Naturlig? Åh, hold nå kjeft…

For noen dager siden leste jeg hos Solskygger om et tema hun ikke klarer diskutere uten å bli sterkt farget av sine egne opplevelser. Jeg tror vi er mange som bærer slike historier med oss som har satt seg så dypt at vi ikke klarer å forholde oss nøytrale når temaet kommer opp. Jeg har et par slike, og inne hos Iskwew i dag fikk jeg røsket litt opp i det ene.

Aftenposten kan fortelle oss at baby nummer 500 i år er født på ABC-fødeavdelingen på Ullevål sykehus. Dette er en spesialfødeavdeling for kvinner som vil føde naturlig og uten kjemisk smertelindring. Derimot kan du føde i vann og få akupunktur for å greie fødselssmertene. Du må bare være frisk, slank og ikke ha hatt problematiske svangerskap/fødsler bak deg, så skal du få personlig oppfølging i svangerskapet og hjelp til å føde naturlig.

Jeg kjenner jeg blir irritert av fokuset på at alt skal være så himla naturlig. Kanskje fordi jeg var der selv en gang? Da jeg ble gravid første gangen var mitt ønske å gjøre alt riktig under svangerskapet og ende opp med å føde uten smertestillende. Jeg gikk på kurs hos Fødsel i fokus sammen med andre damer som ikke likte tanken på at sykehuset skulle ta fra oss fødselsopplevelsen. De tøffeste av oss ville helst føde hjemme. I dag veksler jeg mellom å le rått og å grøsse når jeg tenker på dette.

For min del snudde dette synet seg da jeg kort tid før termin fikk vite at babyen min var død. Da var det ikke lenger medikamentfri fødsel som sto i hodet på meg. Det jeg gikk gjennom var også svært naturlig, men jeg tror kanskje ikke det er dette de ønsker seg de som romantiserer tiden der man kunne føde hjemme i ektesengen med mann og familie rundt seg. (‘Naturlig fødsel’ den gangen kunne like gjerne bety at mor og barn døde.)

Siden jeg ikke klarer å holde min egen historie utenfor dette, og fordi dette så absolutt ikke kommer til å bli en nøytral post vinklet fra alle mulige synspunkt, kan jeg vel like gjerne fortsette posten med mine egne erfaringer.

Når man møter opp på fødeavdelingen og har meldt fra om at man lurer på om det er noe galt med babyen, blir man som oftest hentet fort inn så man slipper sitte på venterommet og se på de andre gravide. Dermed fikk jeg, fulgt av min daværende mann, kjapt plass på en av undersøkelsesbenkene på «badet». Et apparat ble koblet opp for å sjekke babyens hjertelyd. Det eneste vi hørte var stille susing og jeg skjønte at verden som jeg kjente den var snudd opp ned. Ingenting ville noensinne bli det samme igjen.

En jordmor har ikke lov å si at en baby er død, så legen ble tilkalt. For sikkerhets skyld skulle vi sjekke med et annet apparat i tilfelle noe var galt med det første. Jeg husker ikke så mye annet enn at vi endte opp på et annet rom på sykehuset der de kunne fortelle oss det vi allerede hadde skjønt; babyens hjerte slo ikke lenger.

Jeg var 9 måneder gravid og de ville sjekke hvor nærme fødsel jeg var. Overlegen som var på vakt skulle undersøke meg. Jeg orker nesten ikke tenke på det en gang, selv om det har gått snart 14 år. Jeg ynket meg fordi han var hardhendt og det var vondt. Rekk opp hånda alle som tror de ville synes det er moro å få tredd noen tjukke pølsefingre opp i underlivet når de nettopp har fått vite at de har en død baby i magen sin. Noen? Vel, min pysete sveklingreaksjon fremkalte visst en irritasjon hos denne overlegen, eller muligens trodde han virkelig på det han sa da han snudde seg til pleieren (meg overså han selvsagt, jeg var jo bare et kasus): «Dette er et typisk eksempel på allergisk reaksjon mot glidemiddelet vi bruker.» Så skrelte han av seg hanskene og tok på seg et par nye, før han brutalt undersøkte meg igjen. Uten glidemiddel. Man trenger muligens ikke ha opplevd overgrep for å forstå at dette var ille. Har man allerede overgrepshistorikk… Vel, denne overlegen er ikke en person jeg har spesielt varme tanker om den dag i dag. (Det skulle vise seg at han klarte å ødelegge mer for meg i løpet av de neste 13-14 månedene.)

Resten av fødselshistorien foreløp på en best mulig måte. All mulig ros til de fantastiske jordmødrene og pleierne som fulgte oss opp. Det ble ordnet så jeg fikk epidural et stykke ut i fødselen. De kan ikke fjerne all smerte, men de gjør det de kan for å gjøre det mest mulig levelig. Selv om sønnen min var død da han ble født, så har fødselen senere vært et godt minne. Jeg følte en viss styrke ved å ha gått gjennom den.

