Kategoriarkiv: Skottland

Walking in the air

En riktig vakker melodi, hentet fra kortfilmen The Snowman. (Sangen er spilt inn av flere, blant annet Nightwish.)

Så tar vi den samme, vakre melodien og bytter ut teksten, lager en ganske annen versjon av The Snowman, og vips har man en fin reklamesnutt for den skotske brusen IRN-BRU.

Jeg gjenkjenner flere steder jeg har besøkt i Skottland i denne reklamen, for eksempel the Falkirk Wheel, Forth bridges og Princes street gardens i Edinburgh. Ikke så rart jeg falt pladask for reklamen da!? 🙂

Reklamer

Post-Pipefest!

Tusen takk til dere som krysset fingre for meg, dere må ha sendt ut svært gode vibber ettersom alt gikk så bra!

Jeg har paradert på The Royal Mile, og jeg har overlevd. Ikke uten å ramle sammen utslått og i krampegråt etterpå, men herlighet, jeg greide det!

Fra oppstillingen

Det var på forhånd gitt svært lite informasjon fra arrangørenes side. Vi var 8 medlemmer fra Oslo som reiste til Edinburgh, og det eneste vi visste var at vi skulle ha oppstilling klokka 12 på en bestemt adresse. Der møtte vi opp, og etter å ha vandret opp og ned gata et par ganger, fikk vi endelig vite hvor vi hadde oppstillingsplass. Der traff vi et særdeles hyggelig pipeband fra Kilbarchan. Etter en liten prat med dem, fikk vi lov å slå oss sammen med dem – og vips sto jeg omgitt av flere damer som spiller samme instrument som meg. Det er ikke spesielt mange tenortrommiser jeg har møtt i mitt liv, faktisk bare én – og det var vår kjære trommelærer som nå bor i Canada. Jeg fant ut at tenortrommiser er ganske like uansett om de er norske eller skotske. Når vi hører sekkepiper (også om det er et annet band som spiller) så må vi bare snurre og drille litt, og kanskje tromme litt på låret hvis vi ikke har tromma tilgjengelig. Det kommer fram på begynnelsen av videoen jeg har lagt inn under her.

Etter mye venting og omrokkering, var paraden plutselig i gang. Vi sto ganske langt nede i Johnston Terrace og jeg kan love at melkesyra sprengte før jeg kom på toppen av bakken. Heldigvis var det nedoverbakke etter dette.

Så gikk jeg der da. På the Royal Mile, som er hovedgata i den eldste delen av Edinburgh. Det er turistgate nummer 1, og det sto mye folk langs med løypa vår, bak solide gjerder. Det var nesten som å gå i 17. maitog igjen. Folk tok bilder, klappet og smilte. Jeg, som hittil kun hadde vært turist i Skottland, var plutselig blitt del av en turistattraksjon selv. Det hele føltes ganske surrealistisk, det skal innrømmes. Jeg burde sikkert kløpet meg selv i armen underveis, men det rakk jeg ikke. I stedet konsentrerte jeg meg hardt om å ikke snuble i brosteinene og å gå med riktig fot på rett sted, og ellers å huske om vi var på pianodelen, eller fortedelen. Det gikk stort sett smertefritt, kun avbrutt av korte økter med forvirring. 🙂

Jeg hadde med meg mitt splitternye Nikon Coolpix, og innimellom dro jeg dette fram og filmet litt mens jeg gikk. Det er muligens en once-in-a-lifetime-experience jeg var med på, så her skulle det dokumenteres! Jeg har satt det sammen til en liten snutt på et par minutter om noen har lyst å se hvordan det er å være deltaker på Pipefest.

Jeg kan tenke meg at paraden var på i underkant av 2 kilometer. Jeg trodde jeg skulle ramle om mot slutten, men jeg kom meg heldigvis i mål i Holyrood Park. Der fant jeg ut at jeg hadde slitt hull på begge skoene mine!

Flaks skal man ha, da jeg sjekket på YouTube fant jeg ut at gruppa jeg marsjerte med, var blitt filmet et par ganger. Et klipp der vi spiller (og jeg kan så vidt skimte trommeklubbene mine svirre rundt ved siden av den røde og hvite stortromma 10-15 sekunder ut i opptaket. Fy søren, jeg får gåsehud når jeg ser det om igjen! Dette var stort å være med på for en liten pike fra landet… eller noe sånt. 🙂

Det siste opptaket spiller vi ikke på, men hvis du ser veldig godt etter så ser du kanskje meg som går lengst ut på motsatt side… og filmer. 🙂

Traquair House

Jeg har virkelig fått vært på tur i helgen som var. The Lake District på lørdagen som dere så i forrige post, og søndagen bar det avgårde på ny kjøretur. Alt jeg ble fortalt var at vi skulle til Skottland, men ikke hvor. Jeg satt nå der og fulgte med på veiskilt og landskapet rundt oss, og prøvde gjette meg fram til hvor vi var på vei. Jeg kunne se vi beveget oss i retning Edinburgh, men regnet med at det ikke var dit vi skulle. Det stemte, vi endte opp i et parkområde langt ute på landet, noen mil sør for Edinburgh. Der ligger Traquair House – Skottlands eldste, bebodde hus – som egentlig minner mer om et slott.

