Kategoriarkiv: kommentar

Stakkars Maisie

Enn så lenge aner hun ingenting om bråket rundt hennes tilblivelse, men det er jo bare snakk om få år før hun får høre om det. Med en mor på 15 år og en påstått far på 13, var veien til media kort. The Sun lovte den ene bestefaren 250.000 kroner for å få med Alfie på intervju. Guttungen ble lovet fin gave av pappa’n sin hvis han stilte opp. Sånn skal det gjøres! Nå spås det at de to familiene det gjelder kan tjene millioner på saken, hvis de bare får tenåringene til å stille opp på TV og i aviser.

Britisk presse må være den verste i verden. Nå skrives det spaltemetre om hvilke andre potensielle fedre Maisie kan ha, for det påstås at tenåringsjenta har hatt sex med stort sett det som fantes av gutter i nærområdet. Det forundrer meg at de har lov å skrive så mye stygt om en mindreårig. Det forundrer meg også hvordan familien til Chantelle kan ha unngått å få med seg hva som har skjedd, hvis det stemmer at hun stadig hadde gutter overnattende hos seg.

Når man hører hvor mye penger som er involvert i saken, er det ikke vanskelig å forestille seg at det kan friste noen 15-16-årige gutter til å juge litt overfor journalister og hevde det er de som er faren. Burde ikke pressen holde seg for gode til å slå opp disse historiene til man faktisk får sjekket fakta? Tydeligvis ikke.

Så, Maisie vokser opp med påstander om at mora er en tøs og besteforeldre som forsøker bli millionærer på hennes tilstedeværelse. Stakkars unge. Om 14 – 15 år er det kanskje Maisies tur til å bli mor? Jeg håper det skjer noe før den tid, så disse tenåringsjentene finner andre måter å takle tilværelsen på enn å bli gravide mens de ennå er barn.

Fri og bevare meg vel…

Jeg var så uheldig å dumpe borti kveldens Grand Prix-sending og fysj og føy, dette var elendige greier. På den tiden vi lot tv’en stå på det programmet fikk vi med oss 5 sanger, den nestsiste med Publiners som jeg egentlig likte da sangen begynte – men det ga seg da jeg skjønte at det var så å si en tro kopi av Vamps «Månemannen». Er det ikke regler mot sånt, da? Jeg ble sittende og lure på hva som er vitsen med å lage mer musikk, når det man kommer opp med bare er kopier og støy.

eiffelloveDa var det mer interessant å se på et program jeg ble tipset om av Stormel, nemlig «Married to the Eiffel Tower» – en film om kvinner med kjærlighet til objekter. Her er det snakk om kjærlighetsforhold til broer, gjerder og bygninger. Ei kvinne gifter seg med Eiffeltårnet, men det er verre å få ekteskapet fullbyrdet i all offentlighet. «Objectum-sexuals» (objekt-seksuelle?) blir slike mennesker kalt, og først ble jeg bare sittende og riste på hodet over disse gale damene. Etter hvert kommer det fram at den ene kvinnen i filmen er diagnostisert med Aspergers syndrom, en form for autisme der man har store problemer med å sosialisere med mennesker. Den andre kvinnen har en traumatisk bakgrunn med foreldre som forlot henne, flytting fra det ene fosterhjemmet til det andre samt seksuelt misbruk ved flere anledninger. Da blir det mer forståelig at hun har flyttet sin kjærlighet over til objekter som ikke kan skade henne på noen måte (om de ikke ramler sammen over henne, da).

Vil du se? Del 1 finner du her, del 2 her.

For i avisene, DER finner du god informasjon…

Jeg leste nettopp en kronikk i BT av Aud Gjersdal. Hun er bibliotekar og synes Internett er en eneste suppe som kanskje til og med kan svekke demokratiet. For å underbygge dette har hun surfet litt rundt på norske blogger, blant annet hos Frøken Makeløs og Hjorthen. Der fant hun visst ikke noe som kunne overbevise henne om at hun har tenkt feil. Om Internett mener hun blant annet at;

Denne offentlige arena blir fylt med informasjon av lav kvalitet, og bidrar mer til tåkelegging, enn til belysning av saker i den offentlige diskusjon.

