Kategoriarkiv: Nord-England

På vikingtokt i Jorvik

Jeg lovte å komme tilbake med en rapport fra turen til York tidligere i sommer. And here goes!

M og jeg valgte altså å ta en dagstur til York – uten bil. Det ble et lite prosjekt i seg selv, ettersom han bor ganske langt unna… det meste. 😉 Etter litt leting på nettet fant vi beste reisemåte. Vi tok toget til Newcastle og byttet til tog til York der. Toget vi kjørte med hadde London Kings Cross som endestasjon, noe jeg syntes var veldig artig siden jeg akkurat da leste en Rankin-bok der hovedpersonen dro med samme tog fra Edinburgh til London.

Toget var kjempefint, med mulighet for Internett- og strømtilkobling på alle plasser – uten tillegg i prisen. Ikke at vi hadde med noe sånt, vi skulle bare være med toget en times tid. Det viste seg at setene vi hadde satt oss på var reservert, så vi måtte flytte på oss. Etter en tur gjennom mesteparten av toget fant vi ut at alle setene var reservert, men det var greit nok, vi skulle jo ikke være med så lenge. En meget hjelpsom konduktør fant likevel et par ledige seter til oss og vi ankom York et stykke utpå formiddagen.

Jeg så med en gang at vi hadde kommet til en vakker by. Noe av det første vi så var dette:

York Minster i bakgrunnen

River Ouse, York
River Ouse, York

Jorvik Viking Centre
Vi vandret rundt og tok bilder, kikket på folkelivet (det var mye turister der!) og fant etterhvert fram til Coppergate og Jorvik Viking Centre som er et must hvis du besøker York. Da faren min besøkte York for mange år siden, holdt de på med utgravinger her. Siden laget de senteret der man reiser tilbake i tiden og besøker en vikingby. Det er veldig stilig det hele. Menneskefigurene er laget på bakgrunn av funnene av skjeletter, der de har gjenskapt ansiktene ved hjelp av dataprogrammer. Du kjenner lukten av griser, av mat som blir laget – ja, til og med lukten fra en vikingdo(!).

Etter den lille turen (som jeg dessverre ikke har bilder av, men du kan se ett her), kom vi ut i et lite museum med mer informasjon om utgravinger og funn. Det var satt opp pc’er der du kunne «bygge» vikingbåter, se hvor vikingene kom fra, ta tester for å finne ut om du er en viking samt en monter med et skjelett. Der sto det en fyr i vikingutstyr og passet på – og svarte på spørsmål. Fyren virket innmari sur, men det var kanskje en del av imaget?

Sur og sint vikingmann i Jorvik
Sur og sint vikingmann i Jorvik

York Minster
Etter dette besøket dro vi tilbake til vår egen tid og ruslet rundt i York sentrum. Vi hadde noen ønsker; York Minster, middelaldergaten The Shambles og York Art Gallery. Det er mye mer å se der, men litt begrenset hvor mye jeg orker på en dag. Vi fikk i hvert fall med oss det vi ønsket mest, selv om vi ikke var inne i York Minster. Den gotiske katedralen er ufattelig diger (Nord-Europas største) og har verdens største samling med glassmalerier fra middelalderen. Neste gang jeg besøker York skal jeg inn der og se, men da håper jeg det blir på et tidspunkt med noe færre turister.

York Minster - vinduer
York Minster - vinduer
En av mange detaljer på York Minster
En av mange detaljer på York Minster

The Shambles
Denne middelaldergaten er viden kjent for sine godt bevarte bygninger fra 1400-tallet. Navnet stammer fra den gangen Yorks slaktere drev sine utsalg på nettopp dette stedet. Ordet «shamel» var navnet på benkene og bodene der de solgte varene sine.

Forklaring på navnet "Shambles"
Forklaring på navnet "Shambles"

Bygningene står tett i tett og er bygget slik at de nesten møtes «på midten». Fascinerende og veldig koselig!

