Det er lenge siden en forfatter har klart å dra meg inn i sin verden på den måten som Tatiana de Rosnay gjør med sin hjerteskjærende bok «Saras nøkkel«. Jeg skulle bare lese noen sider før jeg la meg til å sove i går kveld. Det ble til at jeg leste over 200 sider i natt og resten av boka leste jeg i dag morges. Jeg kunne ikke legge den fra meg.
Det er takket være Jorid på Ord om annet at jeg kom over denne boken. Hun har skrevet en utmerket post om den, så les gjerne der. Det er ikke nødvendig å skrive en ny omtale av boken når hun gjør det så bra. Jeg vil bare sterkt anbefale den til alle interesserte.
«Saras nøkkel» er en roman som bygger på hendelsene i Paris, 16. juli 1942, da franske politimenn arresterte 13.000 jøder – en operasjon kalt «Vårvind». Det var svært mange kvinner og barn blant de arresterte, ettersom mange menn hadde gått i dekning, vel vitende om at denne aksjonen kunne komme. De trodde kvinnene og barna skulle bli spart, men slik gikk det ikke.
«Lukk opp. Med det samme. Politiet.» Moren la hånden mot strupen, og jenta la merke til hvor blek hun var. Hun virket utslitt, stivnet. Som om hun ikke kunne røre seg lenger. Jenta hadde aldri sett en sånn skrekk i morens ansikt. Hun kjente munnen ble tørr av angst.
(…) Broren så på henne. De hørte moren gråte på rommet sitt. «Jeg bruker det hemmelige stedet vårt,» hvisket han. «Nei!» protesterte hun. «Du er nødt til å bli med oss.» Hun grep tak i ham, men han vred seg løs og smatt inn i det brede, dype skapet som var innfelt i kortveggen på rommet deres. (…) Jenta kunne se det vesle ansiktet til broren titte ut på henne fra mørket. Han hadde yndlingsbamsen sin klemt inntil seg og var ikke redd lenger. Kanskje han var trygg der likevel. Han hadde vann og lommelykten.
(…) «Blir du redd der inne?» sa hun lavt da mennene ropte på dem. «Nei,» sa han. «Jeg er ikke redd. Lås meg inne. De får ikke tak i meg.» Hun lukket døren foran det lille, hvite ansiktet og vred om nøkkelen i låsen. Så stakk hun nøkkelen i lommen. (…) «Jeg kommer tilbake senere. Det lover jeg.»
I Operasjon «Vårvind» var det over 4000 barn blant de som ble hentet fra hjemmene sine. Tallene varierer litt, men i hvert fall 7000 mennesker ble samlet i Vélodrome d’Hiver (Vinter-velodromen).
Forholdene var forferdelige. De hadde ikke tilgang til toaletter, ettersom politiet ikke ville risikere at noen klarte stikke av gjennom vinduer der. De hadde èn vannkran tilgjengelig og manglet mat. De som prøvde rømme ble skutt på stedet, noen tok livet av seg, men de aller fleste ble fraktet videre etter fem grusomme dager. De endte opp i oppsamlingsleire utenfor Paris, og ble etter hvert sendt videre til Auschwitz.
42.000 jøder ble sendt fra Frankrike til Auschwitz i 1942, bare 811 kom hjem etter krigen.
Kilder:
Wikipedia – Rafle du Vélodrome d’Hiver
Bilder funnet på følgende sider:
Under stjernene 
takk for boktips, hørtes veldig fengslende ut! Herved bestilt på nett, håper den kommer fort! 🙂
Hei undertegnede! Så fint du har bestilt, håper du liker boken like godt som meg. 🙂
Jeg ble forresten overrasket over at bloggadressen din stemte, jeg trodde det var tøys – men neida. Så kul adresse!
Så hyggelig at du likte den! Blir helt varm om hjertet, jeg nå 🙂
Så fint da, Jorid! Jeg er glad du og andre skriver om fine bøker, så jeg kan komme over sånne perler som denne. 🙂
Jeg kjøpte boka i påsken og jeg vil bare si at den er den beste boka jeg har lest!
Jeg er nok bare 12 år, men allikevel skjønte jeg innholdet og denne boka anbefaler jeg altså!! 😀
Hei Ingvild! Så bra du likte boka. Det er en utrolig sterk historie og jeg tror så absolutt 12-åringer fint kan lese den og forstå den like godt som voksne. 🙂 Husker meg selv i den alderen, jeg leste mange bøker med den type innhold. Blant annet flere bøker skrevet av mennesker som overlevde konsentrasjonsleirene. Det gikk veldig innpå meg, husker jeg. Sterke historier – og de bør ikke bli glemt.
Fantastik begivenhed som man må ikke glæmer og burde underviser den i skole.jeg har læste den bog for 5-6 år siden .og jeg har sæt filmen for en uge siden, og nu læse jeg bogen igen ,en af de mange historie som de jødisk folk har oplivet,kærlig hilsner Armand deloya.
Hei.
Jeg er 14 år og leser boken til en bokpresentasjon på skolen. Boka er gripende, men lite spennende synes jeg, har lest litt over 150 sider og kjønner ikke så mye. Men folk liker jeg forskjellig.