Hvordan ydmyke barnet sitt i all offentlighet

I påsken var Tenåringen og jeg på Englandsferie. Jeg kom vel aldri så langt at jeg egentlig blogget noe særlig fra turen, men jeg kom akkurat på en episode som jeg vil dele med dere.

En av utfluktene våre var en ferjetur fra Dover til Calais i Frankrike. For å komme til Dover, tok vi buss et godt stykke. Siden var det en del venting, før vi ble busset avgårde til passkontrollbygget, for så å bli busset videre til der vi gikk ombord. Selve båtturen tok ikke mer enn halvannen time, og så var vi i Frankrike. Vi hadde noen fine timer der, hvor jeg blant annet fikk prøvd meg på å få tak i franske sigaretter. Ingen enkel sak, de selger visst bare sigaretter i én butikk i den byen – og jeg husker særdeles lite av fransken jeg engang lærte på skolen. Men det gikk til slutt, og jeg fikk stillet mine behov.

Da det nærmet seg turen hjem, var det samme opplegget for å komme oss tilbake til kaia; buss sammen med ørten andre turister og så ombord i båten. Det hadde vært en lang dag med mye tråkking og jeg kjente at det nærmet seg et punkt der jeg bare ville legge meg rett ut og hvile.

Tilbake i Dover fant vi ut at det var ganske lenge å vente på bussen som skulle kjøre oss tilbake til der vi bodde. Halvannen times venting, faktisk. Kjipt, men vi hadde med oss lesestoff og kunne heldigvis vente inne i bygget. Det var bare oss, så det skulle nok gå bra. Vi slang oss på sofaen i venterommet og forsvant inn i hver vår bok.

Like etter gikk dørene opp og en ungdomsskoleklasse kom inn i hallen. De hadde tydeligvis vært på tur de også, og skulle vente på transport videre. Jeg mumlet noen eder for meg selv. I den formen jeg var da, var jeg stor tilhenger av den gamle regelen «barn skal sees, ikke høres».

De var ikke ekstreme på noen som helst måte, men det blir jo en del lyd av såpass mange som skravler og ler og prøver overdøve hverandre. Det toppet seg imidlertid da noen tenåringsjenter satte seg et stykke bortenfor oss og den ene begynte å spille sanger for de andre med mobiltelefonen sin. Er det noe som ikke egner seg til musikkformidling, så er det jaggu mobiler!

Det var da det toppa seg litt for meg. Jeg hadde mest lyst å rive telefonen til meg og stappe den ned i halsen på eieren. I stedet lente jeg meg fram og stirret intenst bort på dem til jeg endelig fikk øyekontakt med den ene jenta. Med en tydelig og bestemt håndbevegelse fikk jeg signalisert noe sånt som «Stopp det der! NÅ!»

Det ble visst oppfattet slik jeg ønsket, for brått tok levenet slutt.

Ved siden av meg sank Tenåringen sammen, for ikke å bli sett. Det var tydeligvis det pinligste jeg kunne ha gjort med han til stede og skammen var stor. Egentlig var jeg litt flau selv og, men det sa jeg ikke noe om. 😉 Heldigvis ble klassen hentet av en egen buss litt senere, så vi slapp kjøre sammen med dem… da hadde jeg vel tilta helt.

Sønnen min overlevde pinlighetene, men det satte tydeligvis sine spor:

Noen måneder senere var vi på kino, Tenåringen og jeg, sammen med våre gode nabovenner. Jeg var ikke i form (da heller, haha) og forbannet Colosseum kino som ikke hadde satt opp benker langs med veggene der vi sto utenfor salen og ventet. Litt bortenfor oss sto noen ungdommer, der spesiel én gutt gjorde det han kunne for å skaffe seg mest mulig oppmerksomhet. Om og om igjen dro han sin joggeskobedekte fot bortover gulvet, slik at det lagde en infernalsk gnisselyd. Jeg følte mest for å skrike, men mumlet i stedet noen velvalgte gloser for meg selv. Min kjære sønn oppfattet irritasjonen og så nok for seg at jeg skulle gjenta «suksessen» fra Dover. Han gjemte seg bak meg og stålsatte seg for den kommende hudflettingen av lømmelen. Men mor hadde forberedt seg bedre denne gangen. Opp av veska dro jeg fram verdens beste oppfinnelse; et par ørepropper. Noen sekunder senere var støyen dempet til et mer tålelig nivå, og jeg slapp traumatisere sønnen min ytterligere.

