En innrømmelse

Jeg har en innrømmelse å komme med. Akkurat nå er jeg kjempeletta. Sønnen min har slutta på fotballen. Jeg burde kanskje ha presset og mast på han om å fortsette, men det gjorde jeg ikke. Det var opp til han å velge, men jeg tror nok det skinte igjennom at jeg ikke ville grine om han valgte å slutte. I noen år nå har jeg vært fotballmamma. Det første året var kjempemoro! Vi var mange foreldre som var tilstede på treningene og mange møtte også opp som heiagjeng på kamper. Ganske sosialt og hyggelig, altså. Og ungene hadde det moro. Det var det beste. Ikke noe mas om å vinne, alle fikk spille like mye, ingen topping av laget.

Det neste året var også hyggelig, men så begynte enkelte å droppe ut. Noen byttet lag fordi de ikke likte å tape. For det gjorde de ganske ofte. Særlig i begynnelsen av sesongen, men så tok det seg ofte opp.

Men ettersom de ble eldre var det ikke lenger like moro. Det ble plutselig så alvorlig. Ungene kjefta på hverandre hvis de ikke greide forhindre et mål. Sønnen min fikk beskjed om å begynne å jogge, fordi han ikke var kjapp nok og hadde for dårlig kondis. Jeg så at interessen hans ikke var der i samme grad, men han fortsatte. Han synes nemlig det er moro å spille fotball, men han er ikke så interessert i alt det andre maset.

Til slutt ble det egentlig mest sårt å være tilstede på kampene. Jeg fikk vondt i magen av det.

Da denne sesongen skulle begynne merka jeg hvordan jeg gruet til det som skal komme. Temaet har vært oppe flere ganger; skal du fortsette eller ikke? Og nå er det altså avgjort. Poden slutter og jeg sitter her og føler en blanding av lettelse og dårlig samvittighet. For burde han kanskje ha fortsatt?

Det er jo viktig å være i bevegelse og mosjonere jevnlig. Men nå tror jeg det er på tide at sønnen min får prøve seg innenfor annen idrett. Forhåpentligvis finner vi noe han vil trives med. Noe annet enn lagidrett.

Advertisements

6 tanker på “En innrømmelse”

  1. Ikke ha dårlig samvittighet. Du gav ham friheten til å velge selv. Det finnes mange andre idretter (også lag-) han kan finne glede i. Spør ham om det er noe han kan tenke seg å prøve, og det er ingen skam å prøve flere ting til han finner det han liker!

  2. Nei, du har vel rett. Men innerst inne vet jeg at jeg la det ganske klart fram hva jeg syntes om det. Selv om jeg overlot det til ham å velge til slutt.

    Vi får se, akkurat nå virker det som han synes det er best å ikke ha noe som helst av organisert på fritida. Jeg skal finne fram til litt forskjellige aktiviteter og se hva som kan tiltale ham. 🙂

  3. Ja, det er jo omtrent det samme som sønnen min, han liker ikke lagidrett, men elsker å spille fotball 🙂 Trives kjempegodt i korpset nå…

    *klem fra nerdete lillesøster* 😉

  4. Hei anonyme og nerdete lillesøster! 🙂

    Vi har prøvd korps også, men det falt ikke i smak. Kanskje det kan bli en sekkepipespiller ut av ham, han er jo med meg på øvelser hver gang… 🙂
    *klem* tilbake

Det er stengt for kommentarer.