No one hears your screams

Takk for alle hyggelige kommentarer på posten min om 10-års»jubileet»! Selv har jeg «feiret» med å ha en aldri så liten kræsj.

Jeg syntes jo selv jeg tok det så pent. De siste ukene har jeg nemlig brukt på å si «på gjensyn» til en av mine beste venner, som nå har reist tilbake til hjemlandet sitt noen titusen mil unna Oslo. Det er så trist at jeg nesten ikke kan tenke på det. Føler jeg mister pusten når jeg prøver se for meg hvor langt unna det er, og hvor lang tid det kan gå før jeg ser ham igjen. Til sammenligning føles dette verre enn å bli dumpa. Der har jeg visst god trening, sist gang kom det ikke en tåre. Nå derimot…

Så jeg bestemte meg altså for en tid tilbake at jeg skulle bruke kreftene mine på å få vært mest mulig sammen med denne tvillingbroren av en venn, som snart skulle reise herfra. Jeg sa nei til det meste annet. Jeg sviktet mine andre venner gang på gang, fordi jeg visste at jeg hadde begrenset med krefter. Det føltes ikke særlig greit å si nei, men jeg syntes jo jeg var ganske flink til å sette de nødvendige grensene.

Så fikk jeg plutselig klarsignal. Dusjkabinettet jeg hadde bestilt for flere måneder siden, var endelig på plass og montøren kunne komme og sette opp på kun to dagers varsel. Jess, så klart jeg ville ha det på plass, bring it on! Montør kom, han var velvilligheten selv og kunne selvsagt ta med seg badekaret og kaste det for meg – mot en liten betaling, selvfølgelig. Helt i orden, for min del. Jeg ville bare bli kvitt faenskapet, det er jo ikke akkurat noe jeg kunne hive i søppelsjakten. Men – han greide ikke bære det ned i bilen selv, jeg måtte hjelpe ham. Det var da jeg hørte en liten stemme inni hodet som hvisket: – Dette er ikke spesielt lurt! Jeg visste det jo, men hva skulle jeg gjøre? Jeg var litt desperat etter å bli kvitt det hvite monsteret som fylte opp halve badet. Så jeg sa ingenting, denne montøren kunne jo ikke vite at jeg er sjuk. Det er jo bare noen meter bort til heisen, og så noen meter ut i bilen. Det måtte vel gå.

Og joda, så klart det gikk. Det var bare at jeg havna på sofaen etterpå og ble liggende noen timer. Det kjentes ikke bra ut, og jeg fryktet det verste – men heldigvis ble jeg mye bedre utpå ettermiddagen.

Kabinettet måtte tørke et døgns tid, og jeg ventet tålmodig. Tiden kom for min første dusj, men den «knotten» man vrir på for å slå på vannet, satt dønn fast. Jeg vred og vred, brukte alle mine krefter og enda litt til – men nei. Hjemmehjelpen min, en frisk og sterk mann, kom og heller ikke han greide vri knotten rundt. Jeg sendte selger en epost, før jeg sank ned på sofaen og kjente at «der» var det noe som brast. Denne siste situasjonen der jeg tok i alt jeg klarte, var den lille tuen som skulle til for å velte en stor Lothiane.

Så her ligger jeg altså. Dusjen er i orden, det var bare å fjerne et «usynlig» lokk og bruke en stjernetrekker for å løsne litt på skruen som skjulte seg inni, og vips kunne vi dusje uten problemer.

Jeg skulle bare ønske det var like enkelt å justere litt på meg. Hvor er mitt «usynlige lokk» som skjuler løsningen på denne hersens sykdommen?

Uten at jeg helt kan forklare hvorfor, så datt denne lille haiku-feilmeldingen inn i hodet mitt:

Windows NT crashed.
I am the Blue Screen of Death.
No one hears your screams.

Reklamer

18 kommentarer om “No one hears your screams”

  1. Takk, kjære venn! Nei, ikke stort å gjøre med det. Nå skal jeg tvinge legemet ut døra og ned i butikken. Mat må vi jo ha. 🙂 *klem til deg og*

  2. Ah, det usynlige lokket… Jeg har sett etter det jeg også, uten å finne det. Siden det blir så uforutsigbart når den lille tuen velter lasset, hadde det vært greit å bare kunne løfte på lokket og skru en skrue og så var alt som det skulle igjen.
    Sender en god klem over fjellet til deg!

  3. Uff, jeg får helt ondt i magen på dine vegne. Jeg håper du snart føler deg litt bedre, og så må vi få innstallert en sikring på deg som «fryser» deg eller noe når det nærmer seg overload. Ønsker det absolutt alt godt, nå må det vel snart stabilisere seg litt? Vi er visst mange som sliter for tiden, det er så rart. Håper de snart finner løsningen på ME gåten så vi kan få ny «lader». Goood KleM

  4. Det er noe med været også sier jeg bare…!!

    Koble deg nå endelig fast til sofaen i mangel av bedre ladestasjon, og så får nå bare denne runden gå si gang uansett hvor fordømrande irriterende det er!! (Jeg er litt i sånn raseri-modus etter å ha gått glipp av Avils slippfest på torsdag og bare lå på senga og grein av sinne og ja… bannskap!!)

    *klem*

  5. Oj, takk skal dere ha – så koselig med svar. Takk snille menneskene! 🙂

    Jeg lurer på hva det kommer av at så mange får forverring av ME’en på samme tid, det høres jo ut som det må være noe som spiller inn… men hva?

    Og SerendipityCat… kjempeleit å høre du ikke orket slippfesten! 😦 Sånt er så trist, føler med deg. Jeg hadde ikke hatt sjangs til å orke det selv heller. 😦

  6. i disse dager så blir det jo testet ut nye medisiner/behandlingsformer ang ME.
    La oss virkelig håpe at dette viser seg å være noe som kan hjelpe alle dere som har slitt i årevis med denne utmattelsen.

    Desverre er det jo endel som ikke vil skjønne eller akseptere denne sykdommen og man blir stemplet som lat…og får høre «det er da bare å ta seg sammen» GRR.

    Den er jo så sørgelig usynlig…

    Men det gjelder å ikke gi seg, ikke gi opp håpet at man plutselig en dag er frisk igjen… Håpet er viktig:)

  7. Takk jenter! Forhåpentligvis er jeg i ferd med å kvikne til igjen nå, i hvert fall er dagen i dag så langt bedre enn på lenge. *krysser fingre*

  8. Jeg har lest så lite blogger siste tiden men kom over innlegget ditt nå etter å ha lest hos bell4. uff, det er så fort gjort å komme inn i situasjoner hvor man egentlig vet at det blir for mye, men man ikke har noe valg (som feks å bære badekaret). Tror kanskje fordi vi er evige optimister hele tiden og overvurderer oss selv «nei da, det her går så fint så.» Man vil så himla mye, men så er det smellen da. Som egentlig nesten kommer like overraskende hver gang på oss..

    Men hvertfall; masse god bedring til deg!! Det er godt å høre av de siste kommenatrene at det er i ferd med å snu litt!! Store positive vibber i din retning sendes.. snart er du oppe og hoppe igjen

    Og grattis med dusj!

    klemmer

  9. Takk Tornerose! Det er så himla kjipt å få en smell. 😦 Jeg er stadig dårlig, trodde det snudde – men jeg burde holdt meg i ro litt til… Men men, det skal nok bli bedre snart! Det må det bare. 🙂

    Rosa: Takk skal du ha, en god klem sendes tilbake. 🙂

Det er stengt for kommentarer.