Det er om natten tankene kommer

Jeg har et sterkt ønske om å bli en riktig steingammel dame, med langt, grått hår og humoristiske kommentarer om verden som forlengst har gått av hengslene. Før jeg dør vil jeg ha med meg mest mulig, jeg vil ikke gå glipp av noe av det jeg synes er viktig, som å se sønnen min vokse opp og få egne barn, få være bestemor i akkurat passe doser, få med meg hva som skjer med familie og venner, og selvsagt hva mer fandenskap de finner på i storpolitikken. Min store skrekk er å forsvinne fra dette livet før jeg føler meg mett og fornøyd. Dødsangst kalles det vel?

Det hender jeg ligger våken i sengen min og lurer på om jeg kommer til å sovne inn og ikke våkne mer. Det er en ganske ekkel og plagsom tanke, som gjerne følger av at jeg kjenner ekle og plagsomme symptomer. Det kan være hjertet mitt som ikke oppfører seg normalt, eller trykk i hodet så det kjennes som hjernen forsøker presse ut øynene mine, eller rare klikk-zapp-kzzzt-lyder inni hodet.

Nå har jeg jo fulgt med litt og lest en god del informasjon om sykdommen, i tillegg til at jeg snakker med andre som feiler det samme. Jeg vet det er normale symptomer, det jeg kjenner. Likevel hjelper det ikke så mye når jeg ligger i sengen min i et mørkt rom og lurer på om jeg kommer til å dø.

Kanskje har jeg tørna litt, det er ikke så godt for meg å si. I hvert fall har det sneket seg inn en plagsom følgesvenn, som slett ikke ble invitert hit. En blanding av håpløshet i forhold til å bli bedre/frisk igjen, en følelse av å være et verdiløst medlem av samfunnet, samt stress og usikkerhet i forhold til nav og økonomi, alt sammen gjorde at jeg i flere uker slet med noe som lignet mistenkelig på en depresjon. Det tok dessverre tid før jeg forsto det, men da jeg først fikk satt ord på dette ved hjelp av gode venner, løsnet det litt. Jeg er nok mer meg selv igjen nå, men synes det har blitt både tungt og vanskelig å finne fram til mitt vanligvis så gode humør.

Medisinering: En god dose av tv-serien Weeds, samt å være mest mulig sosial.

Det går seg vel til igjen. Et skritt av gangen, mens jeg forsøker å skyve mørket vekk fra sjelen min. «Vær så snill, la meg leve…»

17 tanker på “Det er om natten tankene kommer”

  1. Kanskje det har med årstiden gjøre?
    Postet ett innlegg i nøyaktig samme sekund som e-posten om ditt innlegg var der…og de er ikke så ulike.
    Nesten litt spooky, sånn i natten…
    *klem*

  2. Vi har sikkert alle ulike tolkninger. Men for meg er «dødsangst» noe atskillig mørkere enn bekymringen for å dø før man er «mett av dage». Hvis jeg skulle dø i søvne i natt, hadde det selvfølgelig vært litt ergerlig. Jeg vil jo gjerne leve 40-50 år til. Men om så skulle skje, ville det jo ikke plage meg. Jeg ville jo ikke vite det uansett. «Dødsangst» for meg er derimot vissheten om at man snart skal dø. Og frykten forbundet med det. Vil det være smertefullt? Kommer jeg til helvete? Osv. Men bare så det er sagt: Jeg mener ikke med dette å bagatellisere det DU opplever som «dødsangst». Alt er relativt.

  3. Ditt gode humør trenger antakeligvis å hvile seg litt, og dukker nok opp helt av seg selv. Gode venner og enkel underholdning høres ut som en god hvilemiks!

    Og din intense lyst til å leve er jo litt av en lyskilde i mørket!

    Når jeg nærmer meg hundre ser jeg fram til å plutselig legge merke til en dame med langt grått hår og tiara ved Breiavatnet og tenke fornøyd ved meg selv: ‘se det, ja, nå inspiserer hun slekta’!

  4. Litt om alt: Det var spesielt at vi skrev om disse tankene helt på likt! *stor klem til deg* Skal kommentere resten inne på din post.🙂

    Trips: Klem tilbake, og takk!

