Kategoriarkiv: utfordring

Jeg er ikke full, jeg er beautiful!

Dette er en veldig hyggelig oppmerksomhet fra SerendipityCat, som hun igjen fikk fra Alt godt:

Sånt settes pris på, og dessuten gir det meg sjansen til å fortelle sju ting om meg selv. Det følger nemlig en oppgave med til denne blog award’en. To oppgaver, forresten! Jeg skal jo også sende utnevnelsen videre til andre bloggere, noe som jo er en hyggelig ting!

Her er 7 opplysninger om meg du kanskje ikke kjente til fra før:

  1. Jeg har dykkerlappen fra langt tilbake i tid, fra den gang jeg var frisk og rask, barnløs og ganske nyforlovet. (CMAS-sertifikat, for spesielt interesserte.) Så vidt jeg vet gjelder sertifikatet fortsatt, men jeg har ikke dykket siden tidenes morgen.
  2. Mer fra dykkingens verden: Første gang jeg skulle i sjøen, glemte jeg å blåse opp vesten min og sank derfor brått til bånns. Panikkanfall på halvannet meters dyp anbefales ikke. Jeg ble dratt opp og roet ned, og etter en stund fikk jeg dykke sammen med hjelpeinstruktøren. Jeg fikk lenger og kulere dykk enn de andre, spesielt siden hjelpeinstruktøren var Geir Børresen, også kjent som Max Mekker og Labbetuss.
  3. Noe helt annet: Jeg er fryktelig egoistisk når det gjelder roast beef. Miiin, bare miiiin! (My precioussss)
  4. Jeg har 9 kusiner og 8 fettere. Tror jeg da. Det er lett å komme ut av tellinga. Noen av dem har jeg kun møtt en gang, da vi var barn. Facebook har hjulpet meg med å finne igjen de fleste.
  5. Jeg synes «humor» som har med tiss, bæsj og promp å gjøre er forferdelig ekkelt og ufyselig, og bare det å skrive de tre ordene synes jeg er ganske motbydelig. Freud ville nok hatt mye å si om meg.
  6. Jeg er stadig i ketose, men går ikke ned i vekt. Det er frustrerende.
  7. Den første adressen jeg vet jeg har bodd på er Svaneviksveien i Bergen. Mitt første minne har jeg derfra. Det handlet om katten min. (Dessverre ikke så koselig som det kan høres ut som. Det var noen nabobarn som var slemme mot pusen, og det satte dype spor i et sart barnesinn.)

Jeg sender awarden videre til Rockette (:into orbit), Bell4trix (Lyser opp himmelen), Dr. Borg (Salve mot svie), samt til Fru Jones (som nå virkelig har blitt Fru Jones!)

Reklamer

En oppgave, tre svar

Nytt meme, denne gangen fra Delirium (som kommer) Frem fra skyggene. Slike oppgaver passer bra for tida, så jeg takker for utfordringen.

Enkel oppgave, sånn stort sett. Tre ting om meg… innenfor ulike emner:

Tre ting du husker som om det var i går

  • Da Tenåringen ble født
  • Da jeg fikk komme backstage og pratet med Fish
  • Den dagen jeg ble syk

(her var det en god del flere ting jeg kom på, men ikke alt egner seg på nett.)

Tre ting du misliker

  • Å ikke orke ting
  • Høy bråkemusikk i butikker (gjerne kombinert med skarpe, vonde lys)
  • Ondskap

Tre ting du liker godt

  • Gode samtaler med yndlingsmenneskene mine
  • Å orke hyggelige ting
  • Kooooooos og masse latter

(Nå fikk jeg behov for å sensurere litt igjen, gitt.)

Tre blogger du besøker daglig

  • Altfor vanskelig å velge ut tre.

Tre sanger du hører på for tiden

  • Finnes det en kvinne
  • Fullstendig oppslukt av frykt
  • Den feite mannen

(Har nettopp oppdaget deLillos.)

Tre tv-program du følger med på

  • Nytt på nytt
  • Friends (via dvd)
  • True Blood

(Jeg ser egentlig lite tv, det meste jeg ser blir via pc/dvd.)

