De som kanskje ble glemt..?

Jeg fant en link på facebook, til en liten artikkel om ti-årsdagen for 11. september-terroren. Den handler egentlig mest om alle de som ble berørt av de tragiske hendelsene uten at de egentlig var involvert. Artikkelen kan helt sikkert kobles til 22. juli-terroren her i Norge, og hvordan den indirekte har rammet mange flere enn dem som blir nevnt i media. Når hele verdenssamfunnet blir satt på vent, vil det nødvendigvis påvirke mange.

Forfatteren forteller om et par som skulle gifte seg få dager etter. De hadde planlagt og gledet seg lenge. Så krasjet flyene… og hva skulle de gjøre? Avlyse? Det ble til at de holdt bryllupet slik de hadde planlagt, men det er klart det ble en stor demper på festlighetene. En liten ting, men for dette paret og deres familie vil vel bryllupsdagen alltid bli koblet til noe forferdelig.

Hun nevner videre de som lå på sykehus og ventet på livsnødvendige operasjoner, transplantasjoner og lignende – men der alt ble utsatt fordi sykehuspersonalet ble opptatt med å hjelpe terrorofrene. Eller som ikke kunne få organer flydd inn fordi det ble flyforbud. Sannsynligvis førte det til mer lidelse og kanskje dødsfall.

Par som fikk barn på den tiden, må ha hatt det vanskelig med å glede seg og legge alt det vonde vekk.

Jeg har tenkt på det flere ganger etter 22. juli. Det kan ikke ha vært lett å miste noen av sine kjære på mer «naturlige» måter midt i alt sammen. Fordi alt blir så «lite» i forhold til det grusomme vi alle fikk med oss via media. Det var jo alt som ble pratet om på den tiden, naturlig nok.

Ethvert tap er en stor tragedie for dem det gjelder. Det er like vondt å stå i kø hos psykologer for en som er i dyp krise, som for terrorofrene – men det skaper ikke like store avisoverskrifter.

Jeg føler så intenst med alle som ble rammet av bomben i Oslo og skytingen på Utøya. Det er helt utenkelig det de har opplevd, og ingenting kan sammenlignes med det. Samtidig minnes jeg den gangen jeg mistet barnet mitt for mange år siden. Det var så rart at verden gikk videre for alle andre. For meg var det også helt utenkelig at det skulle skje, livet mitt ble snudd opp ned og ingenting ble det samme igjen. Det var mitt «før-etter», men jeg delte ikke denne opplevelsen med andre enn mine nærmeste. Psykologhjelp var nesten ikke mulig å få, og når jeg endelig fant en med ledig plass opplevde jeg at det ikke fungerte i det hele tatt.

Det er ikke lett å få hjelp når noe skjer, men kanskje kan 22. juli-hendelsene føre til at det blir gitt mer midler til oppfølging av dem som sliter? Da vil det forhåpentligvis komme alle som trenger det til gode.

Som artikkelforfatteren sender også jeg gode tanker til dem som ble rammet av terroren, både direkte og indirekte. Må de alle få den hjelp og støtte de trenger, nå og senere, hver eneste en av dem.

19 tanker på “De som kanskje ble glemt..?”

  1. Skjønner hva du mener… Klem

    Se på bloggen til Undre også, Undreverset.

    Skulle ha sagt noe mer, men er for susa. Kanskje senere i dag. I mellomtiden må jeg bare sende deg en stoooor, god, varm klem!!

  2. Oppi gjennom årene har jeg møtt mange mennesker som sliter og lider, og det sorger alltid hjertet mitt når de forteller at så mange rundt dem sier: Ta deg sammen, det er mange som har det verre enn deg. Hvem er jeg som kan måle andres smerte og lidelse? Ingen ting blir bedre ved å gi noen skyldfølelse for at deres smerte liksom er mindre «verdt» og virkelig enn andres bare fordi den angår andre saker og områder av livet…Er det tøft og vanskelig for det mennesket, er det dèt jeg må forholde meg til.

    Takk for viktig påminnelse, ett hvert menneske som lider er ett menneske som trenger støtte, hjelp og omsorg- uavhengig av lidelsens opphav.

    1. Tusen takk for den fine kommentaren din, Cecilie!

      Sorg og lidelse er så individuelt og personlig, at ingen andre kan fortelle eller pålegge… men om man tør være tilstede og lytte, så kan det bety uendelig mye.

