Ikke akkurat jubel

Jeg hadde planer om å følge opp forrige innlegg med et «hurra II», men det kokte bort i elendigheta. EU-kontroll av bilen viser at den er bortenfor håp og dermed har jeg ikke lenger en kjørbar bil. Det hadde på en måte vært greit om jeg kunne benyttet meg av kollektivtransport, men ettersom kroppen min ikke er særlig samarbeidsvillig er ikke det mulig. Altså er jeg avhengig av bil, men jeg har ikke råd til å kjøpe en… Men om NAV vil er det kanskje et håp om å få tilskudd til en såkalt «trygdebil». Det tar i så fall minst tre måneder fra søknad til et eventuelt positivt svar. Og hva gjør jeg i mellomtida?

NAVs lokale konsulent sier at M.E. ikke regnes som varig sykdom og da faller jeg utenfor bilordningen. Nå har jeg snakket med ei som har mer peiling og hun mente det er et visst håp likevel. Det vil vise seg. Hvis ikke blir tilværelsen min relativt deprimerende framover, for det er jo takket være bilen min jeg har kunnet leve et visst normalt sosialt liv.

Jeg har lyst å skrive alle de stygge ordene jeg kan, men skal spare dere. I stedet skal jeg prøve å mobilsere krefter på å fylle ut skjemaer og få tak i legeerklæring. Kan jeg bare få lov å si at livet akkkurat nå ble litt bæsj? 😦

Dakar lille, røde bilen min… Jeg kommer til å savne den.

Advertisements

28 tanker på “Ikke akkurat jubel”

  1. Åååå, du har min sympati!!! Virkelig! NAV-bil kan ta måneder og år. En kompis av meg søkte for over 1 år siden, har delvis fått ja nå, og bil skal først innhentes på anbud og så ombygges fordi han har sånn scooter som han må ha plass til. Det var forresten pga. scooteren at han fikk innvilget!

    Får besøk, snx senere.

  2. Fikk ikke besøk likevel, falsk alarm, så jeg fortsetter litt til. 🙂

    For å fortsette med historien om han kompisen min, han har vært utredet og fulgt opp i alle år med div. opphold på opptreningsinstitusjoner og masse fysioterapeuter og greier, så han har selvsagt alle papirer i orden for lengst. Jeg tror at for sånne som deg og meg, så er veien lengre dit. Jeg tenkte tanken selv nå som det var aktuelt med bilbytte her, men jeg orket ikke engang tenke tanken ferdig før jeg slo det fra meg. Orker ikke flere runder med NAV og leger og greier nå.

    Men det er klart, hvis du har en super lege som virkelig står på for deg, så er det jo mulig! Og hvis du ikke søker, får du jo hvertfall ikke noe! Bare belag deg på at det tar tid.

    Har du mulighet til å få en mellomløsning, lik den jeg fikk? Dvs. snill stefar som kan ordne billån for deg? Og at den bilen kan selges straks du får innvilget bil fra NAV? Bare tenker høyt her, jeg.

  3. Jøss, jeg skjønner at det er noen fordeler med å bo i Sogn og Fjordane, hvor vi har en Hjelpemiddelsentral som har rykte på seg for å være både service-minded og liberal. Her er det ikke 1 års ventetid, altså.

    Forøvrig er det vel ikke krav om at man må være syk resten av livet for å få hjelpemiddel. Vanligvis er det to år man regner som grensen.

    Lykke til, håper det ordner seg!

  4. Huff da.. Måtte den lille røde få hvile i fred nå da, etter mange(?) års trofast tjeneste. Håper så at den snart kan bli erstattet av en ny liten rød en..

  5. å nei søte lille rød er død:( Skjønner virkelig din frustrasjon!! Hva gjør man uten bil tro når man ikek orker kollektiv?? hmmm.. Desverre er det som nevnt lang tid å få gjennomslag på nav-bil, det tok iallfal 6 mnd her desverre. Kan du søke TT kort i melleomtiden? Er det noen i nærheten du kan låne bil av og du skal handle eller besøke noen`?

  6. Ting tar tid når det gjelder hjelpemidler også. Har ikke søkt om bil jeg da, men alt annet virker som om det tar veldig lang tid.. Det med at de ikke regner ME for at du vil være varig syk, det kan jeg ikke helt skjønner. Det må jo komme litt an på hvor lenge du har vert syk også. Er jo helt tullete om du har vert syk noen år og ikke skal få dette. Ingen kan jo vite om du er bra om et år eller om tredve! Håper du får hjelp til dette. Har fått innvilga det meste jeg har søkt på, men dessverre tar det tid.. Håper det ordner seg og at du får annen hjelp i mellomtida.. 🙂

  7. trist å høre om den lille røde.. og TTT.. ting tar tid, helt sikkert, men gi ikke opp for det Lothiane! grav opp tidligere legeerklæringer om histen og pisten, og sett i gang og søk! og ring nav i tide og utide, spør og grav! Dersom du har muligheter til å oppsøke en Ergoterapeut i bydelen, gjør det, de kan hjelpe til, evt fremme/fremskynde saken! Uansett, lykke til!!! håper det ordner seg:) skal krysse fingrene både for det ene og det andre!!!

