte jeg mistet all kontroll. Jeg husker jeg skrek høyt da selve utpressingen begynte. Ikke fordi det var så vondt, men fordi jeg var dødsredd.
Poden kom heldigvis trygt ut. Gudskjelov. Men hvem andre enn den fæle overlegen kom valsende inn like etter. «Jeg hørte du skreik helt ut på gangen, altså!», kunne han opplyse. Jeg var nok et skuffende eksemplar av kvinnearten for denne mannen.
I tiden etterpå slet jeg med ammingen, til tross for utmerket og god hjelp på barselavdelingen. De gjorde ikke noe galt der, de var støttende og fine, men likevel fikk jeg det ikke til. Jeg prøvde og jeg prøvde… i flere måneder, til helsesøster på helsestasjonen sa at jeg måtte begynne med morsmelkstillegg. Da endelig begynte sønnen min å legge på seg.
Og i tiden etter… denne følelsen av å være så totalt mislykket som kvinne og mor. Jeg har en kropp mange ville si er som skapt for fødsler, men likevel sviktet den meg grundig på flere måter.
Som oftest greier jeg gi faen i dette, jeg skyver det unna og tenker ikke så mye på det. Jeg har jo ungen min her, han er snart 13 år og er verdens nydeligste unge. Jeg ville ofret alt for ham og føler også at jeg gjorde det til en viss grad. Det jeg har slitt med i ettertid er noe jeg gjerne skulle unnvært, men hvis det er prisen for å få ham så so be it.
Men spar meg… vær så snill la meg slippe alt det jævla maset om at det naturlige er det eneste rette. Vik fra meg alle dere damene som skal skryte høylydt om hvor «gode fødere» dere er og at dere ikke kom med en lyd underveis. Spar meg for Gro Nylanders amme-misjonering som alltid får masse oppslag i media. Jeg hater det så inderlig og det får meg til å føle meg som verdens verste kvinne og mor. Ja, selvsagt er det bra å føde naturlig hvis ting ligger til rette for det. Og selvsagt har barn godt av å bli ammet (om mora ikke hiver innpå alt mulig usunt mens hun gjør det, jeg har sett nok eksempler på det). I Norge i dag er ikke infeksjonsfaren så stor at denne ammingen egentlig betyr så mye. Et keisersnitt er selvsagt et alvorlig nok inngrep som bør unngås hvis mulig, men de som føder på denne måten er akkurat like gode kvinner og mødre som de som føder av seg selv.
Jeg var forresten selv en baby som burde ha blitt tatt med keisersnitt. Søsteren min også. Moren min var riktig uheldig med jordmødrene hun møtte på og måtte føde «naturlig». At hun ble ødelagt og faktisk holdt på å stryke med er en annen side av den saken.
Men slikt snakker vi ikke om. Vi kvinner er jo skapt for svangerskap og fødsel, det forteller propagandaen oss. Helst skal vi føde i spagaten mens vi nynner blidt og utstråler all denne mystikken som har gått i arv fra våre formødre. Og de av oss som ikke passer helt inn i det bildet får bare pent leve med at vi ikke er like bra som andre. I hvert fall ikke ifølge medias fokus.
Edit: Jeg vil gjerne linke til en kronikk jeg fant i Aftenposten av Anniken Strømøy; Barn er ikke alt. Om den ikke handler om helt det samme så toucher den innpå mye av det som vi har tatt opp her med vanskelige fødselsopplevelser. Den er ganske gripende, synes jeg. Anbefaler å lese den, her er et lite utdrag:
Som jeg gråt to dager etter fødselen. Jeg gråt og gråt og klarte ikke å stoppe. Gråt for min tapte frihet, gråt for mitt store ansvar. Gråt for smertene, gråt for de 25 timene jeg trodde aldri ville ta slutt. Gråt fordi jeg hadde villet dø, fordi jeg trodde jeg døde, og fordi jeg ønsket døden velkommen. Gråt fordi jeg hadde mistet meg selv. Jeg hadde mistet kontrollen. Jeg taklet det ikke. Jeg skulle føde med stil og verdighet og endte på den mest uverdige måten som kunne tenkes. Jamrende, hylende, i en bønn om å få dø.
Under stjernene 