Fra The Shambles
Fra The Shambles
Trangt i høyden
Trangt i høyden

Etter å ha vandret gatelangs en stund ble det på tide med lunsj, så vi fant oss et Fish & Chips-utsalg og spiste oss gode og mette. Snadder! (Hvorfor er det ikke slike steder i Oslo? Jeg savner fish’n chips.)

Siden gikk vi videre gjennom koselige gater – og blant mange mennesker. Jeg traff flere norske turister også. En artig detalj i York er at mange av gatenavnene ender på -gate. Byen (sentrum) er omringet av en mur med porter, men det er altså ikke disse portene det er snakk om. «Gate» her betyr rett og slett «street» og stammer fra det gamle nordiske ordet for gate. Portene i muren kalles «bars», fant jeg ut på denne kjekke siden.

Eksempler på gateskilt i York
Eksempler på gatenavn i York
Eksempel på åpning i bymuren
Åpning i bymuren, ikke "gate" men "bar" (som det også er mange av i byen)
Del av bymuren
På utsiden av bymuren

York Art Gallery
Nå nærmet vi oss byens kunstgalleri. En artig ting er at de rundt om i sentrum har hengt opp store kopier av kjente malerier. Veldig stilig – det synes jeg må være et tips for andre byer også, for eksempel Oslo.

Eksempel på kunst på gata
Eksempel på kunst på gata
Detalj fra maleriet
Snodig liten detalj på maleriet

York Art Gallery stiller ut malerier og annen kunst og er delt inn etter tema. Et rom tok for seg religiøs kunst, et annet portretter, et er om steder og et stilte ut moderne kunst.

York Art Gallery
York Art Gallery

Jeg må innrømme at jeg ikke falt helt for dette museet. Bygningen er flott, innholdet traff meg ikke helt. Jeg ble for eksempel mye mer fascinert da jeg besøkte Laing Art Gallery i Newcastle. Uansett var det fint å ha vært her. Og påfunnet med å henge deler av kunsten (kopier) ut i gatene har jeg stor sans for!

Two 99s, please
Two 99s, please

Det var på høy tid med en pause igjen og ettersom denne søte isvogna sto så fint plassert utenfor kunstgalleriet, var det ikke vanskelige valget. M sa til meg at jeg skulle be om «two 99s» og jeg lurte veldig på om han «pullet mitt legg». Jeg var dermed litt forsiktig da jeg foretok min bestilling, men det viste seg at jeg ikke ble lurt (denne gangen). En 99 er rett og slett vaniljeis i kjeks med «a flake» (en sjokolade-pinne-ting) på toppen. Jeg ble så nysgjerrig på hva navnet kom av at jeg selvsagt måtte lete etter en forklaring på nettet. Det viser seg at navnet har ukjent opprinnelse, så jeg kan dessverre ikke gi dere svaret. Godt smakte det, i alle fall!

Da hadde vi sett alt vi ønsket og begynte å bli ganske slitne. Vi vandret tilbake forbi flotte, gamle bygninger, vi kikka på en del av en eldgammel borg – og underveis drakk vi te på et av Englands mange tradisjonelle Tea Rooms. Jeg har vært på et før, i Edinburgh, og husket med glede hvor godt det var med Cream Tea. Det består av en kanne valgfri te, en scones, syltetøy og en skål med «clotted cream«. Dermed bestilte jeg det her også. Dessverre må jeg si at når det gjelder clotted cream er det ingenting som slår den jeg fikk i Edinburgh, men godt var det.

"Vårt" tea room i York
"Vårt" tea room i York

Når jeg er på slike steder blir jeg alltid litt lattermild. Det er så fryktelig søtt, veldig mye rosa og veldig mye nips. Jeg ser for meg små, søte, gamle engelske damer med håret satt opp i en topp, men det var ingen slike der da vi var på besøk. (Egentlig var det kun turister der. Sukk, vi ødelegger nå alt…)

Et sted på veien fant jeg forresten Guy Fawkes‘ fødested. Hurra!

