Jeg, en trygdeslubbert?

Jeg må innrømme at det går inn på meg når jeg møter folk som stiller seg tvilende til min «status» som trygdet. Det hender innimellom at jeg møter på bekjente jeg ikke har snakket med på en stund, og da kommer som oftest spørsmålet om hvordan det går og om jeg ikke snart skal begynne å jobbe igjen. Er jeg paranoid, eller er dette egentlig en annen måte å si at «du ser ikke syk ut, så hvorfor jobber du ikke, din slask?«? Det er i hvert fall sånn det føles.

Egentlig burde jeg hatt et kjapt svar å komme med som stoppet kjeften på slike (forslag, anyone?), men jeg er litt for høflig og prøver heller forklare dem hvorfor ting er som de er. Det begynner jeg strengt tatt å bli lei av. Etter nærmere 9 år som syk (i de fleste av dem var jeg i jobb, eller i utdanning), har jeg hatt så mange runder hos leger og NAV at jeg ikke har særlig overskudd av tålmodighet igjen. Det er ikke enkelt å bli uføretrygdet, om noen tror det. Og om jeg kan jobbe eller ei, burde være en sak mellom NAV og meg (og ikke mellom tilfeldige bekjentskaper og meg). Jeg har blitt innvilget tidsbegrenset uføretrygd, noe som vil si at NAV har tro på at jeg skal bli i stand til å arbeide igjen på et senere tidspunkt, nærmere bestemt i 2010. Tre år, altså, med en viss ro til å finne fram til stabilitet og forhåpentligvis tilfriskning.

En viss ro, skriver jeg, for NAV drar meg inn på møter en gang i halvåret for å sjekke om jeg ikke har blitt frisk igjen. Jeg trenger altså ikke passes på av naboer og bekjentskaper, selv om det tydeligvis er en jobb flere gjerne påtar seg.

«Problemet» er at jeg ikke ser syk ut. Det er svært sjelden noen kan se på meg hvordan jeg har det. «Du ser jo så godt ut«, sier folk til meg. Selvsagt veldig hyggelig å høre, men jeg forstår at dette også er uttrykk for at det er vanskelig å skjønne at jeg er syk. Newsflash: Mange sykdommer synes ikke utenpå, men de er der likevel. Tenk det.

Jeg er jo som oftest fornøyd med at jeg ikke ser ut som jeg føler meg. Da hadde jeg vel neppe turt vise meg utenfor heimen, i redsel for å skremme hjerteinfarkt på noen. Likevel hadde det mange ganger vært enklere å ha en sykdom som synes utenpå. Å slippe å forklare meg, hadde vært godt.

Det er ikke spesielt trivelig å høre Hegnar eller andre uttale seg om hvor stort problem det er at Norge har så mange trygdede. «Stå opp om morra’n» og lignende beskjeder, gir ikke akkurat følelsen av å være et verdifullt menneske lenger. Jeg står opp om morgenen – må jo det for å få sønnen min på skolen, men si meg… hvilken forskjell gjør det at jeg ikke sover til 12? Har samfunnet mer glede av meg for det? Tru’kke det, gitt.

Om den dagen kommer, at jeg faktisk kan fungere i jobb igjen, hva da? Leger har fortalt meg at jeg neppe vil bli 100 % frisk igjen, til det har jeg hatt denne sykdommen for lenge. Jeg kan ikke tenke meg det er mindre hardt i arbeidslivet nå, enn det var da jeg forsvant ut av det. På min siste arbeidsplass var jeg igjennom ikke mindre enn seks omorganiseringer i løpet av litt over tre år. Jeg gikk fra å være i en jobb jeg mestret og trivdes i, til å bli plassert i en stilling jeg ikke var kvalifisert til (noe som selvsagt ble brukt mot meg da de kasta meg ut). Jeg er altså ikke spesielt tilpasningsdyktig?

Når jeg leser om folk som mener at vi trygdeslasker må se å få oss en jobb, lurer jeg på hvor jeg eventuelt skulle henvendt meg. Det kryr sikkert av arbeidsplasser for folk som ikke tåler stress, ikke orker forholde seg til for mange mennesker i løpet av en dag, har sterkt svekket konsentrasjonsevne og helst skal legge seg ned og hvile innimellom. Eller?

