The Spoon Theory – verdt å ta om igjen

For lenge, lenge siden skrev jeg en liten post om skje-teorien jeg hadde kommet over takket være SerendipityCats blogg. Nok en gang er det takket være henne at jeg ble minnet på den igjen. Enkelte ting er verdt å ta om igjen.

Det startet med en kvinne med Lupus. Hun er ute og spiser middag med en nær og kjær venninne. Disse har delt mye opp gjennom årene, de har bodd sammen på college, venninnen hadde vært med henne til legen flere ganger, og sett hvor syk hun kan være. Derfor kom det overraskende på kvinnen når venninnen plutselig spør henne «Hvordan føles det egentlig å ha Lupus, hvordan er det å være deg?»

Etter litt fram og tilbake forstår den syke kvinnen at hun må visualisere sykdommen så venninnen forstår. Hun ser seg rundt og begynner å plukke opp skjeer fra bordet deres og fra nabobordene. Når hun har samlet en del skjeer gir hun disse til venninnen og ber henne telle dem. Det er 12 skjeer. Så forteller hun venninnen at å være syk betyr at du må ta en del valg hver dag. Valg du slett ikke trenger tenke på om du er frisk, da har du ubegrenset med «skjeer». Som syk har du kun et visst antall «skjeer» tilgjengelig hver dag og må planlegge utfra det.

Hun ber venninnen ramse opp alt hun gjør fra hun våkner om morgenen, og forklarer at hver aktivitet vil koste henne en skje. Venninnen forstår etter hvert alvoret når hun har mistet halvparten av skjeene sine og ikke en gang har kommet seg på jobb ennå. Til slutt står hun igjen med en skje og må velge mellom å handle den dagen, eller spise middag.

Denne forklaringen får venninnen til å virkelig få opp øynene for hvordan livet til den syke er. Disse valgene hun må ta hver dag, alt hun må velge bort.

Den syke kvinnen forteller henne til slutt at hun ser dette også som en velsignelse, fordi hun må bli så bevisst at hun hele tiden velger det hun virkelig vil. Tenk på alle de som sløser bort «skjeene» sine hver eneste dag uten å tenke seg om. «Og jeg har valgt å bruke tiden min sammen med deg.»

The Spoon Theory gir et godt bilde på en del av hva det å leve med kronisk sykdom egentlig betyr; disse valgene man må ta hele tiden, alt man må si nei til fordi man er nødt til å spare energien til de aller viktigste tingene. Det forklarer også hvorfor den syke kan virke så frisk når man ser han/henne ute, uten at man ser hva det koster i ettertid å kanskje ha levd noen timer på lånte «skjeer».

Hva bruker du egentlig dine skjeer på?

16 tanker på “The Spoon Theory – verdt å ta om igjen”

  1. Hei Lothiane :o)

    Tusen takk for en flott og beskrivende historie. Den skal jeg fortelle til familie og nære venner som til tider, forståelig nok, ikke helt skjønner hvordan vi ME-syke har det i hverdagen.

    Velg dine «skjeer» i dag med omhu, mine skal benyttes til å delta i 50-års lag for min svigerinne i kveld.

    Ha en fin dag :o)

    Lise

  2. Hei Lise, takk for kommentaren din!
    Det er fint å kunne bruke et enkelt bilde, som gjør at folk forstår litt mer.🙂

    Håper du får det flott i 50-årslaget i kveld! Det høres ut som et bra valg av bruk av skjeer.🙂 Selv skal jeg bruke dem på venninne som kommer på besøk. Det blir nok koselig.
    😀

  3. Det var en rørende og veldig god beskrivelse. Jeg brukte mine skjeer på konsert med Ole Edvard Antonsen og Ole Paus i går og middag etterpå med noen av mannen min sin familie. Konserten og opplevelsen sitter i kroppen fortsatt og gjør at jeg ikke trenger skjeer i dag..
    Venninner er en god ting å bruke skjeene sine på! Ønsker deg en fin søndag. Klem fra meg.

  4. Jeg husker jeg kom over denne spoon teorien til Christine Miserandino for noen år siden. Selv om hun lider av blant annet lupus men ikke me, så kjente jeg med en gang at likhetene mellom det hun beskrev og det jeg opplever stemte så overens, at det var som om hånden fant rette hansken.

    Jeg delte også denne på me-forumet, men der fikk den ikke noen særlig respons. Det er ofte slik når jeg delte noe på me-forumet. Handler det ikke om me, så vender folk det døve øret og det blinde øyet til. Handler det ikke om me, ja så skal det jaggu meg ikke brukes til inspirasjon!

    Så jeg gikk videre i livet, og tok med meg Miserandinos tanker om skjeene og har funnet livskvalitet jeg kan leve med. Jeg lar meg gjerne inspirere av andre som er syke. Det må ikke handle om me for at man skal se likheter og la seg inspirere! Jeg er glad jeg greier å finne inspirasjon på de underligste steder, og ikke har «låst» meg mentalt til å kun akseptere det som er skrevet i bøker om me. For det er jo ikke så mye akkurat…..

    Takk for at du plukket fram denne Lothiane!

    Klem J. 🙂

  5. Tingelingeling: Så koselig det hørtes ut med den konserten! Kan tenke meg du nøt de skjeene du brukte på dette.😀 Håper du har fått igjen noen skjeer så du kan gjøre noe hyggelig i dag og.🙂

    Justina: Skjønner ikke hvorfor det må være sånn at man må ha nøyaktig samme sykdom for å kunne hente inspirasjon fra hverandre, jeg tenker alle med kroniske sykdommer kan finne en del likhetstrekk. Det blir litt det samme som den tiden jeg var engasjert i å samle kontakter med andre som hadde mistet et barn. Enkelte var helt opphengt i å finne noen som hadde mistet på nøyaktig samme måte som dem selv, mens vi andre fant stor trøst i å prate med hverandre uansett om vi hadde mistet store eller små barn.