Remember, remember the fifth of November,
The gunpowder, treason and plot,
I know of no reason
Why the gunpowder treason
Should ever be forgot.
Guy Fawkes fødested - nå en pub
Guy Fawkes fødested - nå en pub

Så var vi på vei mot togstasjonen igjen. Da vi var på vei til sentrum gikk vi på bymuren, noe som også er et must om man besøker York. Den dateres jo tilbake til Romertiden! Litt skummelt når det ikke er gelender hele veien, men pytt. (Man må regne med litt svinn, som ungdomsskolelæreren min sa da han beskrev hvor smalt det var å gå over Besseggen.)

Ikke helt Besseggen
Ikke helt som Besseggen

Så var vi tilbake på jernbanestasjonen. Togturene hjem gikk bra, vi fant sitteplasser på tross av at vi heller ikke nå hadde reservert plasser.

Jernbanestasjonen i York
Jernbanestasjonen i York

Bilen sto pent og ventet på oss der vi hadde forlatt den samme morgen, og vi kom oss hjem med minnekort fulle av bilder og hoder fulle av inntrykk.

For meg er York på høyde med Edinburgh (som har vært min favorittby til nå), så det kan absolutt anbefales å ta turen innom hvis man befinner seg i England. Jeg tror jeg ville satset på en overnatting – kanskje to – om jeg skulle dit igjen. Det var så mye mer å se og oppleve.

Lindisfarne

Etter besøket på Traquair House i Skottland, kjørte vi sørover igjen og kom til Lindisfarne; ei øy som har fastlandsforbindelse når det er lavvann. Når det er høyvann står veien under vann og man har valget mellom å overnatte der, eller leke tøffing (og tro at bilen din tåler vann i motoren) og kjøre tilbake likevel. Det går som oftest dårlig…

Ifølge Wikipedia har øya 162 fastboende. De har desto flere fugler der, deler av øya er fredet for å beskytte de ca. 300 artene som har tilhold her.

Lindisfarne blir også kalt Holy Island. Det ligger en diger ruin der etter klosteret som ble grunnlagt på 600-tallet.

Vi gadd ikke betale for å se ruinene på nært hold, vi gikk heller på utsiden og tok bilder og kikket. Det er imponerende å se hvordan noen av buene fortsatt står igjen.

Lenger ute på øya ligger et gammelt slott på en høyde. Utenfor der så vi bare havet, bortsett fra noen småøyer i nærheten. Det gamle slottet er vanligvis åpent for besøkende, men ettersom vi var der på søndag ettermiddag var det stengt. Jeg drar gjerne tilbake og ser nærmere på det en annen gang.

Jeg synes det er interessant å tenke på at vikingenes angrep på Lindisfarne på slutten av 700-tallet regnes som oppstarten på vikingtida. Nettopp vikingenes besøk i England tenker vi følge litt mer opp, ettersom planen er å ta turen til York i morgen.

Etter Lindisfarne kjørte vi videre sørover langs kysten og så blant annet denne flotte borgen i Bamburgh, som vi kunne skimte fra Lindisfarne.

Å kjøre langs kysten gir mye fin utsikt, blant annet ut til de små øyene vi også så fra Lindisfarne. Vakkert…

…Og etter dette sovna jeg, utslitt etter den lange turen, så sjåføren måtte kjøre oss hjem uten gleden av mitt trivelige selskap, stakkars. 🙂

Traquair House

Jeg har virkelig fått vært på tur i helgen som var. The Lake District på lørdagen som dere så i forrige post, og søndagen bar det avgårde på ny kjøretur. Alt jeg ble fortalt var at vi skulle til Skottland, men ikke hvor. Jeg satt nå der og fulgte med på veiskilt og landskapet rundt oss, og prøvde gjette meg fram til hvor vi var på vei. Jeg kunne se vi beveget oss i retning Edinburgh, men regnet med at det ikke var dit vi skulle. Det stemte, vi endte opp i et parkområde langt ute på landet, noen mil sør for Edinburgh. Der ligger Traquair House – Skottlands eldste, bebodde hus – som egentlig minner mer om et slott.