Det er sjelden jeg orker gå inn i debattene som raser i media, diskusjonsforum og på blogger. Derfor gjør det så innmari godt når jeg leser hos Hjorten og Victoria, som begge presenterer tall og kommentarer på en måte som de fleste journalister ikke evner. Det er godt det ennå finnes folk som har litt i huet – og bruker det. Jeg gir begges blogger mine varmeste anbefalinger; løp og les!

33 tanker om “Jeg, en trygdeslubbert?”

  1. Desverre er folk nysgjerrige, og noen litt for nysgjerrige til deres eget beste! Anbefaler at du bare sier; sånn er det bare!! Det er min sak! Mitt liv! Min sykdom!
    Det er ingen som går inn for å bli trygdet..(mulig det er noen, hvem veit??) Det fleste har en grunn til det!!! Har jo selv hatt attføring i noen år, og opplevde at folk mente jeg var så «heldig – fordi jeg da fikk penger og slapp lån osv..» – nuvel, vil kanskje ikke karakterisere det å høre dårlig/være døv som heldig, ikke at jeg klager på det, men det er formuleringene som blir så gysla teit.. og jeg har også studielån pga NAV sine betenkeligheter med å gi meg attføring.. Noe jeg måtte kjempe hardt for! (advokater osv)…Men møter også mange som gjerne vil studere/jobbe som får beskjed om at: nei du fungerer ikke til noe, så det er bedre du blir uføretrygdet.. Akkurat som det gir dem et positivt signal om seg selv og sine evner.. De som får attføring/trygd får det av en grunn, og i mitt tilfelle ble det håpløst å jobbe samtidig som jeg studerte..
    Var utrolig glad den dagen jeg kunne si at :hey, takk for hjelpen, men nå har jeg fått fast jobb/fast lønn.. så takk for meg! Og håper jeg ikke kommer tilbake i det systemet!! For makan til problemer skal man leite lenge etter.. Ikke nok med at man er syk/har et handicap, men man blir jo totalt utslitt av å måtte forholde seg til NAV, leger og diverse andre instanser som skal dokumentere diverse ting, for at du skal få det du har krav på!
    Mye av problemet med disse «skjulte» sykdommene er at folk tror man er frisk.. siden du er oppegående og ikke ser syk ut, så virker det som folk tror man snylter.. men sånn er det faktisk ikke!! Tror kanskje det blir lettere når ME- får status som «godkjent» sykdom, viss man kan si det på den måten.. (eller har det fått «akseptert sykdoms status»??) vet flere sliter med akkurat det, at man ikke blir tatt på alvor… Har selv lavt stoffskifte og det er et helvete noen dager.. for man er så utrolig sliten.. så jeg må si stopp til venner f.eks som vil ha meg med på sosiale events, eller så presser jeg meg så utrolig at jeg er dau i flere dager etterpå.. opplever desverre at noen har inntrykk av at det bare er «ljug» – siden jeg ser så «oppegående» ut, så har jeg vel ikke noen problemer.. men JO, det har jeg.. men nok om meg, syns du skal bare GI FAEN i andre folks tanker og meninger om dette, for det er DU, og bare DU som vet hvordan du har det! Og det å være trygdet er utrolig kjipt, spesielt med tanke på økonomi.. Stå på krava, og få gjerne jusshjelp (gratis via universitetet bl.a) med dokumentasjon på hva du har krav på! Evt be om å få ny saksbehandler hos NAV..
    Leste forresten om ME hos en blogger som havnet på VG forsida, og der var det flere som snakket om en behandling i Irland/skottland – hvor mange ble bedre, men ikke 100%.. Mye snakk om diett osv som kunne hjelpe på.. Uansett, stå på!!! og folk kan ikke si at du ikek jobber; for det gjør du jo!! Du blogger!!!:))) en viktig jobb det faktisk!! Og mange trofaste lesere har du!! Stå på Lothiane, og jeg mener det: gi faen i de som tyter om det, det er faktisk ikke noe de har noe med, og det syns jeg du også bør si!! Et sted må grensa gå for hva du skal finne deg i! Og dersom det er venner som maser om det, ja da sier jeg bare: skift venner…. Dersom det er bekjente; vel, det er en grunn til at de bare er bekjente, og det er ikke din jobb å få tilfredsstilt deres nysgjerrighet! klem

  2. Jeg blir litt matt av sånne mennesker..Kan de ikke bry seg med sittt eget? Snøft.
    Det er jo ingen som VIL være syke! De mener kanskje at uføretrygdede burde gå rundt med epikriser og journaler lett tilgjengelig slik at man kan bevise det? Evt et skilt med diagnosen?

