Det var ganske sent på kvelden og jeg sløvet på sofaen mens jeg kikket på tv. Forkjølelsen herjet i kroppen min, som kjempet imot på sitt vis med overoppheting av hele systemet. Utenfor vinduet lå tåka tett. Når det er tåke spiller det liten rolle om man bor i en kjeller eller har penthouseleilighet. Alt man ser utenfor er grått uansett. Jeg savnet å se nattehimmelen og stjernene, men samtidig passet tåka til formen og humøret mitt.
Plutselig begynte det å riste i bygget og jeg forbannet naboene som ikke kunne la være å borre selv på denne tiden av døgnet. Det ristet kraftigere og tanken slo meg at det kanskje var min tur til å få taket ødelagt av overivrige håndverkere. Før jeg rakk å gjøre noe så jeg gulvet mitt begynne å slå sprekker. De ble større og større, gulvet åpnet seg og jeg falt.
Tankene raste i meg. I et mikrosekund forestilte jeg meg hvordan jeg kom til å klaske ned i gulvet til naboen under meg, for så å bli knust av det store, tunge steinbordet jeg har i stua mi. Men det kom ikke noe klask og ingenting traff meg i bakhodet. Overraskende nok fortsatte jeg å falle nedover gjennom blokka mi, gjennom leilighetene til kjente og ukjente naboer.
Fallet fortsatte nedover i et stort mørke og jeg ventet på det store smellet som ville gjøre slutt på alt sammen. ”Det var som søren at jeg aldri rakk skrive testamentet mitt”, tenkte jeg, før lufteturen min nådde slutten.
I stedet for at hver knokkel ble knust, kjente jeg hvordan jeg husket litt opp og ned før jeg ble liggende helt stille. Forsiktig rørte jeg på en finger. Nei, det gjorde ikke vondt. Jeg rørte på resten av meg også uten at jeg kjente noe som var brukket eller vondt.
Der lå jeg og gynget i noe som minnet om et stort nett. Det hadde reddet livet mitt og jeg burde vært glad for det, men jeg klarte ikke la være å se for meg at jeg hadde landet i fellen til en kjempeedderkopp og at jeg snart ville overfalt av et digert beist verre enn alle edderkopper Mirakel har skrevet om i bloggen sin. Jeg har jo sett Ringenes herre nok ganger til å vite hvordan det i så fall ville ende for meg: Hengende urørlig, innpakket i en kokong av spindelvev i påvente av å bli spist. Ikke søren om jeg ville dø på en så grusom måte. Jeg vred meg rundt og veltet meg ut av nettet og landet på et jordgulv.
Over meg kunne jeg ikke se noe, verken lysene fra blokka eller tåka som hadde ligget tett utenfor stuevinduet mitt. Jeg kikket i stedet foran meg og prøvde skimte lys i det mørke rommet jeg befant meg i. Forsiktig famlet jeg meg framover og venstre hånd traff en jordvegg. Jeg lot hånden følge veggen bortover mens jeg forsiktig listet meg framover. Og der foran meg så jeg endelig en liten strime av lys.
Jeg kunne så vidt skimte en lang gang akkurat passe høy til at jeg kunne stå oppreist. Forsiktig tok jeg fatt på denne underjordiske jordkorridoren. Hvilket annet valg hadde jeg egentlig? Lyset måtte jo komme fra et sted, og fant jeg veien dit kunne jeg kanskje finne en vei ut også?
Gangen jeg gikk i svingte litt på seg og jeg kunne snart se mer lys. Jeg fortsatte fremover, forsiktig først, men siden stadig raskere. Bakken skrådde svakt nedover og det føltes som jeg gikk i en evighet. Trolig varte det ikke så lenge, men jeg hadde ikke klokke på meg og mobilen min lå igjen i den ødelagte stua mi. Jeg begynte å lure på om jeg var endt opp samme sted som Alice i Eventyrland og ventet bare å møte en kanin med lommeur og en kortstokk-armé, men ingenting sånt skjedde.
Jeg kom i stedet rundt en sving og den smale gangen munnet ut i et mye større rom. Forsiktig steg jeg ut og kikket rundt meg. Langsmed jordveggene kunne jeg se flere tunneler som endte opp i det samme, store rommet jeg befant meg i. Et godt stykke unna så jeg noe gult som lyste opp og forsto at det var der lyset kom fra. Jeg snek meg forsiktig nærmere, ganske engstelig for hva som ventet meg der framme.
