De stumme plagede – og de som taler for dem

Aftenposten arrangerte kronikkonkurransen ‘Det norske språket i dag‘, åpen bare for kvinnelige skribenter. Vinneren er Mette Grøholdt fra Oslo. Hun har skrevet et sterkt bidrag om livet til de stumme plagede, de som er midt imellom sykdom og friskhet, de som har overlevd alvorlig sykdom – og som lever videre med skadene sykdommens behandling har gitt dem. Hun har selv overlevd kreft tre ganger, og fokuserer i kronikken på at det norske språk mangler ordene for å beskrive det livet hun og mange andre lever. Jeg ser flere likhetstrekk med min egen situasjon som ME-syk.

Jeg har kommet inn i et landskap av plager som ikke har noe språk. Jeg er blitt behandlet for kreft tre ganger og er ikke lenger akutt syk. Men jeg er heller ikke helt frisk. Hverken jeg selv, mine omgivelser, helsevesenet eller media har språksatt disse rommene mellom det syke og det friske. Plagene har derfor ingen stemme.

Til å mangle ordene, synes jeg kronikkforfatteren har satt ord på dette stumme rommet på en fantastisk måte. Egentlig har jeg lyst å klippe hele kronikken inn her, men jeg anbefaler dere å lese den selv. Den er verdt å ha med seg for alle, både friske og syke. Alle møter vi en gang noen som har overlevd kreft, eller lever med annen alvorlig sykdom. Hva tenkte jeg egentlig om for eksempel det å få kreft før? Jeg tror jeg hadde en oppfatning om at man fikk kreft og så ble man enten helt frisk igjen, eller så overlevde man ikke. Så nettopp der tror jeg Grøholdt har rett i at dette ikke er noe vi har satt særlig fokus på. Det er så absolutt på tide at noen gjør det.

Hva forbinder vi med styrke? Næringslivstoppen som tar merket i Birken eller den plagede kronikeren som holder ut sterke smerter dag etter dag, år etter år? Vi kobler nesten automatisk sykdom med svakhet, men min erfaring er at det krever mer mental styrke og setter kroppen på større fysiske prøvelser å mestre mitt syke liv enn det krevde å mestre mitt friske liv. Så lenge den språklige normen er det friske, vil det plagede aldri kunne nå opp på mestringsskalaen.

* * *

I forbindelse med 1. mai, sto et annet svært lesverdig innlegg på trykk. Dette var i Klassekampen, tirsdag 27. april. Dessverre ligger det ikke på nett på Klassekampens sider, men hos SerendipityCat finnes en pdf-fil der man kan lese det. Jo Skårderud er forfatteren bak innlegget ‘Uføre kamerater‘, som virkelig er verdt å bruke noen minutter på. (SerendipityCat har dessuten skrevet flere interessante poster i det siste, så et besøk hos henne anbefales varmt.)

I innlegget oppfordrer Skårderud til at de som er i arbeid skal hjelpe de uføre; de som har mistet sin mulighet til å streike og slåss for rettighetene sine. Ikke bare for å være solidariske, men også fordi man selv plutselig kan befinne seg i samme situasjon:

Slår statistikken til, vil 42 prosent av oss bli uføre før vi når pensjonsalder. Veldig få tror de skal bli uføre, veldig mange blir det.

Han viser til hva man faktisk taper hvis man er så uheldig å gå fra å være arbeidsfør til ufør. Det er store penger det er snakk om, med kuttene i uføretrygd som politikerne våre har gått inn for. De fleste som vil tape på dette er kvinner;

(…) så uførekamp er også en kvinnekamp. Helse- og omsorgsyrker står for den høyeste andelen av de uføre. Mener vi virkelig at den kronisk syke hjelpepleieren skal måtte ta ansvar for innsparingene til velferdsstaten?

Gjennom media har vi blitt fortalt at kuttene i velferdsordningene må gjennomføres, ellers vil velferdsstaten rase. Skårderud skriver:

Dette argumentet kan høres overbevisende ut, særlig når det kommer fra Ap-politikere, men det er like fullt reinspikka tøv. Å kutte i uføreytelsene er ikke noe man må gjøre, men et bevisst veivalg som politikerne må stilles til ansvar for. Hvis vi innførte en 0,5 prosents omsetningsavgift på børsen, etter modell fra England, ville vi spare inn like mye som de totale uførekuttene som planlegges.

Dette synes jeg er ekstra interessant, at han faktisk har et reelt forslag til annen løsning enn den de aller fleste politikerne har fremmet. Nå kjenner jeg lite til denne omsetningsavgiften han nevner, men det er i alle fall noe jeg gjerne kunne tenke meg at våre folkevalgte kunne vurdere, i stedet for å drive igjennom kutt som gjør at de som har lite får enda mindre enn før.

