Å være til bry

Jeg har begynt på en medisin, som jeg tror gir meg et løft. I hvert fall har jeg stadig blitt bedre de siste par ukene. Ikke noe mirakuløst, men influensasmertene har gitt seg for det meste, og jeg kjenner plutselig at jeg orker mer. Aktivitetsnivået øker helt av seg selv, jeg kan våkne noen dager og kjenne at jeg vil ut i verden igjen. For dere som lever med kronisk sykdom, er det sikkert velkjent hvordan dette kjennes. For andre er det sikkert ikke så lett å sette seg inn i. De som ikke lever med sykdom selv, tar de daglige aktivitetene som noe selvsagt. Heldigvis.

På en måte var det nesten lettere når jeg var så dårlig at jeg ikke orket noe. Da greide jeg heller ikke å savne livet utenfor, for det gikk jo ikke uansett. Men nå… når det innimellom bobler litt i meg av energi, da våkner også lysten til å leve igjen. Til å være med, til å være en del av livet sammen med mine friske venner.

Energinivået har økt, men jeg er jo stadig syk likevel. Det er plass til noe mer enn før, men ikke så mye som jeg har lyst til. For jeg VIL jo være med på det som skjer. Jeg liker ikke å glipp av noe, spesielt ikke når det er noe sosialt og morsomt med en fin gjeng. Så i noen dager fablet jeg om at jeg skulle ut på tur. Bli med på et opplegg med bandet jeg er en del av. Reise med fly, bo på hotell og delta på en stor konsert. Jeg satt med fingeren på «bestill»-knappen, men så utsatte jeg det til neste dag. For noe kjentes ikke helt bra.

Mesteparten av natten lå jeg og vred meg, tenkte og funderte. Jeg greide ikke å roe ned, selv med medisiner og avspenningsteknikker. Til slutt kom tårene, fordi jeg innså at det ikke går. Ikke uten hjelp og støtte, og mulighet for å hvile innimellom slagene.

Det er en enorm ensomhetsfølelse i det å kjenne på at jeg ikke strekker til. Og å føle at andre ikke vil la min utilstrekkelighet hindre dem i sine ting. Det knuser noe i meg og jeg føler meg mislykket, brysom og vanskelig.

Selv om jeg har vært syk i mange år, og har vært igjennom dette flere ganger før, så kjenner jeg nok en gang på den sorgen det er å ha en usynlig sykdom. Det gjør så vondt å måtte innse at friske aktiviteter er forbeholdt de som er friske, og at jeg alltid blir det svakeste leddet som ikke greier å henge med. Jeg vil så gjerne føle meg «normal» sammen med andre som er «normale».

Jeg har tenkt på det mange ganger nå, og lurer fortsatt på om det ikke er bedre for meg å trekke meg vekk fra det som gjør at jeg føler meg så annerledes og ensom. Det er bare så vondt å bryte av noe som også gir meg så mye positivt.

Det blir til at jeg holder meg mer til mine syke venner. Ikke for å «dyrke sykdommen», som man gjerne blir beskyldt for, men fordi det kun er der jeg føler jeg er nok i meg selv. At jeg blir godtatt for den jeg er, med eller uten begrensninger. Det er et samhold og en fantastisk støtte i det å ha noen som virkelig forstår.

Jeg skulle ønske det var så enkelt at jeg bare kunne ta et valg, si ja til ting, bli med og vite at dette går fint. Jeg skulle ønske… men ønskedrømmer hjelper meg ingen vei, det gjør bare tapet av et friskt liv så mye tydeligere.

14 tanker på “Å være til bry”

  1. Så sterk bloggpost, kjære Lothiane. Og så veldig gjenkjennelig. Takk for at du setter ord på det som er så lett for de fleste friske, de som ofte tar hverdagslike gjøremål og sysler for gitt, og som ikke kan sette seg inn i den sorg og avmakt vi kan kjenne på over det vi som er syke ikke kan gjøre. Eller om det gjelder noe vi ikke bør gjøre, fordi vi vet vi blir sykere av det, selv om gjøremålet er av det positive slaget.

    Mange klemmer til deg.❤❤❤

    Justina

  2. Å, nå gråter hjertet mitt litt… ikke gi opp! La deg sjøl være litt til byrde nå og da – jeg vil tro at du gir mye mer tilbake enn du ser sjøl.

    1. Takk for gode ord, Syltegeek! Det er kjempevanskelig å være noens byrde, spesielt hvis jeg får følelsen av at det ikke er særlig populært.