Da jeg hadde gått noen meter og begynte å venne meg til lyset, dro jeg med ett kjensel på det jeg så foran meg. Det gule, snodige bygget hadde jeg jo sett mange ganger. Det var bare så vanvittig å se det her under jorda at hjernen min nektet å ta inn fakta med en gang. Jeg stormet fram, så vanvittig glad for å se noe kjent og håpet å endelig møte et menneske her nede i dypet. Og jo da, ganske riktig. Der inne i det ombygde styrhuset sitt sto Earl fra Red Goat; kaffebua som vanligvis befant seg på Røa torg, men som nå sto som et lysende fyrtårn og viste vei for meg i mørket.
”Hi there!” sa Earl på sin vanlige, blide måte. Jeg greide ikke si så mye. ”Øhhh?”, kom det bare og jeg så sikkert ut som jeg hadde ramla ned fra månen. Eller i hvert fall ramlet ned fra 7. etasje og det stemte jo ganske bra.
”I knew you would come, so I prepared something for you. I made it a bit stronger than usual”, sa Earl og blunket til meg mens han rakte meg en kopp. Forsiktig nippet jeg til den varme drikken, og ganske riktig. Denne kaffe latten var tilsatt noe sterkere enn hasselnøttsirup. Jeg tok noen riktig gode slurker og følte meg med ett mye bedre. ”What’s going on?”, stotret jeg fram. ”Ah, I figured we better get underground to let you plotting bloggers get something really amazing to write about”, gliste Earl til meg. Jeg forsto ingenting, men det ante meg at polarforskeren i ham hadde en finger med i spillet.
Earl sa ikke noe mer, bare pekte mot en større åpning i veggen på andre siden av bua hans. Jeg hadde ikke lagt merke til den før, opptatt som jeg var av at jeg endelig traff et annet menneske. Med en bydende håndbevegelse viste han meg at jeg skulle fortsette inn der.
Litt modigere nå, styrket av hva-det-nå-enn-var i kaffen hans, tuslet jeg bort for å se hva som lå der framme. Åpningen viste seg å være en ny korridor, men større enn den jeg kom fra. Den skrånte nedover før den svingte på seg og det kom pulserende lys og noen svake lyder derfra. Jeg skyndte meg nedover og kikket rundt svingen. Musikk strømmet mot meg og jeg kunne se en masse mennesker som sto i klynger i en diger sal. ”I alle dager..”, tenkte jeg, og bestemte meg for at dette måtte jeg finne ut av. Jeg tømte i meg resten av kaffen og gikk fram det siste stykket av korridoren.
”Lothiane!”, hørte jeg noen rope og så hadde jeg plutselig et par armer rundt halsen. ”Jeg visste du ville komme!” Det var jo Tjukksokk! ”Lykkepilla mi”, ropte jeg glad og klemte tilbake. Hun dro meg med bort til en sofagruppe og der satt Chanel og Verene og strålte opp mot meg. Det var en utrolig lettelse og glede å se kjente og kjære rundt meg og jeg følte ikke lenger at jeg var fanget i et mareritt. Etter å ha utvekslet klemmer og fortellinger om hvordan vi hadde havnet her, begynte jeg å se rundt meg på de andre menneskene som var tilstede.
Og der var dere jo alle sammen! Like ved smilte Frøken Skavlan og Britt M til meg. Thomas vinket fra et hjørne der han sto og styrte musikken. Heidi Fleiss og Pj sto der og tagg han om at han snart måtte sette på Turboneger, mens Betty ropte at hun ville synge for oss senere. Så kom hun meg smilende i møte og festet på meg en rosa sløyfe før hun trippet videre kledd i sin nydelige sløyfejakke.
Dette så ut til å bli et kjempeparty og jeg ville ikke gå glipp av et sekund. Jeg hadde forstått nå at store deler av Norges bloggeskare var samlet her og jeg kunne ikke la sjansen gå fra meg til å hilse på de jeg så langt bare hadde møtt på nett. Jeg ønsket plutselig jeg hadde kameraet mitt med. Tenk at jeg hadde havnet på dette stedet og ikke hadde mulighet til å dokumentere opplevelsen. Ingen kom til å tro meg. Jeg ble litt trist av tanken, men så la jeg merke til ei kjent jente som gikk rundt og fotograferte det som skjedde. Det var Stormel. ”Dette blir noe å legge ut på Oslo Daily Photo i morgen”, sa hun blidt før jeg fikk en klem. Hvordan vi skulle komme oss hjem for å legge ut bildene ante jeg ikke, men akkurat der og da var det i grunn ikke så nøye.