  8. Tja………. sier hun, som har en viss peiling. På generelt grunnlag er nok det første svaret du har fått det riktige. Men som sagt – det er det GENERELLE svaret. Enhver søknad skal behandles individuelt.

  9. Tips&Trics:

    Takk skal du ha! Godt med sånne innspill, jeg skal tenke litt. Stefaren min hjalp meg med bil sist gang. Han lånte meg pengene og senere etterga han lånet (ellers hadde jeg betalt på den i lange tider framover), så jeg vet ikke… men det er jo en løsning det du sier der.

    Jeg skal søke.. og jeg skal også søke om å få tt-kort og taxistøtte i mellomtida. Jeg kommer til å bli innmari deprimert om jeg må kutte ut bandet og sosialt liv.. og det må jeg jo uten bil. 😦

  10. Flopsy:

    Det er nok ganske tøft i Oslo. Her er det alltid lange ventetider og det virker som de er strengere på en del trygdeytelser her enn de er på mindre plasser i landet. Ikke så greit.

    Jeg har fått mye hjelp fra ergoterapeut tidligere og hun er super! Så jeg kan sikkert høre med henne om hun har noen tips, kanskje kan hun skrive en uttalelse også. Må sjekke. 🙂

    Jeg har jo vært syk mye mer enn to år, så jeg håper det teller.

  11. Ulme: Den lille rød har dessverre ikke vært hos meg så lenge. Jeg kjøpte den for to år siden og det har vært mye feil med den, dessverre. Kjipt…. men sånn vet man aldri på forhånd. Den har i hvert fall vært utrolig god å ha! 🙂

    Stormel: Jaaa, det er kjipt. 😦

    Tornerose: Jeg har ikke sjangs til å leve som jeg ønsker uten bil, så det må bare ordne seg på et vis. Tenkte søke tt-kort og grunnstønad til transport. Får se om det er noe håp. Har igrunn ingen å låne bil av, men kan sikkert få hjelp av venner hvis jeg trenger det til spesielle ting. Handling ordner seg for jeg har jo scooteren som jeg kan bruke i nærmiljøet.

  12. Rosa: Enig med deg i at det må telle hvor lenge man har vært syk. Det er jo 9 år snart… Men men, hun jeg snakket med først hadde jo ikke akkurat oversikten over sykehistorien min foran seg så hun uttalte seg mer generelt.

    Takk! Jeg skal ikke gi meg med det første, altså. 🙂 Har jo klart å få til ting før.. det tar bare så forbanna mye krefter og energi.

    Ann Kristin: Takk skal du ha, gode tips! Jeg tenker jeg sender ergo’n en epost og spør om hun vil hjelpe meg med søknad. Hun er helt super og har ordna ting for meg før! 🙂

    Frk. Skavlan: Takk skal du ha!

  13. Vibeke: Jepp… Hun jeg snakka med på bilkontoret jobber jo med å behandle disse søknadene og etter å ha pratet en stund kom det fram diverse ting som gjorde at hun absolutt anbefalte meg å søke. Så får jeg bare krysse fingre og håpe… 🙂

  14. NAVs lokale konsulent sier at M.E. ikke regnes som varig sykdom og da faller jeg utenfor bilordningen.

    NAV HAR MANGE ALT FOR DÅRLIG KOMPETENTE ANSATTE; SOM IKKE TENKER SELV OG SOM ER ALT FOR REGELSTYRTE.

    God helg til deg,

    Betty

  15. Helt enige med de fleste her, HMS har ikke peiling på hva de gjør. De rotet jo bort en av mine bestillinger som jeg hadde fått ja på… Så det er lurt å ringe i tide og utide (som AK sier), for det er nok det eneste som hjelper når man har sendt søknad.

    Gjør som Ann Kristin sier, ergoterapeuten er superduper til å ha! De har litt peiling (håper jeg) på hvordan de går frem osv?

    Ganske synd at den fine lille røde bilen ikke får lov til å kjøre mer 😦 Får håpe at neste bil du får er en ny bil, slik at du slipper sånne dumme skjulte feil og mangler…!

    Masse klemmer fra lillesøster!

