En snøball som ruller

I dag tenker jeg på hvordan små hendelser kan føre til store ting.

Det at jeg valgte tysk på ungdomsskolen førte i sin tid til at jeg traff han jeg ble gift med mange år etter. Tyskvalget førte til at jeg havnet i en spesiell klasse på videregående, som igjen førte til at jeg ble kjent med hun som i flere år var bestevenninnen min. Det igjen førte til at jeg traff min første ordentlige kjæreste – et ikke spesielt hyggelig forhold – men det var viktig likevel, for det førte til at jeg ble dratt med inn i et artig miljø der jeg traff mange fine folk… blant annet han som ble far til barna mine og min ektemann (i noen år). Selv om det er lenge siden vi ble skilt, så er jeg jo veldig glad for at vi var sammen de årene det varte. Hvis ikke ville jeg ikke vært mamma til Tenåringen min.

I januar for snart halvannet år siden festet jeg med venninnen min som bodde vegg i vegg. Etter at vi hadde kost oss med vin og god mat, dro vi ned i sentrum til en pub der jeg visste at det ville dukke opp kjentfolk utover kvelden. Disse kjentfolkene kom sammen med en rekke andre festkledte menn; de hadde vært på et arrangement og var kledd i kjole og hvitt hele bunten. Nabovenninnen min la merke til en av dem og spurte meg hvem han var. Jeg kjente ikke mannen, men via noen av de andre fikk vi vite hvem han var – og at han var singel. Etter litt vennlig overtalelse fra oss som var der, havnet de to i prat… og dermed var det gjort. De har holdt sammen siden. For ikke så lenge siden flyttet nabo’n min herfra og inn i en større leilighet sammen med sin kjære.

Og i går giftet de seg.

Det var et flott selskap med fantastisk god mat og mye godt drikke. Vi var mange feststemte mennesker samlet i hyggelige lokaler. Jeg grudde meg på forhånd, for jeg visste at det ikke ville være mange der jeg kjente. Det skulle vise seg å ikke bli noe problem. Egentlig er jeg jo ganske utadvendt, bare jeg kommer i gang.

Jeg havnet på et bord med bare ukjente, men det var heldigvis hyggelige og morsomme mennesker – og snart satt vi der og skravlet og lo. Spesielt var det én mann der som gjorde det ekstra spesielt å være meg den kvelden. Jeg fikk en oppmerksomhet jeg ikke har opplevd på veldig lenge, det var ganske fint det hele! Eventyrlig, faktisk…

Enden på denne historien er det ikke godt å si noe om ennå. Dersom det er skrevet en slutt, så kjenner i hvert fall ikke jeg til den. Snøballen ruller videre og jeg skal henge med så godt jeg kan. Her skrives ikke snipp, snapp snute før eventyret mitt er ute… og det er forhåpentligvis mange tiår unna.

17 tanker på “En snøball som ruller”

  1. Koselig! Veldig! Og det er rart med tilfeldigheter ja! Noen ganger er man bare på rett plass til rett tid!🙂 (Kanskje oftere enn man tror….hehehe😀 )
    KleM❤

    1. Det er sant, det er nok ikke alltid vi vet at vi er på den rette plassen… tenk alt vi sikkert går glipp av også… men heldigvis ikke alltid.🙂

  2. Ja, fant en gammel venn/flørt på FB for en stund siden og igår aksepterte han venneforespørselen min. Og vi snakket litt sammen og rart å tenke på hvordan livet ville ha vært hvis vi hadde gjort det og ikke det andre… Akk ve…

    Men spennende det du opplevde da… *klem*

    1. Spennende med gamle vennen/flørten, da! Det er mange veier man kan ta i livet, og det er jo gjerne først i ettertid man kan se hva det har ført til. Forhåpentligvis blir det ikke altfor mye å angre på…🙂

      Klem!

  3. Gleder meg med deg:) Ikke noe er så fint som positiv oppmerksomhet, og litt kribling i magen;)) Uansett utfallet, kos deg med opplevelsen som du beskriver så godt.

  4. Jeg elsker tilfeldigheter, og det er jammen så spennende hvilke reiser de bringer oss ut på! Dette var et veldig bra innlegg Lothiane (som dine andre er også), men jeg har jo også gjort meg slike tanker om ting og tang som bare tilfeldig har skjedd, og så har dette igjen ført til ganske så store endringer i livet til både mine venner og meg selv.

    Hadde ikke jeg tatt den utdannelsen jeg gjorde og fått jobb på det arbeidsstedet jeg begynte på, så hadde jeg ikke truffet eksen min (det i seg selv var nå ikke så viktig, høhø..) men jeg hadde ikke hatt den flotte sønnen min!! Og DET er virkelig noe å reflektere over. Livet uten ham er jo utenkelig!

    Og det samme med de aller næreste og kjæreste vennene mine, de traff jeg på Blindern og ved en høyskole jeg gikk på, og tenk om jeg ikke hadde startet på de studiene akkurat DET året – det skjedde bare helt tilfeldig – og jeg ville ikke unnvært de vennene for alt i verden!

    Konklusjonen blir vel at vi har MYE å være takknemlige for! Hvem vet hva som ellers ville skjedd.. Livet kunne tatt enormt mange ulike retninger, for valgene vi tar får konsekvenser hele tiden.

    Kos deg med opplevelsen, det er deilig med positiv oppmerksomhet – og hvem vet hva som kommer til å skje.. *krysser fingre*

    Klem i natten fra Martha

    1. Takk for fint svar, Martha!
      Ja, det er rart å tenke på alt som kan skje utfra noen tilfeldige veivalg. Det skumle blir når jeg begynner å tenke på hvordan det ville vært hvis jeg hadde gjort noe annet i stedet for det jeg gjorde. Hva ville skjedd, hvem ville jeg kjent osv. Det er så hjernen slår knute på seg!😀

      Jeg er i hvert fall veldig, veldig glad for sønnen min og for vennene mine – så jeg angrer ingenting av det som har vært.🙂

      Klem tilbake!

Det er stengt for kommentarer.