Jeg har lest… «La den rette komme inn»

la_den_rette_komme_innJeg har hatt en vanvittig leseopplevelse, som til tider ble nesten uutholdelig. John Ajvide Lindqvists bok «La den rette komme inn» er en slags vampyrhistorie og oppvekstroman i ett, alt plassert i en forstad til Stockholm på 80-tallet. Jeg har ikke lest noen andre vampyrromaner, så jeg skal ikke uttale meg skråsikkert om noe som helst, men jeg tror nok ikke denne historien ligner på noe annet som finnes på bokmarkedet. Dette er ingen romantisering av vampyrer, men ingen demonisering av dem heller. Det er ikke vanskelig å føle medlidenhet, selv om handlingene som foregår er grusomme.

Kort fortalt handler det om 12-årige Oscar, en overvektig og ensom gutt som blir mobbet og plaget på skolen. Han drømmer om hevn over de ondskapsfulle plageåndene sine og er glødende opptatt av å lese om drapssaker i avisene. En kveld møter han Eli på lekeplassen utenfor der han bor. Hun er liten og tynn og er tynnkledd selv om det er vinter. Et spesielt vennskap vokser opp mellom dem, samtidig som skrekkelige mord blir begått i drabantbyen.

Boka er på over 500 sider og var nesten umulig å legge fra seg. Det hele virker så normalt og realistisk, det er kanskje det som gjør historien så intenst spennende. Dette kunne foregått her jeg bor – og for alt jeg vet så gjør det kanskje det. Jeg tror jeg kommer til å være litt ekstra på vakt dersom noen skulle be meg invitere dem inn.

«La den rette komme inn» er filmatisert, men jeg har med vilje latt være å se inntil jeg fikk lest boka. Nå ser jeg fram til filmopplevelsen og er spent på hvordan de har fått det til. Forfatteren selv har skrevet manus, så dette kan bli riktig bra.

Boka anbefales for de som tør utsette seg for den. Den har et godt språk og er bygget opp slik at jeg bare måtte lese videre… og videre. Dette er bra håndtverk! Jeg har i hvert fall blitt blodfan av Lindqvist og kan nesten ikke vente med å begynne på neste bok: «Håndtering av udøde».

18 tanker om “Jeg har lest… «La den rette komme inn»”

  1. Takk for tips.
    Egentlig syns jeg vampyrer er teite! Men det er kanskje fordi jeg i likhet med deg ikke har noen videre erfaring med sjangeren. «Buffy», som vel har vært tema tidligere her i bloggen, er også ganske «teit», syns jeg. Men samtidig morsomt og intelligent turnert. Og kanskje vampyrer er det som trengs for å gjøre blodfattig sosialrealisme litt saftigere?

  2. Torgny: Det trodde jeg at jeg syntes før også, inntil jeg lot meg overbevise om at jeg burde gi Buffy en sjanse. Så ble jeg bare helt revet med, og resten kjenner du. :)

    Men – det må jeg si, denne boka minner ikke det minste om Buffy og andre vampyrfilmer jeg har sett. Ikke i det hele tatt, faktisk. Dette er liksom ikke en vampyrroman, og ikke helt en oppvekstroman heller, men en slags mellomting – og samtidig noe ganske annet. Hmm, vanskelig å forklare. Det er ikke så lenge siden jeg leste siste linje i boka og jeg er ennå i en slags hypnotisert tilstand. :)

  3. Jeg har sett filmen, men ikke lest boka. Og den var nydelig, syntes jeg! Ikke skremmende som i skrekkfilm, men mer drama i et skrekkscenario.

    Det er kanskje det du peker på med boka, som gjør filmen så god, også — man kjenner seg igjen i livet deres. Det kunne vært meg, liksom.

    Men — jeg elsker vampyr- og skrekkfilmer og bøker, og jeg synes ikke den err atypisk? Kanskje for nyere dato, men hvis du sammenligner med eldre filmer og bøker?

    God er den i hvert fall. Kanskje jeg burde lese boka også :)

  4. Kamikaze: Ja, den er veldig realistisk, sånn utenom vampyrene, helt enig i at det gjør den ekstra god. :)

    Det skal innrømmes at jeg ikke har så mye erfaring med vampyrbøker, men dette var liksom veldig langt unna Buffy og Angel etc. Jeg får hive meg over mer innen genren og se hva jeg synes da.

