Mannens eiendom, eller «bare» en tradisjon

Da jeg giftet meg for circa hundre år siden, ble vi viet av en borgerlig embetsmann i Teatersalen på hotell Continental. Min daværende og jeg gikk arm i arm opp til bordet der byfogden sto klar til å foreta seremonien. Vi tenkte ikke på noe annet den gangen, men i ettertid har jeg av og til ønsket at jeg hadde spurt faren min om å føre meg opp, siden det er «skikk og bruk». I den forbindelse reflekterte jeg ikke det minste over hva denne skikken egentlig representerer. Jeg slet heller litt med å finne ut hvilken av mine fedre jeg skulle spurt, siden jeg både har far og stefar, og begge er viktige for meg.

– Ritualet symboliserer noe vi forlengst har tatt farvel med: At kvinnen er mannens eiendom og overleveres fra en patriark til en annen. Men vi snakker så lite om alt som handler om innhold i kirke og religion. Vi snakker bare om at muslimene gjør rare ting, sier Økland, som viser til at karismatiske kirkesamfunn stadig praktiserer at kvinnen må kaste seg ned på gulvet og erklære lydighet til mannen.

–Det ville vi ikke akseptert. Men å bli ført opp av far er litt av det samme, bare mindre ekstremt.

Artikkelen finner du her. Hva tenker du om dette?

Advertisements

31 tanker på “Mannens eiendom, eller «bare» en tradisjon”

  1. Leste jo om dette, og tenkte «Jøss, det har jeg ikke tenkt på»…. for så å tenke «Ja,ja, det gidder jeg ikke legge mere tankevirksomhet i heller».
    Men når det her sammenlignes med hvordan vi ser på, og reagerer på andre religioner og skikker….. hm.. kjenner jeg har tenkt å bruke litt mere tankevirksomhet på det 😀

  2. Det har du nok rett i, tenker jeg! En mann gir bort til en annen, rett og slett. Og for å gi bort, må man eie .. kremt. Dog tenker vi kanskje mer som at så langt har far vært mitt viktigste mannlige følge på veien, nå er det en annen som tar over den rollen … kanskje? Som en anerkjennelse av far .. At det kan være hvorfor vi ikke reagerer på denne skikken? Tanken er ikke ny for meg 🙂 men jeg syntes ikke alt trenger å være en sak, så jeg må nok stå for tenkningen jeg beskriver her, i hvertfall. Bra påpekt! Vi har nok noen flere «ritualer» som vi ikke tenker gjennom, men som kan ha slik symbolikk.

  3. Før, i årene like etter at pappa døde, så tenkte jeg på det at min bror kom til å være den som skulle følge meg opp kirkegulvet når jeg giftet meg. Etter hvert som årene gikk, mistet jeg først lysten til å gifte meg i kirka, og i dag tenker jeg at det ville vært helt uaktuelt å ha noen som helst til å følge meg opp kirkegulvet.

    Rett og slett fordi jeg ikke er noe som kan «gis bort». Det er en symbolikk jeg ikke liker.

  4. Jeg har jo gjort meg opp noen tanker om fremtidige døtre. Og jeg må jo si at selv om man tidligere la eiendomsbegrepet i det, så er det ikke nødvendigvis det dagens mann og far legger i det.

    For min del ser jeg frem til å følge mine døtre opp kirkegulvet. Ikke fordi jeg «eier» dem, men fordi det er en anerkjennelse av en endring i livet – jeg ønsker å være en støtte for mine fremtidige døtre, og den rollen er det nå noen andre som (hovedsaklig) overtar.

    Man kan jo se på det omvendt, og anta at man dermed umyndiggjør kvinnen (er ikke hun en støtte for sine døtre/sin tilkommende mann?), men det faller ikke meg naturlig…

  5. Jeg er nok tradisjonell, ble ført opp kirkegulvet av min far. Jeg har ikke lagt noen tanker i dette ritualet før jeg leser det her nå – men likevel synes jeg det er en fin tradisjon og tenker mer på det som en avskjed med hjemmet for å starte noe nytt. Synes også det ligger noe annet i det – det at min familie (representert ved min far) anerkjenner min mann som en verdig livspartner for meg. Jeg føler meg ikke «gitt bort» og har heller ikke hatt betenkninger med å bytte etternavn (selv om jeg har beholdt begge) – men som sagt innledningsvis; kanskje jeg bare liker tradisjoner og ikke tenker så mye på hva som ligger som opprinnelig utgangspunkt. Når vi gir «tommelen opp» tenker vi vel ikke så mye på at det er et gammelt fallossymbol heller (det er i alle fall hva jeg har hørt)?

  6. Tenker og føler en masse omkring dette, men har så mye bestemoroppgaver for tiden at jeg må nøye meg med å henvise til nasjonalsangen vår, som fyller meg med høytid og fellesskapsfølelse hver gang den avspilles. Men tar vi innholdet i den sangen på alvor, ville vi være fullstendig latterlige, alternativt krigsromantikere på menns vegne og gråtekoner på damenes osv.