    Skjehistorien er nyttig, jeg har testet den på venninner og fått tilbakemelding om at den treffer!😀

  6. hmm… den var fin du.. selv om jeg ikke har ME må jeg også porsjonere ut mine krefter daglig… Så flott illustrasjon på noe som vanligvis kan være ganske så vanskelig å forklare til sine medmennesker som ikke forstår et døyt! Selv de som forstår, forstår kanskje ikke så godt likevel.. da er denne flott å bruke! Takk for at du deler🙂
    Kommer nok til å «stjele» denne fra deg og poste på bloggen (med å lenke til deg så klart :)) regner med jeg blir tilgitt??

  7. Hei Ann! Selvsagt kan du stjele, den er verdt å spres!😀 Flott å høre at du også kan kjenne deg igjen, jeg liker sånne teorier som er så generelle at de kan brukes på mange ulike livssituasjoner og likevel være så godt forklarende.🙂

  8. Beklager sutringa mi i forrige innlegg! Men jeg ble så forbanna lei av den holdningen om at «vi forholder oss kun til me vi», som jeg opplever blant mange på me forumet. Jeg skjønner godt at folk som leser på det forumet, tror vi er spenna gæærn vi som har me. De som mener me er psykiatri og nerver, blir ikke akkurat motbevist der inne, for å si det slik!

    Når det er sagt, så er jeg UTROLIG takknemlig for at det forumet finnes. Jeg har fått så mye glede og inspirasjon derfra, og i en tid da jeg ikke visste om andre med me, så var forumet verdt gullvekten av alle medlemmene tilsammen! Ja det er forumet verdt ennå, flott som det er! Men det er noe med det er en tid for det, en annen tid for noe annet. Jeg er glad forumet finnes, og jeg har alltid satt pris på jobben de gjør de som driver det.

    Det er bare det at tips om ispirerende litteratur, filmer, dikt, ja whatever atså, det blir dårløig mottatt av folk der inne. En gidder ikke å kaste perler for svin i alle evigheter heller, selv om medlemmene fra mitt ståsted ikke blir sett på hverken som svin eller noe annet. Men ordtaket passer likevel sånn symbolsk sett. Så får de som vil dyrke så mye de vil, jeg gikk videre. Kikker innom nå og da, men det er sjelden. Og når jeg kommer dit, blir jeg med en gang minnet på hvorfor jeg forlot stedet! Jeg har andre behov nå. Men jeg er ikke sen om å tipse venner og bekjente om forumet altså. Det er fint det finnes, selv om jeg plutselig ble «rar» og hadde behov for annet.🙂

    Takk igjen for spoon teorien.🙂

  9. Justina: Ikke noe å beklage, synes jeg. Tror jeg forstår den forbannetheten din. Folk er forskjellige, men jeg tenker at det kan være fint å åpne seg for impulser fra litt andre steder også, enn bare innad i et «lukket» miljø. Ellers samme opplevelse som deg i forhold til forumet. Jeg føler det forumet reddet meg på et tidspunkt… det var der jeg fikk tips og råd som gjorde at livet mitt ble lettere og bedre. Men nå orker jeg ikke så mange og lange besøkene der. Behovene har nok skiftet, ja..!

    Det er fint å kunne finne inspirasjon og oppmuntring – så jeg håper du fortsetter å dele!
    KLEM!

  10. Jeg tror denne teorien kan brukes på hvem som helt en gitt periode av ens liv. Ikke bare de med kronisk sykdom, men også oss friske. Jeg har det veldig tungt om dagen, og jeg har ett fåtall skjeer som jeg fordeler utover dagen. De blir fort brukt opp, og da er jeg tom. Rett å slett helt tom. Og sånn innbiller jeg meg at det er for utrolig mange i perioder av livet.

    Går det greit om jeg stjeler denne og poster den selv? Selvfølgelig med link tilbake til deg🙂

  11. Hei Sissel!
    Selvsagt går det greit!😀
    Jeg tror du har helt rett, alle kan kjenne seg igjen i denne – og det er jo også det fine, for da er det lettere å forklare hvordan det er å leve slik hele tida. Jeg tror på gjenkjennelige bilder.🙂
    Ønsker deg lettere dager! ♥

  12. Jeg har fått ny respekt for de som faktisk lever slik hele tiden, og jeg har større forståelse for hvordan det må være å være kronisk syk uten at noen ser det på deg. Jeg skal være ærlig å si at jeg har vært en av dem som ikke helt har skjønt hvordan noen kan være syk uten at jeg ser at de er syk, uten at det vises på dem, hvis du skjønner?

    Denne historien viser hvordan det egentlig er.. Vi som er frisk tar litt for lett på de daglige aktivitetene og trenger en påminnelse om at det er ikke slik for alle.

    Takk ♥

  13. Sissel: Så utrolig flott å lese kommentaren din! Det virker som hun som står bak skje-teorien har truffet veldig blink, i forhold til tilbakemeldingene jeg får når jeg forklarer den for venner og kjente.

    Og jeg forstår igrunn at det kan være vanskelig å tro på at noen kan være veldig syke når det ikke synes utenpå. Det har jeg også måttet lære meg i løpet av disse årene… jeg har jo knapt nok trodd på meg selv.🙂

    Klem!

Det er stengt for kommentarer.