Blogging, en risikosport?

Jeg noterer meg at man ikke skal fleipe med syklister eller joggere. Det er tydeligvis en gruppe skumlinger som synes humor skal møtes med drapstrusler. Heldigvis er de vel i fåtall disse som reagerer så voldsomt, men det er likevel skremmende å se hvordan enkelte kan få seg til å ønske livet av noen fordi de tuller med noe de selv er uenig i.

Bussemann har en flott blogg med glimt fra livet som bussjåfør. For en tid tilbake fikk han egen spalte i BT.no der han skriver ukentlig. Etter alle reaksjonene har han valgt å gi seg. Det er forståelig med tanke på reaksjonene, men samtidig trist for jeg har hatt inntrykk av at mange har satt pris på spalten hans. Man kan jo mene hva man vil om humoren i den omtalte spalten, men det er søren meg vel drastisk å ville ta livet av noen på grunn av den.

Jeg har flere ganger vært oppe i farlige situasjoner med villmannssyklister, men har ikke skrevet noe om det i bloggen. Det skal jeg kanskje være glad for.

Advertisements

5 tanker på “Blogging, en risikosport?”

  1. en av de skumleste tingene med blogging er at du aner ikke hvem som leser den. Man innser også at man skrive det man virkelig mener, fordi man kan ikke tilpasse seg til alle andres meninger. mennesker er så forskjellige, det vil alltids være noen som reagerer på sin måte.

  2. En lokal journalist harselerte i et sidesprang med de som bruker gåstaver. Han fikk så stavene passet, men fra en som positivt beskrev stavenes velsignelser.

    De fleste av oss blir skuffet, såret, sint når noe vi mener er riktig og viktig blir tråkka på. Humor kan være verre enn ironi. Men, altså: Som det finnes mange jeg kan være enig med, vil det i mange spørsmål alltid være noen som til de grader ”innretter” seg annerledes enn meg.

    Da er det i hovedsak tre muligheter: Vi kan gå til angrep på hverandre – personlig, usaklig og meningsløst. Eller vi kan prøve å nå frem til hverandre på en positiv, saklig måte. Hvis det er mulig, viser det seg ofte at uenigheten er mye mindre enn først oppfattet, og i hvert fall til å leve med for begge parter. Det siste er å la være å forholde seg til den eller de som lager kvalm, da gjerne fordi jeg tenker at det ikke vil føre til noe positivt å ta opp hansken.

    Vi kan ikke unngå å bli berørt. Utfordringen er hva vi gjør og hvordan. I blogginga mi er jeg meg dette nokså bevisst.

  3. Jeg syns det er latterlig at noen har klart aa ta Bussemannens innlegg paa alvor i stedet for aa se ironien i det. Men det noe avisen kanskje burde snakket med ham om paa forhaand; ironi er ytterst risikabelt i skriftlig form, og noen ganger verbalt ogsaa. Bare spoer diverse folk i politikk og mediebildet… Dessverre.

    Naar det er sagt: man kan jo ikke slutte aa ha det goey selv om det finnes sjeler som ikke forstaar/deler humoren?

Det er stengt for kommentarer.