  3. Bare la det prelle av – om du kan. Mennesker uten innsikt med korttenkte kommentarer bør ikke få ødelegge dagen din!
    Men jeg forstår at du blir matt av det – ikke minst når det gjentar og gjentar seg…
    Klem 😉

  4. Selv er jeg uføretrygdet og har vært det siden 1999. Jeg synes nesten den dag i dag det er «flaut» og si at jeg er uføretrygdet, men det kommer av at rundt omkring i samfunnet blir det spurt etter tittel eller utdanning, før man i det hele tatt spør etter navn og bosted.
    Hvorfor er folk mer interessert i hva en jobber med, enn personen jeg er? Og hvorfor blir folk uinteressert i å fårtsette samtalen dersom man ikke har en tittel å presentere seg med? Får bare det inntrykket av og til….

  5. Det var en bra blogpost :-).

    Hva kan jeg si… Disse tullingene som bruker ord som ‘snyltere’ og ‘slubberter’ osv. – folk som ikke forstår ord og uttrykk som ‘komplekse fenomener’ og ‘delforklaring’ og ‘demografi’ , eller forstår hva uttrykket ‘funksjonsevne’ innebærer – jeg har INGEN respekt for dem what so ever. Ingen!
    Jeg jobber i NAV selv, har holdt på med attføring i flere år, og jeg har god innsikt i hvor ille det er for veldig mange som kaver og sliter og føler at de ikke blir trodd eller tatt på alvor. Så, på vegne av NAV vil jeg i alle fall si pent unnskyld, om det er slik at du har møtt på uforstandige folk i din saksgang. Slike finnes jo overalt.

    Ellers; prøv om du kan børste bemerkningene av deg. Folk vet dessverre ikke bedre, men det gjør du, og du har INGEN TING å skamme deg for. Slik er det bare med den saken.

  6. Svært godt skrevet! 🙂 Og jeg er virkelig enig med innholdet; hvorvidt du er i stand til jobbe eller ikke er det bare du selv som vet. Hverken NAV eller andre kan fortelle deg når du er «frisk» nok til å jobbe.

    Du skriver litt innledningsvis om folk som spør om du «ikke snart skal begynne å jobbe igjen». Her vil jeg komme med et lite innspill, om jeg får lov. Jeg har et par nære venner som er i noenlunde samme situasjon som deg (ikke synlig syk men ute av stand til å jobbe). Det hender at jeg spør hvordan det går, og om de har planer om å gå tilbake til jobben etterhvert.

    Jeg spør ikke om det for å være nedlatende på noen måte som helst, jeg spør fordi jeg faktisk lurer på det. Så det er ikke sikkert de som spør deg mener det på en nedlatende måte, men det merker du jo best på tonefallet. Poenget mitt er at det må være lov å være interessert i sine venners situasjon uten å framstå som nedlatende. 🙂

    Din situasjon vet jeg absolutt ingenting om, så jeg vet ikke om det passer seg å ønske deg god bedring eller lykke til eller noe annet. Men uansett; gode tanker kommer din vei! 🙂

  7. Når noen spør deg om du ikke skal begynne å jobbe snart, så kan du jo bare svare: i motsetning til deg, så er ikke jeg så heldig å ha en kropp som lystrer mitt ønske om å jobbe, men jeg skulle gitt mye for å kunne leve et normalt liv som du!

    De burde holde kjeft etter dette.

    Stå på!

  8. Ann Kristin: Takk for lang og god kommentar!

    Jeg tror nok det finnes dem som går inn for å bli trygdet, men regner med de er i veldig mindretall. Uansett er det ikke opp til andre å avgjøre. Man får da tro at Nav-systemet avdekker juksemakere. De har jo blitt kjempestrenge, det er vel heller det at det flere som hadde hatt rett på trygdeordninger – men som ikke får.

    Nysgjerrighet drepte katta, er det noe som heter. Jeg får nok se å komme opp med noen svar som tar livet av nysgjerrigheten til folk – i hvert fall noe som stopper kjeften på dem, for jeg er møkkalei av å forklare. 😉

    Å forholde seg til Nav-systemet krever innmari mye. Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Papirmølla, stadige legebesøk, passe på å overholde frister – alt som skal ordnes mens man egentlig ikke orker. Jeg har aldri vært så dårlig som jeg var mens jeg sto midt i de greiene der. Glad jeg har fått et pusterom nå.