Tre bloggevenner du vil sende denne utfordringen videre til

Utfordring

Jeg har blitt utfordret av både den ene og den andre, men det er visst ikke så lett å gjøre noe med det. Nedenfor her skal jeg skrive 10 ting jeg liker ved meg sjøl. Denne posten har jeg skullet skrive så lenge nå, at jeg tenkte som så: Hvis jeg bare starter på posten nå så må jeg vel for søren greie å fullføre den … for eksempel imorra!?

Let’s see…

(to be continued)

*** Og «bare» to dager senere fortsetter jeg… ***

Her er utfordringen, samt noe jeg har kopiert fra Curly, som jeg tror var den første til å utfordre meg med dette meme’et:

Utfordringen går ut på å liste opp 10 ting jeg liker ved meg selv.

Før du leser videre, ønsker jeg at du skal lese igjennom Anti-Janteloven av Erling Førland, og tenke over om det er noen du ønsker å sende utfordringen videre til:

– Du er enestående
– Du er mer verdt enn noen kan måle
– Du kan noe som er spesielt for deg
– Du har noe å gi andre
– Du har gjort noe du kan være stolt av
– Du har store ubrukte ressurser
– Du kan godta andre
– Du har evner til å forstå og lære av andre
– Det er noen som er glad i deg

1o ting jeg liker ved meg selv:

    1. At jeg har blitt mye snillere med meg selv de siste åra.
    2. At jeg evner å utsette ting som ikke haster.
    3. At jeg stort sett greier å finne noe positivt, selv når det ser mørkt ut.
    4. At jeg uttrykker meg bra skriftlig.
    5. At jeg har lagt om kostholdet og spiser sunt i hverdagen, men også vet å ta noen utskeielser innimellom.
    6. At jeg er tilstede for ungen min og forteller ham at han er den mest verdifulle for meg – uansett om han presterer noe eller ei. Det mener jeg er det viktigste man kan gi ungene sine.
    7. Øynene mine.
    8. Humøret mitt – og at jeg nesten aldri kjeder meg.
    9. Blodtrykket mitt. (Hah, jeg begynner å komme i den alderen der det faktisk er viktig.)
    10. Vennene mine. (Jeg tenker ubeskjedent at siden de er så innmari bra, så må det si noe fint om meg, siden de nå engang gidder å henge med meg.)

    Ferdig! 😀

    Okay, så gjelder det å sende stafettpinnen videre. Nå har denne gått på rundgang så mange steder i bloggeland, at jeg ikke helt vet hvem som ikke har fått den. Føler du deg kallet/utfordret? I så fall synes jeg du skal benytte sjansen nå! Har du ikke blogg må du gjerne benytte kommentarfeltet her.

    Lydhør

    Som sosial blogger burde jeg jo være veldig lydhør (eller hva man kaller det når det er skriftlig medium?) overfor leserne mine. Det gikk plutselig opp for meg at jeg sikkert kan forbedre denne egenskapen en smule, derfor tenker jeg spørre dere som er innom;

    ♥ Er det noe du lurer på; om meg, om bloggen, om… livet? (Haha!)

    ♥ Er det noe du synes jeg burde blogge (mer) om?

    Det har jo stort sett blitt navlebeskuende, sutreposter i det siste – og hodet mitt føles ganske tomt. Jeg trenger nok noen utfordringer, så kom med dem.

    (Setter meg skjelvende ned og venter på svar.)

    Sykdom og økonomi (Victorias utfordring)

    For en tid tilbake skrev Victoria et sterkt og åpent innlegg om at hun en periode slet med psykiske problemer og om hva hun ser som viktig for at man skal bli bedre. Hjelpen man mottar varierer mye, levekårene likeså. Brukere har i undersøkelser oppgitt at «bolig, penger og en meningsfull hverdag» kommer høyere på ønskelista enn bedring av symptomer. Økonomi er altså viktig. Samtidig synker sannsynligheten for at man kommer seg tilbake i arbeid etter hvor lenge man har levd på stønader. «Hvordan skal vi løse dette?», spør Victoria – og jeg er en av dem som blir bedt om å svare.

    Dette er ikke akkurat et enkelt spørsmål å besvare. Det lille jeg husker fra samfunnsøkonomien er at stønadenes størrelser slett ikke er likegyldig. Setter man for eksempel opp arbeidsløshetstrygden, vil det kunne påvirke lønnsnivå og renteopp/-nedgang.