Noen uker etter fødselen var vi tilbake på sykehuset og snakket med overlegen med pølsefingrene. Han kunne ikke gi oss svar på hvorfor sønnen vår døde, men han kunne love at vi skulle få god oppfølging neste gang jeg skulle føde og da skulle fødselen bli satt i gang 3 uker før så jeg slapp redselen for at det samme skulle skje igjen.

Derfor var det ikke fødelen jeg var redd for da jeg ble gravid igjen, men selve svangerskapet. Jeg var livredd og sikker på at babyen kom til å dø. Heldigvis hadde vi fått tips om en lege som drev noe som het Senter for gravide. Der fikk vi fantastisk oppfølging med ultralyd hver gang, slik at han kunne følge med på babyens vekst og utvikling. Legen jeg gikk til var/er en av landets fremste på dette med dødfødsler og kunne gi oss mange flere svar enn vi hadde fått tidligere.

Da det nærmet seg termin fikk legen min ordnet så jeg skulle bli lagt inn og satt i gang på samme sykehus som sist, ikke tre uker før, men to. Dette fordi babyen skulle få litt ekstra tid til å utvikle seg og vokse. Jeg var på sammenbruddets rand, men stolte på legen min.

Så blir jeg lagt inn og jeg så fram til at de skulle få i gang fødsel så babyen min kunne komme ut og bli passet på. Da fikk vi sjokkbeskjeden. Overlegen som var på vakt mente at det fikk vente. Gjett hvem… jo det var nok en gang han med pølsefingrene, den samme mannen som året før så meg inn i øynene og lovte at fødsel skulle bli satt i gang tre uker før termin. Nå blandet han seg inn og stanset et allerede avtalt opplegg, kun fordi han og «min» lege var bitre fiender. (Dette har blitt meg fortalt fra flere som jobbet på sykehuset den gangen.)

Jeg husker ikke helt, men jeg tror det tok et par døgn før de endelig fikk lov å sette inn den geleen som skulle gjøre kroppen min klar for fødsel. Samme kveld ble Poden født. Det var en ganske naturlig fødsel, sett utenfra. For meg var den et helvete jeg ikke klarte å tenke på før etter mange år. Selv i dag synes jeg det er vanskelig. Igangsatte fødsler er ofte hardere og vondere enn de som starter av seg selv. Riene kommer tett og begynner ganske rett på. Det var ingen anestesilege å oppdrive denne gangen så noen epidural fikk jeg ikke. En sprøyte med noe smertestillende og lystgass kunne jeg få, men det hjalp ikke stort. Kroppen tok over og jeg følte jeg mistet all kontroll. Jeg husker jeg skrek høyt da selve utpressingen begynte. Ikke fordi det var så vondt, men fordi jeg var dødsredd.

Poden kom heldigvis trygt ut. Gudskjelov. Men hvem andre enn den fæle overlegen kom valsende inn like etter. «Jeg hørte du skreik helt ut på gangen, altså!», kunne han opplyse. Jeg var nok et skuffende eksemplar av kvinnearten for denne mannen.

I tiden etterpå slet jeg med ammingen, til tross for utmerket og god hjelp på barselavdelingen. De gjorde ikke noe galt der, de var støttende og fine, men likevel fikk jeg det ikke til. Jeg prøvde og jeg prøvde… i flere måneder, til helsesøster på helsestasjonen sa at jeg måtte begynne med morsmelkstillegg. Da endelig begynte sønnen min å legge på seg.

Og i tiden etter… denne følelsen av å være så totalt mislykket som kvinne og mor. Jeg har en kropp mange ville si er som skapt for fødsler, men likevel sviktet den meg grundig på flere måter.

Som oftest greier jeg gi faen i dette, jeg skyver det unna og tenker ikke så mye på det. Jeg har jo ungen min her, han er snart 13 år og er verdens nydeligste unge. Jeg ville ofret alt for ham og føler også at jeg gjorde det til en viss grad. Det jeg har slitt med i ettertid er noe jeg gjerne skulle unnvært, men hvis det er prisen for å få ham så so be it.

Men spar meg… vær så snill la meg slippe alt det jævla maset om at det naturlige er det eneste rette. Vik fra meg alle dere damene som skal skryte høylydt om hvor «gode fødere» dere er og at dere ikke kom med en lyd underveis. Spar meg for Gro Nylanders amme-misjonering som alltid får masse oppslag i media. Jeg hater det så inderlig og det får meg til å føle meg som verdens verste kvinne og mor. Ja, selvsagt er det bra å føde naturlig hvis ting ligger til rette for det. Og selvsagt har barn godt av å bli ammet (om mora ikke hiver innpå alt mulig usunt mens hun gjør det, jeg har sett nok eksempler på det). I Norge i dag er ikke infeksjonsfaren så stor at denne ammingen egentlig betyr så mye. Et keisersnitt er selvsagt et alvorlig nok inngrep som bør unngås hvis mulig, men de som føder på denne måten er akkurat like gode kvinner og mødre som de som føder av seg selv.