    ME er mer akseptert nå enn før, men det er jo svært mange leger som påstår det ikke er en sykdom osv. Heldigvis har Nav peiling, i hvert fall der jeg hører til. Det var ikke noe problem når jeg først fikk diagnosen, den godtok de.

    Det du skriver om lavt stoffskifte minner mye om det jeg har – dette med utmattelsen. Det synes jo sjelden utenpå, dermed er man bare nødt til å sette grenser og si stopp selv, så får man bare lære seg å drite i folks uforstand. Ikke så lett…

    Hehe, blogging har vel på en måte erstattet jobb for meg, så du har litt rett. Jeg må jo drive med noe som jeg får brukt huet på – dessuten blir det jo en viss form for sosialt liv. For det sosiale livet med kolleger er det jeg savner aller mest når jeg står utenfor arbeidslivet.

  9. el Vera: Haha! Jeg skal maile deg en liste. 😉 *klem*

    Frk. Skavlan: Haha, det hadde vært noe.. gått rundt med epikrisen rundt halsen så alle kunne stoppet meg og lest om de ville. Fy søren, tror jeg heller står en dag i gapestokk. 😛

    Og ja, folk bryr seg – men heldigvis ikke de aller nærmeste. Jeg er heldig med dem. 🙂

    Randi: Ja, det er dette at når jeg får gjentatte spørsmål så blir det vanskeligere å heve seg over det. Men jeg prøver! 🙂

    Takk, Rockette! 😀 *klem* fra slubberten

    Eugenie: Det burde ikke være flaut, men om man stadig møter holdninger om at man ikke er et fullverdig menneske er det jo vanskelig å ikke la det gå inn på seg.

    Joakim: Det er sant, men det er utrolig hva folk bryr seg med likevel. 😉

    bibi: Takk for fint svar! Jeg må få fram at jeg stort sett har gode erfaringer med Nav-kontoret jeg hører til. De kjenner godt til ME og har ikke stilt seg tvilende til min situasjon etter at jeg fikk diagnosen. Heldigvis! Tror ikke jeg hadde orka en kamp med dem.

    Vibeke: Takk for linker, det var fine poster! 🙂

    Tjukksokk: Takk vennen! Ja, det er nok av disse som går rundt og bryr seg med (og ikke om?). Dessverre. 😦

    Tonita: Skal prøve! Takk. 🙂

    Bussemann: Takk for kommentar. 🙂 Du har helt rett i at man hører det på tonefallet. De nærmeste, som kjenner situasjonen min godt, de spør på en måte som gjør at jeg forstår det er omsorgsfullt ment. Som oftest. Jeg har opplevd at noen som var nærme ikke har trodd meg, men de er ikke nærme lenger… for å si det sånn.

    At man bryr seg om er bare godt! Samtidig er det lett å havne i en situasjon der jeg føler at jeg må forsvare meg… det handler nok om at jeg har møtt på mye tvil underveis – og også har tvilt på meg sjøl.

    Tusen takk for gode ønsker! 🙂

    HvaHunSa: Hehe, den skal jeg huske på. Takk!

  10. Heisann:)
    Flott og gjennkjennende innlegg! Takk for det 🙂
    Nå slipper jeg stort sett slike kommentarer som dette lenger siden jeg ikke har kommet meg fra senga siste tre årene, men husker jo godt når det var slik ja..
    Tror vel det er litt sånn at en sier det bare for å si noe kanskje, vi lirer ut av oss en del ting som ikke alltid er så veldig gjennomtenkt dessverre. Og ofte blir det om jobb.. Og for oss som faller utenfor arbeidslivet, så er det ikke så morro å stadig bli minnet på hvor «unyttige» vi er..(da føles det slik iblant i allefall) -uansett om det er velment, ubetenksomt eller bare direkte ondskapsfullt..

    Har ikke funnet ut så gode svar på hva en gjør enda jeg, selv etter så mange år. Bare i forbindelse med LP-greiene (ME-ere skjønner hva det er, orker ikke lange forklaringer) så har jeg de siste par dagene fått flere henvendelser ang. det. (Sikkert litt pga at PP er i Norge for tiden og at det er mye fokus på det nå)
    Velment, men likevel strevsomt å måtte forklare og forsvare uansett. Sånn er det med mye av dette. Strevsomt når en er sliten og syk å «hele tida» måtte forklare og forsvare -igjen og igjen.

