Jeg fortsetter der jeg sluttet sist; i en hotellseng i Kristiansund, omringet av undervannstunneler, og med et stort spørsmål. Hvordan lure hjernen til å glemme igangsetting av panikkanfall?
Hjernen min kan være ganske slitsom. Den jobber og styrer, skravler uavbrutt og kommer ofte opp med de verste scenarioer, gjerne helt uoppfordret og i ganske upassende settinger. Det har til tider forstyrret såpass at det har vært vanskelig å sovne, så jeg har måttet finne metoder for å skaffe meg nattero inni min egen hjerne. I årenes løp har jeg lært meg flere metoder; for eksempel å telle baklengs fra 1000, ulike pusteteknikker og avslappingsøvelser med Andrew Johnson, for å nevne noen. Kunne jeg kanskje bruke noe av dette?
Når man er på biltur med andre, snakker man gjerne om løst og fast, og i løpet av de siste dagene hadde vi blant annet vært innom det fonetiske alfabetet. For lenge, lenge siden var jeg med i et av landets hjelpekorps, og der måtte vi pugge dette alfabetet utenat slik at vi enklere kunne kommunisere via radio. At det også kunne brukes til andre formål var ikke i mine tanker den gangen, men nå slo det meg at det var verdt et forsøk. Neste morgen googlet jeg alfabetet fram på min smarte telefon, og fikk frisket opp de bokstavene jeg hadde glemt siden tidlig 90-tall.
På vei mot undervannstunnelen innlemmet jeg Tenåringen i planen min, og han forberedte seg på å være støttende suflør fra nabosetet. Idet vi kjørte ned i dypet, begynte jeg med oppramsingen; Alfa, bravo, charlie, delta, ekko, foxtrot… og så videre. Stoppet jeg opp et øyeblikk, ble jeg straks pisket videre av sidemannen. Da jeg avsluttet med «Ærlig, Østen, Åse», var det bare å begynne forfra igjen… og slik fortsatte det til vi igjen kunne se dagslys. Det funka! Ikke helt uten at jeg kjente på panikken, men den fikk ikke tatt overhånd.
Senere måtte vi faktisk gjennom enda en slik undersjøisk skrekkhule, men da var det ikke like skremmende. Jeg ga blaffen i radioalfabetet og sang heller med på Bare Egils «E39» av full hals. Eksponeringsterapi kan altså ha noe for seg, og metoden anbefales derfor videre, om det er noen andre som skulle ha behov for det.
Denne dagens etappe var lang. Vi kjørte blant annet et stykke på Atlanterhavsveien, noe jeg har hatt ønske om lenge. Det var en flott opplevelse!
Atlanterhavsveien
Det ble noen stopp, og et ukjent antall megabytes med bilder, før vi forlot kystlandskapet og reiste mot Åndalsnes. Nok en vakker plass jeg ikke hadde besøkt før! Etter en god lunsj, kjørte vi mot det som (for meg) var turens høydepunkt: Trollstigen.
Vi tok en kjapp stopp i bunnen, for å ta innover oss hva vi skulle gjennom. Plutselig kom det to mannfolk dalende fra himmelen! Det vil si, de hadde hoppet fra en 1250 meter høy fjelltopp over oss. En av dem landet i et tre, bare noen meter fra oss. Det gikk bra med begge to, og de virket særdeles fornøyde med gjennomføringen. Det viste seg at de var fra Frankrike, og hadde hoppet her flere ganger før. Jeg lot meg imponere.
«It’s raining men»Vellykket landing på veien.Ikke like vellykket landing i et tre, men fornøyd likevel!
Så satte vi i gang; de 11 hårnålssvingene skulle forseres, og det hele måtte selvfølgelig filmes. NB: Kan føre til svimmelhet:
Resten av turen får komme i egen post, for nå er jaggu denne blitt lang nok. 🙂
I dag tenkte jeg vi skulle dra på roadtrip sammen, men ta det helt rolig, du rekker hjem i god tid til jul. 🙂
Tenåringen min har begynt å lære seg å redigere videofilmer. Et av de første prosjektene hans er denne «ut på tur»-filmen satt sammen av flere klipp han tok opp mens jeg kjørte bil i USA. Det er litt svimlende kameraføring og obs obs, for sarte ører: Det inneholder musikk, så skru ned lyden før du klikker på play.
