Gratulerer!

Det er på sin plass med gratulasjoner til regjeringen og media for en særdeles vellykket holdningskampanje. Jeg tenker på denne gradvise påvirkningen der folket har blitt fortalt gjentatte ganger om hvor dyre trygdeordningene er, hvor mange syke vi har, hvor late norske arbeidstakere er og om alle juksemakerne som grafser til seg hardt arbeidende folks skattepenger.

De har oppnådd det de ønsket; en undersøkelse viser at 63 % mener at reglene må skjerpes og hele 83 % mener at mange av de som i dag mottar trygd, egentlig kunne vært i jobb. (Hvordan man definerer «mange» er usikkert, også hvordan noen kan «vite» at andre er friske nok til å arbeide. Dem om det.)

Godt hjulpet av folk som for eksempel dr. Skavlan og Kristin Clemet, har media servert oss den ene artikkelen etter den andre om hvor elendige det norske folk er til å «stå opp om morran».

Heldigvis finnes det unntak. Gode unntak. Folk med vett i toppen og beina godt plantet på jorda, som kan fortelle oss at folk slett ikke er latere enn før og at sykefraværet ikke er høyere enn det var for noen tiår siden.

Takk og lov for det.

SSB kan, ifølge kronikken jeg lenker til litt lenger ned, fortelle at sykefraværet er omtrent det samme nå som på 70-tallet. Hvorfor blir vi pepret med info om at det er motsatt; at det er så fryktelig høyt nå?

Hvem sammenligner vi oss egentlig med? Tar man med i beregninger at Norge har en større andel kvinnelige arbeidstakere enn svært mange andre land? At vi i hvert fall forsøker å ha et inkluderende arbeidsliv, altså der det skal være plass også til folk som har ulike handikap og sykdommer? Kvinner blir gravide, kvinner er fortsatt dobbelt- og trippeltarbeidende og blir dermed utslitt fortere. I tillegg til å ta seg av barna og kanskje noen pleietrengende eldre, har de gjerne pleie- og omsorgsoppgaver i jobben sin også. Handikappede og syke mennesker som har fått en plass i arbeidslivet, er oftere borte fra jobben – nettopp fordi de ikke er helt friske. Det sier seg selv at jo større andel «ikke helt arbeidsdyktige» vi tar med i arbeidslivet, jo større andel vil vi ha som innimellom er borte på grunn av sykdom.

Et annet godt poeng kan du lese i kronikken av Håkon Lasse Leira, overlege ved Arbeidsmedisinsk avdeling ved St. Olavs Hospital. Denne kronikken er vel verdt å lese om du har interesse for temaet. Han nevner for eksempel dette:

Jeg har sett endringene som stilles til folk i arbeidslivet i denne perioden. De fleste arbeidstakerne har fått det bedre, men et mindretall har fått det verre. Det kan være noe av forklaringen på at fem prosent av arbeidstakerne står for hele 80 prosent av sykefraværet. Å øke kravene og stramme inn på
rettighetene blir som å piske en trøtt hest. Det er ikke mer å hente.

og…

Å peke på Sverige og andre land blir forvirrende om en ikke ser sykefravær og arbeidsløshet i sammenheng. Om vi reduserer rettighetene til sykepenger får vi økte utgifter til arbeidsløshet og til sosialhjelp i stedet. Syke personer som ikke får sykepenger forsvinner ikke, de dukker opp i en annen statistikk. Både EU og Nordisk Ministerråd har påpekt at om en tar hensyn til at ulike land har ulike ordninger, viser det seg at sykefraværet er omtrent på lik linje i Vest-Europa.

For litt siden kjørte jeg med en drosjesjåfør, som visst hadde svarene på alt som var galt med Norge. En av tingene han nevnte var at det for en del tiår siden var veldig mye lettere å få uføretrygd, fordi det på denne tiden var så høy arbeidsløshetstrygd i Norge. For å «hjelpe på» statistikken, ble leger oppfordret til å heller få dem over på uføretrygd. Jeg aner ikke om dette stemmer, men jeg tviler ikke på at det er mange grep som blir gjort for å trikse med statistikk. Dersom man da skal legge «skylden» på de som er utslitte, syke og ikke helt greier følge med i dagens arbeidsliv, er det rimelig elendig menneskebehandling. Kanskje byrden heller bør legges et annet sted?

