Dagene går fort – men livet står ganske stille. I hvert fall føles det sånn her jeg ligger på sofaen mesteparten av dagen.
Det er ikke stort å bidra med herfra. Det mest spennende som skjer hos meg er når jeg kommer meg på butikken som ligger tre minutter unna. De cirka 20 minuttene jeg er ute for å handle er ikke akkurat noe å blogge om. Ikke oppvaska jeg tok i går heller. Eller den første dusjen jeg orket å ta på fire dager.
Likevel, det er som det må være akkurat nå. Det er ikke rom for mer hos meg, selv ikke savnet etter liv og røre. Det er vanskelig å savne noe jeg ikke orker, om det er forståelig? Jeg skulle ønske jeg ikke var syk, virkelig.. av hele mitt hjerte skulle jeg ønske det. Men nå er det sånn det er, og da er jeg takknemlig for å greie å finne en viss ro og et tempo som jeg kan takle. Noe som altså betyr at jeg stort sett befinner meg i horisontalen. Heldigvis orker jeg å få med meg litt underholdning her jeg ligger.
Jeg har rukket å se hele første sesong av den dansk-svenske tv-serien Broen (Bron). Wow, så spennende! Jeg er veldig glad i krim som har litt mer innhold enn «pang-pang», og denne serien har mye mer enn det. Dessuten strålende skuespillere, som både Sverige og Danmark har mange av. Er det noen som får til gode serier/filmer, så er det våre kjære naboland. Jeg krysser fingre for at det kommer minst en sesong til med de samme folkene.
Den nye serien Lilyhammer er ikke helt i samme gate, men den er grei og underholdende på sin klumsete måte. Jeg digger Steven Van Zandt, det har jeg gjort helt siden jeg ble Springsteen-fan på 80-tallet en gang. Jeg var ganske skeptisk da jeg tok fatt NRKs nett-tv i dag, men etter to episoder kjenner jeg at dette er en artig serie. Kanskje jeg må tvinge meg gjennom Sopranos likevel? (Jeg forsøkte en gang, men ble ikke grepet.)
Grepet har jeg imidlertid blitt av lydboka «Shantaram» av Gregory David Roberts. Det er en murstein av en bok (over 900 sider), så selv om jeg har lyttet til den i ukesvis har jeg ennå langt igjen før den er slutt. Det gjør ikke så mye, det er igrunn ingen hast å bli ferdig, jeg nyter den heller i mindre porsjoner. Lydbokutgaven er nemlig helt fantastisk innlest av den australske skuespilleren Humphrey Bower, som gir liv til alle personene i boka på en unik måte. Er det en bok jeg virkelig anbefaler lydbokutgaven av, så er det denne. Men Mumbai får jeg ikke lyst til å besøke, det skal innrømmes. India frister meg lite, selv om det er fascinerende å få et innblikk i kulturen og folket gjennom denne boka.
En tanke som stadig slår meg, når jeg leser bøker, eller ser filmer, er hvor ufattelig fjernt det har blitt for meg at folk gjør så mye. Det er helt utrolig hvor mye et friskt menneske greier å gjøre i løpet av en dag. Du vil neppe noen gang få se en tv-serie med Lars Monsen og en gruppe ME-syke på tur, liksom. (Kanskje jeg skulle røsket liv i MEkspedisjonen, som ble planlagt – for så å havne på is – en gang i slutten av 2009? Tripsandtics, føler du deg kallet? 🙂 )
Nå skal jeg rusle fra sofaen over til sengen og få meg noen timer i drømmeland. Der kan jeg også leve «normalt», bortsett fra at drømmene mine virker som de går konstant på syre. 😉
Under stjernene 
Kjære deg, så godt at noen setter ord på akkurat det en selv føler. Jeg kjenner meg så igjen (uten ME diagnose)
«Dagene går fort – men livet står ganske stille. I hvert fall føles det sånn her jeg ligger på sofaen mesteparten av dagen.»
Du skriver det er «Det er vanskelig å savne noe jeg ikke orker, om det er forståelig?» Å ja, det er forståelig. Når noen sier du kan være med hvis du har lyst… så skjønner jeg egentlig ikke spørsmålet. Jeg kan ikke si nei fordi jeg ikke har lyst, men fordi det ikke er rom, inni meg, utenpå meg, hele meg.
Men jeg kom meg til tannlegen i går da… ukens bragd 😉
Godt vi har internett innimellom, når vi orker.
Ønsker deg en best mulig dag på din egen måte, klems.