Det går ikke helt fort rundt i hodet mitt om dagen. Tankene surkler rundt som en seig guffe og det er ikke mulig å tråkle sammen noe som egner seg offentlig, hverken muntlig eller skriftlig. Men, jeg har da fått meg en tur ut i solen i dag, sammen med Trips & Tics som heldigvis har blitt en god del bedre. Vi var vel begge omtrent like slække i dag, men ut ville vi. Da var det godt å sitte på en benk i Frognerparken og se på at det smelter;
før vi tok turen til kafé i nærheten der man kan nyte varm drikke. I stedet for den sedvanlige kaffe latten, valgte jeg i dag grønn te med blomst. Det ser nesten litt ekkelt ut, som om man har fått et snodig dyr i glasset, men det smaker godt.
Jeg lovte å komme tilbake med en rapport fra turen til York tidligere i sommer. And here goes!
M og jeg valgte altså å ta en dagstur til York – uten bil. Det ble et lite prosjekt i seg selv, ettersom han bor ganske langt unna… det meste. 😉 Etter litt leting på nettet fant vi beste reisemåte. Vi tok toget til Newcastle og byttet til tog til York der. Toget vi kjørte med hadde London Kings Cross som endestasjon, noe jeg syntes var veldig artig siden jeg akkurat da leste en Rankin-bok der hovedpersonen dro med samme tog fra Edinburgh til London.
Toget var kjempefint, med mulighet for Internett- og strømtilkobling på alle plasser – uten tillegg i prisen. Ikke at vi hadde med noe sånt, vi skulle bare være med toget en times tid. Det viste seg at setene vi hadde satt oss på var reservert, så vi måtte flytte på oss. Etter en tur gjennom mesteparten av toget fant vi ut at alle setene var reservert, men det var greit nok, vi skulle jo ikke være med så lenge. En meget hjelpsom konduktør fant likevel et par ledige seter til oss og vi ankom York et stykke utpå formiddagen.
Jeg så med en gang at vi hadde kommet til en vakker by. Noe av det første vi så var dette:
York Minster i bakgrunnen
River Ouse, York
Jorvik Viking Centre
Vi vandret rundt og tok bilder, kikket på folkelivet (det var mye turister der!) og fant etterhvert fram til Coppergate og Jorvik Viking Centre som er et must hvis du besøker York. Da faren min besøkte York for mange år siden, holdt de på med utgravinger her. Siden laget de senteret der man reiser tilbake i tiden og besøker en vikingby. Det er veldig stilig det hele. Menneskefigurene er laget på bakgrunn av funnene av skjeletter, der de har gjenskapt ansiktene ved hjelp av dataprogrammer. Du kjenner lukten av griser, av mat som blir laget – ja, til og med lukten fra en vikingdo(!).
Etter den lille turen (som jeg dessverre ikke har bilder av, men du kan se ett her), kom vi ut i et lite museum med mer informasjon om utgravinger og funn. Det var satt opp pc’er der du kunne «bygge» vikingbåter, se hvor vikingene kom fra, ta tester for å finne ut om du er en viking samt en monter med et skjelett. Der sto det en fyr i vikingutstyr og passet på – og svarte på spørsmål. Fyren virket innmari sur, men det var kanskje en del av imaget?
Sur og sint vikingmann i Jorvik
York Minster
Etter dette besøket dro vi tilbake til vår egen tid og ruslet rundt i York sentrum. Vi hadde noen ønsker; York Minster, middelaldergaten The Shambles og York Art Gallery. Det er mye mer å se der, men litt begrenset hvor mye jeg orker på en dag. Vi fikk i hvert fall med oss det vi ønsket mest, selv om vi ikke var inne i York Minster. Den gotiske katedralen er ufattelig diger (Nord-Europas største) og har verdens største samling med glassmalerier fra middelalderen. Neste gang jeg besøker York skal jeg inn der og se, men da håper jeg det blir på et tidspunkt med noe færre turister.
York Minster - vinduerEn av mange detaljer på York Minster
The Shambles
Denne middelaldergaten er viden kjent for sine godt bevarte bygninger fra 1400-tallet. Navnet stammer fra den gangen Yorks slaktere drev sine utsalg på nettopp dette stedet. Ordet «shamel» var navnet på benkene og bodene der de solgte varene sine.
Forklaring på navnet "Shambles"
Bygningene står tett i tett og er bygget slik at de nesten møtes «på midten». Fascinerende og veldig koselig!
Fra The ShamblesTrangt i høyden
Etter å ha vandret gatelangs en stund ble det på tide med lunsj, så vi fant oss et Fish & Chips-utsalg og spiste oss gode og mette. Snadder! (Hvorfor er det ikke slike steder i Oslo? Jeg savner fish’n chips.)