Jeg var forresten selv en baby som burde ha blitt tatt med keisersnitt. Søsteren min også. Moren min var riktig uheldig med jordmødrene hun møtte på og måtte føde «naturlig». At hun ble ødelagt og faktisk holdt på å stryke med er en annen side av den saken.

Men slikt snakker vi ikke om. Vi kvinner er jo skapt for svangerskap og fødsel, det forteller propagandaen oss. Helst skal vi føde i spagaten mens vi nynner blidt og utstråler all denne mystikken som har gått i arv fra våre formødre. Og de av oss som ikke passer helt inn i det bildet får bare pent leve med at vi ikke er like bra som andre. I hvert fall ikke ifølge medias fokus.

Edit: Jeg vil gjerne linke til en kronikk jeg fant i Aftenposten av Anniken Strømøy; Barn er ikke alt. Om den ikke handler om helt det samme så toucher den innpå mye av det som vi har tatt opp her med vanskelige fødselsopplevelser. Den er ganske gripende, synes jeg. Anbefaler å lese den, her er et lite utdrag:

Som jeg gråt to dager etter fødselen. Jeg gråt og gråt og klarte ikke å stoppe. Gråt for min tapte frihet, gråt for mitt store ansvar. Gråt for smertene, gråt for de 25 timene jeg trodde aldri ville ta slutt. Gråt fordi jeg hadde villet dø, fordi jeg trodde jeg døde, og fordi jeg ønsket døden velkommen. Gråt fordi jeg hadde mistet meg selv. Jeg hadde mistet kontrollen. Jeg taklet det ikke. Jeg skulle føde med stil og verdighet og endte på den mest uverdige måten som kunne tenkes. Jamrende, hylende, i en bønn om å få dø.

35 tanker om “Naturlig? Åh, hold nå kjeft…”

  1. Kjære Lothiane, dette var en sterk historie. Jeg har jo lest hos deg om «Vi som har et barn for lite», men aldri visst hva hele historien var. Jeg tror nesten ikke det er mulig å forestille seg hvordan en slik opplevelse er og hva den gjør med deg.

    At du så også opplevde at løfter ikke ble holdt slik at du kunne forholde deg til det som ble lovet, det er helt forkastelig. Slike leger som den overlegen burde ikke ha lov til å omgås pasienter.

    Fikk du oppfølging av noen etter fødselen til Poden? Jeg tror så mye kunne vært reddet om man hadde fått det. Å få fortelle sin historie. Bli sett og hørt. Og ikke bare bandasjert.

    Og det sitter i. Det sitter i mange år etter. Det forsvinner aldri. For selv en vanlig fødsel er risikabel, og det er som å være et sted mellom liv og død. Står det egentlig noen gang så mye på spill? Er noe mer overveldende enn å få et barn?

    Takk for at du orket å dele historien din. Jeg tror det er det vi må gjøre, ikke bare holde det inne i oss og slite med det alene, samtidig som vi er flinke mødre og ellers strekker oss i alle retninger, som seigdamer. For det ligger der, hele tiden. Det skal ikke mer til enn noe du leser, før du er tilbake der. Det er ikke prosessert, det er bare dyttet ned i underbevisstheten.

    1. Takk, Iskwew! Jeg er igrunn litt glad du satte meg i gang med posten din, det var på tide! Ja, dette tror jeg er viktig å ikke bære inne i seg for lenge, men det er jo akkurat det jeg har (selv om jeg jo har fortalt det til nære venner). Jeg fikk ingen oppfølging etter fødselen til Poden og det var vel da jeg «tilta» mer og mer. Påkjenningen med å først miste et barn og så få et nytt ganske kjapt etter, var stor. Jeg var plaget av masse magisk tenkning om at han kom til å dø hvis jeg sovna, for eksempel. Så det første halvåret sov jeg ikke særlig mye. Prøvde meg med en psykolog, men hun var så bak mål at det ikke var noen vits.

      Jeg vet at man kan be om samtale med jordmor etter fødsel, hvis man føler behov for det, men jeg tror ikke jeg tenkte sånn den gangen. Da var det så mye annet som var viktig. Kanskje det hadde vært lurt med fast oppfølging og ikke bare «etter behov»? Eller at man får spørsmål på helsestasjonen? Jeg vet ikke… Kanskje var jeg ikke klar for å ta det den gangen uansett?

      Enig med deg, fødsel er som å være mellom liv og død. Godt sagt! Tror nok det er noe av det mest skremmende og mest fantastiske jeg har opplevd.