  3. Altaå. først av alt, så må jeg bare p ådet sterkeste understreke at jeg virkelig har medfølelse med menneskene som er berørt av 22.juli. Både direkte og indirekte. Jeg håper at alle som trenger hjelp får det, men jeg har lest i media at så ikke er tilfelle. Om det media har skrevet om stemmer….

    Det jeg hadde tenkt å tenke litt høyt om, det var dette med gradering av sorg. Jeg har mange ganger tenkt mitt om det emnet. Når flere dør samtidig, så er det på en måte en større sorg, og det er så veldig akseptert å sørge. Det skrives opp og ned i media, med bilder og det kommer på banen ressurser til de som trenger det.

    Nå mener jeg ikke å si at de ikke fortjener det. Men hva med alle de som opplever SIN tragedie på en dag da de fleste andre mennesker sitt fokus er rettet alle andre steder? Hva med de mennesker som opplever tap av sine og som møtes med litt varme i de dagene som følger, og så blir det helt stille. Ingen avisoverskrifter. Ikke noe støtteapparat står parat å ta seg av dem. De må skaffe hjelp selv, og står i månedsvis på timelister.

    Jeg er ikke ute etter å «ta» noen med denne kommentaren til Lothianes bloggpost. Jeg bare prøver å skjønne hvorfor det er så mye lettere å bry seg når det er en tragedie som krever mange liv, og hvorfor hverdagstragedier ofte forblir nettopp det. Det er en del av livet til folk, det forventes at de skal klare seg videre. Men mange sliter veldig videre, og kan føle at deres sorg er blitt gradert som mindre viktig enn sorgen til de som mister mennesker i katastrofer. Jeg har lest ord som «helter» om de som var involvert 22.7. Ja de var virkelig uheldig som var på feil plass til feil tid. Det er forferdelig at så mange liv brutalt ble endt på brutalt vis. Jeg føler virkelig med dem som er berørt av dette.

    Men er de virkelig mer helter enn hun som har pleiet sin ALS syke mann i hjemmet de siste fem årene, og som nå sørger over hans død?
    Er de mer helter enn de som mister sine i trafikkulykker?
    Er de mer helter enn et foreldrepar som må føde sitt døde barn, og som isteden for gråt hører ingen lyd fra sitt nyfødte bar, og som må gå videre i livet etter å ha gravlagt sitt barn? Er deres sorg mindre?

    Nå en leser i media, kan en raskt få følelsen at at sorg graderes, og det setter jeg stort spørsmålstegn med. Jeg gjentar meg selv: jeg har største medfølelse med 22.7 ofre og med tsunami ofre. Kunne gitt flere eksempler også. Men jeg synes det er viktig at vi ikke glemmer de som sørger og sliter med stt, selv om deres historie ikke har nådd de store overskrifeter i avisene. Det er mulig å være et medmenneske også når tragedien ikke er i fet skrift på avisens ekstrautgave. Akkurat det tror jeg folk er flinke til. Men kanskje er folk flinkere til å samles når tragedier krever flere liv? Det er i alle fall min oppfatningav det hele. Jeg har opplevd å jobbe med mennesker i sorg, og etter jeg sluttet med det, så har jeg likevel smnakket med mennesker i sorg. De bagatelliserer og forklarer vekk sine følelser, og setninger som «de har det verre de som opplevde tsunamien» eller «det er verre for de som mistet livet i tsunamien». Jeg har allerede rukket åhøre folk bagatellisere egen smerte og egen sorg, fordi de som er involvert i 22.juli har det så mye verre. Ja de har det grusomt de som er involvert både 22.juli og i tsunami. Men har de det så mye verre enn enslige eller enkeltskjebner med sorg involvert? Det er jeg ikke så sikker på…

    Gunnhild Corwin har skrevet et blogginnlegg om dette som jeg synes sier ting så mye bedre enn hva jeg greier selv, jeg legger ved en link til bloggposten hennes fra 5.januar 2010:

    http://gunnhildcorwin.blogspot.com/2010/01/gradering-av-katastrofer.html

    Mange klemmer fra Justina

    1. Tusen takk for den fine kommentaren din, Justina! Takk for lenke også, hadde visst lest og kommentert der før, så jeg.

