Ondskap og roser

Som så mange andre har jeg og behov for å skrive noe om den svarteste dagen Norge har opplevd i fredstid.

Det er fredag ettermiddag. Jeg sitter ved pc’en min, med ryggen mot vinduene som vender mot Oslo sentrum. Sønnen min er på badet og tar seg en dusj. Ting går litt tregt, men hva gjør vel det. Det er ferie, så vi legger oss sent og sover lenge. Utenbyssøsteren min er i byen. Vi hadde egentlig avtale om å gå ut og spise sammen, men siden jeg samme morgen oppdaget at utslettet jeg fikk som reaksjon på penicillin hadde blusset opp igjen, gjorde vi om på planene. Hun skulle først en tur i sentrum, så skulle hun kjøpe med seg mat og komme hjem til oss.

Plutselig lyder et drønn, bygningen rister og jeg tenker at det var da voldsomt til torden. «Blir det verre enn dette går vinduene», tenker jeg. Og så: «Var ikke det et merkelig tordenskrall?»

Et lite sekund tenker jeg å gå til vinduet for å se ut, men jeg blir sittende og lese noe ferdig på pc-skjermen.

Noen minutter senere ringer telefonen. Det er utenbyssøsteren min som ringer: «Noe har skjedd i sentrum! Det er glass overalt og folk løper forskrekket rundt.» Jeg sjekker nrk.no, jeg sjekker aftenposten.no. Ingenting. Jeg trykker oppdater om og om igjen og brått står en overskrift på NRK. Eksplosjon i Oslo sentrum. Jeg ser at det har skjedd ved VG-huset, og forteller dette videre til søsteren min. Jeg ser ut av vinduet og ser en liten røyksky over sentrum. En hvit, liten sky som slett ikke forteller om alvoret i situasjonen.

Lillesøsteren min forteller at hun skal vekk fra sentrum, men tør ikke ta t-banen eller annen offentlig kommunikasjon. Hun bestemmer seg for å gå i en stor ring utenom der det har smelt. Vi er begge redde for at det skal komme mer.

Så ser jeg regjeringskvartalet bli nevnt og jeg tenker på den andre lillesøsteren min, hun som bor i Oslo og jobber i regjeringskvartalet. Herregud, tenk om hun er på jobb der nå! Jeg sender kjapt en sms: «Er du OK?» Svaret kommer heldigvis fort tilbake, om at hun er syk, men ellers ok. Hun var ikke på jobb denne dagen og jeg kjenner lettelsen strømme over meg. Begge de to som kunne vært nærmest er trygge.

Sønnen min kommer ut fra badet og har ikke merket noe som helst. Jeg setter ham kjapt inn i situasjonen og resten av kvelden sitter vi foran tv’en og ser det ene nyhetsinnslaget etter det andre. Jeg følger med på Facebook og siden også litt på Twitter. Det kommer noen spredte meldinger om skyting på Utøya og jeg forstår ingenting. Det passer ikke ihop. Kan det ha sammenheng, eller er det en gærning som har benyttet seg av det i Oslo for å lage kvalm?  Det tar tid før jeg forstår at det på Utøya er så enormt mye større enn jeg først fikk inntrykk av. At det på mange måter var hovedmålet.

Denne første dagen er jeg mest nummen. Jeg gråter ikke, men sluker alt av nyheter, snakker med folk på nett, på sms, på telefon. Jeg sjekker om noen jeg kjenner er rammet. Mange vil høre om alt er ok med meg og mine, jeg får meldinger fra inn- og utland. Mamma ringer. Jeg får varslet faren min også, som er på utenlandsferie. Får fortalt ham at søsteren min er ok, at hun ikke var på jobb. Han ringer fra en flyplass og er lettet over at vi har det bra.

Det er først neste morgen jeg virkelig skjønner tragediens omfang. Overskriften lyser mot meg: Minst 80 døde på Utøya. Skutt ned… massakrert. Jeg knekker sammen, greier ikke holde gråten tilbake. Sønnen min våkner, og i stort alvor ser vi nyhetssendingene. Forsøker fatte, men det går jo ikke…

Meldingen om at Oslo sentrum stort sett er åpent igjen, gjør at vi vil reise dit. Vi møter utenbyssøster, kjøper blomster og reiser med trikk ned til der det skjedde. Det er helt uvirkelig å se byen slik… soldater som vokter områdene rundt Regjeringskvartalet. De har full uniform, de bærer geværer. Det er en del mennesker som går rundt, kikker gjennom sperringene og tar bilder.

