Kategoriarkiv: Spania

Jeg lengter tilbake… til Puerto de Mogan!

Det er så lenge siden jeg har reist til sydlige strøk om vinteren at jeg nesten hadde glemt hvordan det føles å forlate kaldt vær og snøslaps, for så å ankomme et sted der sola skinner og det kjennes ut som sommer. For et lite mirakel! Vi kom nettopp hjem fra en fantastisk fin uke på Gran Canaria, nærmere bestemt i Puerto de Mogán. ♥

Kong Vinter bestemte seg visst for å virkelig sette alle kluter til for å gi oss en skikkelig avskjed. Rett før vi skulle gå ombord i flyet lavet det plutselig ned masse snø, så jeg begynte å bekymre meg over om flyet ville få lov å ta av i det hele tatt. Det gjorde det heldigvis, etter at flyet fikk seg en skikkelig dusj med avvisningsvæske. Artig, artig. Jeg satt ved vingen og fikk med meg hele prosedyren, der flyet ble omringet av noen snodige biler med et førerhus som kan heves og senkes, og som sprøytet vekk is og snø. 

Flyturen gikk greit, selv om det ble flybytte på grunn av noen tekniske problemer. Uansett, vi ankom et solfylt, men forblåst Las Palmas, noe som ikke er helt uvanlig etter det jeg har hørt. Men åh… sola skinte! Og til tross for vinden kunne jeg kjenne at den varmet!

Charterselskapets representanter sto klare til å samle oss og få oss plassert i en buss. Vi fikk omtrent en times tur innom flere turiststeder. Første stopp var Puerto Rico, der det var hektisk trafikk og mye folk. En litt masete småby, fikk jeg inntrykk av. Der slapp vi av en del folk, før vi kjørte videre til Taurito. Der var det fint! Stille og rolig, lekre hoteller. Men vi skulle kjøre enda litt til. Etter en tur på smale, svingete veier med havsutsikt, der bussjåføren lå på hornet før de verste svingene slik at vi ikke skulle treffe på noen intetanende bilister (det gjorde vi nesten likevel, men det gikk heldigvis bra), var vi endelig framme i Puerto de Mogán. Omkranset av klipper og åser, med mange små, hvite murhus kantet med blå, gul eller rød maling, og en innbydende sandstrand med fargerike parasoller, samt en sjarmerende båthavn full av seilbåter og katamaraner. En tidligere fiskerlandsby, nå dominert av turisme, men likevel med sjarm og atmosfære!

Puerto de Mogan, sett fra oven.
Puerto de Mogan, sett fra oven.

Vi ble sluppet av bussen et lite stykke fra hotellet, ettersom det ikke var mulig å kjøre helt fram. Vi visste ikke helt hvor vi skulle, men etter litt surring fant vi hotellet vårt på brygga. I resepsjonen sto en hollandsk matrone og tok oss imot, blid og hyggelig, ikledd noe som minnet meg om antrekket til de ølserverende, storbrystede damene på oktoberfestivalen i Tyskland.

Vår favorittresepsjonist!
Vår favorittresepsjonist!

Hun bød ikke på øl, men kunne derimot gi oss en masse informasjon, hyggelig prat – og til slutt nøkkelkortene våre. Søsteren min og jeg fikk et rom med utsikt utover havet og badeanlegget. Faren min og de to barnebarna hans hadde et rom med utsikt motsatte vei, mot seilbåtene i den livlige båthavna.

Vår utsikt - ut mot havet
Vår utsikt – ut mot havet

De andre turistene på hotellet kom fra de skandinaviske landene, fra Tyskland, Storbritannia og sikkert noen fra Spania også. En grei blanding, og alle virket som hyggelige folk. De fleste var godt voksne, men etter noen dager kom det også noen familier med små barn. Ettersom de fleste hadde halvpensjon (frokost- og middagsbuffet), kom vi stadig i prat med flere av gjestene alt ettersom hvem vi ble plassert sammen med ved bordet. Jeg fikk frisket opp litt tysk (det er ikke så mye igjen, dessverre) og engelsk, men stort sett var det andre skandinaver vi pratet med. Det er i det hele tatt innmari mange skandinaviske turister der, og spesielt norske fikk vi inntrykk av.