Har jeg nevnt at jeg blir jævlig irritabel når jeg er utslitt?

Reklamer

11 kommentarer om “Hvordan ydmyke barnet sitt i all offentlighet”

  1. Måtte le litt her. Har en datter på 17. Det er ikke mye jeg kan gjøre før hun er skikkelig flau over meg 🙂 Så sønnen din er nå tøff også da 🙂 Fin blogg forresten 🙂
    Mvh Kate

  2. Hehe…ikke så greit å være forelder alltid. Ting som var kult da datteren min var 6år, var visst flaut da hun var 8år. Kanskje det blir kult igjen om noen år, men forløpig er det ikke akseptabel oppførsel av mor å synge høyt med radion i bil. Med eller uten pasasjerer. Flaut uansett!!

  3. *gapskratt* Utrolig gjenkjennelig, baade som barn og voksen – selv om jeg ikke har barn selv… 😀

  4. Hehe, jeg husker såå godt hvor flaut alt mamma og pappa gjorde offentlig var i tenårene. Jeg tviler på at det blir noe mindre pinlig å være mine barn 😉

  5. hehe – min fjortis blir flau hver gang jeg skal et sted og har pyntet og sminket meg litt; mamma, hvorfor skal du overdrive bestandig?

  6. Ha,ha,ha herlig historie 😀 Har en tolvåring her selv, og vet godt hva du snakker om! Og nå har den perioden begynt; Hvorfor har ikke vi moderne møbler som ALLE andre? Hvorfor har ikke dere sånne svart/hvitt bilder av oss som er tatt hos fotograf, sånn som ALLE andre har? ÅÅÅÅ, det er så rotete, kan ikke vi ha sånn orden som ALLE andre har? Hun drar fram alle positive egenskaper andre familier har, og på mine mest såre dager, må jeg innrømme jeg blir litt tatt av det altså! Godt jeg har en mann som minner meg på at uansett hva vi gjør og ikke gjør, så vil hun drive med denne …… ja, torturen av sin mor 😉
    Vi får «kose oss» med denne egentlig uskyldige «kritikken» og skammen av oss….. når de blir større og får barn selv, vel, da kommer den virkelige gjennomgangen av våre feil og mangler i barndom og ungdomsår 😉

    Oj, nå var jeg optimistisk altså! 😉

  7. Kate: Hehe, flere flaue tenåringer der ute, altså. Joda, jeg husker jo jeg hadde det på samme måten. Foreldre er dølle, i hvert fall en periode. 😉 Takk for besøk, skryt og kommentar!

    Mirakel: Hehe, skal nok følge opp den. 😉

    Vipspips: Synging er styggedom, ja! Hoho, det er snart forbudt å gjøre det meste, forstår jeg. Sist vi var et sted med flere av kameratene hans tilstede, ba sønnen min meg pent om jeg kunne la være å si noe «teit». Jeg tror jeg klarte det.

    AlterEgo: Vi har vel alle vært der, foreldre kan være fryktelig ødeleggende for ryktet. 😉

    Minneapolise: Men det er vel litt av moroa at vi kan ta det ut på våre egne unger, siden vi måtte lide oss gjennom det selv?! 😀

    Trine: Ja! Sist jeg pynta meg til en fest, fikk jeg beskjed fra Tenåringen at jeg ikke så «mammaete» ut. Og det var visst ikke bra.

    Løven: Også dere som har det så fint! Nei, takke meg til et hjem med personlig uttrykk i stedet for at det skal se ut som hos «alle andre». Men jeg husker jo hvordan jeg tenkte selv i den alderen. 😉 Jeg er like optimistisk som deg, kjenner jeg… Det blir nok mye verre når de blir eldre og finner ut hvor mye vi har ødelagt for dem. 😛

    SerendipityCat: Takk for det, jeg føler jeg burde være mer behersket, men når jeg er gåen så har jeg ikke så mye motstand lenger. Uansett, det er helt sikkert alltid noe som er «gærnt» hvis man spør ungene. 😉

Det er stengt for kommentarer.