    En ting jeg gjorde når det ble mye spørsmål og som stoppet det verste, var å skrive ut info og gi en person i fam. Ba alle henvende seg til denne om de lurte på noe. Det hjalp faktsik mye. Men på akkurat det som du sier her om spørsmål du får ute fra bekjente ang. jobb, så vet jeg ikke. Kanskje du kan gjøre noe lignende, tørre å være «uvanlig/småfrekk» og f.eks.ha noe info på deg ang. slike ting og gi ut til de som spør og graver? (Vet ikke om det er så frekt jeg, kan jo bare si at du har ikke så mye krefter til å forklare, så derfor får du et informasjonsark hos meg.. 😉 )
    De får kansjke litt hakeslipp og ser litt rart på deg men men.. Vi er jo vant til litt av hvert 😆 De hadde kanskje skjønt mer da, og det hadde spart deg for litt muntlige forklaringer/forsvaringer. Til de du mener ikke har noe som helst med det (og det kan jo for den del være alle egentlig..) kan du jo ha en lapp hvor det står det på.. 😉
    Takk for bloggtips, las Hjortens innlegg, kjempebra!

    Ønsker deg fine dager 🙂

  11. Hei Rosa og velkommen hit! Takk for langt og godt svar. Skjønner vi har ting til felles… kjenner jeg deg? 🙂

    De LP-greiene er jeg møøøøøøøkalei av, ja. For oss som har fulgt debatten om dette det siste året/halvannet er det jo gammelt nytt – men for dem som ikke har hørt om det før, virker det sikkert som noe flott og spennende. Der har jeg tatt et valg… jeg prøver det ikke så lenge de holder på så uetisk som jeg mener de gjør. Har de svar på ting rundt ME så deler de det med forskningsmiljøet. Punktum.

    Det var lurt det med å ha noe skriftlig på seg, så man slipper forklare så mye, for det tar jo krefter – og de vil jeg helst bruke på noe hyggeligere (for meg selv). Kjempebra tips, det skal jeg se på altså! 🙂

    Ønsker deg også fine dager!

  12. Dette var et viktig innlegg, Lothiane.
    Jeg tror nok mange handler som de gjør, fordi de ikke klarer å sette seg inn i andres situasjon. For, det er jo mange som revurderer denne tankemåten når de trenger hjelp *selv*

    – for da *trenger* de det.

    Og det de da glemmer er at det gjør pokker meg de aller fleste andre som er på en eller annen form for ytelse også. Det jeg imidlertid skulle ønske meg, er at de (NAV etc) i større grad kunne lage opplegg som er tilpasset den enkelte, slik at det blir lettere å kunne gjøre noe, samtidig som man ikke trenger å gjøre så mye at man bare blir sykere av det.

    Du er en veldig god formidler, Lothiane. Kunne det ha vært noe, tror du? En liten skrivejobb med hjemmekontor?

    Rekker ikke skrive alt jeg vil nå, men en klem skal du få. Ønsker deg en god dag.

    Klem

  13. Bra innlegg dette her… Har opplevd mye av det samme som Ann Kristin… Skrev et lengre innlegg igår hjemme, men klarte selvsagt å trykke på en knapp, slik at alt forsvant 😦 Så innlegget mitt blir ikke sååå langt nå nei! hehe

    *klem*

  14. Victoria: Det er mange som ikke forstår noe som helst før de havner i en sånn situasjon selv. Synd, men sånn er det. Jeg har sikkert kommet med min dose dumme kommentarer… men har da lært en del gjennom livet så langt.

    Enig med deg i at NAV kunne ha vært bedre på tilpassede opplegg. Jeg vet i hvert fall om ting jeg kunne tenke meg å få hjelp med på det området. Det ikke så enkelt å skulle trene seg opp etc på egenhånd.

    Så hyggelig å høre du synes jeg er en god formidler! Jeg ser også for meg at det hadde passet meg å jobbe med noe på hjemmekontor når/hvis jeg blir bedre, men jeg er veldig usikker på hvordan det skulle foregått. Det er jo sånt jeg kan se på på sikt. Enn så lenge klarer jeg ikke å påta meg stort, for det å ha frister å forholde meg til gjør at jeg blir rimelig handlingslammet av stresset. Det skal veldig lite til før jeg blir stresset og det tapper meg veldig.