  16. Betty: jeg er stort sett fornøyd med NAVet mitt (lokalt), men det er nok ikke alt de kan like godt som andre ting. Der de skal behandle søknaden hørtes det mer ut som det var håp, så jeg skal søke. 🙂

    Imzadi: Jeg har faktisk maila ergo’n i dag og hun kommer hit til uka for å hjelpe meg! Hurra, hun er så fin! 🙂 Dessuten kunne hun muligens skrive en rapport å sende med.

    Ja, neste bil håper jeg holder lenger. Det er så kjedelig når de bare holder et par år. 😦
    *klem tilbake*

  17. Kunne aldri falle meg inn å si at noen var dårlig kompetente eller at folk ikke har peiling på hva de gjør. Om det så var en butikkansatt, en lærer, en lege, en sykepleier, en drosjesjåfør, en bankansatt, en prest, en statsminister, en konge, en president, en soldat, en hjemmeværende. Lovverket vil alltid falle dårlig ut for enkelte. Alt er ikke tilpasset alle, det er derfor noe får innvilget noe mens andre får avslag. Enkelte lover er så firkantet at man ikke kan bruke skjønn, mens i andre er det åpnet opp for stort skjønn. Er du over 18 år kan du ikke få utvidet hjelpestønad, f.eks. Man kan ikke bare få innvilget noe fordi man har lyst til å få det innvilget. Får man avslaget, kan man ikke skylde på den ansatte. Da må man skylde på systemet. Og systemet er det andre som rår over.

  18. Og – jeg var visst ikke ferdig – hva om jeg, som offentlig tilsatt – skulle karakterisere brukere av offentlige tjenester som dårlig kompetente og som folk som ikke har peiling på hva de gjør? Det ser ut til at «alle» kan si noe negativt om offentlig tilsatte, og særlig i forbindelse med blogginnlegg og kommentarer. Kan jeg skrive negative ting om mine klienter? Det skulle tatt seg ut.
    Fordi om man har møtt på et menneske som kanskje ikke har svar slik man ønsker at vedkommende skal svare, så er det ikke dermed sagt at hele etaten er slik. Det får være grenser.
    Og nå ble jeg faktisk i litt dårlig humør en fredags ettermiddag, noe som ikke var det minste koselig.
    Men du får ha det fint Lothiane. Kanskje søknaden går din vei. Jeg ble absolutt ikke i dårlig humør av deg 🙂

  19. Hei Vibeke! Jeg skjønner du reagerer altså, jeg fikk innmari mye pepper den gangen jeg jobba i Telenor. Ble nesten kvalm til slutt når jeg skulle prate med folk, for «alle» hadde noe dritt å si. Ikke moro.

    Samtidig så er det vel såpass mange som har møtt på håpløse saksbehandlere. Jeg har hørt mange virkelig ille historier, men jeg regner med det er et fåtall som ødelegger ryktet til flere. Problemet, slik jeg ser det, er at NAV-folket er overarbeida… Det er nesten håpløst å få tak i folk om man har et spørsmål og så er systemet skikkelig rigid da.. Er ikke «min» saksbehandler inne kan ingen andre hjelpe heller. Selv om det bare er et generelt spørsmål. Sånt hadde aldri gått i det private.

    Men som jeg skrev over her, jeg er stort sett veldig fornøyd med de saksbehandlerne jeg har møtt, selv om det har vært noen få unntak. Jeg har til og med opplevd en saksbehandler som gjorde mer enn hun egentlig trengte (hun behandlet søknaden min superkjapt, selv om det ikke var hennes jobb). Jeg er så takknemlig for det.. skulle ha sendt damen blomster den gangen.

  20. Et lite tillegg… Vær så snill dere andre – ikke følg opp her med å komme med fæle historier om NAV. Det er ikke noe hyggelig, dessuten hjelper det lite å sitte og klage på ting som har vært. For min del må jeg bare ta tak i dette og gjøre mitt beste for å ha en best mulig søknad.

    Derimot setter jeg veldig pris på konkrete råd og tips og all støtte jeg har fått her. 🙂

    God helg til alle sammen – og spesielt til deg, Vibeke! Håper det dårlige humøret går fort bort igjen. 🙂

  21. Kjære Lothiane. Så trist med lille rød. Den har vært en trofast venn i to år, og endel av deg, syns jeg.
    En god søknad, en god del mot, en god del optimisme, og en god porsjon tålmodighet- ønsker deg deg.

