Kommer de til å gråte, mamma?

Spørsmålet kommer fra 11-åringen min. Vi sitter i bilen på vei til minnestunden jeg er med og arrangerer hvert år. Sønnen min har aldri vært med før, men han vet hvorfor vi skal dit. Han har en storebror for lite. En bror han aldri fikk møte, men som likevel har vært med på å forme han til det lille mennesket han er.

I flere dager har jeg forberedt han på hva som skal skje. Han har alltid hatt barnevakt når jeg er med på arrangementene i foreningen «Vi som har et barn for lite». Jeg er spent på hvordan det skal gå, om han klarer å sitte stille og oppføre seg greit. Han er en aktiv unge og har mer energi i kroppen enn godt er noen ganger. Men jeg trenger ikke bekymre meg. Når vi kommer fram blir han spurt om å hjelpe til med forberedelsene og snart er han i gang med å sette fram kaffekopper og kakefat i stua i første etasje av den gamle, ærverdige Tidemandstuen. I etasjen over setter jeg fram stoler, tenner stearinlys og gjør klart til minnestund.

Da jeg kommer ned igjen står sønnen min der og forteller stolt hvor mye han har gjort. Jeg roser han fordi han er så grei. Han henter en kaffekopp til meg: «Ta denne mamma, jeg insisterer.» Gode ungen…

Jeg rekker en liten pustepause utenfor før det begynner. Deltakerne har samlet seg i stua, men jeg trenger litt frisk luft og tid for meg selv. Mens jeg sitter der og røyker kommer plutselig en nydelig due flyvende og setter seg i treet rett ved meg. Den er sotfarget med hvit blondekant på vingene og krans rundt halsen. En skogsdue? «Så er du altså med oss i dag også, Jonas», smiler jeg for meg selv. Min førstefødtes navn betyr due på hebraisk.

Folk går sakte inn i det dunkle rommet. Alle tenner et lite lys for det barnet de savner, før de finner seg en plass. Stemningen er til å ta og føle på.

Ser du stjernene, liten, fra der hvor du er?
Ser du månen som speiles i vannet?
Ser du vi gråter? Vi har deg så kjær.
Vet du hvor dypt du er savnet?

Dikt blir lest og jeg kjenner klumpen i halsen. Vi er så heldige å ha en gitarist med oss, som villig stilte opp på kort varsel. Når de varme tonene fyller rommet kjenner jeg hvor riktig det er det han spiller. De nydelige, klassiske stykkene gjør det hele til en meditativ stund for meg. Det har vært tungt en tid, men der jeg sitter kjenner jeg at jeg får hentet fram styrken min igjen. Jeg har overlevd det som er foreldres største mareritt, da klarer jeg dette også. Det er greit med perspektiv.

17 lys står tent. 17 små barn som ikke er her lenger, men som aldri blir glemt. En av deltakerne er en eldre kvinne. Da vi hilste på henne fortalte hun om barnet hun mistet for lenge siden. «Men det blir jo aldri borte». Hun sier det lavt og bestemt. Vi nikker og smiler; selvsagt glemmer vi ikke.

For oss er det en selvfølge, men hvor mange ganger har hun fått høre at hun skal slutte å tenke på barnet sitt? Det er ikke mer enn et par tiår siden sykehuspersonalet skyndte seg ut med dødfødte barn så foreldrene ikke skulle se. Mange vet ennå ikke hvor barnet deres er gravlagt. De ble gjerne lagt i kisten til en tilfeldig avdød voksenperson og begravet uten at de pårørende fikk vite det.

Sønnen min var fornøyd da vi dro hjem. Han hadde inntatt rollen som vert og hilst på alle som kom. Jeg hørte han snakket med flere og spurte om de også hadde mistet barn. Og så fortalte han om storebroren sin. Det gjør meg glad at han kan snakke om det på en så naturlig måte. Han har en livserfaring med seg som jeg tror blir en styrke for ham.

«Mamma, han mannen jeg snakket med og kona hans; stakkars dem altså. De mistet babyen sin for bare seks måneder siden. Håper jeg treffer dem neste gang også, de var så greie.»

Morshjertet mitt banker ekstra hardt og stolt i kveld.

Linker:

Advertisements

25 tanker på “Kommer de til å gråte, mamma?”

  1. Hei storesos. 🙂

    Sender dere begge en tanke.

    Ja, han er en fin og god gutt, mitt tantebarn. Saa du har all grunn til aa vaere stolt av ham! Hils ham saa mye.

