Aldri tidlig ute… med å se film: I am legend

i-am-legend.jpgI påsken så jeg I am legend med Will Smith. Ettersom jeg er fryktelig pysete når det gjelder skumle filmer, burde jeg nå vært utstyrt med en button det står «Jeg så I am legend og overlevde» på. Til tross for at jeg første gangen nesten ikke turte sitte ned mens jeg så på, ble jeg så fascinert at jeg har sett filmen tre ganger så langt. Ja, forresten, dette blir sikkert en spoilerpost, men ettersom de fleste nok har sett filmen før meg (av de som har interesse for sånt), er det kanskje ikke så nøye? Har du tenkt å se den og ikke vil vite noe, slutt her.

Filmen handler om en forsker (Will Smith) som visstnok er det siste levende mennesket i New York og kanskje på jorda. Et menneskeskapt virus har mutert og 90 % av jordas befolkning er død. De resterende har blitt noen vampyr-zombie-aktige skapninger som gaper veldig høyt og liker å knaske i seg mennesker. Heldigvis for Will tåler ikke disse skapningene sollys, så de kommer bare ut når sola går ned. I 3 år har Robert Neville (som Will altså spiller) bodd alene i New York sammen med hunden sin. De jakter litt på hjort (eller rådyr?), går i videobutikken og låner dvd’er, sjekker leiligheter for mat og nyttige ting og sende ut meldinger på radio etter andre overlevende. Neville har eget laboratorium i kjelleren der han prøver å lage en kur av blodet sitt, ettersom han er immun mot sykdommen som har rammet alle andre. Om natten stenger de for dører og vinduer og gjemmer seg i badekaret med geværet klart.

Hadde det vært meg ville jeg satt en pistol for tinningen og fyrt av for lengst. Hva er vitsen, liksom..? Men Neville gir ikke opp, han vil finne en kur. Hvordan han har tenkt å få zombie-vampyrene til å gå med på å la seg vaksinere er ikke greit å vite. Den tid, den sorg?

Jeg liker Will Smith og synes han spiller innmari bra. Det er igrunn han som bærer hele filmen og gjør den verdt å se, etter min mening. Jeg synes han får fram paranoiaen, frustrasjonene og den begynnende galskapen på en troverdig måte. I mangel av menneskelig selskap blir hunden som et barn for ham, og utstillingsdukker blir plassert rundt i videosjappa så han kan late som han treffer ekte mennesker. Dessuten har han lært seg Shrek utenant.

Men altså, selv om jeg er dypt fascinert av historien (og har fått veldig lyst å lese boka filmen er laget etter), er det en rekke ting her som ikke henger på greip. Rent vann i springen…? Etter tre år!? Ikke pokker! Strøm har han også, men det er altså generatorer på kjøkkenet hans fant jeg ut da jeg så filmen for tredje gang. Reklameplakatene som henger på veggene i byen er like fine. Det er i hvert fall bullshit. De plakatene som henges opp i nabolaget mitt begynner å bli fillete når de har hengt oppe noen uker.

Vel, vi går videre… Så blir hunden hans smittet og ting rakner for helten. Han prøver å ta livet av seg ved å angripe de fæle mutasjonene mens de er ute om natta. I siste sekund blir han redda av ei dame som har hørt radiomeldingene hans. Hun har fått melding fra Gud om at hun må oppsøke Neville – for så å reise til en koloni for andre overlevende oppe i fjellene.

Denne dama spiller så elendig at det egentlig ødelegger siste del av filmen. Dessuten har hun med seg en innmari taus unge som vi aldri får vite det minste om. Hvorfor er han der, egentlig? For å minne Neville om sin egen unge som døde tre år før? Kanskje det… Akkurat den biten synes jeg er litt teit, rett og slett. Og i stedet for å påstå at Gud har sagt hun skal dra avgårde, kunne vel menneskekolonien også ha sendt ut radiomeldinger? Det hadde blitt mye mer troverdig.

Det er laget to slutter på filmen og jeg har sett begge to. Først likte jeg filmslutten best, men nå tror jeg faktisk jeg foretrekker den alternative slutten (som bygger på boka, så vidt jeg har skjønt). Den forklarer mer av hvorfor zombie-vampyrene blir så intenst pågående på å ta Neville. Dessuten viser den at det ennå finnes menneskelige trekk ved disse skapningene. De føler faktisk kjærlighet.

Det siste som virkelig får fram irritasjonen hos meg er at de plutselig har en bro de kan kjøre inn og ut av New York på… etter at militæret sprengte alle broer tre år tidligere for å sette byen i karantene. Du verden, det var heldig. Kanskje det er en mutantbro? De kunne jo bare tatt en båt over, så hadde man sluppet en så stor glipp.