    Og ja, boka anbefales..! :)

  5. Jeg har lest Stokers ‘Dracula’ for ikke så lenge siden, og til å være en såpass gammel bok, var den ganske medrivende – og uhyggelig. Særlig lest fra kvinnesiden.

    ‘Den vesle vampyren’- barnebokserien hadde jeg og datteren det morsomt med i sin tid, men jeg husker faktisk ingenting av handlingen.

    ‘Buffy’ tror jeg ikke egner seg for eldre damer som bor alene.

    Denne boken høres veldig fristende ut, men hvis den griper så sterkt, må jeg nok være sikker på at jeg har god anledning til å sove på odde tider dersom jeg tar fatt på den!

  6. Jeg koste meg masse med Den vesle vampyren, Rydiger Von …ett eller annet, da jeg var mindre :D Var på biblioteket for å låne den første i serien, for å lese for minstejenta…. men var ikke samme entusiasme som jeg håpet. Får gjøre et nytt forsøk om noen år :D

  7. Titta: Det er liksom det jeg forbinder med vampyrer fra gammelt av… at de er menn og kun tar unge, vakre jomfruer, lissom.

    Den vesle vampyren har jeg ikke lest, men den må jeg få tak i på biblioteket. :)

    Buffy er veldig stilig – den er ikke så grusomt skummel og mye humor i den. Egentlig syntes jeg første sesong var mest skummel, men det var kanskje fordi jeg trengte litt tid på å venne meg til den..? :-?

    Løven: Er ikke det litt trist når ungene ikke faller for våre favoritter? Jeg syntes for eksempel Emil var utrolig morsomt og søtt, men barnet mitt ble jo bare redd av den sinte faren og likte ikke se på….

  8. Så kjedelig! Gudskjelov ler barna nesten like mye av den faren som meg…. hvis det ikke er min høye latter de ler av da.. ;)
    Men min absolutt favoritt fra barndommen er Christine Nøstlinger`s Ned med agurkkongen :D Og gudskjelov funka den på begge barna, for det er som du sier – de bør like de tingene jeg likte he,he :)

  9. Hvis du skal låne den, heter forfatteren Angela Sommer-Bodenburg. Og den lille vampyren heter Rydiger von Schlotterstein hi,hi,hi :D

  10. Joda, han gikk løs på jomfruer, først og fremst én – verdens vakreste, tapreste, tøffeste dame – men det som var creepy, var at han langsomt, langsomt tappet livet ut av henne, og vampyregenskaper inn. (Planen var storstilt rekruttering, men han tok dem en etter en, og så var ikke den første den enkleste…)

    Det var tøffe tak når den vampyrdøde deiligheten skulle reddes tilbake til menneske – og ikke minst var det nervepirrende etterpå, for hun var aldri helt til å stole på – heller ikke for seg selv. Creepy. Virkelig

    (Oi! Spoiler eller appetittvekker, dette?)

  11. Løven: Takk for tips, jeg får sette den opp på lista. :) Og jo, helt klart – ungene bør like det vi liker! Men han liker jo Buffy da, så det hjelper litt. ;)

    Titta: Ohoi, den hørtes virkelig… heftig ut! Kanskje jeg skulle føyd denne til lista også, så får jeg historiske bøker med meg også? :) Tusen takk for at du skrev om den, jeg har ikke hatt så stor interesse for dette temaet før så jeg kjenner lite til sjangeren.

  12. Jau. Syntes den var flott. Men jeg turte ikke se filmen.

    Syretrynemannen var skummel nok i bok. På film tror jeg jeg hadde blitt distrahert fra å få med meg mye, fordi jeg ville grue meg til neste gang han kom på skjermen.

  13. Martheglad: Jeg har sett filmen nå og synes boka er fryktelig mye mer ekkel og skummel enn de greide få fram på film. De har dessuten kuttet bort de verste scenene (som mot slutten nede i boden). Syretrynemannen er med, men kun noen korte glimt. Håper det hjelper litt, for filmen er absolutt verdt å se!

Det er stengt for kommentarer.