Javel? Jeg er så klart enig i at det er masse tull på nettet. Fryktelig mye tull, faktisk. Men jeg regner med at de fleste oppegående mennesker klarer å skille skitt fra kanel og finne fram til det de er interessert i. Det andre kan man jo la være å lese? At det skal føre til noe tåkelegging av offentlige diskusjoner kan jeg ikke helt forstå.

Dersom en oppfatter seg selv som en borger i et demokrati, så havner en neppe i bloggen til Frøken Makeløs, men heller hos mer opplysende informasjonskilder.

At det var? Jeg oppfatter meg som borger i et demokrati, men likevel havner jeg stadig i bloggen til både frøkna og mange andre som neppe heller kommer gjennom det bittelille nåløyet til Fr. Gjersdal.

Hovedgrunnen til at jeg leser blogger er for å finne underholdning. På andreplass kommer ønsket om informasjon, og jeg synes stort sett at de bloggene jeg leser som kommenterer aktuelle temaer har vel så god kvalitet (og ofte bedre) enn det jeg leser i aviser eller får med meg på tv. Det er nettopp medias utvikling som har gjort at jeg stort sett holder meg unna avisene. Der får man servert «nyheter» som hører hjemme i søpla (det vil si Se & Hør og lignende), eller oppgulp som du finner i alle de andre avisene også. Den journalistiske stolthet må ha forsvunnet, for det virker som det er slutt på å stille spørsmålstegn og å tenke selv. Akkurat dette finner jeg mer av i de bloggene som jeg besøker jevnlig.

Selv om det kan være tøys og tull (også) synes jeg det er svært mange bloggere som har god innsikt, masse kunnskap og som skriver så godt at det er en fryd å lese.

Næmmen se!

Jeg lurer på om netthandelen.no leser her, eventuelt om de har fått tilbakemeldinger fra flere om den urdårlige reklamen de dytter på norske Facebook-medlemmer? I hvert fall har de gjort om reklamen jeg viste dere i går. Se bare her:

nyreklame

Tenk det. De har tatt vekk «driten» og slått sammen ordene. De har til og med rettet skrivefeilen «vekse» til «veske». Da får jeg vel heller tåle at de har mellomrom foran spørsmålstegnet, men ikke skyt meg – jeg er tross alt sekretærutdannet.

Jeg har dessuten satt meg fore å melde inn hver eneste lille reklame på Facebook som jeg ikke liker, det vil si alle som retter seg mot meg som kvinne. Selv om jeg er kvinne betyr det ikke at jeg er interessert i å bleke tennene, kjøpe designklær, -vesker og sminke. La meg få reklame som er rettet mot mine interesser. Hvis dere spør får dere svar. Etter at jeg har trykket iherdig på tommel ned-symbolet under alle bimboreklamene, har jeg faktisk begynt å få en del annen reklame. Mulig det er en tilfeldighet, det vil vise seg.

(Og min jakt på uviktige aktiviteter jeg kan drive med mens jeg utsetter å ta oppvaska, re opp sengene og rydde klart til jul fortsetter sikkert. Følg med.)

Ingrids brev fra jungelen

I Tordenbloggen i dag er THE BORING STORE en av deltakerne, en for meg ny blogg: Jeg tittet innom og fant en post som rørte meg til tårer. Den inneholdt brevet Ingrid Betancourt skrev til moren sin mens hun var fanget i jungelen. Hun ble kidnappet av den colombianske FARC-geriljaen og var et av deres gisler i over 6 år, før hun ble befridd av colombianske sikkerhetsstyrker i juli i år.

ingrid-betancourtDet er helt ufattelig å tenke på hva hun må ha gått igjennom. Jeg kjenner jeg blir ekstra grepet av historien fordi hun er mor og ikke fikk se barna sine eller snakke med dem på seks og et halvt år. Hvilken tortur kan være verre? (Det måtte vel være hvis barna ble kidnappet.) I brevet til moren sin kommer det fram at hun ikke vet om hun orker mer. Hun er syk og utslitt og har ikke lenger store håpet om å komme hjem til sine kjære.

I am tired, Mamita, tired of suffering. I have been, or have tried to be, strong. These nearly six years of captivity have proved that I am not as resistant, not as brave, not as intelligent, not as strong as I thought. I have put up many battles, have tried to escape several times, have tried to keep up hope like one keeps one’s head above water.