Edit: Vil sterkt anbefale å lese Velferd under press (av frr) og Much ado about nothing (av Helge Samuelsen).

Advertisements

20 tanker på “Gratulerer!”

  1. Blir så liten og lei meg, sliten og oppgitt, oppbrukt, nedstemt..rett og slett «forsvinner» av den «kampanjen» som har foregått en stund nå. Lurer noen ganger på om de klarer å legge sammen to og to, de opphøyde?
    Forstår de ikke at fler oppsigelser, færre arbeidere på likt eller mer arbeid enn før, gir oppbrukte mennesker, fler sykemeldinger, mer kronisk syke folk?
    Jeg er ingen debattant, dessverre. Jeg har ikke ordene i min makt. Men tenk om de kunne bøye seg litt ned noen ganger,de opphøyde, og lytte og tenke…

  2. Jo, jeg tror det er sant at man på slutten av 80-tallet ga mange uføretrygd, og det ble sett på som et alterntiv til arbeidsledighet. På den tiden hadde man for få jobber, for mange arbeidstagere, og slik sett var det jo et «greit» politiks virkemiddel.

  3. Jeg tror du kan ha rett i at sykelønnsdiskusjonene først og fremst er en politisk holdningskampanje Lothiane. Det er ikke samsvar mellom dramatiseringen og statistikken.

    Hva som er det egentlige målet med en eventuell holdningskampanje er jeg litt mer usikker på. Kan det være for å demme opp for aksept til å senke utgiftene til fremtidige prognostiserte sykelønns- og pensjonsutgifter, mer enn å være en reell problematisering av dagens utgifter?

  4. Takk for en fin post!

    Det er sikkert mye som kan gjøres for å få ned utbetalingene fra fellesskapet til enkeltmennesker. Om det er det man ønsker. Mulig denne kampanjen kan funke også på akkurat det. Det finnes alltid de som ikke makter å forholde seg til hjelpeapparatet, og får støtte fra frivillige eller blir forsørget privat. De blir det kanskje flere av som følge av kampanjen.

    Trist nok er jeg nokså sikker på at de som rammes ikke blir synderlig mer arbeidsføre av kampanjen. Er man ikke i toppslag skal det noe annet til enn påpekning av at man ikke er som man bør, nedrakking eller hets. Det er knapt mulig å åpne en avis, se en nyhetssending eller nyttårstale uten at man som syk sitter igjen med en lei følelse av at samfunnet egentlig helst så man forsvant.

    Nei – det er triste tider for velferdsstaten og de som trenger den. Til disse som mener sykepenger og uførepensjon utdeles de late, umoralske løgnerne i større grad enn det som virkelig trengs: Av mitt hjertes godhet håper jeg dere aldri virkelig blir syke, arbeidsledige, fattige eller på noe annet vis kommer i et avhengighetsforhold til velferdsstaten. Det unner jeg ingen – selv om jeg begynner frykte at det er noe slikt som skal til for at befolkninga igjen skal skjønne hvor viktige oppslutning om velferdsordningene er.