Den eldste delen av bygningen dateres tilbake til 1107, på den tiden da dette var et jaktområde for de skotske kongelige. Gjennom historien har Traquair vært et tilholdssted for Jakobittene (som kjempet for å få en Stuart tilbake på den skotske tronen) og huset har vært brukt som skjulested for katolske prester. Det sies at Mary Queen of Scots har overnattet i huset.

Jeg fikk meg en liten rundtur i huset, men det var dessverre ikke lov å ta bilder innendørs. Heldigvis har de en flott webside der du kan få din egen lille omvisning, bare klikk her.

Huset er som sagt fortsatt bebodd, så deler av huset er stengt for besøkende. Jeg fikk likevel sett mye, synes jeg. Det mest interessante var rommet der katolske prester bodde i hemmelighet. Rommet ble brukt til å holde katolske messer, noe som ikke var spesielt trygt på den tiden. Bilder av den hemmelige inngangen til rommet kan også sees på websiden.

Området rundt bygningen er også åpent for publikum. I hagen bak slottet ligger en stor labyrint (plantet for snart 30 år siden). Jeg prøvde meg ikke på den, jeg labba ikke en gang rundt’n. 😉 I stedet snek jeg meg til et bilde inne fra huset, selv om det ikke var lov. Alt for bloggen, eller hva?!

Disse ungene er på vei inn i labyrinten. Forhåpentligvis kom de seg ut av den også, jeg ventet ikke for å se om de gjorde det.

Et av de små husene på området.

.

Flopsys hus?

.

Det er flere gamle hus på området, og bak dem er det en park der det gikk påfugler fritt rundt.

Vakre fugler som virket mest opptatte av å sloss med hverandre, samt rappe mat fra turister. Når de skrek hørtes de snodig nok ut som katter.

Han med de flotteste halefjærne så ut til å vinne.

.

Folket på Traquair går kanskje fortsatt og venter på at en Stuart igjen skal sitte på den skotske tronen? Inntil da holdes the Bear Gates (bjørneportene) stengt, slik det ble sverget at de skulle en gang på 1700-tallet.

The Lake District

Lørdag gikk turen til the Lake District, en nydelig nasjonalpark med fjell og innsjøer i Cumbria (nordvest-England). Området blir regnet for å være et av de vakreste i Storbritannia, og det merket vi på antall turister. (Og hvem liker turister? IKKE jeg!) Det var dessverre vanskelig å finne parkeringsplasser på enkelte steder vi ønsket å stoppe, men da dro vi bare videre til andre landsbyer.

Ikke bare er det et nydelig område, men vi var heldige med været også! Sola skinte mesteparten av dagen, noe som slett ikke er en selvfølge her.

Her er noen bilder fra turen vår:

Her er vi på vei over fjellet for å kjøre til the Lake District. Skottland skimtes i det fjerne. Vi er 577 meter over havet. Ikke veldig høyt sammenlignet med norske fjell, men følelsen av å være på fjellet var likevel tilstede.

.

Og her har vi kommet til The Lake District. Vakkert, ikke sant!

.

Dette gir meg en følelse av norske fjell og fjorder.

.

Dette fjellet likte jeg. 🙂
Også så grønt som det er her..!

.

Smale, svingete veier. Utsikt bakover ned der vi kom fra.

.

Ambleside
– et av de mange stedene turister oppsøker i the Lake District. Det var fint der, men dyrt. Jeg ble spesielt sur over tvungen betaling for 2-timers parkering når vi faktisk bare skulle stoppe en liten stund. Nuvel, jeg kommer nok over det… en gang…. 🙂

.

Samme sted. Her kan du ta ferje på innsjøen, eventuelt leie en båt?

.

Fortsatt Ambleside. Jeg synes husene her var så fine, de var bygget med en ganske mørk steinsort, sikkert en lokal variant.