Hva gjør man egentlig for å overleve i fangenskap? I brevet forteller Ingrid at som eneste kvinne i gruppen var hun nødt til å skjule seg mest mulig, bade med klærne på og ikke gjøre for mye ut av seg. Hun ønsket seg et leksikon så hun kunne bruke tiden på å lese noe, lære noe, men hun fikk nei hver gang hun spurte. Til slutt fant hun ut at det var bedre å ikke ønske seg noe, for det eneste svaret man fikk av kidnapperne var «nei».

Men verst av alt var nok savnet etter barna og moren. Hun hørte dem på radioen ettersom det er egne sendinger der familiemedlemmer kan sende hilsener til sine kjære som er bortført av FARC (og andre?). Det var hennes «navlestreng» til livet, som hun skriver i brevet.

Jeg prøver å tenke meg inn i Betancourts situasjon, forsøker forestille meg hvordan det må ha vært å ha levd i det helvetet på jord. Men når jeg leser følgende bare griner jeg:

For years I was unable to think of the children. I would feel as though I was smothering, that I couldn’t breathe.

Les hele brevet inne hos THE BORING STORE.

Jeg ønsker meg denne boken til jul og når Betancourt selv skriver bok, ønsker jeg meg den og.

Kvel en debattant

Jeg har vært stille noen dager. Noen ganger er det greit å holde litt kjeft og tygge på ting.

Jeg setter pris på å følge gode diskusjoner, der folk kan være sterkt uenige om en sak men likevel diskutere på en sivilisert måte, uten latterliggjøring eller drittslenging. Du vet, dette med å ta ballen og ikke spilleren. Det er grunnen til at jeg skyr avisenes diskusjonsfora, som har vært i fokus nylig. I motsetning til en del andre bloggere, synes jeg Nordbø har gode poenger, for hvis en diskusjon skal komme noen vei må man holde seg til å diskutere sak og ikke blande inn karakteristika om den man diskuterer med. Hvis jeg leser om et tema som interesserer meg er det argumenter og fakta jeg vil høre om, ikke hva noen måtte mene om en som har en annen oppfatning enn seg selv.

Bare så det er sagt: Denne posten handler ikke om Nordbø eller diskusjonene som har pågått etter artikkelen hans, jeg ser bare at det tilfeldigvis sammenfaller med egne opplevelser. Her forleden var jeg for eksempel tilskuer til, og etter hvert innblandet i, en «debatt» i en blogg der argumentasjon som gikk på sak ble møtt med skittkasting og angrep på person. Kommentarer ble fiklet med i ettertid og siden ble kommentarfeltet lukket. Det er merkelig at de som mener å sitte inne med sannheten føler de må gå til det skritt å latterliggjøre andre. Det er jo vanligvis den type oppførsel man forventer fra folk som ikke har argumenter.

Bloggen min handler mest om uvesentligheter. Det kan være temaer jeg innimellom føler for å skrive om, men så lar jeg det være, nettopp fordi jeg vet at noen saker får fram det verste i enkelte. Har man «feil» mening kan det virke som man er lovlig vilt og da gjelder plutselig ikke normal høflighet lenger.

Det er spesielt en sak jeg synes massemedia har svært ensidig fokusering på. For å finne mer informasjon må jeg lete etter den. Jeg har nemlig blitt en tviler. Jeg er ikke lenger overbevist om at mennesket er hovedårsaken til klimaendringene. Klimaet endrer seg, ja visst. Det har det alltid gjort og det vil det alltid gjøre. Men jeg tror altså ikke at vi mennesker kan gjøre særlig mye til og fra for å påvirke. Nei, jeg synes ikke det er ålreit å forsøple naturen og jeg gjør mitt for å resirkulere og kaste avfall på riktige steder, spare vann og ikke drive bruk-og-kast og overforbruk. Jo, jeg bryr meg om jorda vår og vil helst se den «frisk og fin». Det handler om moral, for min del. Men at menneskeskapt CO2 skal være roten til alt ondt og ta livet av oss til slutt, nei det tviler jeg mer og mer på.

Legg merke til at jeg skriver at jeg ikke er overbevist og at jeg tviler. Jeg er ikke forsker. Jeg er et «vanlig» menneske som ikke ville finne på å si at jeg VET noe som jeg strengt tatt ikke har snøring på. Men jeg forbeholder meg retten til å danne meg mine egne meninger utfra det jeg leser og hører. Og når ting ikke henger på greip synes jeg det er interessant å grave litt videre for å finne ut av det. Det jeg har lest så langt viser at det har blitt drevet en ganske voldsom manipulasjon av fakta, og jeg lurer på hvorfor. Det burde jo ikke være nødvendig hvis det virkelig er sant at vi ligger så dårlig an som de hevder.