  5. Æsj og uff! 😦 Men som du sier, jo flere syke som er ute i jobb, jo flere sykemeldinger! Så hvis de vil presse deg ut i jobb, for å snakke med skyldfølelsen din, hopper du over fra trygd-statistikken til sykemelings-statistikken. For du ER faktisk ikke frisk nok til å jobbe!! Noen få klarer å ødelegge for mange, for noen benytter seg av ordninger de ikke egentlig har behov for og rett til. Kjenner en godt faktisk. Han har bestemt seg for et pusterom sammen med med ungene, kunne fått jobb, men går arbeidsledig og har tenkt til det litt framover. Men vet du, klarer ikke helt å føle vemmelse. Sikkert politisk ukorrekt av meg, men vet han har jobbet sinnsykt hardt siden ungdomsåra, betalt en enorm sum med skatt, nesten aldri hatt en eneste sykedag, har fått to små barn og hadde plutselig et behov for å få opplevd litt av barndommen til ungene. To slitne foreldre, slitne unger som så pappaen sin max. en til to timer hver dag – hvis han ikke måtte ut å reise. Hva med en permisjon en av foreldrene kan ta ut når de vil innen barna er i en viss alder, eller kanskje ikke 6- timers dager er så dumt? Ett eller annet i hverfall, så ikke hardtarbeidende og pliktoppfyllende mennesker føler de må gå til avgjørelser som gjør at de blir kjeltringer og slubberter.

    For jeg vet ikke om arbeidslivet har blitt så mye enklere for folk flest. Det kreves at du skal tenke kreativt, tåle omveltinger, press og ikke minst møte opp på flest mulig middager og sosiale sammenhenger. Man skal jo være et team!
    I tillegg kreves det mer på hjemmebanen. Vi vet så altfor mye om barns psykologi og uttrykket «barndommen» har blitt super viktig. Den skal helst være problemfri, barna trenger ro og tid med foreldrene, de skal følges opp med lekser og fritidsaktiviteter.

    Ikke mange foreldre som hadde alle disse tingene i hodet for 40 år siden. Så hvis det stemmer, det at det egentlig ikke er flere syke nå enn på 70-tallet… vel da friskmelder jeg folket her og nå!!

    God mandagskveld fra Løvehulen….. la oss nå rydde unna middagen, hjelpe barna med leksene og se om vi orker kjøre dem på trening!!

  6. En godt og gjennomarbeidet blogginnlegg av deg, Lothiane!

    Det gjelder å fortsette å si noe om disse Keiserne uten klær, de som synser og roper med vinden i ryggen slik at en til slutt tror at sannheten er at en må la seg blåse overende; slik som «Litt om alt» føler det, og deretter se på hvordan argumentene holder vann i ulikt vær.

    Det er absolutt på tide å få en balansert – og ærlig fremstilling rundt sykefravær og arbeidsnærværspørsmålene, basert på flest mulig fakta.

  7. Vel. Jeg har en teori om at det er lettere å få uføretrygd hvis man bare juger og jukser enn om man faktisk er syk. Friske juksemakere har jo mer energi til å gå rundene med NAV enn hva syke mennesker har.

    Og det er sikkert endel av dem som er på trygd som godt kunne jobbe, men jeg har litt vanskelig for å forestille meg at det er de fleste. Man tjener jo gjerne mye mer hvis man jobber, og det er bare en av fordelene ved det.

    Hørte nettopp noe synsing her borte om at folk jukser og sykemelder seg mer rundt juletider istedet for å bruke fridagene sine, men på jobben hører jeg bare hosting og nysing. Folk er faktisk sjukere på denne tiden av året! Og da er det like bra at de tar en sykedag og holder seg hjemme og smitter ungene sine, istedet for å gå på jobb og smitte kollegene.

  8. @Litt om alt: Jeg forstår reaksjonen din veldig godt. Blir ofte sånn selv, men noen ganger smeller det til med litt energi og sinne også. 🙂 Føler det må komme fram mer hva disse holdningene gjør med folk, at det faktisk er jævlig vondt å være en av dem som stadig blir trukket fram som dette landets «store problem». Javisst er det dyrt å ha et slikt system vi har, men det er samtidig nesten kvalmende å se folk som har alt de trenger og vel så det, sitte og uttale seg om folk som sliter med sykdom og problemer på en så nedlatende måte som innimellom har kommet fram. De opphøyde burde så visst bøye seg ned og lytte… *klem*

    @Beate: Dersom det er riktig, skjønner jeg virkelig ikke hvorfor de stadig trekker fram folks dårlige moral. Jeg tror du har rett i det du skrev i bloggen din… det blir stadig større skiller mellom de som har… og de som ikke har. Samtidig virker det som solidariteten er i ferd med å forsvinne. Det gjør meg ganske trist.