    Tankene går også til et visst klesplagg som noen bruker for å signalisere tilhørighet, styrke og integritet, mens andre kanskje er presset og truet til å bære det.

    Gudskjelov (oi, hva ber jeg nå om!) for at jeg er blitt gammel og tilbakelent og romslig, tenker jeg, og nynner på ‘Kjærlighet fra Gud’ mens jeg tenker på alle mine kjære og ikke på en forvirrende Fader i det høye…

  7. vel, da har jeg tenkt 🙂 Og klarer vel ikke helt å irritere meg eller ergres over denne tradisjonen. Vi har jo så mange skikker og tradisjoner som laaaaangt tilbake kan stå for ting vi ikke mener eller tror på i dag. Det viktigste for meg er at hverdagen og relasjonene i den, ikke står for undertrykkelse, eieskap eller kvinnehets. Har man en far som har stått ved sin side, trøstet og gitt varme og kjærlighet gjennom barndom og ungdomsår, ser jeg bare noe godt i denne tradisjonen. Og for min del, reagerer jeg mer på at verden blir mere og mere kaotisk, vi stiller spørsmål til alt, vil endre alt, vraker tradisjoner, kan velge hva vi vil. Alt kan bli like gyldig, med fare for å bli likegyldig. Tradisjoner, skikker og rutiner er viktige begreper i en ellers så stressende og noen ganger utrygg tilværelse.

    Så i og med at jeg tror de færreste kvinner i Norge føler at de eies av far, at han har rett til å bestemme deres vei i livet – føler jeg vel bare dette er en markering som er faktisk litt rørende

  8. … og den biten med hvordan vi reagerer på andre religioners tradisjoner…. hm, så lenge jenter holdes inne, ikke får velge hvem de vil gifte seg med, blir omskjært, må være lydig overfor far og bror…. vel, da er det vel lettere å legge mening bak tradisjoner, symboler osv.
    Men nå er det jo mange kinnelige muslimer, med utdannelse, jobb, godt forhold til far, og som er frigjorte og selv bestemmer i eget liv – som bærer feks. burka. Og da er jo egentlig kvinnens hverdag, liv og relasjoner det viktigste…

  9. Tusen takk for alle kommentarer. Interessant å se hva dere tenker om dette! For min del tror jeg også at jeg har sett på dette som en koselig ting (i hvert fall hvis man har et bra forhold til faren sin), og ikke at man faktisk har lagt i det det gamle tradisjoner egentlig betød. Slik sett kunne det like gjerne vært mor som fulgte opp gulvet, eller hva med begge to?

    Så er det det at man i våre dager sjelden kommer rett fra barndomshjemmet og inn i ekteskapet. Kvinnene (og mennene, for den saks skyld), har gjerne bak seg en rekke forhold, studier i inn- og utland, reiser på egenhånd hit og dit og har ofte bodd alene – og sammen med andre, før de velger å gifte seg.

    I Sverige er det visst vanlig at brudeparet går sammen opp kirkegulvet. Det var vel den løsningen kronprinsparet vårt valgte også. Jeg liker det og, jeg!

    Ellers helt enig med Løven i at det er hverdagslivet som er viktigst. Det hadde slett ikke vært like hyggelig med de tradisjonelle måtene å gjøre ting på, hvis det faktisk var slik at faren eide oss inntil ektemannen tok over. Grøss og gru, jeg er glad for at det ikke lenger er slik i Norge. Det er ille med alle kvinnene i verden der dette fortsatt gjelder.

  10. Jo, jeg visste at det var slik.

    Men i stedet for å tenke at man da ikke bør gjøre det, så har jeg tenkt at slik er også andre religioner – at man har tradisjoner som høres groteske ut når de er fremmede, men så egentlig har fått en helt annen betydning i bruk. (Bare tenk på nattverden – en form for kannibalisme?)

    For slik er det jo – vi tenker ikke på det som å bli gjort, vi tillegger det helt andre og nye betydninger. Npår far følger opp så tenker jeg det mer som at man har hatt sin «hovedfamilie'» ett sted, og at man nå får en ny familie, nye mennesker som blir viktigst for en. Og at når far eller mor eller bror følger opp, så er det på en måte en hyggelig gest for å vise at det er en ønsket og villet situasjon også fra den sammenhengen man har stått i tidligere.

    Selv gikk jeg forøvrig opp sammen med presten.

  11. Uff, ja heller begge foreldrene enn enten å velge far, eller mor. I dagens samfunn er det vel nok av dem som må stå i valget «far» vs. «stefar».. eller «bonuspappa» som det så mye koseligere heter 🙂 Er vel greiere å ha en «fasit» i de tilfellene der mor og far har spilt like stor rolle.