Det skal sies at jeg i begynnelsen trodde på det som ble slått opp i massemedia. «Det finnes ingen tvil lenger, dette skjer.» Jeg ble både redd og opprørt. Mennesker sto fram og uttalte seg skråsikkert om et tema som jeg ikke visste særlig mye om, så jeg tok det for gitt at de måtte vite helvetes mye for å kunne si det så sikkert som de gjorde.

Men så var det noe som fikk meg til å stusse. Det ble snakket om temaet som om jorda kom til å gå under. Likevel virket det som løsningen handlet mest om at man kunne kjøpe seg god samvittighet. Klima-kvoter, kaller de det. Skal du avgårde på en heisatur til Syden? Vel, da er det bare å betale litt ekstra, så er du «flink». Romantisk ferietur til andre siden av kloden; itt’no problem, det er bare å kjøpe seg litt ren samvittighet først og skyve problemet over på noen andre.

Når pengene i kisten klinger, straks sjelen gjennom skjærsilden springer.

Når samvittigheten er kjøpt og betalt er det visst bare å fortsette som man ønsker. Hvem vil leve uten kule duppeditter, plasmaskjerm, ferieturer og fin bil? Samtidig retter man en harmdirrende pekefinger mot enhver som uttrykker tvil. Han er ergo en miljøsynder som gir faen i jorda. Hvem sa noe om å handle som en preker?

Det blir snakket om å øse på med skatter og avgifter, i tillegg til at vi utsettes for en skremselspropaganda uten like. Vi skal tvinges og skremmes til handling. Bortsett fra de som har råd til å kjøpe seg fri. Et ord som begynner på «H» og slutter på «YKLERI» springer frem, men selvsagt… det kan man ikke si. (Og nei, selvsagt mener jeg ikke at alle som er opptatt av miljøet oppfører seg slik.)

Selv om man leser til øyet blir stort og vått, finnes det så mye informasjon der ute at man ikke vil rekke over det gjennom et helt liv. Dette er ikke et tema som er enkelt å uttale seg om for legfolk. Det som åpnet øynene for meg var da jeg leste at det finnes mengder av forskere som peker på feil i det som kommer fra klimapanelet. Det er ikke konsensus, ingenting er så skråsikkert som jeg har fått inntrykk av. Dermed ønsker jeg å vite mer. Jeg liker ikke at noen kveler en debatt ved å hevde at «nå vet vi alt» og nekte andre å komme fram med teorier, målinger og fakta som gir et annet og mer nyansert bilde.

Men jeg har forstått at dette for mange er uaktuelt å diskutere, uansett hva som dukker opp. Uansett om den ene vitenskapsmannen etter den andre vil trekke navnet sitt fra IPCC-rapporten, fordi de ikke står for innholdet eller hvordan det har blitt presentert for massemedia. Uansett om vitenskaplige miljøer ber om at hysteriet dempes og at man heller jobber for å tilpasse seg naturlige klimaendringer.

Det kommer de villeste anklager om at folk som ikke tror på menneskeskapt klimakrise, er like ille som folk som benekter Holocaust. (Har dere forresten lagt merke til at de går mer og mer vekk fra å snakke om global oppvarming og heller kaller det klimakrise? Det kan henge sammen med at temperaturen er nedadgående.) Vitenskapsfolk og meteorologer kan risikere å miste jobben hvis de uttrykker skepsis mot det som nå er bestemt er sannheten med stor S. Si noe «galt» i en debatt og du blir latterliggjort og ignorert. Du skal ikke ha ukorrekte meninger, noen har til og med foreslått at skeptikere kan bli bøtelagt eller fengslet for forbrytelser mot menneskeheten. Og det for et tema som ikke er så avklart som vi er blitt fortalt.

