Hvordan kan «de» og «vi» bli «oss»?

Norge har nylig opplevd en tragisk hendelse, der tre mennesker mistet livet bare fordi de tilfeldigvis befant seg på feil sted til feil tid. Det er helt meningsløst, fullstendig uforståelig og en stor tragedie for dem som er rammet. For meg som ikke kjente noen av de berørte, er det likevel en så vond sak at jeg har hatt problemer med å lese om det. Det blir for nært, for skummelt. Tenk om det var sønnen min som befant seg ombord på den bussen akkurat da… eller noen andre jeg er glad i.

Det finnes ingen unnskyldninger for det som har skjedd. Det finnes heller ingen unnskyldninger for å la det gå utover andre mennesker i samme bås som gjerningsmannen; asylsøkere. Asylsøkere er ingen ensartet gruppe, men kommer fra ulike land og kulturer. Det de har til felles er at de har hatt et stort ønske om å komme bort fra en vanskelig og truende livssituasjon, og at de har ønsket å komme til et trygt land der de kan skape en trygg framtid for seg og familien. Noen av dem får lov til å bli.

På sidelinjen av dette, tenker jeg på det som veldig ofte dukker opp i samtaler og diskusjoner om de som kommer til Norge og, hvis de får lov, bosetter seg her. Det jeg ofte hører/leser er at «de» ikke blir integrert, men holder seg til sine «egne». De blir bosatt rundt om i landet, men med en gang de får sjansen, flytter de til Oslo og bor i «ghettoen» der. Det stemmer jo også for en del, mange velger å flytte slik at de kommer i nærheten av venner og kjente, og de bor ofte i Oslo-området. Problemer kan oppstå om de lever på kanten av storsamfunnet og aldri blir en del av det.

For å integreres, må man ha noen å integreres med. Og det er her du og jeg kommer inn. Vi kan jo ønske og mene at myndighetene skal ta ansvaret, og sørge for at alle blir opplært i norske skikker og norsk kultur. Dessverre er det ikke så enkelt at man bare kan sende folk på kurs, så forstår de alt sammen og kan velge «den rette vei». De som kommer hit må få sjansen til å bli kjent med oss som allerede bor her. Det er opp til deg og meg å vise litt vennlighet, smile og si hei, kanskje slå av en prat og spørre hvordan det går. Tilby dem en jobb, om du har den muligheten.

integrasjon

velkommenJeg så nylig en veldig god og interessant dokumentar, som heter «Velkommen til Norge«. I filmen følger vi familien Okoko, fra flyktningleiren de bor i, gjennom utvelgelsesprosessen der de blir plukket ut som en del av kvoteflyktningene som får komme til Norge, og hele den lange veien til Stjørdal der de får tak over hodet og et nytt liv. I begynnelsen er de så glade, så lettet, så takknemlige, at det er en fryd å se. Man kan kjenne på litt stolthet over at det er vår land som ga dem denne fantastiske muligheten. Dessverre tar det ikke så lang tid før lyset slukner i øynene deres, fordi det er slett ikke lett å komme inn i et samfunn som vårt. Naboene hilser ikke, men snur ryggen til når de går forbi. Barna blir mobbet på skolen. Foreldrene tar norskkurs og får praksisplasser. De har begge planer for hva de vil jobbe med, men det er ikke noe tilbud om jobb etter praksisen. De de kommer med av erfaringer og talenter, blir ikke sett på som ressurser verdt å benytte seg av.

Det som gjorde meg mest overrasket er hvor lite oppfølging det var for familien. Folk fra sosialtjenesten hjalp dem inn i en bolig, lærte dem hvordan elektriske apparater virker og sørget for norskkurs og skole-/barnehageplass. Etter det virket det som det var slutt på kontakten.