  2. *Sjokkert*

    Fy flate så tøff du er! Det er en veldig sterk historie du deler… jeg finner egentlig ikke ord for å beskrive hva jeg føler akkurat nå, men jeg er glad for at du sier fra.

  3. Tårene triller og jeg nikker «enig» maaange ganger! Som Iskwew sier, takk for at du orket å dele historien din. Veldig trist å høre om hva du opplevde, og selv om jeg ikke har mistet et barn kan jeg kjenne meg igjen på både en traumatisk fødsel, ikke en slem lege men en virkelig slem jordmor, hva det gjorde med meg i etterkant, følelsen av at dette fikset jeg ikke osv. osv. Jeg reagerte også på den artikkelen, og har ikke noe god erfaring med det «naturlige». Langt der ifra! Jeg kommer ikke til å «selge» denne tanken videre til mine egne barn.

    Jeg kjenner jeg ble så følelses revet med av innlegget ditt at jeg holder på å boble over av lysten til å skrive ned hele «min egen historie». Men jeg avslutter heller med å si at atter en gang har du tatt opp et tema som jeg tror berører MANGE. Utrolig flott at du deler dine opplevelser og gir av deg selv. Skulle ønske jeg leste denne posten i årene etter første fødsel da selvtilliten fikk en dramatisk knekk, jeg følte meg svak og dramatisk når jeg fikk fortalt av andre «det var jo ikke så ille da! syns det var en flott opplevelse jeg» osv. Men som du sier – det ligger der å ulmer ennå et sted, så denne posten skal jeg ta fram innimellom. Tusen takk!

    1. Åh. Kjære fine Løven. *tørke tårer* Det traff meg veldig å lese at du skulle ønske du hadde lest dette for flere år siden. Og ja, jeg skulle også ønske jeg hadde lest dette (eller tilsvarende) den gangen. Kanskje hadde jeg fått løsna på ting før?

      Slemme jordmødre og slemme leger blir noe av det samme, de har en posisjon man ikke får gjort særlig med når man kommer der som fødende. Da er vi på en måte lagt i deres hender og må ta det vi får. Det er ganske ille at et menneske skal få lov til å ødelegge så mye. Kjenner flere som har møtt på fæle jordmødre og det sitter i lenge etterpå.

      Bra du ikke selger tanken videre til jentene dine, det er på tide med litt motvekt til dette «naturlig»-hysteriet. Det gjør meg rett og slett litt kvalm.

      *stor klem til deg*

  4. Sender over en diger klem.

    Fra en naturlig kvinne til en annen, liksom. 🙂
    Selv om jeg har hørt denne historien før, er den vond.

  5. Det er en sterk historie du forteller, Lothiane. Jeg er 100 % enig med deg, naturlig er oppskrytt! Om amming kan definitivt være et slit. Klem til deg for at du orker å dele!

  6. Godt skrevet, og veldig sterk historie..

    Enig i at dette med å føde ‘naturlig’ er oppskrytt. Kan ikke skjønne hvorfor man skulle ha lyst til det.

    Jeg har ikke lyst på barn, men dersom jeg skulle komme i den situasjonen, ville jeg valgt keisersnitt, og jeg ville ikke ammet. Verken fødsel eller amming virker noe særlig hyggelig, og jeg ser ikke helt hvorfor jeg skal la meg presse til å gjøre noe slikt.

    Greit nok for de som har lyst til å føde på vanlig måte (eller ikke har noe valg, slik som i Norge) og amme, men har man ikke lyst skal man ikke bli stemplet som dårlig mor som ikke vil ofre kroppen sin og sette livet i fare for barnet sitt.

  7. Kjenner jo til denne pølsefingremannen selv, med like trist utfall, dessverre… *sukk* Flott at du greide å skrive dette, det er et viktig innlegg!!

    *gruppeklem*

  8. Eugenie: Takk skal du ha! 🙂 Ja, det naturlige har fått veldig stor plass, men det er mye som er naturlig som vi absolutt ikke vil ha også.

    SerendipityCat: Takk Cat! Vet ikke om jeg føler meg så «tøff»… men jeg har overlevd! (Kanskje ikke så rart jeg utvikla ME noen år etter, det har jeg tenkt på mange ganger at det kan ha sammenheng.)

    Confiteor: Ja, jeg blir ganske forbanna når jeg tenker på det jeg også. Nå. Før ble jeg bare lei meg. Men nå kjenner jeg hvor sint jeg er på den pokkers overlegen som bare kunne ture fram som han ville. Lege-hierarkiet skremmer meg, jeg synes de har altfor mye makt og respekt. De er bare mennesker de og. Og uten empati har du ingenting i et slikt yrke å gjøre.

  9. Sokken: Takk! *klem* Hehe, ja vi naturlige kvinner får holde sammen. 😉 Som om det finnes noe annet.. 🙂 Og du er ikke noe grøthue, jeg forstår hva du mener.

