Den uforståelige døden

Tenåringen og jeg ser Buffy-serien for tredje gang. I en av episodene (sesong 5, ep. 16) dør mamma’n til Buffy. Denne episoden er helt spesiell sammenlignet med de andre. Den er på mange måter veldig stille. Nummen. Den viser også de ulike hovedpersonenes første reaksjoner, som er ulike, men alle forståelige og stort sett gjenkjennelige.

Anya, en ex-demon som har blitt menneske, og dermed har blitt dødelig, begynner med å stille en rekke spørsmål. Det virker totalt ufølsomt, og hun blir møtt med forskrekkelse og sinne over å kunne si slike ting som man bare ikke sier. Hvorpå hun kommer med en lang tirade, som jeg synes er ganske fin, rett og slett:

But I don’t understand! I don’t understand how this all happens. How we go through this. I mean, I knew her, and then she’s… there’s just a body, and I don’t understand why she just can’t get back in it and not be dead anymore! It’s stupid! It’s mortal and stupid! And Xander’s crying and not talking, and I was having fruit punch, and I thought, well Joyce will never have any more fruit punch, ever, and she’ll never have eggs, or yawn or brush her hair, not ever, and no one will explain to me why.

Ikke så poetisk formulert, men uansett så veldig rett på sak. Det er dumt, det er uforståelig! Aldri mer… Det er lenge det.

(Denne bloggposten ble inspirert først og fremst fordi jeg i dag leste om lille Amélie Sofia, som døde før hun fikk begynt å leve.)

Her er klippet fra Buffy-episoden:

5 tanker på “Den uforståelige døden”

  1. Jeg synes det er vanskelig å møte sorg på nett, enten det er som statusmelding på Facebook eller som blogginnlegg. Jeg vet ikke hva jeg skal si, men vil gi uttrykk for at det berører meg. Har prøvd å blogge om det:

    http://oppsummert.blogspot.com/2011/06/hva-skal-man-si.html

    .. men så er jeg redd for, på en måte å utnytte andres sorg, å gni den utover slik at den beveger seg over i underholdningsbransjen og noe folk titter på og går videre. En slags overfladisk empati.

    Ikke helt enkelt dette her, noe å tenke på.

    1. Hei!
      Ja, jeg skjønner den med at det er vanskelig, det er jo ikke lett å finne de ordene man helst vil finne når det skjer noe veldig trist og vanskelig.

      Jeg tror ikke det vil oppfattes som utnytting av andres sorg, om det som kommer fra deg er ekte. (Og det er jeg sikker på at det er!)

      Som jeg skrev inne på bloggposten din (som anbefales til andre lesere), så er jeg selv av den oppfatning at det verste er når folk ikke sier noe som helst… bortsett fra når folk kommer med disse klisjefylte lettvinthetene sine om at «det var nok en mening med det». Da kan de heller ti stille, etter min mening.

      Det vanskelige med å få sagt (eller skrevet) noe, tror jeg er at man er nødt til å kjenne på de triste/skremmende følelsene i seg selv først, før man kan klare å uttrykke noe rundt dem. Det kan gjøre veldig vondt å «slippe det inn». (og samtidig kan det være en berikelse, tenker jeg.)

      1. Tusen takk for kommentar, det har hjulpet meg videre i tankerekken. Jeg har reflektert videre ut fra svarene til deg og ~SerendipityCat ~ og skrevet det som kommentar på oppsummert.

  2. Slik hun demonen som ble dødelig uttrykte det…. det er jo slik det føles. «Hvorfor må det være sånn da??» Tror jeg stilte meg det spørsmålet 100 ganger da min elskede mormor døde, selv om hun var gammel og syk og klar for å forlate denne verden. Men mormor skulle jo ikke dø, ikke hun!! Kunne hun ikke bare… vært 83 år forever?😦

    1. Ja, ikke sant hun sa det som det føles – Hvorfor skal det være sånn? Nydelige bestemødre burde få lov til å være 83 for alltid, det hadde vært så fint. ♥

Det er stengt for kommentarer.