* * *

Det har stått mye bra på trykk i Klassekampen om sykelønnsordningen, og det siste debattinnlegget jeg vil trekke fram er skrevet at Håkon Lasse Leira, og sto på trykk fredag 30. april: ‘Hvor er jobbene?‘. Heller ikke dette finner jeg på nett, men jeg har fått tillatelse fra forfatteren til å sitere i bloggen. Håkon Lasse Leira har vært nevnt tidligere i ‘Under stjernene’; i posten ‘Gratulerer‘, der jeg blant annet viser til en kronikk han hadde i Dagbladet; ‘Hvor er de late?‘ Leira er overlege på arbeidsmedisinsk avdeling ved St. Olavs Hospital i Trondheim.

I kronikken tar Leira opp IA-avtalen (avtale om inkluderende arbeidsliv) som nylig ble forlenget. Den har som målsetning å redusere sykefraværet, inkludere folk med ulike handikap, samt holde eldre lenger i arbeid før de blir pensjonert. Sammenhengen mellom arbeid og helse er av stor betydning for folkehelsa, skriver Leira og mener den bør få mye større oppmerksomhet enn den får. Men IA-avtalen kritiseres for å ikke være forenelig med ønsket om å redusere sykefraværet.

Økt inkludering av personer med handikap og av eldre, begge grupper som har høyere sykefravær enn andre, vil vanskeliggjøre arbeidet med å redusere totalfraværet.

Leira forteller også at sykefraværet i Norge ikke er spesielt høyt sammenlignet med andre land, «om en tar hensyn til de ulike måtene det blir registrert på.» Han mener at debatten om sykefraværet har vist at folk slett ikke er late, at legene ikke er slepphendte med sykemeldinger og at fraværet ikke vokser uvanlig raskt.

Det som øker er utgiftene til sykefravær. Det øker fordi vi blir flere i arbeid og får høyere lønn etter hvert. (…) Som andel av statskassens utgifter utgjør det 1,5 prosent. I 1980 var denne andelen 1,6 prosent. (…) Som samfunn har vi bedre råd nå enn da.

Norge har høy yrkesdeltakelse, flere 100.000 flere er i arbeid her, enn gjennomsnittlig i OECD-landene. Dermed øker sykefraværet og uføretrygdingen, fordi mange av de som er i arbeid er mer syke enn andre. «…men utgiftene er mange ganger oppveid av økt verdiskapning

Men hvor lett er det å få nyte godt av IA-avtalen? Jeg har et stort ønske om å en dag bli så mye friskere at jeg i hvert fall kan jobbe deltid. Vil det i så fall finnes en arbeidsplass der jeg kan få bidra? Jeg har for lengst mistet kontakten med arbeidslivet etter mange år som 100 % syk.

IA-avtalen har kanskje heller bidratt til å holde folk i arbeid enn til å inkludere de som står utenfor arbeidslivet og ønsker seg inn.

1. mars ble den nye ordningen med «arbeidsavklaringspenger» innført. Den erstatter tidligere ordninger med attføring, rehabilitering og tidsbegrenset uføretrygd, og er etter navnet ment å avklare hvem som eventuelt kan hjelpes tilbake til arbeidslivet.

At ordningen er ny, kan forklare at det nå står 42.000 personer i kø for å få sin arbeidsevne «avklart». I tillegg til disse finnes det anslagsvis i overkant av 200.000 personer som er helt utenfor arbeidslivet, men som ønsker seg inn; de arbeidsløse, mange med ulike handikap, og 10-15 prosent av dem som har uføretrygd. Til sammen er dette cirka 250.000 personer. Problemet er at det bare finnes jobber for en liten del av dem.

Mange ønsker altså å jobbe, men får ikke muligheten. En litt annen virkelighet enn vi vanligvis blir presentert gjennom media. I et arbeidsliv som krever stadig mer av sine arbeidere, er det uoverkommelig å få innpass dersom man ikke kan yte 110 %. Det står ikke hundretusenvis av arbeidsgivere i kø for å få ansette folk med en liten «restarbeidsevne» og det vil heller ikke skje om det ikke blir lagt til rette for det på en helt annen måte enn i dag.

Leiras forslag er å øremerke nye stillinger, for eksempel i helse- og omsorgssektoren og i jernbanen, slik at disse går til personer som i dag står utenfor arbeidslivet.

Dessuten kunne vi gjøre som Tyskland, Frankrike og Canada og øremerke en viss andel av arbeidsplassene for personer som trenger en eller annen form for tilrettelegging. Om vi satte andelen til 5 prosent ville det bety 115.000 arbeidsplasser.

Interessante og gode forslag, synes jeg, og håper at Leira og hans meningsfeller blir hørt. Det hadde hjulpet enormt på min rustne selvfølelse om politikernes budskap kunne snus fra å snakke om trygdede som økonomiske problemer, til å se på oss som mennesker med verdi og mulige ressurser. Det sies så ofte at de vil ha flere tilbake i jobb, men da må det også gjøres noe for at dette skal være praktisk mulig. Og for dem som ikke har mulighet til å delta i det hele tatt, må det sikres at de får beholde de økonomiske rettighetene de har hatt hittil. Alle skal med, eller hva?

