Godt oppdratt?

Mine foreldre var ekte 68-ere. Der var det væpna revvolusjon for alle penga, i hvert fall lenge nok til at de havnet i arkivskapet hos overvåkingspolitiet. Det påvirket selvsagt oppdragelsen jeg fikk. Tidligere har jeg skrevet litt om dette i arven jeg fikk med meg, der jeg blant annet forteller om min oppvekst med «raude sangar» og demonstrasjonstog.

Foreldrene mine skilte seg mens jeg var ganske liten, dermed endte jeg opp på Østlandet sammen med mor, stefar og søster. Min biologiske far ble igjen på Vestlandet, giftet seg på nytt og fikk to barn til; Lillesos og Broderen.

For litt siden var på besøk i Stavanger hos faren min og familien der og hadde det som vanlig veldig hyggelig. En kveld sa vår kjære far at han ville lese noe høyt for oss fra vignetten FRISPARK i Klassekampen. Dagfinn Nordbø forteller der hvorfor han «elsker SV» og temaet var nettopp «Oppdragelsen». Det var morsomme saker og mye å kjenne seg igjen i. Det fine er at faren vår har godt utviklet selvironi. Han lo så han hadde problemer med å formidle innholdet.

For her kom sannheten for en dag, om enn satt noe på spissen:

Man har jo studert både barnepsykologi og ungdomspedagogikk og anvender kunnskapen flittig. Hovedingrediensene i en SV-ers barneoppdragelse er fornuft og beskyttelse. Fornuften fordi den kan man jo stole på, og beskyttelsen fordi god sosialistisk politikk jo alltid går ut på å regulere kreftenes frie spill – på alle nivåer. Barn av SV-ere får derfor ikke så frie tøyler som arbeiderklassens (dvs innvandrernes) barn. (…) Beskyttelsen får en rekke konsekvenser når de blir voksne: ved fylte 20 friker de gjerne totalt ut i realityserier der de råknuller med ukjente mennesker for åpent kamera, eller de drar på bacpacking og ender opp som opiumjunkies i Goa.

Om vi ikke har endt opp i realityserier, eller på Goa for den saks skyld, så har vi i hvert fall hatt våre små og store opprør etter vi ble voksne nok til det. Enkelte ting skal få lov å ligge helt i ro, men jeg vet jo med meg selv at en del av mine valg og handlinger har vært rene trassreaksjoner. Når jeg kan føle at jeg er litt rampete blir livet så mye morsommere. (Det høres jo skikkelig modent ut – men det er dessverre sant.) Røykinga mi er et eksempel på en motreaksjon jeg har hatt. En annen (totalt ufarlig) greie var å la håret gro da jeg ble «stor». Inntil da skulle det nemlig alltid klippes kort og praktisk. Femininitet var visst et skjellsord brukt på kvinner fanget i mannssamfunnets onde, og selvsagt grovt utnyttende, grep.

Jeg valgte å være hjemme med poden da han var liten, til min mors store fortvilelse. For tenk på pensjonspoengene! Det vil si, mangelen på dem. Jeg tenkte ikke på pensjonspoengene i det hele tatt og kommer neppe til å angre på det. Heller noen kroner mindre mot slutten av livet, enn å overlate ungen min til andre mens han var bitteliten. Selv ble jeg godt plassert hos diverse dagmammaer fra jeg var noen få måneder ung.

Videre i teksten skriver Nordbø om dataspillenes inntog i familien, til SV-foreldrenes store skrekk. Når de innser at slaget er tapt er det fornuften som blir løsningen:

Guttebarna, for det er de vi snakker om her, blir dynget ned med oppbyggelige kunnskapsspill, der de lærer språk eller detaljer om fjellkjeder og hovedsteder, dvs spill de fleste gutter synes er så drepende kjedelige at de kaster opp. Isteden låner de noen hemmelige spill som den uskikkelige nabogutten med FrP-foreldre har: Frekke og fartsfylte saker med råtøff grafikk og biler, skatere og romfartøyer i rasende fart og, ikke minst: animerte supersexy babes med ertende øyne, store ballongpupper og smal midje, med andre ord alt hva gutter i den alderen ønsker seg.

