Spørsmål i dag…

Hvorfor føler jeg meg alltid som en dritt når jeg har vært på NAV-møte?

Det er så jeg har lyst å stupe ned i rødvinskartongen og bli der.

Advertisements

12 tanker på “Spørsmål i dag…”

  1. Kjenner igjen den følelsen, men skjønner ikke at det skal være nødvendig at en skal føle seg søik. Der har de fleste ansatte mye å lære. Menneskekunnskap og menneskebehandling.

  2. Jeg lurer på en ting: Er det hodet til konsulenten på NAV som skaper det, eller spiller bildet av NAV inne i hodet på brukeren av NAV?
    Jeg hadde også følt meg blæ hvis jeg skulle tatt turen dit, men det har mest med mine egne bilder av stedet. Og det sier jeg før jeg møter en evt. konsulent der….

  3. Graylady: Vet ikke hva det handler om jeg. Han gjorde vel egentlig ikke noe «galt», det var bare utrolig mye prating uten at jeg følte jeg var «med». Kanskje han bare var veldig glad i stemmen sin og egentlig ikke var så interessert i min situasjon.

    Sokken: Det er merkelig altså… Godt det ikke er så altfor ofte man må innom der.

    Geir: Godt spørsmål. Jeg satt og tenkte på det på vei hjem, at dette nok handler mye om hva jeg sitter med av tanker og erfaringer. Men det er nok ikke kun derfor… Jeg har jo ingen skrekkeksempler av konsulenter jeg har møtt på, de er stort sett greie å ha med å gjøre der jeg hører til. Likevel er det en måte de snakker på som gjør at jeg sitter der og føler meg som en slubbert. Konsulenten i dag virket som var veldig glad i egen stemme og jeg slapp ikke egentlig til. Da følte jeg meg ikke særlig viktig.

  4. Man kan ha det slik fordi man føler det som om man sitter med lua i hånda opg ber om å få ting man ikke har rettmessig krav på. Eller fordi man må sitte der med lua i handa når man ber om ting man har rettmessig krav på.

  5. Beate: Godt sagt, det er vel i det hele tatt den følelsen av å være prisgitt andre mennesker. Ikke godt i det hele tatt, men det er jo en nødvendighet når man er sjuk.

  6. Er det oppførselen hos veilederen (jeg sier veileder; kan ikke fordra ordet saksbehandler; det ordet skal vekk i vokabularet når det er mennesker det handler om), eller er det systemet? Jeg er for tiden i gang med en oppgave der jeg tar fatt i begrepet «Vi gir mennesker muligheter!» Det er jo NAVs visjon 🙂 Ha, ha………..
    De ansatte skal opparbeide seg nye arbeidsmetoder: være til stede, være tydelige og løsningsdyktige.
    Tre «gamle» etater slår seg sammen til en; tre ulike etatskulturer; og jeg ser at de alle har ulik forståelse av den såkalte «arbeidslinja». Det må skapes en felles forståelse for hvordan denne skal realiseres. Først da har man skapt en felles kultur i selve NAV.
    Hvordan mener du – og gjerne også dere andre i kommentarfeltet – man skal kunne få en felles forståelse? Hvordan ser de ulike medarbeiderne på hverandre, tror dere? Ulikhet innen «profesjonene» – jurist vs sosionom vs «trygdedama». Jeg kunne gjerne tenkt meg noen tilbakemeldinger fra deg / dere. Denne oppgaven er mer rettet mot det vitenskapsteoretiske, men jeg har tenkt å følge opp dette i hele masterstudiet, så jeg er interessert i alle synspunkter. Foreløpig bare på løs basis, for å si det slik. Senere – når det kommer til masteroppgaven – kan det nok tenkes at jeg prøver meg på dybdeintervju både med brukere og NAVfolk.
    Send meg noen ord da: spindellett [alfakrøll] gmail.com

  7. Vibeke: Mange gode og viktige spørsmål. Ikke så lett å vite hva jeg skal svare… For min egen del tror jeg det er mange års oppsamlede erfaringer med ulike sider av NAV-systmet (også før det ble NAV), som gjør at jeg reagerer som jeg gjør. Veilederen jeg traff på denne gang var fryktelig glad i egen stemme, og virket lite interessert i hva jeg hadde å si. Det er min oppfatning, og muligens stemmer den dårlig med veileders syn på saken…

    Jeg tror alt sammen koker ned til en ting for min del… Jeg føler ikke at jeg «får lov til» å være syk. Jeg føler meg presset og dyttet og mast på. «Snart er du frisk, vet du!» «Om to år er du sikkert bra igjen og da skal du ut i jobb…»

    Sånne beskjeder er muligens positivt ment, men jeg føler bare at jeg er «feil». Jeg får jo aldri slappet av og konsentrere meg om å bli bedre, det er bare et evig mas om at må se å slutte med dette «tullet». (Ingen sier det sånn, men det er følelsen jeg sitter igjen med.)

    Resultatet for min del er at jeg føler meg nedfor, stresset og usikker. Snart må jeg gjennom hele systemet igjen, ny sak, ny ventetid, ny usikkerhet. På mange måter skulle jeg ønske de aldri hadde funnet opp «Tidsbegrenset uføretrygd». Jeg vil heller få lov å komme til dem å si at «nå er jeg bedre, jeg kunne tenke meg å prøve meg i jobb igjen».

    Du spør om så mye mer og akkurat nå har jeg ikke så mye å komme med, men jeg håper noen skriver til deg. Hvis jeg kommer på mer skal du få høre fra meg og. 🙂 Det er flott du skriver oppgave og ønsker fokusere på dette området! Lykke til. 🙂

Det er stengt for kommentarer.