Hjernen er alene – i Operaen

Som Oslo-boer gjennom noen og tredve år har jeg selvfølgelig fått med meg musikken til deLillos, men det var faktisk først for et par-tre måneder siden at de virkelig nådde inn hos meg. (Er nok litt treig.) Før det syntes jeg de hadde noen kule låter, men stort sett at tekstene var noen snodige greier og hva i alle dager var poenget med falsettstemmen til Lars Lillo? Etter en anbefaling om å lytte til Fullstendig oppslukt av frykt, skjønte jeg plutselig at jeg måtte gi deLillos en ny sjanse. Jeg kjøpte Festen er ikke over… Det er kake igjen og spilte den om og om igjen. Snart hadde jeg flere favoritter jeg ikke kunne greie meg en dag uten, for eksempel ‘Den feite mannen’, ‘Nitten åttifire’ og ‘Finnes det en kvinne’.

Som ny-fan hadde jeg ikke sett deLillos live før. Da passet det flott at deLillos skulle feire 20-årsjubileet for ‘Hjernen er alene’ med en festopptreden i Operaen. Jeg fikk tak i to billetter i siste liten, kjøpte inn cd med ‘Hjernen er alene’ samt konsert-dvd’en ‘Enda mere’. Her var det bare å sette av tid til å forberede seg!

‘Hjernen er alene’ er, såvidt jeg har skjønt, det tredje albumet deLillos ga ut. Det skal innrømmes at dette materialet var litt vanskeligere tilgjengelig for meg ved de første spillingene enn storfavorittene mine fra ‘Festen er ikke over…’, men absolutt fengende.

6. desember møtte jeg spent opp i Operaen, ifølge med en som har vært blodfan i mange år. (Man skal ikke legge ut på slike ekspedisjoner uten erfarne folk, vettu.) Dette ble en dobbelt-premiere for meg: første konsertopplevelse i det nye operahuset, samt første gang jeg skulle høre deLillos live. Litt merkelig å skulle sitte stille på en rockekonsert, men det var nok egentlig det beste for min del, med tanke på at konserten varte i to og en halv time.

Foto: Mimsy Møller. Lånt fra Dagsavisen: http://www.dagsavisen.no/kultur/musikk/article456914.ece

Da sceneteppet ble trukket vekk, åpenbarte det seg et slags coctailselskap fra beste vestkant på scenen. I tillegg til musikkinstrumenter, sto det sofaer og stoler fordelt utover et stort, gulmalt «rom» og det var folk overalt. Litt forvirrende, men det viste seg snart at dette var musikerne som bidro i tillegg til deLillos selv. Og for en gjeng – for et lydbilde! Arrangementene var til tider langt bedre enn plata (men det kan strengt tatt skyldes at jeg ikke har godt nok anlegg hjemme). Spesielt ‘Hjernen alene’ ga meg en sterk gåsehudopplevelse av det positive slaget. Mørk og dyster og ettertenksom.

Musikerne byttet litt på, og når de ikke spilte satt de i sofaen og koste seg med et glass (vann?). Vi var riktig heldige og fikk Ingrid Olava som «bonus», hun var med og koret samt spilte piano på noen av sangene. Ingeborg Mohn må også nevnes. Hun både koret, spilte fiolin, samt kontrabass på noen låter. Fantastisk bra, fy søren som det svingte av den lille dama med det digre instrumentet!

Lars Lillo hadde visst glemt et vers av ‘Hjernen er alene’ på ettermiddags-forestillingen. Det tror jeg ikke han gjentok på kveldsforestillingen. Derimot stoppet han seg selv da de spilte låta som i sin tid ble skrevet av en tidligere kjæreste, nemlig ‘Snill og smart‘. Ettersom dette ikke er en sang han regnet med de kom til å spille live igjen, måtte de pent begynne på nytt slik at han kunne synge den riktig. Det var bare morsomt og gjorde slett ingenting. (Det bør vel forresten nevnes at Lars Lillo nå liker oliven, det ble nemlig poengtert før ‘Soppesmørbrød‘.)

Det var også kult å få med både «gammel» og «ny» trommeslager. Rune Lindstrøm (som forlot bandet til fordel for Hare Krishna for mange år siden) var der, han sang blant annet Hare Krishna-mantra for oss sammen med sin 11 år gamle datter. Han byttet på å spille trommer med Øystein Paasche – på noen låter spilte de også samtidig. Jeg er veldig fornøyd med å ha fått oppleve dem begge to.

Jeg kunne bare fortsatt her, men hva skal jeg egentlig si for å formidle hvor bra jeg syntes dette var? Ordene mangler, dessverre. Jeg er bare innmari glad for å ha oppdaget dette bandet og for at jeg fikk med meg konserten i Operaen. Det var folk som filmet konserten for NRK, så håpet mitt er at dette kommer ut på dvd etter hvert. Den skal i så fall rett i hylla mi. Festen er definitivt ikke over!

Andre som har skrevet om konserten:

deLillos.no

Forhåndsomtale av konserten og intervju med bandet

Advertisements

5 tanker på “Hjernen er alene – i Operaen”

  1. Vil bare opplyse om at Rune Peder Lindström (som forlot deLillos for å være HareKrishna-munk) er tilbake som trommis i deLillos. Det er han som spiller på de to siste skivene.

  2. @Trips Åh, så gøy at du reagerte sånn da! 😀 Plata har surra og gått her i dag. Hører den på en litt annen måte etter å ha opplevd det live.

    @Vibeke Takk! Jeg er jo helt newbie og har tydeligvis ikke fått med meg alle detaljer. Godt med litt hjelp og korrigering. 😀 Flinke trommiser er de uansett begge to, synes jeg. 🙂

    @Ann Weee! Jeg og liker veldig godt! 🙂 Det er utrolig digg med konserter, selv om det ikke skjer særlig ofte. Kanskje jeg skulle forsøke meg på en skikkelig ordentlig opera neste gang, det har jeg ikke opplevd på veldig mange år. 🙂

  3. Dette hørtes ut som en skikkelig opplevelse! Og så i operaen da. Jeg har ikke vært i operaen ennå, men har hørt at lyden skal være fantastisk!
    Ingenting er som en god konsertopplevelse. Det er en liten energiboost, selv for sånne lavenergi-vesener som oss 😉

Det er stengt for kommentarer.