    Flopsy: Takk skal du ha! Tror det er mange som har slitt med ammingen og sitter igjen med en dårlig følelse. Synes det er på tide at det kommer en motvekt til dette, for det er søren ikke det eneste man kan gjøre for at barna skal bli sunne og friske.

    M: takk! vel, dersom noen faktisk vil føde uten smertestillende så er det helt opp til dem. Og mange klarer det jo helt fint også (det er jo veldig individuelt både hvordan man føler smerte og hvor vondt man faktisk har når man føder). Men at det skal være noe ideal og noe som gjør en bedre enn andre, det reagerer jeg på. Amming kunne vært veldig hygggelig hvis det funka – og det er jo lettvint da, men det er ikke alle som ser på det som naturlig og da skal man søren ikke tvinges. Og enig, man skal ikke stemples som dårlig mor!

  10. Trips: Takk og *klem* tilbake! Denne pølsefingermannen har vært borte i flere jeg kjenner, det er litt skremmende egentlig. Men jeg vet om ei som har veldig god erfaring med mannen også, så han har vel sine gode sider…

    Stormel: *klem tilbake* Takk…

  11. Jeg skulle også ønske jeg hadde lest denne posten før – og Iskwews sin. Det å få barn var for meg det største nederlaget jeg har opplevd. Jeg har jo aldri vært noe særlig til kvinne, men jeg tenkte i alle fall at kroppen min var som skapt for å føde. Jeg er høy og sterk og har et bekken som en låvedør, men de små krekene som ble fisket ut av av min digre, syke kropp…av en vektøkning på 23 kg utgjore de to til sammen 3 kg…de føltes som et bevis på at om svangerskap ikke er en sykdom er det meg det er noe galt med. Min manglende kvinnelighet. Jeg har ikke noe problemer med å snakke om det, men jeg krymper når jeg møter kvinner som forteller om hvor tett og nært og vakkert og vidunderlig det var å gjøre det aller mest naturlige – å kose seg med svangerskapet samtidig som de holdt seg i god form og spiste sunt før de hadde en flott fødselsopplevelse og ammet i to år… Det er klart at mine følelser delvis kommer fra en reell skuffelse over at alt bare var vondt og vanskelige, at min kropp ikke strakk til og at ingen morslykke inntraff før en god stund etter at kolikken var opphørt. Samtidig er det også en god porsjon der som skriver seg fra at det på sykehuset (og ellers) opplevdes som et krav at jeg var fornøyd og takknemlig – uten at noen spurte hvordan jeg hadde det eller hvordan jeg taklet at noe det var bygd så store prestasjonsforventninger rundt gikk helt galt. Jeg hadde ikke noe ønske om å klare meg uten epidural akkurat, men at jeg kom til å takle det helt fint som kvinner har gjort i osv… Men både jeg og jentene ville dødd uten hastekeisersnittet. Og massevis av kvinner rundt om i verden gjør akkurat det…
    Hvis jeg kjente noen som akkurat hadde kommet seg etter en avlorlig sykdom ville jeg ikke bedt dem være barnevakt for to kolikkunger en kveld, for ikke å si en måned eller tre… Selvfølgelig er barn vi har fått bare vårt ansvar, men hvis helsevesenet i det som for meg var en ekstrem situasjon, hadde brukt noen ekstra minutter på å forklare meg (eller helsesøsteren min) at veldig få i min situasjon ammer, at det ikke var helt unaturlig å forvente en slags reaksjon i etterkant, så kan det tenkes at jeg i stedet for å trekke meg inn i meg selv med min egen mislykkethet hadde forsøkt å finne noen som kunne støtte meg…
    Men igjen – takk for historien din Lothiane.

    1. Arachne: Tusen takk for kommentaren din – og takk for at du forteller historien din. Forstår hva du mener med at det føltes som noe var galt med deg. Jeg tror vi er innpodet med at vi skal kunne alle disse tingene helt av oss selv, men jeg tror nok kvinner før i tida fikk kunnskapen sin av andre kvinner. Kanskje vi ikke gjør dette nok lenger? Når det ikke blir snakket om i etterkant heller så blir det jo sittende i oss og gjør at vi føler vi ikke strekker til. Det er tydelig på reaksjonene her og hos Iskwew at det er mange som har vonde fødselsopplevelser og få som har fått bearbeidet dem skikkelig.

      Jeg har heller aldri hatt det sånn som enkelte forteller… dette med å ha et flott svangerskap der de lever sunt, trener osv. Men saken er vel at de ikke er noe «flinkere», de er bare så heldige at kroppen deres funker greit når det gjelder svangerskap/fødsel/amming.

      Jeg er glad du fikk det hastekeisersnittet og at det gikk bra med dere alle tre, sånn etter hvert!