Siden gikk vi videre gjennom koselige gater – og blant mange mennesker. Jeg traff flere norske turister også. En artig detalj i York er at mange av gatenavnene ender på -gate. Byen (sentrum) er omringet av en mur med porter, men det er altså ikke disse portene det er snakk om. «Gate» her betyr rett og slett «street» og stammer fra det gamle nordiske ordet for gate. Portene i muren kalles «bars», fant jeg ut på denne kjekke siden.
Eksempler på gatenavn i YorkÅpning i bymuren, ikke "gate" men "bar" (som det også er mange av i byen)På utsiden av bymuren
York Art Gallery
Nå nærmet vi oss byens kunstgalleri. En artig ting er at de rundt om i sentrum har hengt opp store kopier av kjente malerier. Veldig stilig – det synes jeg må være et tips for andre byer også, for eksempel Oslo.
Eksempel på kunst på gataSnodig liten detalj på maleriet
York Art Gallery stiller ut malerier og annen kunst og er delt inn etter tema. Et rom tok for seg religiøs kunst, et annet portretter, et er om steder og et stilte ut moderne kunst.
York Art Gallery
Jeg må innrømme at jeg ikke falt helt for dette museet. Bygningen er flott, innholdet traff meg ikke helt. Jeg ble for eksempel mye mer fascinert da jeg besøkte Laing Art Gallery i Newcastle. Uansett var det fint å ha vært her. Og påfunnet med å henge deler av kunsten (kopier) ut i gatene har jeg stor sans for!
Two 99s, please
Det var på høy tid med en pause igjen og ettersom denne søte isvogna sto så fint plassert utenfor kunstgalleriet, var det ikke vanskelige valget. M sa til meg at jeg skulle be om «two 99s» og jeg lurte veldig på om han «pullet mitt legg». Jeg var dermed litt forsiktig da jeg foretok min bestilling, men det viste seg at jeg ikke ble lurt (denne gangen). En 99 er rett og slett vaniljeis i kjeks med «a flake» (en sjokolade-pinne-ting) på toppen. Jeg ble så nysgjerrig på hva navnet kom av at jeg selvsagt måtte lete etter en forklaring på nettet. Det viser seg at navnet har ukjent opprinnelse, så jeg kan dessverre ikke gi dere svaret. Godt smakte det, i alle fall!
Da hadde vi sett alt vi ønsket og begynte å bli ganske slitne. Vi vandret tilbake forbi flotte, gamle bygninger, vi kikka på en del av en eldgammel borg – og underveis drakk vi te på et av Englands mange tradisjonelle Tea Rooms. Jeg har vært på et før, i Edinburgh, og husket med glede hvor godt det var med Cream Tea. Det består av en kanne valgfri te, en scones, syltetøy og en skål med «clotted cream«. Dermed bestilte jeg det her også. Dessverre må jeg si at når det gjelder clotted cream er det ingenting som slår den jeg fikk i Edinburgh, men godt var det.
"Vårt" tea room i York
Når jeg er på slike steder blir jeg alltid litt lattermild. Det er så fryktelig søtt, veldig mye rosa og veldig mye nips. Jeg ser for meg små, søte, gamle engelske damer med håret satt opp i en topp, men det var ingen slike der da vi var på besøk. (Egentlig var det kun turister der. Sukk, vi ødelegger nå alt…)
Et sted på veien fant jeg forresten Guy Fawkes‘ fødested. Hurra!
Remember, remember the fifth of November,
The gunpowder, treason and plot,
I know of no reason
Why the gunpowder treason
Should ever be forgot.
Guy Fawkes fødested - nå en pub
Så var vi på vei mot togstasjonen igjen. Da vi var på vei til sentrum gikk vi på bymuren, noe som også er et must om man besøker York. Den dateres jo tilbake til Romertiden! Litt skummelt når det ikke er gelender hele veien, men pytt. (Man må regne med litt svinn, som ungdomsskolelæreren min sa da han beskrev hvor smalt det var å gå over Besseggen.)
Ikke helt som Besseggen
Så var vi tilbake på jernbanestasjonen. Togturene hjem gikk bra, vi fant sitteplasser på tross av at vi heller ikke nå hadde reservert plasser.
Jernbanestasjonen i York
Bilen sto pent og ventet på oss der vi hadde forlatt den samme morgen, og vi kom oss hjem med minnekort fulle av bilder og hoder fulle av inntrykk.
For meg er York på høyde med Edinburgh (som har vært min favorittby til nå), så det kan absolutt anbefales å ta turen innom hvis man befinner seg i England. Jeg tror jeg ville satset på en overnatting – kanskje to – om jeg skulle dit igjen. Det var så mye mer å se og oppleve.
Under stjernene 