  5. Torgny: Interessant. Jeg måtte lese det jeg skrev om igjen, etter 8 timers (!) søvn og et slags tåkete dagslys rundt meg.
    Jeg fant en dansk side som skriver om dødsangst: http://www.dsgnet.dk/Sites/artsym/Livsafslutningen_d%C3%B8dsangst.asp og der beskrives det mer som at man legger merke til endringer/fornemmelser i kroppen og tror det betyr man skal dø.

    Nå vet jeg ikke om du har barn, Torgny? Så vidt jeg vet har du ikke det – og det er heller ikke min sak.🙂 Jeg tenkte bare på det fordi da jeg fikk barn endret min dødsangst seg. Den handlet ikke så mye om å være redd for smerter og jævelskap før døden inntrer, men bli mer «hey, la meg få alle smerter og all jævelskap, bare ungen min får slippe! – men.. vær så snill, ikke la det skje før han er voksen nok til å klare seg uten meg.»

    Er dødsangst lik for alle mennesker? Jeg vet ikke, men innbiller meg vi har ulike frykter knyttet til det. Mine sterkeste angster tør jeg ikke sette ord på, så det jeg skrev i natt var vel heller et utdrag av det.

    En gammel dame jeg kjenner lå for døden, det begynner å bli noen år siden nå. Hun var ikke av min slekt og vi var ikke sterkt knyttet til hverandre, så jeg var derfor ikke tilstede på hennes dødsleie. Det var familien hennes, og det var grusomt å høre dem fortelle. Den gamle hadde så angst for å dø at hun lå og skrek og gråt. Slik jeg oppfattet det var det ikke smertene som plaget henne, men akkurat det å dø.. forsvinne. (Men dette kan jeg selvfølgelig ikke vite sikkert.)

    Jeg grøsser litt når jeg tenker på henne, og håper virkelig hun rakk å føle ro før hun døde. Og heldigvis er det et godt stykke unna hvordan jeg har det. Jeg har vel mer dødsnevroser?😉

  6. Ujevne tanker: Takk, det varmet!

    Titta: Du er fantastisk! ♥ Nå fikk du meg til å flire høyt. Jaaa, jeg vil gå med det grå, lange håret løst og ha på meg tiara og mate endene i Breiavatnet når jeg blir gammel. Det bildet skal jeg jammen holde godt på og ta fram i tunge stunder.🙂

    Dersom jeg skal besøke Breiavatnet før den tid, for eksempel mens jeg ennå er i mitt 40. år… hadde det vært en mulighet for å treffe Titta da?

  7. Jeg tror du har rett i at det er annerledes når man har barn. Den frykten du beskriver, er vel ikke først og fremst på dine egne vegne? Men jeg er fortsatt usikker på om det kan kalles dødsANGST. For meg er angst noe instinktivt og irrasjonelt. Jeg syns dine bekymringer virker rasjonelle nok. Uansett, fint at du føler deg bedre. Lykke til!

  8. Huff da, vennen…Det der hørtes virkelig ikke bra ut.
    Jeg kan anbefale noen timer hos en fin psykolog som hjelper til med slike ting🙂

    *klemme på*

  9. Å søta,
    Vondt å ha det sånn! Jeg merker også at jeg har lettere for å ha mine tunge stunder på natten når alle sover utenom meg. Og jeg er så bevisst på at jeg har så mye vondt, og på at livet slett ikke er slik jeg ønsket meg. Jeg håper det slipper taket hos deg og at humøret kommer tilbake for fullt!

    Torgny; ifølge det jeg har hørt fra andre som har denne dødsangsten, selv om de er relativt ung og langt unna å dø, er jo nettopp at det er en angst for å dø. En «noe instinktivt og irrasjonell» redsel. At det skal skje plutselig eller at man er redd og at kroppslige plager forsterker denne følelsen av at man er på vei å dø. Og at man bare er dritredd for å dø av ymse grunner. Så redd at man kanskje ikke får sove? Jeg mener at dette ikke MÅ knyttes opp mot det å finne fred når man vet man er på vei å dø. Det kan oppstå ut av intet dersom det finnes en spire av denne redselen i en av en eller annen grunn. (Utfra min erfaring med bekjent og dennes psykologs forklaring på dette. H*n har opplevd at søsken og andre unge har dødd og opplevd endel traumatisk. Men nå vet ikke jeg om dette var indirekte årsak eller om angsten bare slår ut på frykten for å dø hos noen?) Og uten å hevde at dette er riktig så er dette MIN erfaring!😉