Den eldste delen av bygningen dateres tilbake til 1107, på den tiden da dette var et jaktområde for de skotske kongelige. Gjennom historien har Traquair vært et tilholdssted for Jakobittene (som kjempet for å få en Stuart tilbake på den skotske tronen) og huset har vært brukt som skjulested for katolske prester. Det sies at Mary Queen of Scots har overnattet i huset.

Jeg fikk meg en liten rundtur i huset, men det var dessverre ikke lov å ta bilder innendørs. Heldigvis har de en flott webside der du kan få din egen lille omvisning, bare klikk her.

Huset er som sagt fortsatt bebodd, så deler av huset er stengt for besøkende. Jeg fikk likevel sett mye, synes jeg. Det mest interessante var rommet der katolske prester bodde i hemmelighet. Rommet ble brukt til å holde katolske messer, noe som ikke var spesielt trygt på den tiden. Bilder av den hemmelige inngangen til rommet kan også sees på websiden.

Området rundt bygningen er også åpent for publikum. I hagen bak slottet ligger en stor labyrint (plantet for snart 30 år siden). Jeg prøvde meg ikke på den, jeg labba ikke en gang rundt’n. 😉 I stedet snek jeg meg til et bilde inne fra huset, selv om det ikke var lov. Alt for bloggen, eller hva?!

Disse ungene er på vei inn i labyrinten. Forhåpentligvis kom de seg ut av den også, jeg ventet ikke for å se om de gjorde det.

Et av de små husene på området.

.

Flopsys hus?

.

Det er flere gamle hus på området, og bak dem er det en park der det gikk påfugler fritt rundt.

Vakre fugler som virket mest opptatte av å sloss med hverandre, samt rappe mat fra turister. Når de skrek hørtes de snodig nok ut som katter.

Han med de flotteste halefjærne så ut til å vinne.

.

Folket på Traquair går kanskje fortsatt og venter på at en Stuart igjen skal sitte på den skotske tronen? Inntil da holdes the Bear Gates (bjørneportene) stengt, slik det ble sverget at de skulle en gang på 1700-tallet.

Okay, så har jeg landet (litt)

På tide å skrive litt i bloggen igjen! Jeg kom hjem mandag kveld og har ikke helt landet ennå. Denne jetlag’en er slitsom, altså. Jeg lever fortsatt på engelsk tid. 😉

Fem dager var altfor lite til å se alt jeg ville se, men da får jeg heller se mer neste gang jeg reiser dit.

Det ble noen hundre bilder på disse dagene. Mange av dem har jeg lagt ut på Facebook, så for dem som kjenner meg der er det bare å bla igjennom de tre albumene jeg har lagt ut. Det blir et lite utdrag i bloggen også. 🙂

Som jeg har skrevet tidligere, ble det noen turer til Skottland som ligger bare en times kjørevei unna der jeg har oppholdt meg. Jeg har alltid likt bilturer og det var innmari artig å bli tatt med på tur uten at jeg visste hvor vi skulle. Vi kjørte gjennom nydelig, vidstrakt landskap og mange koselige små landsbyer. Plutselig sier privatsjåføren min; «Look, hinny!» og plutselig ser jeg et skilt som sier «Welcome to Scotland». Moro! 🙂

På en av turene havnet vi i Gretna Green, en liten landsby helt på grensen mellom Skottland og England. Gretna er kjent for sine mange brylluper, ettersom ekteskapsreglene er noget friere i Skottland. Tidligere trengte man ikke være mer enn 14 år (gutter) og 12 år (jenter) for å gifte seg der – og det helt uten tillatelse fra noen. Nå er det blitt «mye» strengere; aldersgrensen er 16 år med foreldres tillatelse og 18 år uten.