  12. Uten orke å gå i detaljer nå, sånn ca. 18 år etter, sitter jeg her og griner. Her går pølsefingermannen under navnet; Hvis navn ikke bør nevnes. Og pga. våre opplevelser den gang – med unevnte (For tidlig født/igangsatt, mor holdt på å dø – og barnet var alvorlig sykt og døde nesten 9 mnd. gammel – på Ullevål) ble den av Lothiane unevntes fiende også vår redning. I dag 3 aktive barn. Slike sosialt dumme individer (og teknisk uvettig? ) bidrar til å skape traumer – som igjen skaper sykdom! Her som hos Lothiane. Og det er ikke lett å tilgi, selvom det nok kan bidra til postivt å helbrede seg selv! Omkvedet må derfor bli: Pølsemannen er ikke verdt det ! Pølsemannen har tatt nok kraft. Han er en nissedott !!!!

    1. Schlaudun: Takk for at du skrev kommentaren! Det er sterkt at det var samme dr. som var innblandet hos dere… og så blir det ekstra vanskelig når den samme legen også var deres redning. Godt å vite han har gjort noen bra ting også…

      Du har rett, Pølsemannen er ikke verdt det og å skrive denne posten hjalp meg inn på den veien! 🙂

  13. Sterkt, at du deler dette med oss.

    Hva er «naturlig»? Er det ikke nettopp dette at vi har fått de hjelpemidler vi har at flere både mor og barn overlever?
    Hadde også en sånn pølsefingermann som «brøt seg inn» midt under ei ri, og jammen fikk han høre.
    Ellers må jeg innrømme at jeg nok var heldig med en fødsel innenfor det normale og at melken fløt så ammingen gikk som smurt. Så jeg kan jo godt snakke varmt for amming, men det hjelper jo ikke de som strever. Uansett skal en jo ikke ha dårlig samvittighet om en må velge noe annet. Mange har jo slitt seg helt ut med ammeproblemet.

    Mest av alt, alle har rett til individuell behandling og oppfølging, fødsel er en naturlig måte å sette barn til verden, men naturen er lunefull og det må en ta hensyn til.

    Til M: Om du skulle ville ha barn en gang (jeg skulle ikke) tror jeg ikke keisersnitt er verken lettere eller mindre risikabelt hvis det ikke er medisinske grunner for det. Dessuten er amming flott hvis det går av seg selv.

    1. Graylady: Takk for god kommentar. 🙂 Det synes jeg er et godt spørsmål, hva er egentlig «naturlig». Jeg tror noen ganger folk henger seg opp i dette ordet og ikke helt tenker over hva «naturlig» også kan innebære. Tenk hva utviklingen har ført med seg av kunnskap og hjelpemidler. Mange av oss ville neppe vært her i dag om det ikke hadde blitt tatt i bruk «unaturlige» hjelpemidler.

      Godt du sa fra til pølsefingermannen, de opptrer virkelig ufølsomt noen ganger! 😦

  14. Kjære Lothiane!

    jeg har ikke barn, og mange mener derfor jeg ikke har «lov» til å uttale meg. jeg gjør det støtt og stadig likevel!
    Og denne teksten din berører meg på mange plan. det rørende og såre, det vakre og optimistiske, det er mange lag i disse ordene. Ikke minst snakker du til feministen i meg. Dette er dypt politisk – dette at kvinner skal føde i smerte og at man skal være så fordømt selvlært og ha det i blodet og kroppen, man er kvinne og derfor også mor. Amming og oppdragelse og bleieskift.

    Det er befriende å lese ordene dine. Jeg blir mer positivt innstilt til det å ha barn – noe jeg i grunnen hadde avskrevet, men det er forsåvidt en annen historie.

    Jeg har bare en ting å si. Det går an å ha en «naturlig» blindtarmoperasjon og – det gjør bare jævlig ondt!

    1. Hei hoppeslottdronninga! (jeg blir litt glad hver gang jeg ser nicket ditt, det er energi i det!)
      Jeg synes det er fint du kommenterer selv om du ikke har barn selv. Og ja, jeg er helt enig i at dette er politisk. Jeg tenker folk hadde protestert kraftig om de fikk beskjed om å holde ut smerten ved å bli blindtarmoperert uten bedøvelse, fordi smerten skulle gjøre dem til bedre mennesker. 😐

      Så bra å høre du ble mer positivt innstilt til det å ha barn, det er jo greit å høre – jeg trodde kanskje historien min ville skremme vannet av folk. 😕

  15. lothiane- så trist at du måtte oppleve et så følelsesløst menneske da du var i den mest sårbare situasjonen i livet. Kjenner jeg blir harm når jeg leser om mannen som brøyt seg inn i kroppen din da du lå der i sorg over den døde babyen, og påførte deg enda mer smerte. Nå har jeg tidligere lest om at du hadde mistet et barn, men ikke på denne måten. Du bærer på en sterk historie, takk for at du delte den. Klem!

