En ganske trist historie…

I løpet av ca 80 år, på slutten av 1700- og på 1800-tallet, ble 165.000 straffedømte briter og ca 40.000 irer sendt til Australia, til straffekolonier der. Omtrent 20 % var kvinner. Fengslene i Storbritannia var overfylt, og dette ble løsningen. De dømte hadde begått tyverier og andre straffbare handlinger, og en del var politiske fanger.

I årene 1845-1849 var det hungersnød i Irland. Det førte til at fortvilte mennesker forsøkte stjele mat for å redde familien sin fra sultedøden, en forbrytelse som altså kunne føre til at man ble sendt til Australia. Slik skildres det i sangen «Fields of Athenry» (her i en litt fri oversettelse av meg):

Ved en ensom fengselsvegg
Hørte jeg en ung jente rope;
-Michael, de skal ta deg med vekk
for du stjal Trevelyns mais
så de små skulle overleve natta.
Nå ligger et fengselsskip og venter i bukta.

Ved en ensom fengselsvegg
Hørte jeg en mann rope;
-Ingenting betyr noe, Mary, når du er fri!
Mot sult og mot kronen
gjorde jeg opprør – de slo meg ned.
Nå må du oppdra våre barn med verdighet.

Ved en ensom havnevegg
så hun den siste stjernen falle
idet fengselsskipet seilte ut mot horisonten.
Hun vil vente og håpe og be
for hennes kjære i Botany Bay.
Det er så ensomt ved jordene rundt Athenry.

Lavt ligger jordene rundt Athenry
Hvor vi en gang så frie fugler fly.
Vår kjærlighet hadde vinger, vi hadde drømmer og sanger å synge
Det er så ensomt ved jordene rundt Athenry.

Her er Dropkick Murphys punk-folk-versjon av sangen:

For dem som ønsker den mer tradisjonelle versjonen, synes jeg den er aller finest med Paddy Reilly:

2 tanker på “En ganske trist historie…”

  1. Hehe, ikke så rart det minner om øl, kanskje…😉
    Jeg og får klump i halsen av slike historier, og det passer jo egentlig fint da å ha denne punk-rock-versjonen som en slags balanse, kanskje?🙂

Det er stengt for kommentarer.