    Jeg skal ikke komme med gamle historier om NAV; men har litt lyst å kommentere Vibeke litt:

    «Det ser ut til at “alle” kan si noe negativt om offentlig tilsatte, og særlig i forbindelse med blogginnlegg og kommentarer. Kan jeg skrive negative ting om mine klienter? Det skulle tatt seg ut. »

    Ja, det skulle tatt seg ut, og man kan miste jobben av det. Det er på en måte en sammenligning som ikke går å stille opp mot hverandre. Du også vet at en offentlig stilling tilsier en viss makt, og at klienter kan føle seg prisgitt hvem man får «utdelt» som konsulent for sin sak. «Saken» som kommer på bordet til konsulenten, er klientens Liv. Så jeg forstår at det av og til kan bli reaksjoner. Det ville vært veldig rart om det ikke ble det av og til?
    Mennesker kan bli primale når det kommer til at grunnen i ens eksistensgrunnlag er på sviktende ben. Og når man klarer å søke utover med det, søke hjelp på de måter som man kan i følge ens eget land, så er det jo et håp i selve handlingen, man prøver å gjøre noe med sitt eget liv. Det er ikke bare fordi man har _lyst_ på noe, som jeg så du skrev litt om der oppe et sted.

    Som det også er endel snakk om her, så er «systemet» overarbeidet. Og det er mange ledd i et såkalt system. Hvor skulle man komme med klager, om det ikke var det leddet som er angivelig riktig at man skal henvende seg til?
    Man har jo ikke noe annet valg?
    Når man ikke når fram der, har vi jo noen pionerer, som kan finne på å skrive brev til stortinget, eller til kongen. Ja, selv barn kan få lyst til å gjøre slikt, utifra et rettferdighets-driv.

    Men altså: Problemet er at en slik jobb kan være tøft å arbeide i, så lenge man tar det personlig. Det skal mye til for å ikke ta det personlig etterhvert, man er leddet mellom den trengende, og organet som styrer. Og får ikke gjort noe mer, enn man faktisk gjør.
    Men man står med en makt overfor personer som kommer med sine anliggender, og man står ansvarlig innenfor sitt eget arbeidsfelt. At det kan komme reaksjoner av sine avgjørelser, må være endel av jobben, og endel av forståelsen for sin jobb?
    Når man mister sin personlige følelse i det, så kan det hende man ser klienter med andre øyne 🙂

    Ønsker ellers alle en god helg!

  22. Det er bare tull av NAV å si at ME ikke god nok sykdom til å få innvilget støtte til bil. Du er ikke avhengig av å bygge om bilen. (?) Så det vil ergo si at du kun trenger en vanlig personbil.
    Joda, jeg vet at det er enklere å få gjennomslag på landsbygda, men sykdommene er jo de samme. At det er flere mennesker i Oslo, kan jo ikke vi andre dødelige noe for. Det burde vel de som bestemmer midlene tenke på også, synes jeg.
    Jeg måtte vente 16 uker på svar og det gikk igjennom uten noe mer om og men. Så en stor takk til NAV i mitt tilfelle.
    Jeg samlet sammen det jeg kunne av erklæringer, bl.a fra ME foreninga, ergo terapeut, lege og ett sted til jeg ikke for mitt bare liv kommer på akkurat nå.
    Og som jeg sa til deg på tlf, jeg mener jeg skrev alt om forløpet inne på forumet.

    Håper det ordner seg for deg på en eller annen måte, Lothiane. Også prøver jeg å ringe deg opp igjen i løpet av helga. 😉

    Klem.

  23. Chanel: Takk skal du ha, min kjære venn! Den lille røde har i hvert fall vært en trofast venn de to årene jeg har hatt den – og den har jo både hjulpet deg og meg… så jeg får se det positive i det. Er mest glad for at jeg fikk vite at det var så mye galt med den før jeg opplevde at den brøt sammen, eller enda verre.

    Det er et poeng det med maktforskjellen mellom klienter og konsulenter. Det var et viktig tema som ble gjentatt ofte da jeg tok sosionomutdanningen. Man kan lett føle seg maktesløs i møte med avvisende konsulenter og er man riktig uheldig kommer man ingen vei, selv om andre kanskje ville vurdert at man har krav på noe. Det er heldigvis klagemuligheter.

    Sokken: Takk skal du ha, sokkevennen 🙂 Ja, du prøvde kanskje ringe meg? Uhm.. jeg satt «noen» timer i telefonen den kvelden.

    Takk for tips, jeg skal følge opp og lese inne på forumet. Erklæringene fra ME-foreninga har jeg allerede. Ergoterapeut kommer til uka, og legen skriver sikkert en erklæring han og. Jeg skal gjøre hva jeg kan for å få søknaden best mulig dokumentert. Allerede nå ser jeg hvor låst jeg er uten bil. Jeg føler jeg er i et fengsel. 😦

  24. Tenkt på den ting.. om det er veldig prikært en gang, og du virkelig trenger bil så er jeg mye hjemme og du kunne lånt bilen min om det kniper 😉

  25. Åh så snill du er, Tornerose!!! 😀
    Jeg vet ikke om jeg tør, er redd for å kræsje andres biler. Hehe… men innmari snilt av deg å tilby. Det er det ikke mange som ville gjort! *klem*

Det er stengt for kommentarer.