Fattigdom i Bloggeland

Helt uten å være klar over at i dag er Blog Action Day 08 og at denne handler om fattigdom, satt jeg tidligere i dag i samtale med en god venninne og snakket om nettopp fattigdom. Det vil si relativ fattigdom, ettersom den fattigdommen de opplever i den tredje verden er et ganske langt stykke unna det folk opplever i Norge.

Selv har jeg aldri vært ordentlig fattig. Jeg hadde en periode da det virkelig sto dårlig til økonomisk, og det har jeg skrevet om tidligere. Den gang var jeg veldig opptatt av å være selvstendig og klare meg selv, sannsynligvis fordi det var første gang i livet jeg virkelig måtte det. Og selv da hadde jeg hjelp i bakhånd, selv om det tok tid før jeg ba om den. Så, sammenlignet med de bloggpostene jeg har lest i dag, har jeg lite å komme med av personlig erfaring. Det lille jeg opplevde ser jeg på som nyttig lærdom, for jeg har liten tro på at det å skli gjennom livet uten motgang er et spesielt givende liv.

Jeg blir oppgitt når jeg hører om overforbruket som har pågått her i landet i lengre tid. Og helt uten skyld er jeg så absolutt ikke, selv om jeg nok ikke er av de verste. Poden og jeg bor trangt, men vi har så vi greier oss og enda litt til. Når jeg synes de femti kvadratene vi har blir for små, tenker jeg på faren min som vokste opp i en tilsvarende liten leilighet sammen med foreldrene og søsteren sin. De hadde ett soverom, men de greide seg fint likevel. For dem fantes det ikke noe egentlig alternativ, så da gjaldt det å finne praktiske løsninger. At alle mennesker skal ha sitt eget rom, er slett ingen selvfølge. Det bare virker sånn.

I dag har jeg dessuten kvittet meg med 1/3 av innholdet i boden min, samt store mengder klær og diverse utstyr som ikke lenger behøves. Det er enda mer å ta av her, og det er da jeg skjønner at vi har det så inni hampen bra materielt sett. Hva skal vi med alle disse tingene? Jeg synes bare de vokser meg over hodet og kveler meg.

Dette kunne jeg sikkert sagt mye mer om, men jeg stopper her. Jeg er dødsliten etter lopperydding, så jeg håper dere tilgir meg linking til mitt gamle innlegg om samme tema.

Heldigvis er det andre som skriver mye mer og bedre om dette. Jeg har ikke rukket å lese overalt, men disse innleggene har gjort inntrykk så langt:

Virrvarr: La oss snakke fattigdom

Avil: A4-livskompetanse

Laila: Fattigdom i Norge?

Graylady: Fattigdom

Martine: Vil ikke være fattig

Og her er en kjekk oversikt over de som skriver om fattigdom i dag. Takk Geir!

Advertisements

6 tanker på “Fattigdom i Bloggeland”

  1. ja, dette har vi jo diskutert i dag. selv har jeg bodd i samme hus i fem og et halvt år. tingene hoper seg opp rundt oss, selv om vi rydder, kaster, gir bort, kjører på fyllinge flere ganger i året. det er som om alle tingene bare formerer seg helt uten hjelp.
    i fjor startet jeg et prosjekt som handlet om ikke å shoppe på et halvt år. da mener jeg klær jeg strengt tatt ikke trenger. det fungerte sånn noenlunde. men det er alltid noe man har lyst på. jeg gjør meg ikke bedre enn andre i så måte. det er den lysten jeg prøver å bli kvitt.
    jeg kunne sagt noe om sammenligningen mellom de fattige i norge og de i afrika. men jeg er trøtt. jeg nøyer meg med å si at man ikke kan sammenligne. at vi her i vesten lever under et visst press som også handler om sosialisering. spesielt ungdommer opplever dette, og det skal man heller ikke kimse av. og ikke overøse.
    middelveien … 😉
    god natt.

  2. Godt sagt, Caterina. Det er ikke fattigdom på samme måte i Norge som det er i Sudan. Men fattigdommen her føles nok rimelig hardt på kropp og sjel i den vestlige verden også. Jeg synes Virrvarr skriver veldig godt om det. Det å vokse opp og skille seg veldig ut fra de andre ungene, tror jeg kan være direkte ødeleggende på noen. Samtidig er det viktig at unger lærer seg at det ikke er greit å kjøpe alt man ønsker. Det er fint å ønske seg ting, selv de tingene man aldri oppnår. Det er fint å spare til ting også… og se gleden i å måtte jobbe for å skaffe seg noe man virkelig vil ha. For da ser man også at man må velge vekk det som ikke er like viktig.

    Det er mye som kan sies om dette. Fattigdom i Afrika har jeg mer problemer med å uttale meg om, det er så stort og så ufattelig… Jeg får nøye meg med å være en liten dråpe i havet og fortsette å betale penger til vårt lille Plan-adoptivbarn.

    God natt! 🙂

  3. *skal lese virrvarr også*
    det er den sosialiseringen av barna vi er nødt til å ta på alvor, samtidig som vi ikke overdriver. jeg kan gnåle til jeg blir stum om hvordan jeg selv ALDRI fikk merkeklær, men overlevde likevel. det er ikke det samme i dag som for 25 år siden, sånn er det bare. og det skremmer meg litt.
    når det gjelder fattigdom i afrika, kan jeg uttale meg littegrann, jeg bodde i sør-afrika en måned i vinter som frivillig potet og jobbet med aids/hiv-smittede og forelderløse barn. der kunne jeg sagt mye. men jeg nøyer meg her med å si at det ikke kan sammenlignes.
    jeg opplevde en bilulykke, veldig alvorlig for noen år siden. året etter ble jeg påkjørt bakfra av et vogntog, men ikke alvorlig, det var sakte fart. jeg ble stående og skrike på fortauet, som en forrykt, og jeg skjønte at jeg hadde et ubearbeidet traume. da jeg snakket med en psykolog så hun at det å frykte for livet, er nøyaktig den samme, enten det er i en ulykke, eller som torturfange i irak.
    det jeg mener er at fattigdom er en personlig opplevelse, enten den skjer i norge eller sudan. det har andre fortegn, andre konsekvenser, helt andre strukturer, men å føle seg fattig i et land som norge er antagelig en grusom følelse.
    når rører jeg litt her, men jeg tror du skjønner hva jeg mener.

  4. Oj.. nå fikk du meg til å grøsse flere ganger her… Følte liksom noe av dette på kroppen selv. Og det du skriver om å føle frykt for livet sitt er likt uansett hva som forårsaker det… det tror jeg på. Har mine traumer selv, som har festet seg godt og som gjør at jeg i visse situasjoner kan få følelsene vekket igjen.

    Fattigdom i Norge er annerledes, men føles nok grusomt uansett ja. Det å skille seg ut og ikke kunne «henge med» i et såpass rikt land, må være ille. Jeg har så vidt smakt på dette, men det er mange som er og har vært dypt inne i dette.

    Røring er helt fint, jeg forstår hva du mener og synes det er spennende å «snakke» med deg. 🙂

Det er stengt for kommentarer.