.

På vei hjemover passerte vi en landsby der de arrangerte Scarecrow-festival, altså en festival for fugleskremsler. Merkelig nok ikke en tanke som har slått meg noen gang, men nå bringer jeg gjerne ideen videre til norske folk i utkant-Norge. 😉 Overalt hadde folk satt opp fugleskremsler, noen mer originale enn andre. Denne sto langs veien, noe som passet bra siden det var umulig å finne parkeringsplass inne i selve landsbyen.

Lothiane – en slave…

TV-slave altså.

Også jeg som ser så lite tv hjemme. Her begynner jeg å nærme meg hekta på Big Brother som foregår for fullt i England. Den ene kanalen viser BB 24 timer i døgnet, så når bare parabolen fungerer (den er rimelig utstabil), kan jeg følge med så mye jeg bare orker. Jeg har fulgt nok med til å bli skuffa over at Jen måtte ut av huset fredagskvelden. Jadda, det tok meg altså bare 2 dager å komme såpass inn i det. Nå skal det sies at Jen er fra Nord-England og dermed syntes jeg hun kunne være med videre, men det synes altså ikke seerne som trolig består av en mengde fjortisjenter. Ja, også meg da.

Et annet program jeg har sett litt på er ITVs Loose Women. Det apellerer ikke heeelt til meg, men greit nok. Programmet er et typisk dag-tv hovedsaklig for kvinnelige seere. 4 voksne damer sitter og skravler med hverandre om barn, skilsmisser, ektemenn og sexlivet sitt, foruten noen aktuelle temaer. Innimellom drar de inn noen gjester de prater videre med. Helt okay, men ikke helt min greie. I dag la de ut om hvor forferdelig det var med Internett, og da ramla jeg av ganske kjapt.

Heldigvis sender de Father Ted rimelig ofte, så jeg ser faktisk på noe som krever litt intelligens også. 😉

Okay, så har jeg landet (litt)

På tide å skrive litt i bloggen igjen! Jeg kom hjem mandag kveld og har ikke helt landet ennå. Denne jetlag’en er slitsom, altså. Jeg lever fortsatt på engelsk tid. 😉

Fem dager var altfor lite til å se alt jeg ville se, men da får jeg heller se mer neste gang jeg reiser dit.

Det ble noen hundre bilder på disse dagene. Mange av dem har jeg lagt ut på Facebook, så for dem som kjenner meg der er det bare å bla igjennom de tre albumene jeg har lagt ut. Det blir et lite utdrag i bloggen også. 🙂

Som jeg har skrevet tidligere, ble det noen turer til Skottland som ligger bare en times kjørevei unna der jeg har oppholdt meg. Jeg har alltid likt bilturer og det var innmari artig å bli tatt med på tur uten at jeg visste hvor vi skulle. Vi kjørte gjennom nydelig, vidstrakt landskap og mange koselige små landsbyer. Plutselig sier privatsjåføren min; «Look, hinny!» og plutselig ser jeg et skilt som sier «Welcome to Scotland». Moro! 🙂

På en av turene havnet vi i Gretna Green, en liten landsby helt på grensen mellom Skottland og England. Gretna er kjent for sine mange brylluper, ettersom ekteskapsreglene er noget friere i Skottland. Tidligere trengte man ikke være mer enn 14 år (gutter) og 12 år (jenter) for å gifte seg der – og det helt uten tillatelse fra noen. Nå er det blitt «mye» strengere; aldersgrensen er 16 år med foreldres tillatelse og 18 år uten.

På 1700-tallet begynte man å bli bekymret i England på grunn av de mange ekteskapene som ble inngått uten kirkas eller foreldres aksept. Derfor innførte man i 1754 en ny lov om at partene måtte være over 21 år for å gifte seg uten foreldres godkjennelse. Men i Skottland gjaldt ikke loven, dermed var det mange unge par som rømte dit for å gifte seg. Ofte ble de forfulgt av foreldre som ville hindre barna sine i å gifte seg med «feil» person, men rakk paret først å gifte seg var det ikke mye de kunne gjøre med det. Gretna Green var det første stedet de kom til i Skottland og ble dermed et populært sted å gifte seg. Vielsen ble visst ledet av en smed og han markerte med å slå et slag på ambolten når et par var lovlig gift. (Prest eller fogd trengte man tydeligvis ikke.)