Når man spiser på hotellet to ganger per dag (ja, bortsett fra et par kvelder der vi valgte å ta middagen andre steder), blir man også ganske godt kjent med personalet. De som jobber i restauranten er virkelig hyggelige og humoristiske folk! En av de første dagene var det tilbud om et lunsjmåltid bestående av sangria og paella. Det måtte vi jo ha! Porsjonene var store, men maten ble servert på bittesmå plasttallerkener. Servitøren som kom med maten var så uheldig at den ene plasttallerken brettet seg sammen under tyngden av all maten, og plutselig hadde en del av den havnet på duken og noe i sangriaglasset som sto nærmest. Det ble tatt med stor humor av oss alle sammen, og han fikk tørket opp og gitt oss ny mat og drikke. Null problem. Etter dette hoiet vi «Paella! Sangria!» til hverandre hver gang vi møttes, med påfølgende glis og god latter. Herlig fyr!

DSCN0570
To av servitørene og en kokk. Paella-mannen i midten. 🙂

En kveld var det Day of Andalucia (Día de Andalucia) og ei av servitørene stilte opp i flott kjole og danset for middagsgjestene.

IMG_3545

Det er rart med det, men jeg synes alltid at ferie handler veldig mye om (god og mye) mat. Noen som kjenner seg igjen i det? Vi hadde nok av restauranter og kafeer i området, og rakk ikke å teste mer enn en håndfull av dem. Jeg reiste ned dit med en overbevisning om at jeg skulle leve sunt og asketisk, men det ramla litt sammen innen kort tid. Jeg skeiet ut, men slett ikke så mye som jeg kunne ha gjort. Det var jo så mye godt jeg bare måtte smake på! 🙂 Dessuten er det tydelig en forskjell på Norge og Gran Canaria når det gjelder porsjonsstørrelser. En liten likør til kaffen, for eksempel, er et ukjent begrep:

Kaffe og likør på kanarisk vis.
Kaffe og likør på kanarisk vis.

Anledningen for å reise til GC var at faren vår fylte 70 og ønsket å feire med en skikkelig tur sammen med barn og barnebarn. Selve dagen ble vi anbefalt å feire på en restaurant like utenfor landsbyen Mogan, som ligger ca 8 kilometer fra Puerto de Mogán. Restauranten heter Acaymo og kan anbefales til alle som måtte befinne seg i nærheten. En ting vi ikke visste på forhånd, men som jeg gjerne bringer videre, er at porsjonene på denne restauranten er enorme! Jeg ble nesten mett av forretten (en nydelig carpaccio av tunfisk), og måtte virkelig kjempe med å få i meg hovedretten. Det var ingen av oss som greide å spise opp alt, ja kanskje bortsett fra nevøen min, som var lur nok til å ikke bestille forrett. 🙂 Etter middagen var vi blitt anbefalt å prøve oss på Mexican Coffee, som minner litt om Irish Coffee, men som blir tilberedt på en ganske annen måte. Det innebar flammer og mye fancy opptreden.

Mexican Coffe
Mexican Coffee

En uke går fort, så vi var ikke så mye på farten, men holdt oss stort sett på/nær hotellet. Der var det et ypperlig bassengområde, samt en steintrapp ned i havet. Temperaturen i vannet lå på 18-20 grader, noe som føltes innmari kaldt med en gang, men kom man seg først uti var det helt nydelig. Vi fant imidlertid ut på den tøffe måten at det lønte seg å vente med badingen til sola hadde fått varmet litt. 😉

Badetrappa
Badetrappa

Selv om vi stort sett var i Puerto de Mogán, ble vi overtalt til å reise til en annen ferieby i nærheten, nemlig Anfi. Det skal jeg komme tilbake til i en egen post. 🙂

Jeg var på forhånd spent på hvordan kroppen ville reagere på varmere klima. Generelt er jeg jo bedre om sommeren her i Norge, og jeg har lenge drømt om å finne ut hvordan det er å oppsøke sommerlige land i vintersesongen. Selv om jeg ikke følte meg frisk, så ble jeg i ganske god form kort tid etter ankomst. Gjorde jeg for mye kjente jeg det, men jeg tålte å gå en del, og jeg tålte også å oppholde meg i sola lenger enn jeg har gjort på alle de årene jeg har vært syk. Temperaturene lå stort sett på 20-22 i skyggen. I sola var det selvsagt mye varmere, og flere av oss ble solbrent på områder vi glemte å smøre.