På 1700-tallet begynte man å bli bekymret i England på grunn av de mange ekteskapene som ble inngått uten kirkas eller foreldres aksept. Derfor innførte man i 1754 en ny lov om at partene måtte være over 21 år for å gifte seg uten foreldres godkjennelse. Men i Skottland gjaldt ikke loven, dermed var det mange unge par som rømte dit for å gifte seg. Ofte ble de forfulgt av foreldre som ville hindre barna sine i å gifte seg med «feil» person, men rakk paret først å gifte seg var det ikke mye de kunne gjøre med det. Gretna Green var det første stedet de kom til i Skottland og ble dermed et populært sted å gifte seg. Vielsen ble visst ledet av en smed og han markerte med å slå et slag på ambolten når et par var lovlig gift. (Prest eller fogd trengte man tydeligvis ikke.)

Amboltene er fortsatt i bruk. Hvert år blir over 4000 par viet i Gretna Green, ifølge en av nettsidene jeg besøkte. I tillegg kan man bli liksom-viet for en sum penger.

Gretna Green er virkelig verdt et besøk uansett om du ønsker å gifte deg eller ei. De har et flott museum som tar for seg historien på en grundigere måte enn jeg har gjort her. De har også koselige butikker der de selger typisk skotske produkter. Jeg forsøkte å ikke gå helt i spinn og klarte det (nesten). Stedet er velholdt og pent og heldigvis ikke helt overlesset med turistting, slik man ofte ser.


Post-post: Jeg fant denne videosnutten på YouTube. Slik kan det altså foregå hvis man velger å la seg vie i Gretna Green. Det ser jo virkelig romantisk ut. Eller kanskje ikke.

Bilder fra Edinburgh

Nå har jeg sittet et par dager og jobbet med bildene fra turen min.

Jeg har laget et par album med bilder fra Edinburgh og Rosslyn Chapel. Hvis interessert så er det bare å kikke igjennom. Velg gjerne lysbildevisning, da blir bildene best.

Scotland
Rosslyn Chapel

Det har vært veldig ok å jobbe med bildene. Føler jeg får fordøyet flere inntrykk mens jeg redigerer og legger ut. Jeg så fantastisk mye fint på få dager. Hvis jeg skal nevne noe som virkelig stikker seg fram som favorittopplevelser må jeg nevne Mary King’s Close. Der var det ikke lov å ta bilder, men jeg fant en side på nett med informasjon og en videofilm derfra. Jeg får gåsehud fortsatt når jeg tenker på omvisningen under jorden. Der gikk jeg i gamle smug og hus fra mange hundreår tilbake. Hele området ble avstengt i 1645 pga pest og sykdom. De murte igjen (mens en del syke og døende fortsatt var der) og bygget senere byen oppå de gamle områdene. For bare noen år siden åpnet de deler av området for publikum. Du får guidet tur ned i dypet. Det er mørkt og litt ulendt; bratte smug og lave døråpninger. På veggene henger oljelamper. Guiden forteller både morsomme og spennende historier og gjør noen forsøk på å skremme deg innimellom. Det hele er skikkelig interessant, men kan tas som ren underholdning også.

Etter en time nede i tidskapselen føltes det merkelig å komme opp til vår tid igjen. Jeg bærer med meg historien om lille Annie og lurer på om jeg skal ta meg en tur tilbake med en liten dukke fra Norge.

Sjekk gjerne ut videoen hos Tartan TV. Da får du en del av historien forklart.

Fantastiske Skottland!


I’m back!

Vel, jeg har jo vært hjemme en stund. Har bare vært litt mye som har skjedd her, så jeg har ikke hatt overskudd til å blogge ennå. Men det skal det nå bli en endring på.

Jeg hadde fem fantastiske dager i Edinburgh! Det er den vakreste byen jeg har vært i… og jeg vil tilbake. Fortest mulig.

Å reise alene på ferie gikk helt fint. Jeg soste rundt på diverse turistattraksjoner, tok en drøss med bilder, spiste på puber, smakte på ølet, fikk masse haggis og pratet med både turister og innbyggere. Nå sitter jeg igjen med mange inntrykk og føler meg egentlig ganske gira fortsatt når jeg tenker på ferien min.

Imens jeg var der var det både flom, statsministerskifte og terrorangrep i GB, så jeg tror neppe jeg kommer til å glemme denne turen. Heldigvis var alt rolig og fint der jeg var. Det eneste jeg har å utsette på stedet var at det var himla dårlig trykk i dusjen, så det tok en evighet å vaske håret. Resten var bare topp! …ja, kanskje bortsett fra lunka øl – men de hadde heldigvis noe avkjølt også.

Jeg kommer tilbake med link til fotoalbum og mer fra turen. Det ble en del hundre bilder, så det tar litt tid å jobbe seg gjennom og velge ut.

Har ikke fått lest noe særlig i bloggene deres, men jeg kommer nok snart innom på besøk.