Under trykk

«Når den setter i gang skal du bare holde armen rett ned. Utenom det kan du leve helt som normalt. Ja, det vil si… ikke legg ut på joggetur eller noe sånt.»

«Ingen fare», tenkte jeg. Jogging er sjelden en aktivitet jeg bedriver. Mental jogging, kanskje, men det blir jeg ikke så svett av at jeg trenger en dusj.

Der og da var det litt spennende. Det er første gang jeg har blitt påmontert et måleapparat som skal følge meg over et døgn. Når jeg sitter her og skriver nå er jeg slett ikke like velvillig innstilt til saken jeg har rundt armen. Det strammer og det klør som besatt. I tillegg gjør den at armen ikke lar seg bøye i særlig grad. Ikke lett å utføre kompliserte handlinger som å klø seg i øret, eller ta på seg klær. Det er dessuten fryktelig vanskelig å feste mansjetten igjen hvis man er så dum å løsne på den. Det var jeg. Heldigvis er naboen sykepleier, så jeg tusla inn til henne og fikk hjelp med å få den stramt på igjen.

Blodtrykksmåleren blåser opp mansjetten hvert 20. minutt. Er den ikke fornøyd med målingsresultatet (det vil si, hvis jeg ikke er flink nok til å holde armen i ro mens den måler), blåser den seg kjapt opp enda en gang – og da enda strammere. *au* På min lille scootertur hjem fra Trips i dag – etter tilbakelevering av bilen hennes som hun var så snill å låne meg – satte måler’n i gang to ganger. Jeg tror den mislikte ristingen fra all grusen jeg kjørte på. Andre gang kjørte jeg inn til siden og ventet tålmodig på at det skulle gå over.

Nå er det bare en knapp time igjen til den går over til «nattstilling» og da skal den bare blåse seg opp én gang per time. Bare. Åssen jeg skal få sove med denne hersens saken på meg, aner jeg ikke. Og i morgen er det ingen kjære mor, for da må jeg grytidlig opp. Torturinstrumentet skal jo leveres tilbake i tide til at neste offer kan overta den. Hvorfor må målingene starte så tidlig, egentlig? Et døgn er vel et døgn uansett om det begynner kl 15 eller kl 10?! *mumle*

Ikke bare har jeg denne greia rundt armen, som gjør at fingrene mine er numne og huden blir rød og sår, men den er koblet til en slange som damen på legekontoret finurlig fikk tredd innunder bh’en min på ymse steder – for å forsvinne ned mot beltet mitt. Der henger selve måleapparatet. Det ser sånn ut:

Hvorfor utsetter jeg meg for dette? Jo, jeg leste noe om ortostatisk intoleranse på nett, fant ut at det finnes medisiner som kan brukes for å hjelpe på de særdeles plagsomme symptomene og tok dette opp med legen min i håp om at han ville la meg teste betablokker, eller noe sånt. Legen min er grei, men han er også en fornuftig mann som sa at han ikke ville teste hjertemedisiner på meg uten å sjekke meg først. Derfor går jeg altså med en blodtrykksmåler på meg og er grinete og lei. Men i morgen blir jeg fri igjen!

Hvis jeg bare finner ut hvordan jeg skal greie å ta på meg bh’en, da…

***

Etterord
Fryktelig sytete innlegg fra meg. Jeg er fullstendig klar over at folk går gjennom grusommere ting enn et stakkarslig døgn med blodtrykksmålinger, altså. Det var bare et behov for å bitche ut av meg litt gruff. Samtidig fikk det tida til å gå – 3 målinger har jeg hatt underveis – og hodet mitt fikk noe å drive med.🙂

10 tanker på “Under trykk”

  1. Åh snuppa!❤ Føle veldig med deg. Liker ikke å måle blodtrykket jeg. Synes faktisk det er litt ondt. Sier det nesten altid, men motsetter meg ikke da, Og har faktisk opplevd et par gang at sykepleiere har vært enig med meg i at det er vondt, utrolig nok! Å måle så mange ganger i et døgn må være litt av en affære…Men hold on -be strong! Ikke såååå lenge igjen nå!😀 KleM`KleM

  2. Takk kjære du, klemmer tilbake! Jeg og synes bt-måling er vondt, det klemmer jo til så armen blir blå, jo. *liker ikke* Men jeg motsetter meg ikke, jeg heller. Det er jo greit å få sjekket ut dette, så får jeg se om det dukker opp at jeg reagerer som jeg gjør. Ikke at jeg har stor tro på det… er jo vant til at alle symptomer jeg kjenner ikke synes på noen målinger.🙂

  3. ÅÅÅ, dette husker jeg fra sykehuset!! Grrr! Husker det som mektig irriterende! Lykke til videre! …. vel, nå på denne tiden er du vel ferdig😀

  4. Takk Løven! Ja, nå er det straks over, håper å komme meg avgårde ganske snart… men jeg fikk da i hvert fall sovet greit nok i natt fram til kl 6. *gjesp* 😀 KLEM!

  5. Så bra!😀 Ble jo litt nysgjerrig… send meg gjerne en mail når du har tid, om hva og hvorfor, hvordan…oj,oj – jeg mener, hvorfor du gjør det, hva det er, og hvordan det gikk😀

    KLEM!!😀

  6. Hei Løven min! ♥ Endelig ferdig, og resultatet sier meg ikke så mye. Sjekket blodtrykk for å se om jeg har mange blodtrykksfall, for det føles ut som jeg har det når jeg står rett opp og ned. Ser ut som jeg har mest blodtrykksfall om natta, men det er kanskje ikke så uvanlig.

    Nå avventer jeg svar fra legen, som skulle få resultatene av sykepleieren jeg var hos.

    Klem tilbake!😀

  7. Blir så glad når du skriver «Løven min» *smiler med hele kroppen*😀
    Morsomt å se bilde fra Lothianes indre liv🙂
    Er det det jeg kaller «svartning»? Altså når kroppen plutselig blir sliten og hodet faller ut… litt svart… ?

  8. 😀 Du er jo løven min. *klem*
    Ja, tror nok vi snakker om det samme der. Er ofte sånn at det svartner for øynene når man reiser seg fort opp. Når jeg må stå oppreist over tid kan jeg få noe lignende, det kjennes i hvert fall som kroppen begynner å svikte.

Det er stengt for kommentarer.