34 tanker på “De stumme plagede – og de som taler for dem”

  1. Kjempeflott bloggpost! Her har du lagt mye krefter og energi Lothiane!!
    Tusen takk.
    Klem

  2. Veldig bra innlegg. Legger inn lenke inne hos meg.

    Viktig poeng om det med at mange har såkalt «restarbeidsevne» (fryktelig ord, forresten), men slipper ikke til i arbeidslivet nettopp fordi de ikke kan yte 100%. Det er et viktig aspekt å få frem nettopp fordi debatten har blitt dreid mot arbeidstakerens latskap og lave arbeidsmoral. Det er vel så viktig å få frem at for at folk skal få kunne komme tilbake til arbeidslivet krever det vilje til tilpasning fra arbeidsgiver. Man kan ha så høy arbeidsmoral og arbeidslyst man vil, men dersom det ikke blir tilrettelagt på arbeidsplassen forblir man i de uføres rekker, til tross for denne «restarbeidsevnen».

  3. Randi: Nå blir jeg nesten flau her, tusen takk for applaus! *klem*🙂

    Titta: Så bra, jeg er veldig glad dere leser så flere får med seg disse bra innleggene!

    Tante Grønn: Takk for lenke! Jeg liker heller ikke ordet «restarbeidsevne». Synes det er kjempebra det som Leira peker på, at det faktisk er mange som er villige og har ønske om å jobbe, men som det ikke er plass til i arbeidslivet. Så lenge man ikke tilrettelegger vil mange tvinges til passivitet når de faktisk kunne vært med og bidratt.

  4. På tide arbeiderklassen jobber opp solidaritet, omtanke med grasrota og ny kampsang kanskje… ?

    Gi meg de plagede stumme,
    og de som taler for dem!
    Gi meg de tapre, utholdene folk,
    som jobber mot sykdom og sorg!
    Skjenk de nå verdighet, trygghet og ros
    Oppfør nå dere som folk!!

  5. Og til dem som ikke er vokst opp i revolusjonens røst, her er melodien.. he,he

  6. Oj!! Skulle bare legge til en lenke…. har jeg fått inn hele skiten her eller??

    Tusen takk forresten, vi kan sette oss ned sammen en dag og snekre sammen ny sang…. vi har det i blodet vettu!🙂

    *klemme masse*

  7. Det går bra, kommentarfeltet har god plass.😀

    Hehe, kanskje det ja – lage en ny sang og så kan vi sende teksten til Jo skårderud og be ham spre den.😉

  8. Vi har en plan.🙂
    Har savna deg, kusine, skulle ha svart på epost for lengst. Dagene går for fort. Tenåringen er sjuk og jeg hangler i vei selv. Usj. Men det kommer bedre tider, og forhåpentligvis litt sommer også innimellom alle vintrene.

  9. En masterplan!!
    Ikke tenk på det engang, har vært utrolig lite på pc`en i det siste, men et besøk snart, det hadde vært kjempekos!!🙂
    Usj, så dritt med sykdom altså! Du får synge kampsangen min for han he,he😉

    Ja, fyttipokkern for et vær altså!! Skulle ikke vært lov!

  10. Sjekker mailen snart🙂

    Og her kommer neste vers… *fnis* … og sender fort i fare for å sensurere meg selv;

    Gi meg de syke og svake,
    foren dere, stå på ditt krav!
    Ingen skal godta å krenkes,
    selv ikke fra hurpa på NAV!

    Nei, hev nå ditt hode
    og spill på parti,
    med fornuft og menneskelig moral!!

  11. Bra du ikke driver selvsensur! Hehe, dette er jo morsomt! Din diktersjel imponerer, jeg visste ikke du hadde dette talentet, kjære Løven.🙂

  12. Jeg begynte jo min «karriere» her på bloggen din med spise-fise dikt, men nå er det dratt opp i politiske høyder😉 he,he

    Så koselig du morer deg over det da😀
    Er jo på atelieret og jobber hver dag nesten, men bestemte meg for en fridag i dag… og da kan det jo boble litt over😉

  13. Stemmer det.😀 Jeg liker din politiske diktstemme – dessuten er det fint med humor innimellom alt alvoret.🙂

    Men nu skal jeg innta sofaen en stund, kjenner jeg. Så deilig du kan boble litt her hos meg, det er så koselig, atte! *klem*

  14. Dette var imponerende! Flott hvordan du har klart å trekke disse artiklene sammen, for når man ser det slik peker det seg jo absolutt ut mulige løsninger. Det er vel heller der fokuset bør være enn på de late folkene som ikke vil jobbe…

    Tusen takk kjære du!

  15. BRA at mange holder saken varm. Jeg går inn for Borgerlønn til alle, og støtter «borgeralliansen» på FaceBook for dette anliggende. beste hilsen / jph

Det er stengt for kommentarer.