Sykdom og økonomi (Victorias utfordring)

For en tid tilbake skrev Victoria et sterkt og åpent innlegg om at hun en periode slet med psykiske problemer og om hva hun ser som viktig for at man skal bli bedre. Hjelpen man mottar varierer mye, levekårene likeså. Brukere har i undersøkelser oppgitt at «bolig, penger og en meningsfull hverdag» kommer høyere på ønskelista enn bedring av symptomer. Økonomi er altså viktig. Samtidig synker sannsynligheten for at man kommer seg tilbake i arbeid etter hvor lenge man har levd på stønader. «Hvordan skal vi løse dette?», spør Victoria – og jeg er en av dem som blir bedt om å svare.

Dette er ikke akkurat et enkelt spørsmål å besvare. Det lille jeg husker fra samfunnsøkonomien er at stønadenes størrelser slett ikke er likegyldig. Setter man for eksempel opp arbeidsløshetstrygden, vil det kunne påvirke lønnsnivå og renteopp/-nedgang.

Jeg kan egentlig ikke gjøre annet enn å ta utgangspunkt i det jeg har kjent på kroppen selv. For jeg er sikker på at økonomi er en særdeles viktig faktor når man blir syk. Det er kjipt å bli syk uansett, men slipper man bekymre seg for hvordan man skal betale regningene sine er nok mye gjort.

Det begynner å bli mange år siden jeg ble syk nå. Det skjedde i 1999 da jeg fikk en kraftig infeksjon som ikke ga seg. Jeg var sykemeldt et par måneder før jeg klarte jobbe igjen. Ikke lenge etter begynte jeg i ny jobb, og selv om jeg fortsatt slet med stadig tilbakevendende infeksjoner klarte jeg å fungere noenlunde. Jeg gikk til hyppige akupunkturbehandlinger som holdt meg på beina for en tid.

Dessverre hadde jeg gått til en jobb der det skjedde stadige forandringer som skapte mye usikkerhet. Etter kun få år og flere omorganiseringer, fungerte jeg ikke lenger i arbeidet. Jeg klarte ikke konsentrere meg, fikk ikke oppgavene gjort. Jeg ble sykemeldt igjen, denne gangen var diagnosen angst og depresjon. Jeg følte aldri at det stemte helt, men godtok det likevel. Jeg hadde voldsomme svimmelhetsanfall og ble livredd av det, så at det kunne være angst var absolutt nærliggende å tro.

Så fulgte en periode der jeg jobbet delvis igjen, men jeg holdt ikke ut mange ukene før jeg var nødt til å gå til legen og be om å bli sykemeldt igjen. Etter mislykkede forsøk med aktiv sykemelding, ble jeg igjen fullt sykemeldt og begynte å tenke på å komme meg over i et helt annet yrke.

Og det var starten på mitt «samarbeid» med trygdeetaten. Jeg søkte om attføring for å ta en utdanning innen et felt som føltes mer riktig for meg. Håpet var at mine psykiske problemer ville gi seg hvis jeg fulgte min indre stemme. Jeg kom inn på utdanningen jeg ønsket, men svaret på søknaden om attføring lot vente på seg. Det skulle ha tatt noe sånt som 3-4 måneder, men jeg måtte begynne på skolen uten å vite om jeg kunne fortsette der. Tilsammen tok det 9 måneder å få svar (positivt heldigvis) og aldri var jeg så dårlig som jeg var i denne perioden; Usikkerheten og bekymringen for økonomien slet meg omtrent i filler.

For å gjøre det kort; Jeg greide fullføre utdanningen, om enn litt på overtid, men helseproblemene ga seg ikke og da jeg prøvde meg i jobb måtte jeg avbryte etter kort tid. Jeg hadde innmari flaks! Jeg skulle egentlig «skrives ut» av attføringssystemet siden jeg var ferdig med skolen. Hadde jeg blitt det ville jeg ikke hatt rett på økonomiske stønader overhode. Heldigvis kom jeg borti en hyggelig saksbehandler som forsto situasjonen og dermed var jeg tilbake i NAV-systemet igjen.

Det var en fortvilet situasjon. Håpet mitt hadde vært at jeg skulle bli frisk av mine psykiske problemer, men i stedet følte jeg stadig sterkere at det måtte feile meg noe annet. Heldigvis hadde jeg en ny lege nå, som tok tak i ting og sendte meg til utredning. Det tok jo sin tid, ventelistene er lange når man mistenker M.E.