    1. Trine: Takk skal du ha og *klem* tilbake til deg som har lest og kommentert! «Brøyt seg inn i kroppen din» er et godt uttrykk på det som skjedde, det var en virkelig jævlig ting å gjøre som jeg er sikker på kunne blitt gjort på en mye mer medmenneskelig og hensynsfull måte. Så innmari kunne det da ikke haste.

  16. Veldig sterkt….

    Jeg antar at jordmødre er opphengt i «naturlig» fordi graviditet og fødsel ikke er sykdom. Og det gjelder i de fleste tilfeller i Norge, det går stort sett greit.
    Og jeg sier jordmødre, for her kommer vi inn på noe av det verste på dette området: Profesjonskampen mellom leger og jordmødre. Du har et eks. i posten din: En jordmor kan ikke si at et barn er dødt. Da snakker vi sykdom og legen overtar.

    «Failing is not an option» mht amming. Det var aldri nevnt at amming kunne være vanskelig, at den kanskje ikke kom i gang. Eller at ungen ikke kan, som i mitt tilfelle. Samme gjelder fødsler og, vi er skapt for det og alt er så naturgitt og jeg vet ikke hva, og så må vi dessverre føde i den virkelige verden og så var alt helt annerledes. Det du sier om kunnskapsoverføring før i tida tror jeg er veldig riktig og viktig.

    PS: «Naturlig blindtarmoperasjon! Nydelig!

  17. Annelandet: Tusen takk for kommentaren din! Du sier mye klokt her. Ja, det er en profesjonskamp, den har jeg fått høre en del om når det gjelder hvordan man behandler mødre/foreldre som mister barn i forbindelse med fødsel. Vi skal ikke så veldig langt tilbake i tid før man bare fjernet det døde barnet uten at moren fikk se det. Man fikk ikke en gang en grav; barnet ble gravlagt sammen med en ukjent (voksen) avdød uten at man fikk vite hvor.

    Endringene kom fordi jordmødrene ble kontaktet av fortvilte mødre som ikke greide å glemme, som stadig tenkte på sine små mange år etter. Og så var det jordmødrene som stadig pushet grenser, som oppfordret til at foreldre fikk se sine døde barn, fikk lov å holde dem og stelle dem, ta bilder osv. Alt det som stort sett skjer i dag. Innimellom var det sterke diskusjoner mellom legene og jordmødrene omkring dette.

    Jeg synes det virker som vi får altfor lite informasjon om alt det som er vanskelig. Som du sier, din unge kunne ikke amme. Det virker det ikke som min kunne heller, han ville aldri ligge «riktig» slik at han klarte å suge ordentlig.

    Og muligens er vi skapt for fødsler, men jeg tenker det er mye kunnskap som kan være greit å ha med seg for å takle den sterke opplevelsen det er. Selv fikk jeg bare en utrolig nederlagsfølelse som har sittet i meg siden.

  18. Jeg vil ikke en gang begynne å tenke på hvordan du har hatt det og hvordan du føler det når du leser slik artikler.
    «naturlig fødsel» hva er vel det? Ting kan alltids endre seg under en fødsel og hva gjør de da? Hva hvis hun som vil ha en naturlig fødsel likevel ikke orker det? Nekter de henne hjelp?
    Jeg er overvektig, har ME og mine to barn hadde kompliserte fødsler og måtte fort ut….uten smertestillende for meg…men jeg vil da likevel kalle det naturlig fødsel.
    Jeg blir utrolig provosert av det jeg leste. Håper du har det bra.

    *klem*

  19. Hege Renate: Takk for kommentar og gode ord!

    Ting kan endre seg under en fødsel, du har helt rett. Uansett hvor sunn og frisk man er så vet man aldri hvordan en fødsel går. Jeg regner med at de kjapt må få fødekvinnen over på annen avdeling om det blir behov for inngrep, uten at jeg kjenner noe særlig til det.

    Det må ha vært tøft for deg å gå gravid og føde når du har ME! Jeg utviklet sykdommen etterpå, men har jo tenkt på det noen ganger… hvordan det ville vært å skulle gå gjennom fødsel med denne sykdommen…

    Jeg føler jo at jeg kan si det stort sett er bra i mitt liv nå, jeg er utrolig glad for at det endte godt og at jeg har fått Poden min inn i livet mitt. Og heldigvis, når disse barna vokser til så er det lite fokus på hvordan vi fødte dem og om vi eventuelt ammet. 🙂

    *klem tilbake*

  20. En diger klem fra lillesøster! Takk for at du delte med oss 🙂

    Dumme pølsemann, skulle hatt spark i ræva og mer! Er det ikke mulig å si i fra til Statens helsetilsyn om hvordan han har oppført seg? Eller er han pensjonist?