For min del fikk vi faktisk PC, men så klart uten bloddryppende spill, men den samme fornuftige løsningen ble brukt når det gjaldt bøker. Boksamlingen min består i en drøss med «riktige» titler; faktabøker, titler av forlengst døde forfattere; bøker om å være skilsmissebarn, om barn som gjør opprør osv. osv. Nå leser jeg stort sett krim.

Jeg ser jo at oppdragelsen min har satt sine spor; jeg har jo også prøvd å dytte på poden «fornuftige» bøker, filmer og spill. Det slo ikke særlig godt an, her er det action og eventyr som gjelder. Oppslagsverkene får stå pent i hyllen. Trenger han finne noe informasjon til leksene er det jo bare å sjekke på Internett. De riktige bøkene fenger ikke. Ikke filmene heller. Jeg har kapitulert for lenge siden, men det er ikke så nøye – er det vel?

TV-tittingen ble også kontrollert, så klart. Barneprogrammer med skumle typer var greit, men Derrick fikk man ikke se. For Lillesos sin del var det Fragglerne som var bannlyst, mens hverken hun eller Broderen fikk lov å dra på McDonald’s. Her tok jeg affære på et av mine besøk, så i hvert fall lillebroren min fikk gleden av å smake imperialistisk mat før han ble tenåring og kunne frike ut på egenhånd.

Også på andre områder skulle barndommen styres. Kvinnefiendtlige leker var en uting og skulle ikke inn i huset:

Når det gjelder jentene, var det selvsagt dukken Barbie kampen sto om. Nå i 2007 er jo alle unge jenter sin egen Barbie uansett klassebakgrunn, men i 70 og 80-årene var det absolutt ingen lett sak for SV-ernes døtre å få en syltynn plastikkbimbo som jule- eller bursdagspresang. Barbie representerte jo det motsatte av alt det SV sto for dengang som nå (…)

Jeg lo høyt da jeg leste dette! Åh, som jeg husker hvor gjerne jeg ville ha en Barbiedukke. Alle jentene hadde jo det, og jeg var utenfor. Etter hvert arvet jeg en gammel Skippy-dukke som jeg straks barberte hodet på. Skippy ramla skikkelig utpå og ble pønker etter at jeg fargela hårtustene med grønn sprittusj.

Jeg ønsket meg fortsatt Barbie, så bestemoren min tok til slutt affære og forærte meg en ekte Barbie til jul. Jeg ble kjempeglad, men dessverre var de andre jentene ferdige med dukker på den tida. Det var nå blitt barnslig. (Et skrekkelig skjellsord.) Bortgjemt på barnerommet satt jeg derfor og strikket de lekreste ballkjoler til Barbie, godt inspirert av damebladenes reportasjer fra prinsesse Dianas selskapeligheter.

Men omsider, i det 21. århundre, er slaget tapt. Barbie er på pikerommet og har oral, anal- og gruppesex med Ken og kameraten hans, som bor i rekkehuset ved siden av og har lett tilgang til ecstasy og Viagra. Og SV-foreldrene aner ingenting om at 68-er-kampsaken ”seksuell frigjøring” faktisk utøves i praksis av deres sønner og døtre, mens de selv er på Montessoriskolens årlige julebasar.

Moralen er altså: kjøp Barbiedukke til ungen din før det er for sent.

Så vidt jeg vet har ikke Klassekampen lagt noe av dette ut på nett (fy skam), men det har heldigvis Dagfinn Nordbø selv gjort. Jeg kan sterkt anbefale tekstene hans, her er det mye bra!

Sitater hentet fra «Oppdragelsen» etter tillatelse fra forfatteren.

Reklame