    @Alessine tanker: Jeg tror du er inne på det der, at dette handler om å først endre folks holdninger – for så å kunne stramme inn uten altfor mange protester. Det skremmer meg. For en tid siden skrev jeg en rimelig krass post om at de kanskje like gjerne skal ta den helt ut og «utrydde» problemet. Jeg leste en gang en sci-fi-novelle som handlet om hvordan de i framtida løste problemet med overbefolkning med å ta livet av et tilfeldig utvalg mennesker med ujevne mellomrom. Noen ganger lurer jeg på om det kanskje er der vi ender, bare at det blir «de unyttige» man kvitter seg med. (Jeg vet… jeg er særdeles pessimistisk akkurat nå. Det går nok over… egentlig tror jeg på det gode i mennesker.)

    @Glama: Ikke sant! Det hjelper jo innmari lite på de som virkelig er syke at man blir rakket ned på. Herregud, jeg skulle så inderlig ønske jeg bare kunne velge at «nuh skal jeg være frisk» og så gå ut i jobb igjen.

    Det er trist det her, helt enig. Og jeg skal prøve å være like god som deg og ønske for disse «opphøyde» som Litt om alt kaller dem, at de aldri behøver å oppleve hvordan det er å være syk/trygdet/fattig.

    @Løven: Det du nevner med han som har tatt seg en pause, får meg til å tenke på at det burde finnes ordninger for å kunne få et avbrekk uten å måtte jukse seg til det. 6-timersdag er et svært bra forslag for småbarnsforeldre, synes jeg.

    Jeg tror arbeidslivet for mange er svært tøft. Ikke fordi man ikke får bra lønninger etc. men fordi det har blitt så hardt press på folk. Man blir målt i kroner og øre, må yte maks hele tida og så alle disse stadige omorganiseringene med påfølgende nedkutting av antall ansatte. (Har opplevd det selv 6 ganger på litt over 3 år… det tok knekken på flere enn meg.) Dersom arbeidsgivere ikke forstår at de selv er med på å skape sykefraværet, må de mangle et eller annet vesentlig oppi skolten. 😉

    Jeg tror vi i det store og det hele kan friskemelde folket, ja! 😀 Vi kan ikke basere alt på de få unntakene, mener nå jeg.

    @Marias metode: Håper virkelig keiserens mangel på klær snart blir oppfattet av flere og at vi kan få det du ønsker; en balansert fremstilling av fakta. Da kan vi begynne å prate om å finne fram til løsninger.

    @SerendipityCat: Åh jeg skjønner stumheten din…! *klem*

    @Marina: Hehe, det er fullt mulig du har rett i at det er lettere å jukse. Ikke vet jeg. Hvorfor noen ville ønske seg dette, forstår jeg ikke, men jeg trivdes stort sett med å jobbe. 🙂

    Dette med å eventuelt kunne jobbe… jo, det er helt sikkert mulig. For eksempel har jeg i perioder mer overskudd og kunne sikkert klart å yte noe – men hvordan? Ikke vet jeg når jeg orker, ikke vet jeg når det tar slutt… og hvem i alle dager vil ansette en de aldri vet hvor de har? 😉

    På denne tida er jo virkelig mange syke, så det blir for dumt når folk skal påstå de jukser. Folk som er sjuke burde holde seg hjemme så de ikke smitter flere, helt enig!

  9. Omorganiseringer var ordet ja! Takk 😉

    Ja, penger tjener veldig mange nok av, men tid og fravær av stress er det flere og flere som søker etter. Er vel en grunn til at det åndelige, overnaturlige og alternative får større og større oppmerksomhet. Tror flere og flere skriker etter en dypere mening, og personlig og sjelelig utvikling og påfylling.