    Jeg kan egentlig ikke gjøre annet enn å ta utgangspunkt i det jeg har kjent på kroppen selv. For jeg er sikker på at økonomi er en særdeles viktig faktor når man blir syk. Det er kjipt å bli syk uansett, men slipper man bekymre seg for hvordan man skal betale regningene sine er nok mye gjort.

    Det begynner å bli mange år siden jeg ble syk nå. Det skjedde i 1999 da jeg fikk en kraftig infeksjon som ikke ga seg. Jeg var sykemeldt et par måneder før jeg klarte jobbe igjen. Ikke lenge etter begynte jeg i ny jobb, og selv om jeg fortsatt slet med stadig tilbakevendende infeksjoner klarte jeg å fungere noenlunde. Jeg gikk til hyppige akupunkturbehandlinger som holdt meg på beina for en tid.

    Dessverre hadde jeg gått til en jobb der det skjedde stadige forandringer som skapte mye usikkerhet. Etter kun få år og flere omorganiseringer, fungerte jeg ikke lenger i arbeidet. Jeg klarte ikke konsentrere meg, fikk ikke oppgavene gjort. Jeg ble sykemeldt igjen, denne gangen var diagnosen angst og depresjon. Jeg følte aldri at det stemte helt, men godtok det likevel. Jeg hadde voldsomme svimmelhetsanfall og ble livredd av det, så at det kunne være angst var absolutt nærliggende å tro.

    Så fulgte en periode der jeg jobbet delvis igjen, men jeg holdt ikke ut mange ukene før jeg var nødt til å gå til legen og be om å bli sykemeldt igjen. Etter mislykkede forsøk med aktiv sykemelding, ble jeg igjen fullt sykemeldt og begynte å tenke på å komme meg over i et helt annet yrke.

    Og det var starten på mitt «samarbeid» med trygdeetaten. Jeg søkte om attføring for å ta en utdanning innen et felt som føltes mer riktig for meg. Håpet var at mine psykiske problemer ville gi seg hvis jeg fulgte min indre stemme. Jeg kom inn på utdanningen jeg ønsket, men svaret på søknaden om attføring lot vente på seg. Det skulle ha tatt noe sånt som 3-4 måneder, men jeg måtte begynne på skolen uten å vite om jeg kunne fortsette der. Tilsammen tok det 9 måneder å få svar (positivt heldigvis) og aldri var jeg så dårlig som jeg var i denne perioden; Usikkerheten og bekymringen for økonomien slet meg omtrent i filler.

    For å gjøre det kort; Jeg greide fullføre utdanningen, om enn litt på overtid, men helseproblemene ga seg ikke og da jeg prøvde meg i jobb måtte jeg avbryte etter kort tid. Jeg hadde innmari flaks! Jeg skulle egentlig «skrives ut» av attføringssystemet siden jeg var ferdig med skolen. Hadde jeg blitt det ville jeg ikke hatt rett på økonomiske stønader overhode. Heldigvis kom jeg borti en hyggelig saksbehandler som forsto situasjonen og dermed var jeg tilbake i NAV-systemet igjen.

    Det var en fortvilet situasjon. Håpet mitt hadde vært at jeg skulle bli frisk av mine psykiske problemer, men i stedet følte jeg stadig sterkere at det måtte feile meg noe annet. Heldigvis hadde jeg en ny lege nå, som tok tak i ting og sendte meg til utredning. Det tok jo sin tid, ventelistene er lange når man mistenker M.E.

    Jeg sluttet skolen i 2005. Det tok enda godt og vel 2 år før jeg kom så langt at jeg hadde en diagnose og fikk innvilget tidsbegrenset uføretrygd (TU). I mellomtiden gikk jeg på rehabiliteringspenger, noe som tilsier at man stadig må til legen for å fornye denne stønaden. Så vidt jeg husker fikk jeg innvilget dette for tre måneder av gangen. Ettersom saksbehandlingen tar tid, ble det mange og hyppige besøk hos legen.

