To liv vs engelske skinheads

Livet er ikke fullt så artig for tiden, så jeg ser film for å få tankene over på noe annet. Biblioteket er en grei leverandør, de skaffer stort sett det de ikke har i hylla. Sist gang kom jeg hjem med blant annet Kieslowskis «Veronikas to liv» (La double vie de Véronique) og Shane Meadows’ «This is England». To vidt forskjellige filmer, for å si det mildt.

this-is-englandThis is England (2006)
Handlingen er lagt til 80-tallets England, der Maggie Thatcher styrer med jernhånd. Arbeidsløsheten er høy og de sosiale forskjellene store. Shaun på 11 år mister faren sin i Falklandskrigen og blir mobbet av ungene på skolen. En gjeng eldre ungdommer forbarmer seg over ham og tar ham med på sine relativt uskyldige rampestreker. De kler ham opp som en skinhead og lar ham være en del av gjengen. Så dukker Combo opp, etter å ha sittet i fengsel de siste tre årene. Han er en nynazist som forbanner innvandrerne for å komme til landet og ta jobbene deres. Gjengen blir splittet, og Shaun følger Combo som blir en slags farsfigur for ham.

Både Shaun og ungdommene blir bra skildret i filmen, de er mer enn sitt tøffe ytre. Egentlig virker de som en fin gjeng ungdommer, rent bortsett fra Combo som virker rimelig grenseløs og farlig. Mye fin musikk også, men jeg synes handlingen ble nesten for ubehagelig. Ikke helt det jeg trengte nå altså, men så absolutt en god film. Her er link til trailer.

veronikastolivnoVeronikas to liv (1991)
Det sies at vi alle har en dobbeltgjenger et eller annet sted der ute. Jeg har hørt at hvis man faktisk møter dobbeltgjengeren sin, vil jorden gå under. La oss håpe det ikke stemmer.

Da begge var to år og kunne gå, brente en av dem seg på en ovn. Noen dager senere var den andre nesten borti en ovn. Men hun trakk hånden til seg. Enda hun ikke kunne vite at hun ville brenne seg på den.

Weronika bor i Polen, Véronique bor i Frankrike. De er ikke i slekt og har aldri møtt hverandre, men de ser helt like ut og deler begge interessen for sang. De har til og med samme hjertefeil. Selv om de ikke vet om hverandre, er det som om det er en slags forbindelse mellom dem likevel. Bare én eneste gang er de i nærheten av hverandre, da Véronique er på reise i Polen med andre ungdommer. Hun er så opptatt av å ta bilder av et politisk opprør i Krakow at hun ikke legger merke til den andre, men Weronika ser den unge kvinnen som er helt lik seg selv. Her er et lite klipp fra dette møtet:

Weronika ofrer alt for drømmen om å bli en sangerinne, og dør under sin første konsert. Véronique bestemmer seg brått for at hun skal slutte med sangen på grunn av sin dårlige helse, og begynner på et helt nytt liv, der hun blant annet fascineres av en mann som driver med marionetter og dukketeater.

Jeg er vel ikke alene om å ha lurt på hva som ville skjedd hvis jeg hadde valgt annerledes et sted på veien, hvordan livet ville vært da. Denne filmen rører borti denne følelsen hos meg. Ifølge det jeg har lest om filmen, tar den for seg hvorvidt mennesker egentlig har en fri vilje. Det er også sagt at de to kvinnene er symboler for Polen og Frankrike (Vesten), der Véronique tilsynelatende har fri vilje, mens Weronika ofrer alt (som Polen under 2. verdenskrig) med tragiske følger. Ikke vet jeg, jeg er ikke så god på dette med å tolke. Men filmen er spesiell og ganske vakker. Musikken er nydelig, spesielt korsangen. Jeg ser så sjelden slike kunstneriske filmer, så dette var en ganske deilig pustepause fra Hollywood-mas-og-kjas.

Her er et klipp til fra Weronikas konsert, med den nydelige sangen:

Advertisements

8 thoughts on “To liv vs engelske skinheads”

  1. Uff «This is England» har definitivt sine såre ogforferdelige øyeblikk, men jeg liker kompleksiteten i karakterene der. Og så liker jeg den litt skitne, jordsnære følelsen i engelske filmer, det er alltid mer troverdig for meg enn de glatte, konstruerte greiene fra usa/hollywood. Det finnes ingen fasitsvar, ingen moralsk pekefinger, annet enn at lojalitet ikke er vert en dritt om det ikke går begge veier.

    Den Veronikafilmen høres vakker ut, ikke noe jeg er i humør for for tiden, men av og til liker jeg sånne filmer også.
    Men apropos det du sier om at Weronika ofrer alt (som polen under 2.verdenskrig), hva kan vi da tolke ut av Véronique’s interesse for marionetter og dukketeater?

  2. Høres ganske bra ut, faktisk. Ikke at jeg kan finne de filmene her borte med mindre jeg har lyst til å kjøpe dem, men en pustepause fra Hollywood kunne vært fint. Siste filmen jeg så var en typisk Hollywood-greie, ekstremt overdramatisk og full av hysteriske mennesker som skriker hele tiden. Jeg tror jeg har utviklet alvorlige allergier mot denslags.

  3. Martine: Enig med deg, jeg og liker engelske filmer – selv om de kan være ganske tøffe å se.

    Jeg er veldig usikker på sånnne tolkninger, men disse marionettene blir jo styrt av andre – med usynlige tråder. Jeg tror Véronique følte at hun og ble styrt av noe usynlig, noe som gjorde at hun valgte noe annet enn det som var planen i utgangspunktet.

    Britt Åse: Takk skal du ha! 🙂 *klem tilbake*

    Marina: Jeg forstår godt den allergien, det blir rimelig meningsløst og slitsomt i lengden. Det er kanskje ikke samme ordning med bibliotek som kan låne ut filmer der du bor?

  4. Bibliotekene her låner ut filmer, men utvalget er ikke imponerende og akkurat her er biblioteket litt upraktisk ettersom det ikke finnes parkering og er litt for langt for å gå til hverdags.

  5. Randi: Beklager så meget! Kommentaren din hadde havnet i spam-filteret og jeg fant den tilfeldigvis nå. Håper det ikke er mange kommentarer som har endt opp der, for jeg pleier ikke gå gjennom spammen. 😕

Det er stengt for kommentarer.