Tenåringen var nok den som merket mest til formøkning der nede, og det var utrolig godt å se han kose seg! Fra vi landet i Norge igjen, gikk det knappe to timer før jeg fikk tilbake sår hals og influensasymptomene. Jeg har brukt noen dager på å komme meg til hektene igjen, men det skal ikke mye aktivitet til før jeg må legge meg nedpå igjen. Det samme gjelder sønnen, dessverre. I kveld skulle vi egentlig vært på et seminar, men måtte begge melde avbud. Forhåpentligvis greier Tenåringen å dra på skolen noen timer i morgen, men det er slett ikke sikkert.

Vi får bare håpe på en tidlig og varm vår, og passe varm og god sommer, så vi kan komme oss mer ut av huset. En uke i sommertemperatur viste oss at det virkelig gjør oss godt! Drømmen er å få til lengre vinteropphold på Gran Canaria i årene framover, det hadde vært fantastisk! Noen som vil være med og starte ME-koloni? 🙂

Gate i Puerto de Mogán
Gate i Puerto de Mogán

Hemmat!

Herrrlig, i morgen vender vi nesa hjemover. Vi har booket seter, det meste er pakket og vi er superklare for å reise hjem alle sammen.

Ei dame i baren hørte vi skal hjem i morgen og var så lei seg på våre vegne fordi vi ikke fikk være her lenger – og fordi vi går glipp av en fest her i baren i morgen. Hehe, jeg hadde ikke hjerte til å fortelle henne at vi bare vil hjem og er glade for at vi slipper enda en uke her. Tror ikke folket her forstår uansett, de ser ut til å elske dette livet.

Det begynner dessuten å bli fylt opp av turister her nå, i bassenget og ellers. Fysjom. 😉 Turister er plagsomme, altså.

De siste par ukene har jeg brukt bloggen som min klagemur. Beklager det – og tusen takk for alle koselige tilbakemeldinger og for at dere har holdt ut. Det setter jeg pris på!

Neste gang jeg skriver her skjer det trolig hjemmefra. Jeg gleder meg! 😀 Da kommer det bilder!

Paella er ekle greier

Juba! Nå har vi vært i byen igjen og spist/drukket mer spansk. Noe var bra, men paella er fysjom. Ris og masse sjømat som smaker blæh. Litt kylling hadde de også putta oppi, men likevel. Uæh. Håper jeg ikke blir dårlig.

Etterpå kjørte vi hjem med en taxi som hadde vunnet lappen på bingo. Men vi lever.

På baren er det skikkelig livat. Fotballkamp mellom Spania og Russland (trur eg) og de fleste heier på Spania naturlig nok. Broder og Poden heier på Russland uten at jeg vet hvorfor. Jeg heier ikke på noen, jeg har satt på YouTube med Brandi Carlile så høyt jeg kan. Herrrrlig.

En dag igjen og så reiser vi hemmat. Hurra!!! 16 grader (håper jeg), gjerne litt regn eller i hvert fall overskyet, norsk mat, min egen seng, langbukser og kanskje til og med jakke?  Også treffe noen av mine gode venner, hoppas jag, tralala. Borte bra, men hjemme best!

Pruting

Han: Jeg kan kjøre dere til flyplassen, jeg har en van og da får dere plass alle fem.
Jeg: Så fint, men hva skal du ha for det?
Han: 40 Euro
Jeg: Okay, det høres greit ut!
Han: Hva slags musikk liker dere, da? Hvis dere skal spille deres egen cd blir det 45 Euro!
Jeg: Da hører vi på din musikk – men spiller du Barry Manilow får du bare 35!

Ut på tur – full skjerpings

I går tok vi en avgjørelse om å skjerpe oss og leke litt ordentlige turister, ikke bare sitte her og sløve. Vi var ute og spiste på kinarestaurant (det var godt med grønnsaker igjen!) og der bestemte vi oss for at de siste dagene skal brukes litt bedre.