  3. Først og fremst: Så hyggelig å høre at du er litt bedre for tiden🙂
    Dette innlegget passet meg veldig godt akkurat i dag. For i dag har vært en av de dagene der jeg våknet opp med litt energi, og da kommer som du sier savnet etter et mer normalt liv med en gang. Alt jeg har lyst til både i dag og fremover dumpet ned i hodet mitt. Jeg har så lyst til å legge planer, men samtidig så vet jeg at jeg ikke kan. For selv på de dagene jeg har mer energi, skal det så lite til før denne energien forsvinner igjen. Og selv om jeg har denne energien i dag, vil det ikke si at jeg har den i morgen eller om en uke. Det fører til fortvilelse og frustrasjon. Jeg vil jo bare greie det de rundt meg greier hver dag! De dårlige dagene er tøffe, men de bra er ikke bare enkle de heller

    1. Takk, Miss Ducky! Og ja – det er kjempedeilig å ha blitt litt bedre, og veldig hyggelig å lese at du også har sånne dager! Jeg skjønner veldig godt hva du mener, det er så vanskelig å planlegge noe, for vi vet jo aldri om det holder, eller hvordan vi er om en uke eller to. Utrolig frustrerende.

      Som jeg skrev til en annen i dag… jeg savner portabelt hvilerom og støttekontakt.🙂

  4. Jeg kjenner meg så (altfor godt) igjen i det du skriver, Lothiane. Selv om det ikke er noen trøst. Ønsker og håper det snart kan være vår tur til å «løpe ut i solen» og delta på alt det de friske tar som en selvfølge. Kan jo ikke gi opp håpet! Og det er i alle fall veldig godt og inspirerende å lese at du har funnet en medisin som tar vekk influensasmertene og dermed gir deg litt mer energi! Krysser alt jeg har for at den vil hjelpe deg flere hakk oppover energiskalaen!
    Stor klem herifra, jeg sliter selv med disse influensasmertene hver eneste dag, og er så utrolig lei! Smertestillende hjelper litt, men langt i fra alltid, så for tiden er jeg knapt på nett. Men vi gir ikke opp Lothiane! Takk for den fine bloggposten!<3

    1. Hei Martha og takk for kommentaren din!
      Ja, innmari deilig å være (nesten) kvitt influensasymptomene. Det håper jeg du kan få hjelp med også! Skal ikke gi helt opp, altså. Jeg lover!🙂
      God bedring, kjære deg – og det er jo faktisk en viss trøst i å vite at andre forstår.

  5. Føler med deg Lothiane. Skjønner at dette kjennes sårt og vanskelig. Men håper det er et lyspunkt tross alt at medisinen gjør deg friskere og sterkere. Ikke gi slipp på drømmene. Klem.

    1. Hei kjære Løvemamma, tusen takk for kommentar! Det er deilig å kjenne at jeg har blitt lit bedre. Nå gjenstår det vel bare å justere drømmene litt, så de ikke blir så uoverkommelige.🙂

  6. Hei!
    Så godt skrevet, og så gjenkjennelig! Selv om det er begrensninger nå, så kan det jo være at en dag kan vi være som alle andre igjen, er bare så kjedelig med alt man går glipp av i mellomtiden…

    1. Hei Pinup og takk for kommentar!
      Det er en stor trøst for meg i at andre skjønner og kjenner seg igjen. Det gjør at jeg føler meg mindre alene.

      Ja, en dag håper jeg virkelig at vi kan bli friske igjen. Jeg håper forskning fører fram til medisin/hjelp for oss. Om den dagen kommer, så skal jeg i hvert fall huske veldig godt hvem som var tilstede og hvem som ikke var det…

  7. Dette var gjenkjennelig, Lothiane!
    Det er så flott at du opplever bedring. Det er godt og sårt på en gang. Godt å være bedre, sårt å oppleve at det er så mye vi mister.

    Som deg, var jeg en del av et stor fellesskap. Men jeg vet aldri lenger om jeg skal si at jeg spiller – eller at jeg spilte. For det begynner å bli noen år siden sist. Jeg har ikke levert inn uniformen min, og jeg har fremdeles «permisjon».
    Det er kjipt, og det er tungt. Jeg prøver å distansere meg, men vil ikke slippe taket. For det kan jo skje noe, ikke sant? I morgen eller om noen måneder…
    Takk for fint innlegg!

    1. Hei Trude og takk for kommentar!

      Åh, kjenner igjen den der.. spiller jeg, eller spilte jeg? Jeg har vært på en håndfull øvinger det siste halvannet året, men mest for det sosiale. Har ikke orket å ta med tromma. Jeg var med og spilte på en minnekonsert for Utøya-ofrene, det var siste gang. Innerst inne skjønner jeg at jeg egentlig må gi det opp (eller i hvert fall legge det på is), men det er ufattelig vanskelig.

      Jeg håper vi begge to kan bli med og spille igjen..! En vakker dag…

Det er stengt for kommentarer.