Samtidig sulter folk i den tredje verden, fordi man ikke tenker konsekvenser før man setter i gang tiltak. Biodiesel høres ut som en flott idé, men ikke på bekostning av folks mulighet til å skaffe seg mat. Med sterk økning i skattelegging av bedrifter står mengder av folk i fare for å miste jobbene sine. I Australia snakker de til og med om å innføre skattelegging for mennesker som får mer enn to barn, fordi babyer er «verstinger» når det gjelder CO2-utslipp. Herregud for et hysteri. Det kan virke som målet er at vi skal utslette oss selv. Kanskje det er like greit?

Og dette fordi man blant annet baserer seg på en film som er full av faktafeil og dataanimasjoner, laget av en mann som tjener penger på et firma som selger klimakvoter. Selv kjører han verden rundt i jetflyet sitt mens han forteller hvordan andre skal leve og nekter stille opp i diskusjoner med vitenskapsfolk og meningsmotstandere. At filmen har blitt slaktet, for eksempel i High Court i Storbritannia, blir ignorert. Den brukes stadig som et argument og bevis for at vi er på vei til helvete hele gjengen.

Hvis Al Gore og FNs klimapanel tar feil, og vi ikke står overfor en menneskeskapt katastrofe, hva skal vi da med co2-skatter og -avgifter? «Følg pengene», kan være et greit motto.

Det er kanskje best å tie stille og sette seg i skammekroken. Jeg påstår ikke å vite nok til å kunne diskutere et såpass stort og uoversiktlig tema. Det kan vel strengt tatt de færreste av oss. – Men jeg vil få presentert fakta, uten at det ligger politiske agendaer bak. Jeg vil ikke sitte igjen med en følelse av at jeg blir foret med propaganda, eller se diskusjoner utarte seg som om de skulle foregå mellom fanatisk religiøse.

Kanskje finnes sannheten der ute et sted? Kanskje vet vi ikke en brøkdel av det vi trenger å vite? Kanskje er det en sammenblanding av sannheter?

Vem vet? Inte jag.

Vil ikke ha tykke mennesker på tv

Forrige dagen fant jeg Dagsavisen utenfor døra mi. Ettersom jeg ikke abonnerer på hverken den avisen, eller andre, trodde jeg kanskje en nabo hadde lagt den der fordi den inneholdt noe av interesse for meg. Akkurat det har jeg ikke fått svar på, men i avisen fant jeg en kommentar av Anders Heger som jeg bet meg merke i.

Overskriften lød «Skjønnhetshelvete» og Heger kommenterte en sak fra dansk tv som jeg ikke hadde fått med meg. Skuespiller og reklamemann Søren Fauli henvendte seg til Danmarks radio med et konsept for en TV-serie om livet i reklamebransjen. Ettersom Faulis vekt har økt fra 67 kg til 87 kg, sa tv-kanalen at de ikke ville ha ham i med som programleder. Han var altså for feit til å komme på tv.

Heger skrev videre om hvordan tv-programmene hovedsaklig er ledet av over gjennomsnittet pene og slanke mennesker og synes dette er ille fordi det signaliserer at det er noe galt med deg om du veier noen kilo for mye. Dette, mener Heger, understreker at det er viktigere å være pen enn klok.

Trine Grung støtter den danske avgjørelsen.

Jeg synes at folk som lever av sitt ytre, bør gå foran som rollemodeller.

Å bruke tykke mennesker som underholdning derimot, det er tydeligvis helt ok, siden Grung ledet «Slankekrigen» på TVN.

Jeg blir ikke særlig sjokkert over at utseendet betyr noe i forhold til å få jobb i tv. At dette er med på å skape en myte om at skjønnhet og dyktighet henger sammen (ifølge Heger), vet jeg ikke om jeg er enig i. Stort sett har jeg inntrykk av at tv samler en del mennesker som ikke egner seg til stort annet enn å vise fram sitt vakre åsyn. De må jo ha noe å leve av de også, stakkars.

Jeg, en trygdeslubbert?

Jeg må innrømme at det går inn på meg når jeg møter folk som stiller seg tvilende til min «status» som trygdet. Det hender innimellom at jeg møter på bekjente jeg ikke har snakket med på en stund, og da kommer som oftest spørsmålet om hvordan det går og om jeg ikke snart skal begynne å jobbe igjen. Er jeg paranoid, eller er dette egentlig en annen måte å si at «du ser ikke syk ut, så hvorfor jobber du ikke, din slask?«? Det er i hvert fall sånn det føles.