Tusen takk, kjære Graylady for kommentaren din! Det er veldig godt å bli forstått, selv om det er av ulike grunner. Kronisk sykdom har nok mange fellestrekk, uten at det trenger handle om samme diagnoser. Veldig bra du kom deg til tannlegen! Jeg vet det koster. 🙂
Internett er fantastisk når man stort sett må holde seg hjemme. Her er det liv nok å følge med på når man orker det. 🙂
En riktig fin helg til deg! *klem*
Jeg kjenner meg sågodt igjen i det du skriver i dette innlegget. Mange spør meg om det skjer noe nytt, hva jeg gjør på osv. Men sannheten er jo at jeg egentlig ikke gjør noe. Den turen du snakker om til butikken, er stort sett det jeg får til på en uke. Men det er jo ikke akkurat noe å fortelle en frisk person om. For de er jo bare turer til butikken en aktivitet innimellom alt det andre de gjør. Som du sier gjør en frisk person fryktelig mye i løpet av en dag. Det er helt fjernt å tenke på at jeg greide å holde et slikt tempo for et par år siden jeg også.
Og det at det er så fjernt er kanskje årsaken til at jeg ikke savner det å kunne jobbe, studere e.l. i nærheten av så mye som folk tror jeg gjør. Disse tingene er så langt uten for rekkevidde, at jeg rett og slett ikke greier å forestille meg hvordan det skulle være mulig. Så jeg skjønner godt hva du mener med at man ikke nødvendigvis savner det man ikke orker, selv om jeg da har stor forsåelse for at det kan være vanskelig for friske å forstå.
Hei Miss Ducky, takk for kommentar!
Det er ikke lett å forklare for friske folk hvordan det er å ikke orke noe som helst. Det jeg gjør på en uke hadde vel fått de fleste friskinger til å kjede seg om det var alt de gjorde på en dag.
Det er sikkert en sunn ting hjernen gjør, at den sørger for at vi ikke savner for sterkt det som ikke er mulig..?
Godt sagt Lothiane! Egentlig er det jo ganske så j… å tenke på hvor lite livet mitt har blitt. Men som du sier, det er sånn det er. Jeg får ikke gjort noe med det, samme hvor mye jeg har lyst.
Av og til sier jeg: «Jammen godt jeg slipper å være med på det, eller reise dit», osv. Helt ærlig ville jeg jo gjerne ha vært med – som frisk. Men som det er nå hadde jeg bare blitt steindårlig, og er – også helt ærlig – glad jeg slipper. Selvmotsigende? Mm, høres sånn ut 🙂
«Lillyhammer» har jeg falt helt for. Akkurat passe ukomplisert, ikke for mye lyd og action. Og den kødder med naive Norge, nordmenn – og NAV 😀
God bedringklem!
Selvmotsigelse, kanskje, men det er akkurat sånn jeg har det også, Trude! Jeg kan være glad jeg slipper, selv om det er ting som egentlig hadde vært superspennende om jeg var frisk og hadde overskudd.
Lillyhammer er artig serie! Jeg har kun sett de to første episodene, men skal nok få med meg resten også. 🙂
Takk for klem og så får du en tilbake! 🙂
Hallo schnuppa!
Helt helt helt enig, Shantaram ruler hardt.
Og takk for fristelsen, mitt neste prosjekt er herved: Helt klart: Bron.
Sender masse gode vibber og ønsker deg snarlig (mye) bedring 🙂
Jaaa, Shantaram er så fin! Nå har jeg kommet et godt stykke uti den, men det virker ikke som det tar slutt noen gang. Australieren har blitt fast selskap til oppvaska, så det blir egentlig ganske rart når det en dag tar slutt.
Takk for gode vibber, jeg synes jeg kjenner det hjelper! 😀
*MEkspedisjonen ja !!! Da vil jeg baaare filmes ved planleggingen og definitivt ikke på gjennomføringen. Jeg aner et visst…G-A-P , eller juv, jf tur- terminologien,mellom de to.*
ja,ja-.
Hehe, ja jeg tror kanskje MEkspedisjonen må fortsette å ligge på is, men det skal innrømmes at hjernen jobber en del med den for tida. Tiden vil vise om det blir noe av. 🙂
«Dagene går fort – men livet står ganske stille.» Godt sagt! Det er akkurat slik det er.
Jeg er også veldig imponert over hvor mye vanlige folk vanligvis gjør. Og det de ikke gjør kan de likevel gjøre hvis de bare tar seg sammen og guffer opp motivasjonen. Skulle gjerne byttet.
Tenk om vi kunne byttet litt på, så de travle får litt fri og vi slipper å være syke en stund.. 🙂