Jeg sluttet skolen i 2005. Det tok enda godt og vel 2 år før jeg kom så langt at jeg hadde en diagnose og fikk innvilget tidsbegrenset uføretrygd (TU). I mellomtiden gikk jeg på rehabiliteringspenger, noe som tilsier at man stadig må til legen for å fornye denne stønaden. Så vidt jeg husker fikk jeg innvilget dette for tre måneder av gangen. Ettersom saksbehandlingen tar tid, ble det mange og hyppige besøk hos legen.

Det jeg husker best fra denne tida var at det føltes særdeles usikkert og utrygt. Jeg var livredd for at søknader skulle avslås, eller at jeg ikke skulle få svar i tide. Jeg var alene om utgiftene og fryktet vel aller mest at sønnen min og jeg skulle havne på gata. Det sier seg kanskje selv at jeg var svært dårlig i denne perioden?

For meg henger helse og økonomi klart og tydelig sammen. Når økonomien er utrygg, påvirker det helsa mi til det verre. Jeg er neppe alene om dette. Da jeg endelig fikk en diagnose og TU som en ordning, følte jeg at jeg kunne puste ut for første gang på mange år. Da først kunne jeg begynne å jobbe med det som burde vært min hovedbeskjeftigelse disse årene; å bli frisk(ere). I de 7-8 årene det tok fra jeg ble syk til jeg fikk en diagnose, gikk altså svært mye av tida til å redde økonomien framfor å bli frisk. Prioriteringen var krystallklar for min del; uten penger ville alt rakne.

Nå har jeg vært circa et år på TU. Jeg synes selv jeg har blitt mer stabil og føler jeg har mer ro i livet mitt. Det er langt unna frisk, dessverre, men livskvaliteten min har i hvert fall gått opp. Det gir i hvert fall håp!

Så hva kan gjøres da?

Det sies altså at desto lenger man går på stønader, jo mindre sannsynlig er det at man kommer tilbake i arbeid. I så fall bør man vel gå sterkere inn i starten på en sykdomsperiode og sørge for at alt som kan gjøres for å bli frisk(ere) blir gjort. Riktig diagnostisering er viktig. Ventetid på utredning bør gå kraftig ned. Hos NAV burde man gjøre sitt for å informere syke om deres rettigheter i mye større grad enn det gjøres i dag. Det er vel kanskje noe av det jeg har savnet aller mest. Hvilke stønader har jeg krav på, hva bør jeg søke om og hvor søker jeg? Hvorfor finnes det ikke en slags koordinator som kan informere? Og hvorfor, hvorfor, hvorfor finnes det ingen som kan hjelpe til med å skrive søknader? Det har vært noe av det vanskeligste for min del, og jeg hører mange sier det samme. Når man er syk, kreftene er borte og det kognitive svikter, skal man allikevel klare å fylle ut søknadsskjemaer og skaffe alt underlag som kreves. Her kjenner jeg følelser strøyme på, for å si det rett ut: DETTE ER ET HELVETE!!! Gjør noe med det, NÅ!

Det snakkes stadig om problemet Norge har med antall trygdede. Mulig det. Jeg synes igrunn det er et større problem at det er så stort underforbruk av trygdeytelser. Det finnes mange syke og uføre i dette landet som NAV aldri ser noe til. De lever kanskje på slektninger eller ektefeller, og «plager ingen». Årsakene er sikkert flere, men jeg kan tenke meg at en stor grunn er at hele NAV-opplegget føles uoverkommelig. For å være helt ærlig vet jeg ikke om jeg hadde orket gå gjennom alt jeg har gått gjennom hvis jeg hadde hatt økonomi til å la det være.

Ytelsene man mottar fra NAV varierer veldig, det avhenger av tidligere inntekt og om man har hatt mulighet til å tjene opp penger i det hele tatt. Mange er jo født uføre, eller blir det så tidlig at de ikke har kunnet opparbeide seg et grunnlag. Disse lever på ytelser så lave at det knapt er mulig å overleve. Det er ikke uvanlig at man må kombinere stønader med sosialhjelp. For mange er dette det laveste man kan synke. Hvor er verdigheten i dette? Er dette friskhetsfremmende? Jeg tror ikke det.

Dette har blitt svært langt, så jeg tror jeg bør stoppe her.

Konklusjonen min er at syke bør slippe å ha for store økonomiske bekymringer, men heller få «konsentrere» seg om hva de kan gjøre for å bli friskere. Man bør få hjelp raskt. Ytelsene bør være høye nok til at man kan leve noenlunde godt og man bør få god informasjon og rettleding gjennom NAV slik at man som syk faktisk får det man har rett på uten å slite seg ut.

Det er sikkert hundre andre ting jeg kunne tatt med, men dette er det som ligger hjertet mitt nærmest. Har du noen tanker og ideer så del gjerne i kommentarfeltet.

Reklame