Respektløst

I Aftenposten fredag 5. oktober står en artikkel om foreldre til barn som er myrdet. De har sammen skrevet et debattinnlegg der de ber om at de pårørende blir respektert når spørsmål om permisjon og friere soning behandles. Foreldrene blir nemlig ikke regnet som en part i saken og er dermed irrelevante når permisjonssøknaden behandles.

Tenk deg at noen dreper barnet ditt. Noen år senere blir det snakk om at h*n som gjorde det skal ut på permisjon. I ditt boligområde. Du og dine eventuelle andre barn risikerer dermed å stå ansikt til ansikt med h*n som ruinerte livet deres. Dette skjer.

Det samme gjelder ofre for seksuelle overgrep. De risikerer å møte overgriperen når denne har permisjon eller slipper ut etter endt soning.

Den lille jenta har opplevd noe som hun ikke har ord for, noe som rommer så mye hun ikke aner hva er ennå. Mannen som gjorde ekle ting mot henne ble heldigvis oppdaget og fjernet. Han er i fengsel, sier de voksne. Men etter noen måneder treffer hun ham plutselig. Han kommer gående forbi der hun bor. Den lille jenta blir livredd og løper og gjemmer seg. Det skjer gjentatte ganger. Mannen er nemlig plassert i en bolig rett ved der hun bor.

Dette skjedde for mange år siden, men det skjer altså fortsatt.

Et av de sterkeste møtene jeg har hatt noensinne, var da Ada Sofie Austegard fra Stine Sofies Stiftelse holdt foredrag på et årsmøte i foreningen «Vi som har et barn for lite». Den sterke, lille kvinnen sto der og fortalte oss om hvordan hun kjempet og slåss for at foreldre til myrdede barn skal bli regnet som en part i saken. Jeg husker det sjokkerte meg å få høre at de ikke er det. Som forelder til et myrdet barn er du egentlig totalt rettsløs.

Nå har altså en rekke foreldre i samme situasjon samlet seg i Grimstad og skrevet et sterkt debattinnlegg i saken. Jeg håper de når fram til politikerne. La dem bli hørt!

2 tanker om “Respektløst”

  1. Jeg ser at Austegard og andre i hennes situasjon har det vondt. Jeg har ikke noe ønske om å undervurdere lidelsen deres.

    Men hele meningen med offentlige straffesaker, er at straffen blir en sak mellom staten og gjerningspersonen – i stedet for et oppgjør mellom offer/pårørende og gjerningsperson.

    Jeg kan ikke se at pårørende kan få partsrettigheter uten at det vil påvirke gjerningspersonens rettsstilling. Og dette vil igjen kunne føre til vilkårlighet. En som har drept et menneske som ikke har noen pårørende, vil fritt kunne innvilges persmisjoner og prøveløslatelse i henhold til dagens regler. Mens en som har drept noen som har pårørende, engasjerte og ressurssterke pårørende, kan risikere å få inndratt permisjoner og nektet prøveløslatelse.

    Dét er ikke ønskelig, slik jeg ser det.
    Dessuten er det slik noe av hensikten med permisjon og prøveløslatelse, er at den dømte skal kunne opprettholde bånd til livet utenfor fengslet, og ha en mulighet til å forberede seg på løslatelsen. All den tid vi ikke låser folk inne og kaster nøkkelen, er det av betydning for alle – den dømte selv, fornærmede og pårørende, og resten av samfunnet – at den dømte har et best mulig utgangspunkt til å inkluderes i samfunnet ved løslatelsen.

  2. Strekker:

    Du burde høre dette radioprogrammet, så hører du at det ikke er snakk om å nekte noen permisjon/løslatelse. Det er snakk om at det blir tatt hensyn til de pårørende slik at de kan beskytte seg mot å støte på gjerningspersonen når de er på permisjoner. I noen tilfeller har man ikke mulighet til å fjerne seg fra situasjonen, slik som det blir nevnt i programmet angående en konfirmasjon som skal skje om noen måneder. Skal man ikke kunne ta hensyn i en slik situasjon?

    Du nevner at den dømte skal kunne rehabiliteres tilbake til samfunnet etter soning. Men hva med de pårørende til den som er drept? De skal også ha en sjanse til å komme tilbake til livet igjen. For dem er det en livslang prosess og ikke noe som ender etter x antall år i fengsel.

Det er stengt for kommentarer.