Der bodde to underlige fjærkledte…

Tenåringen og jeg deler bolig med to bevingede småtasser, som begge har sine helt spesielle særtrekk.

Mayra, som er eldst, foretrekker mennesker og dingser. Akkurat der ligner hun egentlig litt på meg. Vi pleier å krangle om mobiltelefonen og iPoden.

Pablo, yngstemann, liker aller best å høre sin egen stemme. Helst vil han snakke og synge hele dagen, bare avbrutt av soving og spising. Det kan til tider bli litt vel intenst, men han er jo så sjarmerende den gutten at det meste blir tolerert. Av en eller annen merkelig grunn synes han det er veldig interessant å prate med veggen. Den gang jeg bodde hjemme, pleide faren min av og til å si at å snakke til meg var som å snakke til en vegg. Jeg vet ikke om det blir helt det samme?

Her er et lite glimt av en helt vanlig dag i det Lothianske hjem:

5 tanker på “Der bodde to underlige fjærkledte…”

  1. Nommen så søt da! Viktig å passe på det man er glad i😉 Og forøvrig fikk videoen stor oppmerksomhet fra den gamle katta i huset mitt🙂

Det er stengt for kommentarer.