I en drøm

I går kveld hadde jeg en samtale om hvordan man minnes enkelte stemninger og tider. Hvordan disse sitter igjen i kroppen som en tilstand og blir en del av deg videre.

I natt drømte jeg om ei tidligere klassevenninne jeg ikke lenger har kontakt med. I drømmen tok jeg farvel med henne på en fremmed jernbanestasjon. Jeg drømte om tidligere kolleger og om en rekke mennesker jeg ikke lenger kan huske hvem er. Vi pratet sammen, var på reise sammen, jobbet sammen. En ganske rotete drøm, men på ingen måte dårlig.

Og i det jeg våknet tenkte jeg at

…noen dager kan man bare være nær dem man savner.

Advertisements

5 thoughts on “I en drøm”

  1. Minner er rare. Jeg har blitt helt satt ut en gang av lukten av en spesiell (eller egentlig sikkert ganske ordinær) såpe. Plutselig var jeg tiår tilbake i tid, et kontinent unna, og husket en masse detaljer om ting jeg ikke hadde tenkt på på evigheter.

    Hva som gjør at vår hukommelse trigges av lukter og ikke minst smaker (jfr Proust og smaken av madeleinekake dyppet i lindete) vet jeg ikke – men at det skjer vet vi alle, og deet er fint når det er fint – og kan være helt katastrofalt også.

  2. Takk for fint svar, Tonita! Ja, det er utrolig hva som kan settes i gang av en lukt, en smak… og ikke minst av musikk. Hjernen er virkelig en fantastisk «innretning».

    At det kan være helt katastrofalt vet jeg av egen erfaring. Ikke greit når det skjer. Da foretrekker jeg når de gode stemningene og minnene blir hentet fram igjen. 🙂

    Jeg har ikke lest Proust. Burde jeg? :-/

  3. Hvis du trenger et langtidsprosjekt kan han være grei å velge – det vil ta år, år.

    Men snuse innpå en bok kanskje – men uten å forvente mye action. Selv har jeg kanskje bare lest halvannen – men, akkurat den biten med smak og assosioasjon til barndom er verd å lese – det er fra bind 1 av Veien til Swann, hele verket er på 12 bind.

    Det var faktisk slik at den teksten var plukket ut som en av 12 eksempler på gode franske litteraturtekster da jeg i sin tid tok fransk for untlendinger på Sorbonne.

    Og nå ser jeg at Tidsskrift for den norske legeforening i en artikkel om luktesansen referer til den – med en tekstbit:

    I På sporet av den tapte tid beskriver han hvorledes smak og lukt kan fremkalle minner og følelser, (Anne-Lisa Amadous oversettelse):

    ”Og nedtrykt av den mørke dag og av utsikten til en like trist morgendag, førte jeg snart mekanisk mot munnen en skjefull te hvori jeg hadde latt en bit av madeleine-kaken løse seg opp. Men i samme øyeblikk som denne te blandet med kake berørte min gane, fòr jeg sammen, slått av det usedvanlige som plutselig fant sted. En vidunderlig glede hadde grepet meg, en enestående glede som ikke visste om sin egen årsak. (. . .) Og plutselig stod minnet klart for meg. Denne smaken, det var smaken av det lille stykke madeleine-kake som min tante Léonie pleide å gi meg når jeg kom for å si god morgen til henne på værelset hennes hver søndag morgen i Combray (for den dagen gikk jeg ikke ut før vi skulle gå til messe) og som hun først hadde dyppet i sin egen kopp med vanlig te eller lindete. Synet av den lille madeleine-kaken hadde ikke talt til min erindring før jeg hadde puttet den i munnen; . . .(. . . .)

    Det er mange bloggere og kommentarer som skriver om både madeleine-kaken og Proust: Esquil, Virrvarr, Glamourbibliotekaren, – ser jeg nå. Og jammen nevnte jeg det ikke selv også for et års tid siden.

    Jo – les du!

  4. Jeg opplever noen ganger at jeg ikke VIL vaakne av en droem; jeg forsoeker aa komme ’tilbake inn i den’ igjen fordi jeg gjerne vil vaere sammen med dem som er der. Saa snart oeynene er aapne er ansikter borte og stemninger glemt, men hvis jeg klarer aa lure meg til aa duppe litt til faar jeg gjerne ei fantastisk stund sammen med noen jeg vil tilbringe tid med. Om enn i en annen verden.

    Saa jeg antar at noen ganger kan man bare vaere naer dem man savner naar man sover/droemmer. Dessverre.

  5. Tonita: Oj… 12 bind høres voldsomt ut, men fint å få et tips om den første. Jeg aner ikke hva madeleine-kake er, men det fikk jeg lyst på etter å ha lest det lille utdraget.

    Det synes jeg er et fint eksempel på hvordan vi mennesker fungerer. Bare noe så enkelt kan altså få fram et ras av minner i oss. Takk for en innføring i Proust, Tonita! 🙂

    Alter Ego: Åh… Ja, sånne drømmer har jeg også, at jeg ikke vil våkne. Det er slike drømmer jeg så gjerne skulle latt fortsette en stund til, men som ødelegges av vekkeklokka.

    Det viser jo bare at ingen blir ordentlig borte. Selv de som bor langt borte, eller er døde, kan hentes fram i drømme – eller i våken tilstand. 🙂

Det er stengt for kommentarer.