    Jeg hadde heller ikke naturlig fødsel, men gikk greit. Fikk komplikasjoner under fødselen, så jeg er GLAD det er funnet opp ting som kan lette på fødsler! Naturlig? Flott for de som klarer det, de som ikke klarer det må føle at de er ordentlige kvinner for det. Det samme med amming… Gikk nokså greit frem til han var 10 måneder, da gadd han ikke mer… Så synes at helsestasjonene bør være flinkere til å gi informasjon om muligheter hvis barnet/moren sliter… Og ikke bare si «am i vei»…

    *flere klemmer på vei*

  21. Først: Din historie har gjort et sterkt inntrykk på meg, Lothiane. Jeg har lest den flere ganger, og grått. Det er grusomt at leger og annet helsepersonell kan finne på å opptre så kaldt og ufølsomt.

    Dernest: at de som velger å prøve fødsel uten smertelindring skal utropes til helter og at deres fødsel, dersom de lykkes, skal få merkelappen ‘naturlig’ – det er en uhyrlig hån mot både sannheten og alle de kvinner som har hatt behov for smertelindring, eller forløsning ved keisersnitt. Og å kalle babyene deres for ’naturlige’, det er enda mer uhyrlig! Det minner meg om min barndom da en skilte mellom ’ekte’ og uekte’ barn, basert på om de var født innenfor ekteskap eller ikke.

    Men jeg stritter imot når fødsel sammenlignes med blindtarmsoperasjon. Et levende, fullbåret foster i livmoren har ingenting til felles med en infisert avkrok av tarmen! Og det er faktisk slik at svært mange er så heldige å få føde uten at smertene går over deres tålegrense, og at de opplever dette som noe godt. Det betyr ikke at dette skal opphøyes til en norm, og at de som dette ikke er mulig for er mindreverdige. Men både fysisk og psykisk kan en trene og legge til rette for å føde uten smertelindring – og må en så bryte ’løpet’, bør det være smidige overganger til medisinsk assistanse. Jeg er derfor positiv til at det legges til rette for fødsel uten intervensjoner, og at den starter der dersom det ikke er medisinske grunner til å forvente komplikasjoner. Men jeg er dypt skeptisk til at dette skilles ut som et eget tilbud med privilegier knyttet til seg, slik det er på ’fødeloftet’ i Stavanger, og tydeligvis også på Ullevål.

    Selv har jeg født to barn, ukompliserte fødsler. Den første bød imidlertid på smerter jeg ikke trodde det var mulig å oppleve – og både lystgass og petidin i avslutningsfasen ble, nærmest rutinemessig, tilbudt og mottatt. Før nummer to hadde jeg vært på yogakurs og lært meg en teknikk som arbeidet med, og ikke mot smerten. Hele åpningsfasen kom jeg gjennom uten at smertene var i nærheten av min tålegrense. Utdrivningen derimot, kom som et smertesjokk – og hadde den ikke vært raskt overstått, tipper jeg at jeg hadde hylt på nåde og blitt rasende dersom det var mulig å få lindring, men at den ble tilbakeholdt av ’ideologiske’ grunner!

  22. Imzadi: Takk lillesøster! 🙂 Jeg har tenkt på det flere ganger at jeg skulle klaget på legen, men jeg har aldri gjort noe med det og nå har det gått så mange år at jeg ikke helt vet om det er noe poeng. Tror ikke han er pensjonist.

    Titta: Takk for god kommentar!

    Jeg tror neppe noen vil si at en fødsel og en blindtarmoperasjon har mange likhetstrekk. Tror sammenligningen gikk mer på dette med det «dydige» i å utholde fødselssmertene. Ingen ville si det om en operasjon eller tanntrekking eller andre smertefulle ting.

    Og ja, enig i at dette med naturlig/unaturlig minner litt om ekte/uekte barn. Som om ikke alle er like naturlige og ekte, uansett fødselsmetode og eventuelt ekteskap.

    Det hørtes bra ut med yogakurset som hjalp deg til å jobbe med smertene, det var interessant!

  23. Lothiane – du misforstod. Pølsefingermannens (den unevnte, hvis navn ikke bør nevnes her) sin fiende (Senter for Gravide) ble også vår redning. Han hvis navn… har altså IKKE noen form for stjerne her (bare så det er klart) Og for all del – tenk deg videre – vekk fra han – selvom vi alltid må leve med et barn for lite – må vi leve med – ikke I den sorgen ! Ta julen tilbake !!!

  24. Schlaudun: Ah, da forstår jeg bedre. Jeg husker jo dere fortalte om Pølsemannens påvirkning i deres tilfelle, men husket ikke noe om at han gjorde noe positivt. Jeg stoler bare ikke på husken min lenger, den har jo vist seg å være særdeles ustabil. 🙂

    Jeg liker ikke jula, av flere grunner, men det blir jul i år og. 🙂

Det er stengt for kommentarer.