      Du skriver veldig det jeg og har tenkt på. Når det skjer store og uvanlige katastrofer, der mange blir rammet, blir det nødvendigvis noe som påvirker mange – men det betyr ikke at enkeltskjebnene med de «mindre uvanlige» dødsfallene er mindre vondt for dem det gjelder.

      Trist om folk bagatelliserer sine egne opplevelser… men jeg skjønner det litt også, må si at jeg har tenkt det selv. Jeg mistet barn, javel… men ikke på en så grusom måte. Ingen hadde noen skyld, da min sønn døde. Akkurat det tror jeg gjorde det litt lettere å komme videre, men sorgen er like vond uansett.

      Så tror jeg også at når folk reagerer åpenlyst – går i rosetog/fakkeltog osv, så kan det like gjerne være at de får kontakt med sine egne sorger og plager… litt som når man sørger offentlige personer. Tror det er mye egen sorg som kommer til overflaten da.

      Klemmer tilbake🙂

      1. Der sa du noe jeg har tenkt på! Har felt mange tårer i forbindelse med 22. juli og alt etterpå – minnemarkeringer og seremonier etc.
        Innimellom har det føltes som om ja – jeg gråter for de som døde da og det som skjedde. Men samtidig så gråter og sørger jeg over ALT som er fælt! Også i mitt eget liv. Har følt meg litt egoistisk da, men samtidig tror jeg det er naturlig. Leser også om retraumatisering hos bl.a. kreftpasienter i forbindelse med denne store felles sorgen, og mon tro det ikke gjelder for flere?

  4. Her setter du og alle som har kloke kommentarer under innlegget, ord som mange andre enn meg også går rundt å fundrere på. Sorg er en viktig del av livet. Takk, Lothiane<3

  5. Tror det blir litt som flyulykker og bilulykker; langt flere dør i bilulykker men flyulykker får mye mer oppmerksomhet fordi flere dør på en gang. Media kan ha litt skyld her, for de skriver jo heller om de store dramatiske hendelsene enn de små ulykkene og mer personlige tragediene, men det er jo på sett og vis naturlig at det er sånn.
    Og juli 22 var jo en sjokkerende opplevelse for hele landet, så det er bare naturlig at de som var involvert får mye oppmerksomhet.
    Jeg mener dette bare blir et problem hvis resultatet er at andre som har blitt skadet eller mistet en av sine kjære blir tilsidesatt eller ignorert. For eksempel om en som ble skadet i en bilulykke får mindre legehjelp og oppfølging enn en som ble skadet av terroristangrepet, eller om foreldre som mistet et barn i en mindre dramatisk ulykke må høre at sorgen deres ikke er like «gyldig» som sorgen til dem som mistet et barn i tsunamien.

    1. Sene svar fra meg her, men ja – Marina, er enig i at det nok er naturlig at media (og vi som leser/ser dem) reagerer mer på større ulykker der mange flere blir skadet/drept på samme tid.

      Jeg er redd for at det er flere som har opplevd å bli tilsidesatt og ignorert i forbindelse med større dramatiske hendelser, og da blir det helt feil for meg. Ethvert menneske må bli møtt skikkelig.

  6. Dessverre kjenner jeg godt noen som mistet en datter samme helg som tragedien skjedde på Utøya. Det skjedde ved en tragisk ulykke. Familien sliter veldig, fordi det var fokus både p åsykehus og leger ellers at det som var involvert 22.7 «hadde det så mye verre.» Det fikk de faktisk høre. Så de har store problemer, for de følte at de hadde ikke rett til å gråte i datterens begravelse engang, deres sorg var ikke stor nok. Dette skjedde langt unna Oslo og Utøya og regjeringskvartal.

    Jeg vil igjen understreke at jeg ikke vil bagatellisere 22.7. Jeg har grått i strie strømmer og følt meg utrolig langt nede på grunn av det som er skjedd, og det nærmeste jeg er berørt er at det er regjeringen i mitt hjemland som har fått bygninger bombet, og det er et par jeg kjenner som fikk sitt barn hjem igjen etter Utøya. i live, men guri land for en bagasje den unge personen må ha med videre i livet. Så jeg mener ikke å bagatellisere. Men jeg synes det er trist når mennesker føler de må begrense sin sorgreaksjon for å spare omgivelsene, fordi angivelig så har mange andre det mye verre.