    Tenker på en annen ting og…
    Her jeg bor føler jeg nesten at jeg ser mer og mer likhet med det gamle klassesamfunnet. Mange har ikke lenger bare en vaskehjelp, men flere og flere får nannyer ( før kalt tjenestepiker ) som tar seg av vasking, klesvask, handling, matlaging, henting og bringing av barn og pass av barna når foreldrene jobber overtid eller må ut å reise. Og som oftest jobber for en lav lønn. Dette er ikke en kritikk av hverken disse familiene eller hushjelpene.
    Norges ideal som vi blir lært at måler oss i verdi er jo ;alle kvinner ut i fullt arbeid, høy utdannelse, selvrealisering og karriærejag.

    Hmm, jøss så politisk du ble da Løven! 😉
    Men syns det er så trist når det å ha omsorg, tid og avslapning skal få så lite verdi. Det å løpe fra den ene avtalen etter den andre og alltid være travel er så morderne , mens det å ha tid, «pass» av egne barn, lange gode samtaler med familie eller venner…. eller bare sitte time etter time og glo på sola er så «low».

    Syns ikke det er rart at noen blir syke av dette kjøret jeg! Og tror faktisk at etter hvert kommer denne trenden til å måtte snu…

  10. Takk for at du skrev dette, Lothiane! Jeg har stille observert denne holdningskampanjen og blir bare trist..
    Håper det var greit at jeg lenket fra bloggen 🙂
    Klem Rutt

  11. Flott, viktig innlegg! Enig med deg i at det offentlige ordskiftet er ubalansert og i overdreven grad opptatt av utgiftssiden i helsesystemet – og de som utnytter systemet.
    Men jeg vet ikke hva som er værst, jeg. At alt for mange som kunne jobbet, ikke gjør det eller at alt for mange som er syke ikke blir trodd. Begge deler er ille og begge deler er et resultat av at systemet feiler. Det synes å ikke være ende på alle feilene NAV gjør i saksbehandlingen. Tror dette slår ut i begge retninger. De NAV-ansatte er slitne og har rekordhøyt sykefravær..

    Det vi ser er systematiske feil som ikke kan endres med holdningskampanjer eller mer penger. NAV-reformen må reformeres! Har forsøkt å belyse mulighetene her: http://scrummaster.no/?p=369
    Hilsen Geir

  12. Solidaritet tror jeg vi har Lothiane. Solidaritet og omsorg for hverandre. Sykelønnsdiskusjonene går jo litt på hvordan solidaritet og omsorg for syke skal utøves best. Men det blir fort mange tall, store summer og abstrakte teorier. Litt for abstrakt for meg å forstå helt, for å være ærlig, og usikkerheten knyttet til hvor dette bærer hen er kanskje det som kan gi uro?

    Jeg sitter med et inntrykk av at det kanskje er «hvem» som faktisk skal tåle og bære de praktiske konsekvensenene av at vi mennesker i perioder er syke og svake som er under diskusjon også?

  13. Flott innlegg, og masse bra tanker her. Myndighetene og offentligheten leter som vanlig i feil ende etter løsninger. Dessuten er jo kunnskapsnivået på flere offentlige kommentatorer deprimerende lavt for oss som kjenner til systemet fra innsiden.

  14. Ja er det ikke merkelig hvordan informasjon kan snues og vendes på, at rett blir feil og feil blir rett… Jeg undrer meg stadig over hvorfor ikke flere gjennomskuer slikt! Men jeg har en liten privat teori som går på at de får informasjonen sin useriøse kanaler og tabloide overskrifter.. Vi trenger litt mer dybdeinformasjon. Ja til dybdeinformasjon til Folket!!

    Og tusen takk for at blogglista di ble med inn i ditt nye wordpressliv! Jeg syns du har så mange gode der. Burde vel kanskje laget en selv……. hm…..eller ryddet i den jeg har? Uansett din er god altså!
    Bloggen også!
    Ha en fin dag!

Det er stengt for kommentarer.