    Og tenker videre på at jeg faktisk ikke ville skifte etternavn da jeg giftet meg. Jeg er liksom *pip* *pip* og det følte jeg som å bli gitt bort, hvis jeg skulle måtte skifte navnet mitt, og for meg litt av en identitet. Mulig jeg også ville demonstrere litt ovenfor svigerfar «Har ikke hoppet over til din familie altså, jeg er fremdeles MEG»… Se der!! Dama som bare synes tradisjoner er viktig, trygt og godt! hahahahaha!! 😀

  12. Beate,: Tør ikke engang fantasere om hva det stod for!! Ha,ha neida 🙂 Hørtes ut som en fin og hyggelig «vri» 😀

  13. Beate: Ja, jeg tror nok det er mange som kun ser på det som en koselig og tradisjonell måte å gjøre ting på, uten å se på hva som en gang i tida lå bak. 🙂 Å gå opp sammen presten har jeg ikke hørt om før, men det må da være helt fint! 🙂

    Løven: åååh ja det med etternavn, ja.. hoho, det ble litt mer styr, husker jeg. Jeg hadde nemlig ikke på noen som helst måte tenkt å ta min manns navn, det kom virkelig ikke på tale. Navnet mitt er mitt, og det vil jeg ha. (Derimot kunne jeg tenke meg å bytte tilbake til det gamle mellomnavnet mitt som er det samme du har, men så langt har jeg ikke kommet). Det var slett ikke så enkelt å takle for svigerfamilien, husker jeg. «Er ikke navnet vårt bra nok, kanskje?!», var reaksjonen. Hahaha! Nuvel, man har ulike forhold til de forskjellige tradisjonene. Jeg kjenner at jeg er imot å holde på tradisjoner kun fordi de er tradisjoner, bortsett fra de tradisjonene jeg synes er fine. 😉 Ikke helt konsekvent, altså.

  14. Er vel sånn for meg og. Ser ikke noe grunn til å endre på tradisjoner kun for å endre, eller tenke nytt, eller problematisere. Men fint at man kan/har lov til å endre på skikker, tradisjoner og rutiner som føles heeelt feil for en 🙂 Jepp *pip* er et fint navn, men du har jo et fint fra før og da 😀 Du kan jo bruke begge!

  15. Ja, altså, jeg fikk nytt mellomnavn da moder’n gifta seg med stefar (som forøvrig er pappa). Helt sikkert riktig og fint og sånt, men jeg vil heller ha tilbake *pip*, siden det var meg helt sånn fra starten av (og selvsagt fordi det er det kuleste navnet EVER!). 🙂

  16. Jeg hopper ivrig og særdelses enig!!! 😀 Og det at det var deg, sånn helt fra starten av… så vakkert sagt forresten!.. den skjønner jeg. 🙂

  17. Løven, det har du rett i. Hehe.

    Det det betydde for meg er vel at jeg var min egen, men jeg tror jeg er skapt av noen som ville ha akkurat meg slik som jeg er, og å gå opp med presten symboliserte for meg at jeg kom med hele meg, den jeg er, og velsignet av skaperen sjøl.

    Liksom.

  18. Den «liksommen» gjorde meg usikker på minen du sitter med ha,ha 🙂

    Men det der er for meg dagens vinner!!! Sterkt, nakent og meget meget vakkert!

  19. Jepp, det der må vi prøve kjære kusine!! Du må ut å finne deg den rette, og jeg må…. vel, jeg får bare si at vi må ta det på nytt! 😀

  20. Nei, men det gjør ikke jeg heller….Hm.. Vi kan være hverandres garantister, du velsigner meg og jeg deg!! Da har vi en god plan, du følger meg opp, og jeg deg 😀 Alt kan ordnes og snekres vettu 😀

  21. Beate: Å ha Løven til å følge meg opp, tror jeg hadde vært superfint! 😀

    SerendipityCat: Haha, så flott! Da mangler det bare en brudgom.. 😉

  22. Jeg gikk sammen med mann og barn opp kirkegulvet. Syns det ville være unaturlig og rart å bli «gitt bort» av far siden jeg tross alt hadde levd sammen med brudgommen i årevis allerede *tjuvstartet*

  23. Moren min ble fulgt av morfar, men jeg må jammen spørre mormor om hva hun gjorde 30 år tidligere. For dette var jo ikke noen gammel tradisjon, viste det seg. Jeg visste at den hvite brudekjolen var forholdsvis ny og byborgerlig, men turen opp kirkegulvet trodde jeg var en gammel skikk. Og uansett har vel den symbolske betydningen av begge blitt mer eller mindre utvisket.

    Beate har et godt poeng der, med at andres skikker ser helt annerledes ut fra innsida. Ei muslimsk venninne hadde helt andre forklaringer på ting & tang enn Kari Vogt, husker jeg 🙂

Det er stengt for kommentarer.