    Takk for klem! Det fine med å gi klemmer er at da får man en tilbake. 😉

    Imzadi: Ja, jeg kan tenke meg du har hatt en del av de samme opplevelsene som Ann Kristin snakker om. Jeg tenker at attføring ofte handler om å gi folk samme muligheter. Mangler man en av sansene, så må det ta mye krefter å kompensere for dem med de andre sansene… eller? Å skulle klare både studier og jobb da, vil fort bli for mye. *klem til deg og*

  15. Hei igjen:)

    Neida, kjenner bare navnet/nicket ditt fra menin. Har sett innslag ang. den LP greia på tv både i går og idag, de skulle jo gi et mer nyansert syn i dag da, men ble rene reklamen i dag også, frustrerende.. Jaja.. vi er jo vant til litt av hvert..
    Bruk bare de «Pay it forward» greiene, har skrevet svar om det og smykker på bloggen.
    Ha en fin kveld og god natt 🙂

  16. Rosa: Aha, menin har jeg ikke akkurat vært overaktiv på. 🙂

    Kjempefint, da skal jeg ordne pay it forward… det synes jeg er et fint tiltak! 😀

    Trips: Men da er vi ikke alene… 🙂
    *klem*

  17. Tror folk har glemt at det kan være ganske frekt å spørre om ting som handler om ens private liv. I spørsmål og tonefall, så avsløres de egentlige holdningene. Det er på den måten vi får sagt ting litt indirekte, med en god viten om at the message got delivered.
    Så det er snakk om feighet. Neste gang kan man si: OKEI, så du syns jeg er en trygdeslubbert, var det det du ville fram til nå?
    (så kan man bare ta over hele situasjonen, bøye seg nærmere mot personen, se i øynene, gå et par skritt nærmere- så de får helt klaus, for nå må de svare for seg, og de kjenner at de står midt i et valg:
    de kan enten erkjenne sine nedlatende holdninger, og si JA, det syns jeg, eller de kan blushe over hva de faktisk klarte å si nå, og bli flau over seg selv. )

    Få av «dem» stopper opp og ser litt på hva de egentlig har sagt eller spurt andre om. Ingen *bright light, bright light* der.
    Fordi dem ikke er interessert i det. De har holdninger, og ønsker å vise det. (vi snakker ikke nå om grense-tilfellene, de som bryr seg – også kommer det ut litt klønete isteden osv)
    Når man har holdninger så vil man gjerne få statuert det på en eller annen måte, iallefall før eller siden, det brenner inni en, man vil gjerne få plassert det, og man ønsker at mottakeren skal føle på fordømmelsen i det. Og vi har de mest komiske forkledningene på uttrykkene for det.

    Ofte er det som regel ens egne driv som ligger til bunn. Det vi gir andre er ofte det vi gjør mot oss selv, feks så kan mange føle seg verdiløse hvis man ikke er i jobb, eller ikke har fått tatt den utdannelsen manhadde tenkt, eller som ble forventet av en.
    Som er endel av kodene i et samfunn – på hvem du er. Det blir en identitet, et referansepunkt. Du blir lettere å plassere og forstå, hvis du kan gi samfunnet noen knagger på d e g .
    Uavhengig av grunnene til at ting ikke ble slik som tenkt eller villet, så er vi ganske harde mot oss selv, fordi vi er vokst opp i alt dette, som endel av en kultur som virker på den måten.

    Fordi man er et unntak av massen, man følger ikke med stimen, så føler man det som nedverdigende. Man er utenfor, og på en eller annen måte så er det blitt en styggedom. Det er blitt så vanlig med holdninger på sånne tema, nedlatende holdninger. Du er ingenting med mindre du kan gjøre noe, bidra til samfunnet osv. Om du blir syk av det, spiller ingen rolle- du er ikke viktig i så måte.