    Blir ettertenksom naar jeg leser dette…har liksom litt problenmetr med a finne de rette ordene.Jeg husker jo saa godt den kvelden jeg og resten av familien fikk vite at Yonas var dod. Jeg husker det ennaa selv om jeg var ganske ung den gangen… Og saa jeg maa jo si at jeg beundrer deg, min kjaere soster,for alt du har vaert igjennom og taklet.Og at du snakker saa aapent, naert og fint om dette og andre ting. Klumpen i halsen sitter hos meg ogsaa.

    …saa duen dukket opp igjen, ja… (*et smil fra meg*):)

    veldig glad i dere. 🙂 Store klemmer fra tante lillesos

  2. Har ikke vært inne på bloggen din før, men den er jammen fin og gjennomført!! Felte mange tårer da jeg leste dette innlegget… Flott gutt du har! Men så trist at storebror ikke er mer. Selv om det går et helt liv, vil ikke sorgen over at man har et barn for lite bli borte!

    God klem fra Annette’n.

  3. Det er vanskelig å sette ord på hvaslags følelse jeg får av å lese dette. Det gir perspektiv på livet. Dette minner meg også på hvor sårbart livet egentlig er, og at vi derfor må nyte den tiden vi har med de vi er glade i.
    Jeg er takknemlig for at jeg oppdaget bloggen din, og at jeg gradvis lærer deg å kjenne. Du er et flott menneske.

    Klem

    Egoisten

  4. Det blir feil å snakke om å glemme, om å fylle tomrommet og alt det andre man hører. Dette barnet er alltid med deg. Det har kommet ut en fransk bok nå, der forfatteren sier at den som kan erstatte har aldri egentlig elsket.
    Men få avstand til forsone seg med, det er noe annet.
    Sender deg gode tanker.

  5. Egoisten: Det er viktig med perspektiv. Og det er lett å glemme dette når man står midt oppi de mer hverdagslige problemene. Derfor er det greit også for min egen del å hente det fram innimellom. 🙂 Takk for gode ord. Klem tilbake

    Genese: Det er kloke ord du deler her. Takk! Jeg tror de tingene folk ofte sier til sørgende handler vel så mye om at de selv ikke orker å nærme seg smerten hos den andre.

    Å forsone seg med det som har hendt er noe annet, ja. Helt klart. 🙂

  6. Takk, Lothiane! Du er sterk, og du har en flott liten mann i sønnen din. Han er klok. Det var godt å lese dette.

  7. Takk skal du ha, M! (kjenner jeg deg?)

    Poden min har i hvert fall sterkt utviklet empati, og det synes jeg er bra. 🙂

  8. Jeg ble også rørt når jeg leser hva du skriver og har opplevd. Det må være så uendelig vondt å miste sitt barn, men så vakkert å lage slike minnestunder for å minnes barna sine. Og den duen, det var jo bare helt magisk.

  9. Åh, Lothiane, du skriver så levende og sart at jeg føler stemningen gjennom dataskjermen…

  10. Katrine: Takk for kommentar! Jeg har vært med på en del minnestunder opp gjennom årene og det er både vakkert og godt å oppleve. Jeg tror vi har behov for slike stunder innimellom, det renser liksom litt opp. Duen ja… den har fulgt meg nå gjennom mange år. Kanskje en tilfeldighet, men for meg er det en trøst og et godt tegn på at sønnen min fortsatt er med meg.

    Britt og Hjorten: Tusen takk! *klem*

  11. Du skildrer det så vart og fint, ekte og uten klisjeer (som kunne vært lett å ty til i en slik tekst).
    Fikk gåsehud da jeg leste om den dua..

  12. Jeg fikk en av mine sjeldne frysninger av å lese dette. Det var så sørgmodig.. og mest av alt vakkert.

    Føler med alle som må oppleve noe slik.

  13. Hei, vennen! Du kjenner meg så pass at du vet det skal litt til før følelsene tar helt overhånd hos meg – men dette fikk meg til å felle noen tårer. Du har virkelig opplevd foreldres største mareritt! Det gir meg større forståelse for hva mine foreldre opplevde da de mistet lillebroren min også. Veldig glad i deg, vennen!! 🙂

  14. Verene: Takk vennen, glad i deg også! Du har jo en lillebror for lite. Kanskje du vil bli med på minnestund neste gang? Klem til deg 🙂

    Takk Sexy!

    Bastet!!! *klemmepå* Så koselig. 🙂 Savner deg og bloggen din, vettu… Men godt å se du fortsatt er innom.

Det er stengt for kommentarer.