Dette er en melding til Mannen I Mitt Liv. (Jeg vet De er der ute et sted.)
Kanskje husker De sangen til Lars Kilevold der han ønsker å bli en blomst i neste liv? Muligens går De rundt og drømmer om å bli en blomst som jeg kan lukte på? Glem det! Slå ideen fra Dem nå med det samme, for hos Lothiane gjør blomstene det de kan for å komme seg dit hvor roser aldri dør, eller hva nå blomstene kaller «de evige jaktmarker». Med en gang de kommer innenfor døren min begynner kampen om å slippe fri, på den ene eller andre måten. Alt tyder på at mitt hjem ikke er et egnet sted for naturens grønne saker.
Like før jul fikk jeg en potte med en diger «løk» oppi. Jeg ante ikke hva det var, men gjettet på at de grønne knoppene snart ville åpne seg og avsløre at de var tulipaner. Så mye vet jeg, lissom. Da moren min var innom i jula, kommenterte hun den fine amaryllisen jeg hadde. Okay! Så var det oppklart.
Stilkene vokste seg stadig høyere, uten at blomstene sprang ut. Etter tips ble potta plassert i vinduskarmen. Kanskje litt lys ville gjøre nytta? Og joda, rundt nyttår utviklet knoppene seg til store, hvite blomster. Veldig fine! Det ante meg at stilkene var så lange at de burde støttes opp, så jeg lot den hvile mot vinduet.
Men amaryllisen hadde andre planer. Grunnen til at den vokste seg så høy var jo et ledd i dens kamp for friheten. Da jeg sto på kjøkkenet og brygget meg kaffe for litt siden, hørte jeg to tydelige dunk fra stua. Først lurte jeg på om jeg hadde fått uvelkomment besøk, men det var bare meg her. Så la jeg merke til at det var innmari mye jord i karmen og på gulvet nedenfor. Og der lå også de sørgelige restene av den fine juleamaryllisen.
Dessverre for den var ikke fallet stort nok. Vinduskarmen min er nemlig lavt plassert. Amaryllisen overlevde fallet, men brakk nakken i rømningsforsøket. Lothiane tok resolutt saksen fatt og kuttet av stilkene.
Blomsterrestene står nå plassert i tulipanvasen min og nekter å gjøre seg til for fotografen. Den ser bare trist ut. Det får den jo bare være, jeg har nok med å få vekk jordrestene fra stuegulvet mitt.
Snøft.
Lurer på om dette er grunnen til at jeg så sjeldent får blomster? Synes det på meg at jeg er et vandrende mareritt for alt som gror? La Dem ikke skremme, unge herremann; avskårne blomster er trygt. De er jo allerede døende.
Under stjernene 
ai, hvilket drama!
Nuvel, jeg håper du får en mengde buketter på døren. Parce que tu le vaux bien!
🙂
haha, moro 🙂
Takk Rockette! Det hadde vært moro, men jeg har bare tre blomstervaser, altså. 😉
Hva betyr det franske, forresten? Jeg har glemt nesten alt jeg har lært. Det må være noe sånt som «Fordi du…fortjener det?» (Vill gjetting.)
Emelie: Det er godt ikke Amaryllisrestene leser her, den ser ikke ut til å synes dette var noe gøy. 😉
Hehe… Har akkurat det samme problemet her. Bare pengetreet overlever… Men går litt bedre med blomstekassa ute, pga da får de det de trenger fra naturen selv, med litt hjelp fra sønnen min. Lurer rett og slett på om han har arvet mammas grønne fingre? haha
*klem fra lillesøster*
Hei lille søster 🙂 Det er dårlig stelt med oss, assa. Håper virkelig ditt lille avkom har arvet vår felles mors grønne fingre. Det kan da ikke bare forsvinne ut av slekta!
Gjør som meg – skaff en katt! Da har du alltid noen å skylde på, og det synes ikke at det egentlig er deg som mangler grønne fingre 😉
Hei Trude og takk for kommentar. 🙂 Grunnen til at den ikke var synlig med en gang er fordi WordPress har en greie med at første gang folk kommenterer må jeg godkjenne. Senere kommentarer går rett inn av seg selv. Så vet du det. 🙂
Katt hadde vært kos, men jeg er dessverre litt allergisk. Før hadde jeg ildere og da var det aldri noe problem å ha noen å skylde på, så jeg skjønner veldig godt hva du mener. 😉
Haha! Akkurat det samme skjedde her også. Jeg holdt på å dævve av hjertestans da blomsterpuken var på vei ut av potta kl 4 om natten. Etter å ha saumfart leiligheten for eventuelle innbruddstyver og brann uten resultat, tråkket jeg oppi noe med ukjent konsistens og oppdaget den skyldige. Jeg fikk så stablet den opp, og siden har den ramlet et par ganger til. Den fikk flytte til en annen vindusplass, og nå har hovedblomsten dvasknet hen, så jeg var på vei til å hive faenskapet i ettermiddag. Men hva skurer så mitt øye? Joda, det kommer EN TIL!? Da var det jo bare å klippe vekk det som var dødt, helle på en skvett vann og sette den tilbake i vinudet. Så får vi se om jula varer helt til påske i år.