Egentlig burde jeg hatt et kjapt svar å komme med som stoppet kjeften på slike (forslag, anyone?), men jeg er litt for høflig og prøver heller forklare dem hvorfor ting er som de er. Det begynner jeg strengt tatt å bli lei av. Etter nærmere 9 år som syk (i de fleste av dem var jeg i jobb, eller i utdanning), har jeg hatt så mange runder hos leger og NAV at jeg ikke har særlig overskudd av tålmodighet igjen. Det er ikke enkelt å bli uføretrygdet, om noen tror det. Og om jeg kan jobbe eller ei, burde være en sak mellom NAV og meg (og ikke mellom tilfeldige bekjentskaper og meg). Jeg har blitt innvilget tidsbegrenset uføretrygd, noe som vil si at NAV har tro på at jeg skal bli i stand til å arbeide igjen på et senere tidspunkt, nærmere bestemt i 2010. Tre år, altså, med en viss ro til å finne fram til stabilitet og forhåpentligvis tilfriskning.

En viss ro, skriver jeg, for NAV drar meg inn på møter en gang i halvåret for å sjekke om jeg ikke har blitt frisk igjen. Jeg trenger altså ikke passes på av naboer og bekjentskaper, selv om det tydeligvis er en jobb flere gjerne påtar seg.

«Problemet» er at jeg ikke ser syk ut. Det er svært sjelden noen kan se på meg hvordan jeg har det. «Du ser jo så godt ut«, sier folk til meg. Selvsagt veldig hyggelig å høre, men jeg forstår at dette også er uttrykk for at det er vanskelig å skjønne at jeg er syk. Newsflash: Mange sykdommer synes ikke utenpå, men de er der likevel. Tenk det.

Jeg er jo som oftest fornøyd med at jeg ikke ser ut som jeg føler meg. Da hadde jeg vel neppe turt vise meg utenfor heimen, i redsel for å skremme hjerteinfarkt på noen. Likevel hadde det mange ganger vært enklere å ha en sykdom som synes utenpå. Å slippe å forklare meg, hadde vært godt.

Det er ikke spesielt trivelig å høre Hegnar eller andre uttale seg om hvor stort problem det er at Norge har så mange trygdede. «Stå opp om morra’n» og lignende beskjeder, gir ikke akkurat følelsen av å være et verdifullt menneske lenger. Jeg står opp om morgenen – må jo det for å få sønnen min på skolen, men si meg… hvilken forskjell gjør det at jeg ikke sover til 12? Har samfunnet mer glede av meg for det? Tru’kke det, gitt.

Om den dagen kommer, at jeg faktisk kan fungere i jobb igjen, hva da? Leger har fortalt meg at jeg neppe vil bli 100 % frisk igjen, til det har jeg hatt denne sykdommen for lenge. Jeg kan ikke tenke meg det er mindre hardt i arbeidslivet nå, enn det var da jeg forsvant ut av det. På min siste arbeidsplass var jeg igjennom ikke mindre enn seks omorganiseringer i løpet av litt over tre år. Jeg gikk fra å være i en jobb jeg mestret og trivdes i, til å bli plassert i en stilling jeg ikke var kvalifisert til (noe som selvsagt ble brukt mot meg da de kasta meg ut). Jeg er altså ikke spesielt tilpasningsdyktig?

Når jeg leser om folk som mener at vi trygdeslasker må se å få oss en jobb, lurer jeg på hvor jeg eventuelt skulle henvendt meg. Det kryr sikkert av arbeidsplasser for folk som ikke tåler stress, ikke orker forholde seg til for mange mennesker i løpet av en dag, har sterkt svekket konsentrasjonsevne og helst skal legge seg ned og hvile innimellom. Eller?

Det er sjelden jeg orker gå inn i debattene som raser i media, diskusjonsforum og på blogger. Derfor gjør det så innmari godt når jeg leser hos Hjorten og Victoria, som begge presenterer tall og kommentarer på en måte som de fleste journalister ikke evner. Det er godt det ennå finnes folk som har litt i huet – og bruker det. Jeg gir begges blogger mine varmeste anbefalinger; løp og les!

La dem bli hørt


3. november var det demonstrasjon i Oslo. 1650 demonstrerte for at tegnspråk skal bli et offisielt godkjent språk i Norge. Det er 5000 døve i Norge og 20.000 som kan tegnspråk. I land som Tyskland, Belgia og New Zealand er tegnspråk offisielt godkjente språk, men altså ikke i Norge.