For å virkelig lære om norske skikker, norsk tenkemåte og norsk språk, så må man faktisk ha noen til å forklare og vise vei. Det kommer ikke av seg selv, og vi kan ikke forvente av noen at de skal finne ut alt på egenhånd. Systemet strekker ikke til, og det er her vi kommer inn. Si hei til nye naboer, prat litt med han på jobben som kanskje ikke kan så godt norsk. Smil til barna og vis dem at du ikke vil dem vondt.

Typisk norsk?
Typisk norsk?

Har du overskudd og litt tid, så kan du faktisk gjøre enda litt mer. Du kan bli flyktningguide. Ta kontakt med ditt lokale Røde Kors, og spør om de trenger deg til dette. Sannsynligvis tar de deg imot med åpne armer! Bor du nær et asylmottak, så ta kontakt der og spør om de trenger frivillige. Du kan kanskje lære noen norsk, eller leke med barna? Det trenger ikke være så store ting, det viktigste er å gjøre noe. Vise at nordmenn ikke er så lukket og avvisende, som vi er kjent for å være. Om du spør folk med utenlandsk bakgrunn, om de kjenner mange norske, så er det dessverre mange av dem som vil svare deg at de ikke har en eneste norsk venn. Er ikke det ganske trist?!

guide

Jeg har i hvert fall bestemt meg for å bidra med det lille jeg kan, og har nylig blitt flyktningguide her jeg bor. Røde Kors har lange lister med folk som trenger en guide, så om jeg ønsker kan jeg gjerne få kontakt med flere. Et par timer i uka er mest ønskelig, men har man ikke kapasitet til det, så går det an å avtale å møtes annenhver uke, eller en gang i måneden. Fokus er først og fremst på å snakke norsk med flyktningen, slik at han eller hun får trent seg i dette. Ellers er det mye opp til guide og flyktning hva de vil bruke tiden sammen på. Kanskje hjelpe med å finne fram i systemet, fylle ut skjemaer, eller andre ting som kan føles uforståelig. Først og fremst skal det være uformelt, hyggelig og overkommelig for begge parter.

– Jeg er avhengig av nordmenn for at jeg skal klare å integrere meg. Men hvordan skal jeg klare å integrere meg og lære meg norsk kultur når en mann eller dame som bor i nærheten av der jeg bor aldri hilser på meg? spør Rama (29) i dokumentarserien «Norsk nok?». TV-serien på NRK anbefales, den er ikke bare underholdende, men gir også noe å tenke på.

norsk nok

Vi kan diskutere til vi blir blå, om hvorvidt vi skal slippe inn flere eller færre mennesker fra andre land, og det blir det aldri enighet om, men vi kan vel i hvert fall være enige om at de som bor her må få bli en del av samfunnet?! Der har både «de» og «vi» et ansvar for å sørge for at det skjer. Og alle kan gjøre litt.

6 tanker på “Hvordan kan «de» og «vi» bli «oss»?”

  1. Dette innlegget synes jeg var veldig godt! De fleste av oss kan bidra med i hvertfall litt. Om ikke annet et smil eller et vennlig ord. For de som har barn i skole/barnehage og møter andre barn/foreldre i ulike settinger er det mange muligheter. Det er ikke alltid så mye som skal til for å gjøre tilværelsen litt lysere for andre. Og vennlighet koster så lite.
    Flyktningeguide hadde jeg faktisk aldri hørt om, så takk for info.
    Ha en fin dag🙂

    1. Ja, ikke sant – de aller fleste av oss møter jo noen i hverdagen vår, og da er det ikke så mye som skal til for å motbevise at vi alle er innadvendte og avvisende. Et smil og et hei, så har man kanskje gjort dagen bedre for et annet menneske.

      Jeg kjente heller ikke til flyktningguide-ordningen, men ble tipset om dette nylig. Kontaktet Røde Kors og vips var jeg i gang.🙂

      En riktig fin dag til deg og!😀

    1. Takk, Tornerose!🙂
      Kanskje jeg kan være med og spre informasjon om flyktningguide-ordningen via bloggen? Håper det fører til at flere melder seg som frivillige.🙂

      Ha en fin dag, Tornerose!

Det er stengt for kommentarer.