    Det blir helt feil for meg. Enhver person er berettiget sine følelser i et sorgarbeid. Fremmedgjøring og ugyldiggjøring av følelser til mennesker, det er en uting og kan gjøre veldig stor skade. Jeg ser ikke vekk fra at foreldrene til den jeg nevnte som omkom kanskje kan få større problemer etter hvert? Det er allerede snakk om et foreldrepar som ikke sykmeldte seg annet enn begravelsesdag, men som begge er nede for telling og med sykmelding nå.

    Ellers er jeg enig i det su kriver om Lothiane. når slike store katastrofer som 22.7 skjer, så tror jeg at fol gråter fordi alle de flotte menneskene døde, men jeg tror at mange også gråter for seg selv. Kanskje uten å vite det selv også. I alle fall er ikke alle bevisst det. Der ligger mønstre og erfaringer som ikke er bearbeidet i de fleste mennesker, og slikt ligger ofte i underbevisstheten. Derfor blir det ikke tatt tak i for man er det ikke bevisst. Når store tragedier skjer, blir det kollektivt lov å gråte. da tror jeg mange tar ut private sorger som egentlig ikke har så mye med den aktuelle tragedie å gjøre. Jeg «brukte» det jeg så på tv i de minneprogrammene og dokumentarene til å få ut gruff, pluss at jeg tenkte på alle de unge som ikke fill leve lenger. Jeg gråt for begge deler. For de sjeler som var på feil sted 22.7, og så gråt jeg litt for meg selv og mine egne ballaster og traumer.

    Gode klemmer fra Justina❤

  7. Da jeg var ung døde et kjært familiemedlem av meg på samme dag som en av de siste store flyulykkene i Norge. Hun døde en naturlig, men helt uventet død. Det var en merkelig dag. Nrk byttet ut alle sine program og sendte bare nyheter eller gamle opptak av symfoniorkesteret. Det er forferdelig at mange mennesker dør i en flyulykke, men jeg opplevde all oppmerksomheten om dette som om deres død (og dermed disse menneskene) var mye mer verdt, enn hun som jeg var så glad i. En barnslig følelse, men likevel noe jeg følte sterkt på den gangen.

    1. Takk for kommentaren din, Synnøve!
      Jeg synes det er en helt naturlig følelse det du hadde den gangen, det er ikke godt å oppleve at andres død er «verre» enn den personen du kjenner sitt dødsfall.

  8. Sterk innlegg. Jeg kjenner meg veldig igjen, jeg begravde min nyfødte sønn 3 dager før oslo/uttøya ble rammet. Ikke det at jeg egentlig mener vi ble glemt, men det var tøft å være midt oppe i min egen store tragedie og jeg trodde ikke livet kunne bli verre så rammet dette.. Merket det i forhold til at psykologtjenesten som jeg ble lovt at skulle hjelpe meg å samle tankene før skolestart kun prioriterte alle som hadde relasjon til oslo/uttøya i ukene før skolestart, de spurte ikke engang om hva det var jeg hadde opplevd – alt annet som ikke hadde relasjon til uttøya måtte vente noen uker..

    1. Kjære Martine, takk for kommentaren din! Det er virkelig trist å lese at du har mistet sønnen din. Det er grusomt å oppleve… Det samme skjedde meg for snart 17 år siden, og det blir aldri borte.

      Så ille at du ikke fikk noen god hjelp på en tid du virkelig trengte det! Jeg synes det virker som reaksjonene i støtteapparatene rundt omkring i landet har handlet litt i panikk… eller noe sånt? Det virker i hvert fall korttenkt av dem å prioritere vekk alle som ikke er rammet av terroraksjonene. På mange måter tror jeg de har hatt en fantastisk støtte i at de er så mange som er rammet på en gang, samt all medfølelsen fra folket, oppmerksomhet i media osv. Kanskje det ikke er psykologhjelp de trener akkurat nå – men ganske sikkert vil behovet komme på et senere tidspunkt for mange av dem. Jeg gjetter litt nå, altså.

      Håper du har hatt god støtte rundt deg likevel, selv om du ikke har fått det fra det offentlige!

Det er stengt for kommentarer.