Amboltene er fortsatt i bruk. Hvert år blir over 4000 par viet i Gretna Green, ifølge en av nettsidene jeg besøkte. I tillegg kan man bli liksom-viet for en sum penger.

Gretna Green er virkelig verdt et besøk uansett om du ønsker å gifte deg eller ei. De har et flott museum som tar for seg historien på en grundigere måte enn jeg har gjort her. De har også koselige butikker der de selger typisk skotske produkter. Jeg forsøkte å ikke gå helt i spinn og klarte det (nesten). Stedet er velholdt og pent og heldigvis ikke helt overlesset med turistting, slik man ofte ser.


Post-post: Jeg fant denne videosnutten på YouTube. Slik kan det altså foregå hvis man velger å la seg vie i Gretna Green. Det ser jo virkelig romantisk ut. Eller kanskje ikke.

Northumberland

Noen glimt fra hvor jeg oppholder meg og hva jeg har sett. Det har blitt mange bilder, så i denne posten holder jeg meg til bilder fra Northumberland. Mer vil følge… 🙂

I dette koselige huset (som sikkert er over 100 år gammelt) bor jeg for tida.

Her er en av de urteite, men innmari fine fasanene som pleier komme hit for å få mat hver dag. Er vi ikke tidlig nok ute lager de masse lyd for å minne om at de er sultne.

Påskeliljene blomstrer for fullt.

Haltwhistle

Grønn bro i Haltwhistle.

Hadrian’s wall

Milecastle 42 ved Cawfields

Et innmari berømt tre fra en av Robin Hood-filmene. Robin Hood’s tree, Sycamore gap.

Sauer er ålreite dyr! Søte små lammekoteletter som poserte så vakkert for fotografen før de løp videre.

Et lite livstegn

Turen fra Gardermoen til Newcastle gikk stort sett smertefritt for seg, rent bortsett fra en liten forsinkelse på siste flytur. Når doene ikke virker er det igrunn greit å vente på at de fikser dem før vi tar av. Utenom det var det bare en noget bedugget mann som ble litt innpåsliten en stund, men jeg snakker innmari dårlig full, spesielt på engelsk, så han ga opp da jeg ikke skjønte noe av hva han sa. Enkelte ganger er det greit å være turist.

Og nå befinner jeg meg langt ute på landet blant kaniner (de er overalt!), fasaner og drøssevis av ender. Våren har kommet mye lenger her enn hjemme så det er virkelig mye fin natur å se. Landskapet her er nydelig! Man kan se milevis av gårde. Skikkelig «Jag trivs bäst i öppna landskap».

I dag har jeg vært turist. Jeg har vært på Hadrians wall, jeg har sett et tre som var med i en av Robin Hood-filmene, jeg har besøkt koselige småbyer og jeg har til og med vært i Skottland – i Gretna Green. Det kommer bilder og sånt etterhvert. 🙂

Jeg har det helt supert og synes det er deilig å være her! Tilværelsen som postordrebrud er slett ikke verst. 😉

Pass på sjappa

Så var det ut på tur igjen! Denne gangen skal jeg litt lenger enn Bergen, og trolig blir det mye stillere enn det var der også. Ingen sekkepiper og trommer skal med på denne reisen. Det skal bli godt! Jeg trenger en mer me-vennlig ferie og det tror og håper jeg at det blir også.

Har dårlig tid, så alt jeg vil si er… pass på sjappa mens jeg er borte, okay? (okay da, jeg kommer sikkert på nett fra England en gang i blant.)

En litt skjelven gruegledeseghilsen fra Lothiane. 🙂