    Uten at jeg kan vurdere om du har dødsangst eller ikke Lothy, men jeg vet det er forferdelig å ha det. Og uansett hadde du det ikke så godt da du skrev dette. En stoooor KleM til deg!😀

  10. el Vera: Det frister faktisk, men jeg har ikke råd til å gå til en psykolog hvis det ikke kan tas på egenandelskortet. Har denne psykologen kommunal avtale?🙂 *klem tilbake*

    Bell4trix: Det er noe med mørket og natten… og følelsen av å være helt alene. Det gjør godt å våkne opp til dagslys og så koselige kommentarer som ventet på meg her! Takk fine du, stor klem tilbake!

    Det er veldig interessant det du skriver omkring dødsangst og din bekjentes erfaringer. Jeg kjenner meg veldig igjen! Etter at jeg mistet mitt første barn for mange år siden nå, bærer jeg på en følelse av at «alt kan skje, og det kan skje meg», i motsetning til den mer vanlige «det skjer ikke meg»-følelsen mange har.

  11. Stakkars fine deg😦 Det er jo helt uvirkelig fortvilende å ligge der og slite med sånne tanker. En fattig trøst at du ikke er alene om det kanskje, selv om det blir på forskjellig måte for oss. Skjønner godt at det blir noe _helt_ annerledes når man har barn!

    Jeg nøler ikke med å kalle det dødsangst jeg, når man ligger der og kjenner at kroppen virkelig _sliter_ med å leve, og absolutt ikke ønsker å dø! Om bare flere visste hvor innmari tøft det kan være!! Det er jo ikke _noe_ rart at man blir deppa i perioder, men jeg synes du har en veldig sunn og tøff innstilling og klarer å dra deg opp med sosiale aktiviteter, positive inntrykk og aktivitet ut fra det du klarer.

    Sender deg 1000 varme tanker og gode klemmer, håper jeg får gitt deg en ordentlig GOD klem i virkeligheten snart!❤

  12. Det er ikke det minste rart at du faller nedpå av og til, Lothiane. Noen annet ville jo nesten vitne om hjrnedødhet, eller i alle fall mangel på refleksjon.

    Det er helt greit å dette ned. Du er i tillegg veldig god på å finne ut av hva som tar deg opp igjen.

    Det er jo litt sent nå, men denne klemmen kan du spare på til neste gang du trenger den:

    *klem…av bamsetypen*

  13. Hehehe…dette kom kanskje litt rart ut?

    Det jeg mente er at det nesten kan sees som et sunnhetstegn at en reagerer psykisk med nedeperioder når en har en sykdom som ME.

    I tillegg; jeg kan godt forstå din redesel for å dø, at det skal skje deg noe. Når man har barn får disse tankene en annen dimensjon. Om man i tillegg er alene blir den forsterket.

    (Men klemmen står upolert, som i forrige kommentar!)

  14. SerendipityCat: Tusen takk, snille du! Det _er_ tøft, for det føles jo ikke som kroppen egentlig orker mer og det er skremmende å oppleve. Jeg har jo lest såpass mye om ME at jeg vet at dette er normale symptomer, men det er likevel skremmende å leve med dem, spesielt når natten er mørk og lang.

    MariasMetode: Takk for god bamseklem!😀 Jeg forsto deg fint i første kommentar, altså!🙂 Takk skal du ha! Jeg føler vel også at det ikke er så merkelig å reagere sånn i perioder, det er ingen enkel ting å leve med kronisk sykdom – og spesielt ikke når det er så store mangler i forhold til oppfølging/forståelse. Forhåpentligvis får neste generasjon det lettere enn vi har.

    Det kommer stadig svarte tanker, men jeg forsøker holde dem på avstand så godt det lar seg gjøre.🙂

Det er stengt for kommentarer.