Oslo Domkirke er åpen. Jeg har tatt med flere lys og vi går inn i kirken, står i kø og får tent lysene våre der. Det er ganske stille selv om det er mange mennesker der. Lyden jeg husker best er plopp-plopp-lydene fra lysene som faller ned fra de store, svarte lysestakene inni kirken. Vi setter lysene våre nede på gulvet under lysestakene. Jeg legger noen kroner i innsamlingsbøssen.

Utenfor kirken har folk begynt å legge ned blomster. Det er ikke så mange ennå, jeg husker jeg tenkte det… Lite visste jeg da hvilket enormt blomsterhav det skulle vokse til i løpet av noen dager.

Vi oppsøker stedet der søsteren min sto da bomben eksploderte. Det virker som det gjør godt for henne å være der igjen, kunne peke ut at «der sto jeg». Vinduene som knuste, er erstattet med sponplater. Vi ser på klokken på Møllergata 19 som er delvis ødelagt, men virker fremdeles. Klokken på Domkirken er også delvis ødelagt.

Mandag skulle jeg uansett til sentrum for en legeavtale. Sønnen min blir med, vi bestemmer oss for å bare bli i sentrum så vi kan møte opp på Rådhusplassen for rosetoget som er planlagt samme ettermiddag. Vi avtaler å møte andre også. En stund før det skal begynne, er vi på plass. Jeg har med en bukett røde roser. Vi sitter på Rådhustrappa en stund. Neste gang jeg reiser meg opp er plassen fylt opp og jeg forstår at det blir vanskelig å finne de vi har avtalt å møte. Mobilnettet bryter sammen, så jeg får ikke tak i noen av dem heller. En stund senere bestemmer vi oss for å komme oss ut fra området, det blir for mye folk og det er ennå over en time igjen til apellene begynner. Det er like greit å komme seg hjem og heller følge det på tv. Kroppen orker ikke mer.

På vei ut av Rådhusplassen, treffer jeg noen jenter som ikke har fått tak i blomster. Jeg gir dem buketten vår, ber dem ta dem med for oss også, siden vi må dra. Det gjorde godt å vite at vi var representert. At vi var der i ånden.

Det tar tid å komme seg vekk fra de enorme folkemengdene. Vi har aldri sett så mange mennesker på en gang, det er verre enn 17. mai. Når vi kommer til Stortingsgata ser vi at det stadig strømmer på med nye folk. Det er helt vilt…

Hjemme igjen følger vi roseseremonien på TV. Det er sterkt… Senere får vi vite det var over 200.000 mennesker samlet ved Rådhuset.

Neste dag tar jeg kameraet med meg, så reiser vi til sentrum igjen. Jeg må bare få tatt noen bilder av alle blomstene som folk har lagt ut i sentrum. Vi går forbi Domkirken først, siden går vi forbi Grubbegata, videre til Karl Johan og Stortinget og Spikersuppa. Overalt er det blomster. Det er som om folk har lagt igjen litt av kjærligheten sin i byen, som et vern mot ondskapen som brått har rammet oss alle. Det er så vakkert, og så vondt på en gang…




Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen

10 tanker på “Ondskap og roser”

  1. Så nydelige bilder!❤
    Og må si jeg deler mye av samme tankene og reaksjonsmønsteret ditt. Det er ufattelig, ubeskrivelig og bare vondt. Vanskelig å forholde seg til… samtidig veldig engasjerende… Jeg håper de som er rammet føler noe av kjærligheten som vi alle sender ut i disse dager. Gla i du! KleM❤

  2. Det gjør godt å se på noe vakkert som rosehav etter noe så grusomt. Kjenner noen som kom fra det i livet og noen ikke, på Utøya…Fikk fysisk vondt av å se så mye vondt på tv i mange dager. Nesten godt å komme litt tilbake til hverdagen. Stakkars de som mistet sine….

    1. Ja, måtte skjerme oss litt her… vi valgte å se ting på tv som ikke hadde med nyhetene å gjøre, bare for å få tankene over på noe annet. Er jo nødt til det, men de stakkars menneskene som har mistet sine kjære… for dem ligger det virkelig en hard og lang vei foran dem. Får helt vondt av dem…😦

    1. Er så takknemlig for at ingen av mine ble rammet direkte, men samtidig er det så grusomt dette at det kjennes som det angår meg likevel. Har hatt flere morgener der jeg våknet, tung av sorg i kroppen, og så gikk det noen sekunder før jeg husket hva som hadde skjedd.

      Det har varmet veldig å se alle som står sammen, det håper jeg vi kan ta med oss videre. ♥

  3. Det har vært sterke hendelser, tiden som følger vil vise hvordan vi som nasjon takler dette. Men det samholdet og fellesskapet som er vist vil vi aldri glemme!

Det er stengt for kommentarer.