Tegnspråk er ikke norsk som blir uttrykt med hendene, men et eget språk – og morsmålet til flere tusen mennesker. Det har sine egne ord, uttrykk og sin egen grammatikk.

Døve vil ha rett til samfunnsdeltagelse på linje med andre. De vil ha rett til kommunikasjon, og ikke kun være tilskuere i samfunnet. Tenk deg at du ikke kan ta den utdanningen du ønsker deg, fordi du ikke får tolk. Tenk deg at du som gammel havner på sykehjem uten mulighet til å kommunisere med dem rundt deg.

Men myndighetene mener det blir for dyrt å gjøre samfunnsdebatten tilgjengelig ved f.eks. å tolke tv-programmer.

Demonstrantene fikk ingen lovnader, men ble bedt om å vente på regjeringens språkmelding som kommer til nyttår.

Les mer:
Aftenposten
Teater Manu
Norges Døveforbund
Bilder fra demonstrasjonen

Lothiane tester IE

For en tid tilbake var det en kompis av meg som kommenterte at jeg brukte Firefox i stedet for Internet Explorer. Det var helt unødvendig, mente han, siden IE og Windows fungerer så bra sammen.

«Javel, tenkte jeg… jeg er kanskje bare sær. Nå skal jeg gi IE en sjanse.«

Så jeg tok jobben med å flytte over alle bokmerkene mine og å bli kjent med IE. Nå skulle jeg virkelig gi IE en real mulighet til å overbevise meg – og slutte å uttale meg negativt om IE når jeg egentlig ikke visste hva jeg snakket om.

I dag tok det imidlertid slutt.

Jeg var inne hos Skorpionkvinnen og kommenterte et innlegg. Jeg skrev vel og lenge. Rett før jeg skulle taste inn verifikasjonen og poste kommentaren, avbrøt IE meg med en av sine festlige meldinger om at «noe» er galt og IE må lukkes. Det var ikke første gang, kan man si. Jeg synes stadig den lukker seg. Nå henger dette muligens sammen med at jeg ofte har mange tabber (vinduer i samme vindu) åpne og at dette blir for mye for min aldrende pc. Jeg skal ikke stikke under en stol at det samme har skjedd meg i Firefox, men heldigvis ikke med samme hyppighet.

Jeg fikk heldigvis merket og kopiert kommentaren jeg hadde skrevet før jeg lot IE stenge dørene. Så åpnet jeg et nytt vindu og hentet fram Skorpionkvinnens blogg, for å legge inn kommentaren min på nytt. Men neiggu. Det jeg hadde kopiert var også borte, slettet, glemt. Hva pokker!?

Det var siste dråpen. Nå er jeg tilbake hos Firefox og jeg kjenner hvor godt det er å «komme hjem» igjen.

Her er noen av grunnene til at jeg mener Firefox overgår IE en lang gang:

  • IE krever tydeligvis mer ressurser og lukker seg oftere.
  • Når FF lukker seg/må lukkes, er den så grei at den spør deg om du vil åpne de samme vinduene/tabbene som du hadde åpnet tidligere. (Det vil jeg stort sett, jeg har jo åpnet de tabbene fordi jeg ville se nærmere på dem.)
  • Blogger virker mye bedre i FF. Trykker jeg Enter for å lage linjeskift så tar Blogger det som linjeskift. Gjør jeg det samme i IE blir det ofte ikke linjeskift og jeg må gå inn manuelt og legge det inn. Tungvint!
  • I FF kan jeg legge til tilleggstjenester som gjør livet på nett enklere. For eksempel kan jeg styre Winampen fra FF-vinduet. Helt supert!
  • FF husker meg når jeg ønsker den skal huske meg. Dermed slipper jeg å taste passord ørten ganger om dagen. Dette fikk jeg ikke til i IE.
  • Websider ser stort sett finere ut i FF.
  • Bokmerkene i FF er lettere å holde styr på, lista ser ryddigere ut og mer brukervennlig enn IE sin.

Konklusjon: IE suger lut! Valget er enkelt. IE kommer heretter bare til å brukes i helt spesielle anledninger, som når jeg kommer over sider der enkelte elementer ikke fungerer i FF. Det skjer heldigvis ikke særlig ofte.