En marerittverden – kun for barn

gone-serienJeg har nettopp lest meg gjennom en bokserie av Michael Grant, kalt Gone-serien. Det er en serie på seks bøker; Gone, Hunger, Lies, Plague, Fear og Light. (Serien finnes også på norsk, men så vidt jeg kan se er det kun de fire første som er oversatt.) Ifølge norske Wikipedia er serien «dystopisk science-fiction», men forfatteren selv skriver på sin Facebook-side at han ikke synes historien passer helt inn i noen kategori. Min beskrivelse..? Fluenes Herre på speed, tilført ekstreme superkrefter. Det mangler ikke på ondskap, sadisme, eller egoisme. Og alt blir utført av barn. (Ja, og så noen monstrøse skapninger, da.)

I det ene øyeblikket står læreren ved tavla og underviser. I det neste er han borte. Poff. Det samme gjelder alle de andre lærerne ved skolen i Perdido Beach. Og ikke bare lærerne, men alle elever som er 15 år og eldre. Snart viser det seg at det ikke bare er på skolen folk er forsvunnet. Alle mennesker over 15 er borte, og et stort landområde er innestengt i en ugjennomtrengelig og ugjennomsiktlig sfære med en diameter på ca 3 mil. Telefoner, Internett og tv virker ikke lenger. Inne i sfæren befinner drøyt 300 barn seg, i alderen 0-15. For å gjøre det hele enda mer uforståelig og skremmende, har en del av disse barna utviklet evner litt utenom det vanlige. Disse evnene bryter med alt vi kjenner av fysiske lover.

Det tar tid før man får noen svar på hvorfor dette umulige har skjedd, faktisk så lang tid at jeg ble irritert av å ikke skjønne noe. Jeg liker å forstå, men det gjør sikkert disse ungene også – og de må jo forholde seg til alt dette som er hinsides enhver forståelse. Først er de mest opptatt av å tømme butikkene for snacks og godis. Etter hvert handler det bare om å overleve. Det som er felles for alle bøkene er: Når du tror det ikke kan bli verre, så blir det mye, mye verre. Og enda litt til.

Første gangen jeg kom borti serien, kikket jeg gjennom hylla med ungdomslitteratur i en bokhandel på CC Vest. Jeg var sikkert der for å hjelpe Tenåringen å finne noen nye bøker, men Gone fenget ikke hans interesse. Mora hans derimot, har ikke fått serien ut av hodet. For en stund siden lastet jeg ned serien på min elskede iPad Mini, og dermed var jeg fanget i en verden, som virkelig ikke egner seg for barn, ironisk nok…

Jeg har jo lest noen bøker i kategorien «dystopi», som for eksempel Hunger Games. Det er jo heller ikke spesielt barnevennlig innhold, så jeg har skjønt at denne kategorien (dersom man kan kalle ungdomsbøker en kategori), er mye råere og mer voldelig enn de fleste bøker «for voksne». Som ungdom slukte jeg Stephen Kings bøker, men etter hvert har jeg blitt mer pinglete, og holder meg til mest krim og thrillere. Med Gone-serien fikk jeg et gjensyn med ungdommens favoritt. Herr King selv anbefaler forresten Gone-serien. Ikke så rart, den passer jo fint inn i hans gale univers.🙂

For å oppsummere: Gone-serien er ikke for pingler, eller for dem som stiller krav om at det må være høyverdig litteratur. Det er ikke så dårlig skrevet, men det er jo et stykke unna Ibsen, likevel. Historien er på tilsammen ca 3000 sider, og i motsetning til en rekke amerikanske tv-serier, blir det både avslutning og svar, sånn etter hvert. Muligens blir det også en tv-serie av dette, men det vil tiden vise.

Om du orker å utsette deg for livet i The Fallout Alley Youth Zone – lykke til og velbekomme! Selv sitter jeg igjen og lurer på hva i all verden jeg skal lese nå.

6 tanker på “En marerittverden – kun for barn”

  1. Så bra du fant en serie du likte 😊

    Er ikke spesielt glad i science fiction, eller noe som ligner på den sjangeren, så dette hørtes ikke ut som noe for meg. Men jeg har en haug med bøker på vent, så uten lesestoff er jeg absolutt ikke 😉

  2. Bøker finnes det så mange av at man må leve flere liv om man skal ha håp om å komme gjennom alle man kunne tenke seg.🙂 Har en del på vent her og, men det er så vanskelig å gå over til noe helt annet når jeg stadig har denne bokserien «i kroppen».

    Har du noen yndlingsbøker, eller -forfattere? Tar gjerne imot tips!

  3. Nå ble jeg veldig ambivalent her. En del av meg tenker «Yay, hårreisende dystiopisk fantasy er det beste jeg vet!» og en annen del tenker «Unger i alderen 0-15 år som utsettes for forferdelige ting? Gaaah, jeg orker ikke!».

    Jeg elsker konseptet og elsker for eksempel Hunger Games, men gråt som en tulling i enkelte partier. Tror du jeg takler dette? Mvh eventyrlysten og pinglete (som for øvrig leser Rivers of London-serien til Ben Aaronovitch nå, og anbefaler den hvis du ikke har lest den).

    1. Åååh, ikke meningen å gjøre deg så i tvil, Hanne! Det er jo veldig vanskelig å svare på om du tåler den, men jeg tålte den og jeg er ganske pinglete. (Synes jeg sjøl, når jeg sammenligner med hva jeg leste som ung.) Jeg elsker også Hunger Games, og den har jo nok av fæle detaljer – men dette er en ganske annen historie. Så… vanskelig å sammenligne. Forfatteren selv har sagt at han skrev denne bokserien for å få folk til å skrike. Så med det som utgangspunkt, samt at jeg kan fortelle at det blir en avslutning og en forklaring, gjør det ting enklere? Jeg satt i hvert fall igjen og kjente på en slags lettelse og fred innvendig etterpå.🙂 Vet ikke om det hjelper deg? Er veldig spent på hva du vil synes om du velger å lese den – så si fra da, hvis du gjør?🙂

      Tusen takk for tips om Rivers of London, skal sjekke ut den!😀

  4. Tusen takk for tips om serie jeg bare MÅ lese. Har bestilt de 5 første bøkene på lyd. Den 6. er ikke ferdig innlest hos Norsk Lyd- og Blindeskriftsbibliotek, hvor jeg låner bøkene. De ble bestilt i dag, så jeg har dem vel i postkassa mi i begynnelsen av neste uke. Ååå, som jeg gleder meg!!

    1. Så bra, Eugenie! Håper bøkene faller i smak – du må fortelle meg hva du synes etterpå!😀 Spennende med lydbok, håper det er bra innleser.

Det er stengt for kommentarer.