    Det jeg husker best fra denne tida var at det føltes særdeles usikkert og utrygt. Jeg var livredd for at søknader skulle avslås, eller at jeg ikke skulle få svar i tide. Jeg var alene om utgiftene og fryktet vel aller mest at sønnen min og jeg skulle havne på gata. Det sier seg kanskje selv at jeg var svært dårlig i denne perioden?

    For meg henger helse og økonomi klart og tydelig sammen. Når økonomien er utrygg, påvirker det helsa mi til det verre. Jeg er neppe alene om dette. Da jeg endelig fikk en diagnose og TU som en ordning, følte jeg at jeg kunne puste ut for første gang på mange år. Da først kunne jeg begynne å jobbe med det som burde vært min hovedbeskjeftigelse disse årene; å bli frisk(ere). I de 7-8 årene det tok fra jeg ble syk til jeg fikk en diagnose, gikk altså svært mye av tida til å redde økonomien framfor å bli frisk. Prioriteringen var krystallklar for min del; uten penger ville alt rakne.

    Nå har jeg vært circa et år på TU. Jeg synes selv jeg har blitt mer stabil og føler jeg har mer ro i livet mitt. Det er langt unna frisk, dessverre, men livskvaliteten min har i hvert fall gått opp. Det gir i hvert fall håp!

    Så hva kan gjøres da?

    Det sies altså at desto lenger man går på stønader, jo mindre sannsynlig er det at man kommer tilbake i arbeid. I så fall bør man vel gå sterkere inn i starten på en sykdomsperiode og sørge for at alt som kan gjøres for å bli frisk(ere) blir gjort. Riktig diagnostisering er viktig. Ventetid på utredning bør gå kraftig ned. Hos NAV burde man gjøre sitt for å informere syke om deres rettigheter i mye større grad enn det gjøres i dag. Det er vel kanskje noe av det jeg har savnet aller mest. Hvilke stønader har jeg krav på, hva bør jeg søke om og hvor søker jeg? Hvorfor finnes det ikke en slags koordinator som kan informere? Og hvorfor, hvorfor, hvorfor finnes det ingen som kan hjelpe til med å skrive søknader? Det har vært noe av det vanskeligste for min del, og jeg hører mange sier det samme. Når man er syk, kreftene er borte og det kognitive svikter, skal man allikevel klare å fylle ut søknadsskjemaer og skaffe alt underlag som kreves. Her kjenner jeg følelser strøyme på, for å si det rett ut: DETTE ER ET HELVETE!!! Gjør noe med det, NÅ!

    Det snakkes stadig om problemet Norge har med antall trygdede. Mulig det. Jeg synes igrunn det er et større problem at det er så stort underforbruk av trygdeytelser. Det finnes mange syke og uføre i dette landet som NAV aldri ser noe til. De lever kanskje på slektninger eller ektefeller, og «plager ingen». Årsakene er sikkert flere, men jeg kan tenke meg at en stor grunn er at hele NAV-opplegget føles uoverkommelig. For å være helt ærlig vet jeg ikke om jeg hadde orket gå gjennom alt jeg har gått gjennom hvis jeg hadde hatt økonomi til å la det være.

    Ytelsene man mottar fra NAV varierer veldig, det avhenger av tidligere inntekt og om man har hatt mulighet til å tjene opp penger i det hele tatt. Mange er jo født uføre, eller blir det så tidlig at de ikke har kunnet opparbeide seg et grunnlag. Disse lever på ytelser så lave at det knapt er mulig å overleve. Det er ikke uvanlig at man må kombinere stønader med sosialhjelp. For mange er dette det laveste man kan synke. Hvor er verdigheten i dette? Er dette friskhetsfremmende? Jeg tror ikke det.

    Dette har blitt svært langt, så jeg tror jeg bør stoppe her.

    Konklusjonen min er at syke bør slippe å ha for store økonomiske bekymringer, men heller få «konsentrere» seg om hva de kan gjøre for å bli friskere. Man bør få hjelp raskt. Ytelsene bør være høye nok til at man kan leve noenlunde godt og man bør få god informasjon og rettleding gjennom NAV slik at man som syk faktisk får det man har rett på uten å slite seg ut.

    Det er sikkert hundre andre ting jeg kunne tatt med, men dette er det som ligger hjertet mitt nærmest. Har du noen tanker og ideer så del gjerne i kommentarfeltet.