Merkelig nok er jeg altså dypt fascinert av historien og liker filmen, selv om jeg synes de burde ha kommet opp med mer troverdige løsninger i filmen. (Hvor mye kan jeg egentlig forvente av amerikansk film?) Plottet minner forresten litt om The Stand, som jeg skrev om tidligere, om enn uten zombie-vampyrer.

Jeg tror jammen jeg skal bestille boka.

Advertisements

14 tanker på “Aldri tidlig ute… med å se film: I am legend”

  1. Altså den alternative slutten?

    Zombievampyrlederen dundrer i glasset (som i filmversjonen), det begynner å sprekke, men så stopper han… og kliner fram en sommerfugl på glasset med sine møkkete hender. Neville aner noe…. løfter litt på den nå kurerte zombievampyrdama som ligger på benken og finner en sommerfugl tatovert på henne. Han forstår at det er pga henne zombiene er der.

    Han nikker rolig. Legger fra seg pistolen. Får sin kvinnelige medhjelper til å åpne døra og så triller han den kurerte damen ut til zombiene. De glefser og knurrer, men lederen nekter dem å angripe. De venter mens Neville sprøyter inn noe i damen så hun blir til vampyr igjen og våkner. Gjensynsgleden mellom henne og zombievampyrlederen er til å ta og føle på: Kjærligheten er stor, han løfter henne opp i armene sine og bærer henne ut… med resten av zombiegjengen etter seg. Neville og de to andre er trygge.

    Dagen etter kjører Neville, damen og den tause gutten over en hvit bro og snipp, snapp, snute er filmen slutt.

    Takk, forresten. 🙂

  2. Jeg har ikke sett denne filmen selv, men har hørt andre som har sagt det samme som deg. Men som du sier – hva kan man egentlig forlange av amerikans film.

    Ellers kan jeg komme med en anbefaling: se filmen Lars and the Real girl! Den er kjempebra (og faktisk amerikansk den også)

  3. el Vera: Takk for anbefaling! Aldri hørt om, men jeg skal nok se den… sånn etterhvert. Hvis den går på kino blir det neppe før dvd’en kommer. Hvis den er på dvd kan det nok skje snarere. 🙂

    *klemme*

  4. Hvis de bare kommer ut naar sola gaar ned ville jeg dratt hjem naar det naermet seg sommer, for da skinner sola doegnet rundt. Saa kunne de dumme zombiene bare ha det saa godt 😛

  5. I frykt for at de øvrige kommentarene avslører for mye, har jeg ikke lest dem, men ville bare si at denne filmen fikk jeg lyst å se.

    Hva heter boka, forresten? Kanskje jeg skal lese den først….

  6. Eugenie: Boka heter det samme. Jeg tror ikke jeg ville anbefale å lese boka først… Den er helt annerledes enn filmen så jeg borte hos Hjorten. Han var misfornøyd med filmen pga dette. Nå har jo jeg røpet det meste av filmen i posten her, men filmen er uansett spennende.

  7. Nå har vi sett denne filmen med begge endingene også. Etter min mening er det en temmelig… eh… dårlig film. Vi bare lo og stønna, særlig av disse «skumle» monstrene. Det ville egentlig vært mye skumlere hvis han virkelig var helt, helt alene. Og jeg er enig i at det med rent vann og strøm virker litt søkt.

    Vel vel, det er bra Deichman fins, så har vi hvertfall ikke kastet bort penger på kjøpe den. 😉

  8. Trips: Jeg må jo si at jeg er litt «glad i» denne filmen og første gang jeg så den ble jeg kjempeskremt. Jeg lever meg veldig inn når jeg ser film… Men å se den om igjen noen ganger til og begynne å studere disse detaljene, gjør at jeg fant mange merkelige ting der som ikke var helt troverdige. 🙂 Men Will Smith er verdt å se på film, synes jeg. 🙂

  9. Hm, du og jeg har ikke helt lik smak… 😉

    Disse monstrene lignet altfor mye på Ketil dessuten, så det var litt underlig å se liksom-Ketil stå og brøle slik. Jeg har antakelig mistet evnen til å leve meg inn i filmer på den måten, det må virkelig en supergod film til for å få meg til å glemme å se etter lyssettinger, høre om dialogen er god, osv, ja, rett og slett analysere det mens jeg ser det. Og det er jo ingen fordel, man mister jo hele filmopplevelsen.

  10. Trips: Vel, jeg tror nok det er en fordel å ikke analysere for mye. Jeg lever meg nesten for mye inn i det jeg ser, så jeg tvinger meg selv til å analysere hvis jeg føler det blir for sterkt det jeg ser.

    Haha, så morsomt å sammenligne Ketil med zoombiene, hvis jeg ser filmen igjen tror jeg at jeg kommer til å tenke på det jeg og. *fnis*

Det er stengt for kommentarer.