    Og når norge i tillegg har den skattepolitikken den har, så er det også noen som føler at du lever på dems bekostning…

    Jeg har da hørt noen si ang trygdeordningene våre: «Her jobber jeg nesten livet av meg, står opp hver jævla morra, uansett hvor trøtt og jævlig jeg føler meg, ja, selv om jeg er syk og har feber også- så går jeg da for F*** på jobb! Og jeg betaler en tredjedel av lønna mi i skatt hver måned, og ikke får jeg så mye lønn heller, etter to uker er jeg blakk, og hva får jeg igjen for det?! Ikke en dritt! Men sånne som ikke gidder gjørra en jævla dritt, som bare surrer rundt og ikke har lyst å jobbe, jo de FÅR penger de! Takk skal du faen meg ha»

    Hva skaper nedlatende menneskesyn? er det politikken vi alle må leve i, eller er det kulturen, samtiden, eller oss selv som selvstendige, tenkende individ?

    Jeg er egentlig ganske overrasket over hvor mye uvitenhet som sirkulerer rundt omkring. Det virker som det fins mer av dét, enn av det motsatte. Er det latskap? Egoisme? Gidder ikke tenke og forstå noen andre enn oss selv?

    Jeg vet iallefall én ting, og det er at uvitenhet kan skape masse kaos, og når nedlatendehet og uvitenhet blandes sammen, kan det bli ganske stygt…

    vel…nå fikk jeg ut litt trash jeg også, he he. Sånne ting trykker på knapper i meg 🙂

    Godt innlegg!

  18. Dette var gjennkjennede ja. Har opplevd og opplever akkurat det samme. Nå er jeg imidlertid så «gammel» at de fleste aksepterer det.
    En må være «frisk» for å orke å gå gjennom NAV opplegget, har du ikke vært syk før blir du det i prosessen.
    Tror ikke de fleste mener noe galt når de spør, de er bare ubetenksomme.
    Kanskje vi skulle lage et plaster å ha i pannen; «jeg har en skjult sykdom»?
    Hvis alle resurssene NAV bruker på å etterforske om noen svindler hadde vært brukt på å hjelpe folk så kanskje noe kunne blitt bedre?

  19. Jeg skjønner at jeg har linket innlegget ditt til masse folk uten å kommentere selv. Dette var et sterkt og flott innlegg å lese. Du er ingen slask, du er kjempetøff.

  20. hei, jeg vet dette innlegget er gammelt, men om du ser denne meld.. hvordan går det? har du fått noe mere hjelp osv?
    Håper alt er bra!

    klem ei googler

  21. Tusen takk for alle flotte svarene jeg har fått på denne posten! Og takk Virrvarr for linkingen og besøkene. 🙂

    Og Veronika: Tusen takk for at du tok fram posten igjen, det er lenge siden jeg har sett innom kommentarene. (Jeg fikk epost om at du hadde skrevet her.) Takk for omtanken. 🙂 Jeg får litt hjelp med det som er tyngst, sånn at jeg kan spare inn litt krefter der. Selve sykdommen er det ikke stort å hjelpe med, men livet er stort sett bra. 🙂

  22. Ah, du fikk det du å ja hehe.
    Det er bra du får litt hjelp da. Er en del syksommer man ikke får gjort noe med, men man kan offtes jobbe med dem, slik at de blir lettere og leve med.
    Godt og høre du har det bra!
    Ang omtanken, it’no problem. 🙂 Man må ta hånd om hverandre vet du, så dårlig tatt hånd om og forstått av staten som vi er mener jeg.

    Hilsen meg som er 21 og på tidsbegrenset uføre selv. :p

  23. Veronika: Ja, det hjelper jo å fjerne stress og tunge oppgaver fra hverdagen min. Blir mer stabil når jeg slipper stresse sånn som jeg gjorde mye før.

    Så trist å høre at du også er syk og har fått dårlig behandling! *trøsteklem*

  24. Ja, er vel kanskje litt mere oppfølgning osv i oslo? er der du bor er det ikke? syns jeg leste det seh.

    Halden som jeg bor i er ikke akkurat den beste komunen og bo i når man er på trygde ytelser eller på sosialen. ikke noe serlig oppfølgning og/eller tilbud.
    Takker for klemmen 😀

  25. åja forresten avangely er meg veronika hehe.. lagret meg nå nettopp så da ehm ja du skjønner :p (vurderer og ta opp blogginga mi, blogga før, men har litt sperre)

  26. Avangely: Det har ikke vært spesielt bra med oppfølgingstilbud i Oslo, men dette med ME-senteret er jo en god start. 🙂 Lykke til med å ta opp igjen blogginga, hvis du velger det!

Det er stengt for kommentarer.