Har forresten funnet den røde geita. :o) Venter bare på at de skal åpne, så får jeg teste også.
åhh…amarylliser lukter så godt!
Gjør de, Stormel? Denne jeg har lukter ingenting. 😦 Eller kanskje det er fordi jeg er forkjøla? 🙂
Trips & Tics: haha, morsomt å lese! Jeg og tenkte innbrudd, og lette gjennom leiligheten før jeg skjønte hva lyden hadde kommet av. Skumle, disse blomstene! 😉 Håper du får til den siste og da, det blir jo som en seier over naturen! 😀
Hey hey, den røde geita skal være åpen nå. De hadde etter-juleferie til 13/1. Hurra, jeg må dit.. snart! Kanskje vi må ta et møte der?
eller nei…det var forresten en annen blomst jeg tenkte på…hmm….
Sikker? Jeg tenkte kanskje det handlet om fargen, at den hvite ikke lukter, men de med farge gjør det? Men her er det vill gjetting altså! 😀
Tenker ikke på svibler da? Det er julelukt nr 1 for meg – nydelig klase med småblomster og utrolig søt lukt som fyller hele huset 🙂
Jah! det var selvsagt svibler jeg tenkte på! Svibler = jul :o)
Iiih.. svibler = forferdelig. Jeg tåler virkelig ikke lukta av dem. Så… gi meg aldri en svibel, den vil garantert ikke få lov å bo her. 🙂
Men pene… det er de virkelig. 🙂
Du er en raring! ;o)
Men hvis noen skulle komme til å gi deg en svibel noen gang, så vet du hvor du kan sende den nå…Jeg stiller gladelig som fosterhjem! ;o)
Jeg er’kke rar, så. 😛
Okay da… litt rar. Men jeg tåler virkelig ikke svibellukta. Naboen min var her før jul og lurte på om jeg ville overta en svibel hun hadde fått (hun tåler heller ikke svibler). Jeg måtte si nei takk og hun gikk videre, men ingen ville visst ha. Så ble den plassert i korridoren her og jeg holdt på å dø hver gang jeg kom hjem. Fysj. Den endte nok til slutt opp hos en eller annen som ville ha den, for en dag var den borte.
Synd jeg ikke visste om at du liker svibler, altså… da skulle jeg ringt deg med en gang! 😀
» Like før jul fikk jeg en potte med en diger “løk” oppi. Jeg ante ikke hva det var»
*ler*. Det høres veldig lothiansk ut ;D
Hvordan går det forresten med pengeplanten du fikk i vår? LOL!
Og nei- det synes ikke på deg at du er vandrende mareritt hva gjelder blomster- men det åpenbarer seg når man kommer hjem til deg! *ler mer*. Ikke et grønt blad å se noe sted, lol!
*digger røde amarylliser* (ny juletradisjon)
Chanel: Meg og planter er ikke bestevenner og jeg glemmer stort sett å vanne. Ingen planter innendørs stammer fra tida med ildere. Da kunne jeg ikke ha noen. 🙂
Ute på balkongen pleier jeg ha planter da, men siden jeg stort sett er borte mye av sommeren så dør de og, gitt. Ja ja…
men pengeplanten lever! 😀
har perioder her også, hvor blomstene tydeligvis har en svartedauden pågang. Ingenting hjelper, de bare forgår uansett. Så plutselig er det oppgangstider igjen. Ser ut som amaryllisene trives. Den rosa svibelen er jeg litt usikker på, den ser litt slunken ut. Den lukter godt, men jeg vet ikke om de blå og hvite lukter det samme som rosa.
Og du- pengeplanten er antakelig planten for deg, he he 😉
Chanel: Plantenes verden er ganske uforståelig for meg, jeg vet ikke hvorfor de plutselig finner ut at de skal dø. Kanskje de vil videre?
Så bra amaryllisen liker seg, de er veldig pene blomster!
Jeg ga pengeplanten vann i går, det var nok en stund siden sist. Fine greia, den står nå bare der og vokser saaakte. 🙂