Bak en bardisk sto Esquil og delte ut øl og paraplydrinker til dem som ville ha. ”Du kan få en signert bok også”, gliste han. Ved disken sto det flere samlet, blant annet Tonita og Jorid som ivrig diskuterte de siste bøkene de hadde lest. Katrine K var også der og hun så akkurat ut som de menneskene hun pleier lage bilder av. Selvisk sto med kofferten ved siden av seg og billetten til Riga stikkende opp fra brystlomma i jakka. Av en eller annen grunn nynnet han på ”Reidar reiser snart”, men det rakk jeg ikke fundere mer på…
…for der kom Bamboosa bærende på et digert brett med Sushi og jeg kjente at jeg var skrubbsulten og forsynte meg med en skål av fristelsene. Sauegjeteren ropte til meg at jeg ikke måtte spise for mye, for han skulle servere grillet lam senere. Bridgehill sto ved siden av ham og smilte. Ved føttene hans lå hunden hans og virket helt uberørt av alt styret. De hadde tydeligvis vært ute på tur da de plutselig fikk seg en uventet underjordisk reise.
Mirakel vinket til meg fra der hun sto sammen med en hunk av en fyr, som jeg ikke ante hvem var. Til min store overraskelse var Minneapolise også tilstede. ”Hun må ha hatt litt av tur hit”, rakk jeg å tenke før jeg så at hun trolig hadde hatt følge på veien av Marina, som sto der med et lite akvarium på hjul og ropte at hun ga bort blå kreps til alle som ville ha. ”Endelig kan de søte blå få seg gode hjem”, smilte hun til meg.
En gjeng diskuterte høylydt og jeg gikk bort for å få med meg hva det handlet om. Fjordfitte fortalte om siste nytt fra blikktrommeforumet, mens Drusilla, Undre og Mihoe ivrig kommenterte. Avil og Iskwew kom løpende for å minne alle på at vi måtte registrere oss som blodgivere fortest mulig. Jeg dro Mihoe til side og spurte om det var noen av mannfolka som var til stede jeg burde holde meg unna, men hun bare gliste hemmelighetsfullt og kastet noen lange blikk mot en gruppe bloggemenn jeg ikke kjente.
Nå hadde Heidi Fleiss gitt opp kampen om å få Turboneger på spillelista, og slo seg heller sammen med Somalieren som lovte å lære henne å lage somalisk te. Trine kom bort og dro meg med bort til en sofagruppe der Rockette og Arachne satt og pratet. Like ved svinset Alice rundt i nonnedrakten fra Carmen, mens Radiohode kikket beundrende på. Genese stakk til meg en ølflaske før han bød Maria Mytterist på en dans. Gretten og loRdx prøvde det de kunne å terge gutta fra Krematoriet, men de bare lo av forsøket, for de hadde lest Rabbagasts zen-poster og brydde seg ikke lenger verken om uvesentligheter eller tredjepersonsblogging. Sexy spådde Skorpionkvinnen i tarotkort, mens Stjernesøkeren proklamerte dikt fra hesteryggen. Alice kom løpende for å spørre om vi hadde noen handlelapper hun kunne få, men det var det ingen som hadde. (Eventuelt var de redde for hva lappene kunne avsløre om dem.)
Og enda var det mange flere, men jeg rakk ikke å finne ut hvem de var, for brått slo store bølger inn gjennom lokalet og feide alle sammen med seg. Festen var tydeligvis over og vi ble spylt gjennom gangene. Oppover bar det i full fart og jeg rakk ikke engang bli redd for å drukne…
…før jeg plutselig befant meg på min egen sofa igjen. Gulvet var like helt og uten sprekker, og alt sto på plass som det gjorde før jeg falt. Den eneste forskjellen jeg kunne merke var at jeg var dyvåt.
–
Takk for festen, alle sammen! Feberfantasier er fine greier…