Dermed kom vi oss opp relativt tidlig og ut av huset litt over 11. Vi tusla bort til en bussholdeplass og håpet vi slapp vente lenge. Dengang ei… Det ble 40-45 minutters venting i solsteika. Ikke helt bra, det blir nok taxi resten av ferien! Bussen var full. De greiene de har til å holde seg fast i var ødelagte nesten alle sammen, og for hver stopp ble bussen enda mere stappet full med mennesker som ville inn til sentrum. Det gikk jo greit, til slutt var vi der og da fant vi oss en fortausrestaurant der vi kjøpte oss noe å spise og drikke. Endelig spansk mat! Kjøttboller og tortilla (spansk omelett med poteter). Nam! Dermed følte vi oss bedre rustet til å rusle litt rundt og se. Vi fant veien innom et par butikker og så ned mot havna. Der satte vi oss på enda en fortausrestaurant – vår klare favoritt så langt (terningkast 16 på en rollespillterning, ifølge Lillebror). Calamaris, mer spansk omelett, iskrem, milkshake, you name it. Alle fikk noe de hadde lyst på. Dessuten fikk jeg min yndlingsdrikk her nede; hvitvin med limonade og isbiter. Snadder. 🙂

Her ble vi sittende i skyggen og kose oss ganske lenge. Det blåser ganske heftig så det føltes ikke så ille, selv om gradestokken viste 33 grader.

Noen av oss ville hjem, så vi fant en taxi. Det meste var stengt uansett på grunn av siesta. Lur idé, tror jeg trenger en slik selv nå. Lillesos og mannen er igjen i byen, der han får flettet håret sitt av et par afrikanske damer som bytter på å flette og å kjefte høylytt på folka i nabo-boden. Interessant. Det er ekstra moro når man har mobiltelefon med videokamera.

Det eneste som gjenstår nå er å få handlet inn middagsmat, men det får vente til det kjølner seg litt. Heldigvis har butikkene langåpent.

Sol- og sommerhilsener sendes hjemover til alle som vil ha. 🙂

Hett, esse! (og et bilde hjemmefra!)

Okay, som vanlig er det ikke så fryktelig mye spennende å melde. Det er stort sett sløve dager i skyggen. Nei, forresten. Det blåser noe innmari så parasollen vår tok seg en flyvetur over i naboens hage. Heldigvis var ingen hjemme der, den er stor nok til å slå ihjel en mann med. Noen av oss er forkjóla, deriblant meg. Italia tapte mot Spania i fotballen i gár og Lillebror er deppa.

Det skjer ikke noe spennende pá baren en gang. De hadde auksjon igjen i dag, der du kunne kjópt noen innmari lekre puter (2 for 5 euro) og noe annet ræl. (Yay, jeg fant æ’en! Alt + 145) Vi gikk i butikken i stedet og kjøpte litt mat og vann – og diverse vi ikke trenger. Damen i den butikken snakker faktisk spansk og det føles ganske eksotisk. Tenk det, også ligger butikken rett ved oss og vi fant den ikke før det hadde gått en uke. Nuvel.

Jeg kjeder vettet av meg. Det var jo det jeg ønska meg for denne ferien – å kjede meg og slappe av. Da vet jeg at 2 uker er for lenge for den type ferie, man lærer så lenge man lever.

Det kjennes som jeg lever i en evig badstu, så jeg misunner faktisk Oslo-folket med styrtregn og haglskurer i dag. Dessuten har jeg lyst på normal mat igjen. Laks og salat.. nam! Og drikke vann fra springen. Dere tar hintet? Jeg har hatt ferie lenge nok.

Jeg har fått bilder hjemmefra av fuggær’n som lærer å drikke te.

Vi har forresten tatt kverken på enda en kakerlakk, jeg regner med at det spanske folket takker oss.

Hasta luego!

Edit: Her er bilde av fuggær’n på tekoppen. 🙂

Problem solved

Barprat igjen. De spiller aha i bakgrunnen (hallo, hvilket árhundre er det igjen?) samtidig som fotballkampen stár pá for fullt. Jippi. ME-vennlig er det definitivt ikke, men hva gjór man ikke for litt kontakt med kjaeresten og venner? 🙂

Vi har gass igjen. Det var igrunn en lettelse, ná virker komfyren og vi har varmt vann i dusjen – noe som er en fordel hvis man vil vaske háret. Og det vil man innimellom. Selv kjólte jeg meg ned med en kald dusj (utedusj er supert!), og da var jeg mer menneske igjen.

Herregud… ná begynner karaoken igjen. Det forklarer musikkutvalget. Da blir det ikke sá lange besóket pá meg likevel.

Hej hej, smátroll, speak to you soon!