Det er et et spørsmål jeg får innmari ofte: Hvordan i all verden kom jeg på at jeg skulle spille sekkepipe?! Ettersom jeg har problemer med å fatte meg i korthet, fant jeg ut at det like gjerne kan bli en bloggpost.
Jeg husker ikke når min fascinasjon for Skottland begynte. Det kan ha vært etter å ha sett naturbilder eller et eller annet TV-program derfra. Det kan ha vært da jeg oppdaget kilten. Eller whiskyen. Eller det kan rett og slett ha vært da jeg oppdaget hvor fantastisk sexy de skotske dialektene er. Det er vel en blanding av alt sammen, men det siste punktet har trolig veid tyngst.
Da jeg var 18 år var jeg i Tyskland og kom tilfeldigvis forbi en fyr som sto og spilte sekkepipe på gata i Stuttgart. Han drev med busking for å tjene penger og låt sikkert ikke spesielt bra. Likevel var jeg bergtatt. Det var noe med den såre, vemodige låten som traff meg.
Det falt meg aldri inn at jeg skulle spille piper selv, jeg visste uansett ikke at det gikk an å finne noen i Norge som kunne lære det bort. Fascinasjonen var der hele tiden, så for et par år siden joina jeg en diskusjongruppe om Skottland og sekkepiper. Der var det mest fleip og moro, men utfra meldingene forsto jeg at flere av deltakerne spilte sekkepipe… i Oslo! Det kom fram at de underviste også. Dette var mens jeg satt midt i avslutningen av en #¤&*¤& fordypningsoppgave på sosialhøgskolen. Jeg trengte virkelig noe hyggelig å tenke på for å greie å fullføre f-skapet, og der og da slo det meg plutselig at jeg søren meg skulle lære å spille sekkepipe. Jeg spurte pent om å få begynne og ble tatt imot med åpne armer.
Så begynte jeg da. Jeg kjøpte en ‘practice chanter’, som er en fløyte man øver inn fingersetting, teknikker og melodier på. Man spiller i grunn aller mest på denne. Selve sekkepipen begynner man ikke på før etter lang, lang tid.
Til å være en svært utålmodig person kan jeg være himla tålmodig når jeg først bestemmer meg for noe. Og jeg bestemte meg fort for at dette her skulle jeg bare greie. Det er ikke noe enkelt instrument å lære, så absolutt ikke. Men det er ikke umulig bare man gidder øve – og det har jeg gjort.
Etter ca. et halvt år lærte jeg min første (!) melodi og etter 9 måneder kjøpte jeg sekkepipen min. Det tok enda en del måneder før jeg kunne spille noe som helst gjenkjennelig. Nå må det sies at jeg har blitt bremset opp en del underveis pga helsa mi. M.E. er vel ikke akkurat den sykdommen som passer best sammen med et såpass tungt instrument, men pokker heller… Jeg gir meg ikke!
Hvis du skulle føle for en smakebit av hvordan det låter når man har spilt sekkepipe i 6-7 måneder, kan du sjekke ut denne siden. (Litt pinlig…)
Dette startet med hvordan jeg kom på at jeg skulle begynne med sekkepipe og se hvor det bar… Noen som tør komme med flere spørsmål? 😉
Under stjernene 
woohoooo!!! Kjempekult å se/høre deg spille! Er imponert og litt miunnelig, det der krever nok tålmodighet og mye pust…
Hmm, spørsmål – det ene leder til det andre; Har du en whisky-favoritt?
Tusen takk, Trine! Jeg håper jeg kan legge ut noe bedre enn dette om noen måneder, men jeg spiller i hvert fall noe gjenkjenbart. 🙂 Og pusten har blitt bedre etter at jeg begynte å spille, ja. 🙂
Whisky… hmm, jeg er egentlig ikke så dreven på dette her. Men Highlander er god. (Også har den fin etikett, som var grunnen til at jeg kjøpte akkurat den da jeg besøkte Spania sist.)
Du er vel den eneste som har reist til Tyskland og endt opp med sekkepipe?
Iskwew: he he… ja, det kan nok hende. Og det tok meg bare 18 år fra jeg var der til jeg sitter her med pipa mi. 😉
Takk for et meget utfyllende svar på spørsmålet mitt. En morsom historie om hvordan man kan tråkle seg inn i et interesseområde 🙂
Britt: Tusen takk for spørsmålet! Det var faktisk ganske artig å mimre litt i all offentlighet. 🙂
Ikke bare er det bra å mimre i offentlighet, men enda bedre er det når man inspirerer også. Dette var en sånn post som får meg til å tenke at pokker heller, kan jeg ikke bare begynne med pistolskyting! 😀
Så fint, Britt! 🙂 Ja, gjør det!
Jeg og søstra mi snakket lenge om at vi skulle begynne med pistolskyting, men jeg kom aldri så langt. Dessverre, for skyting er moro. Men gjør det du, og skriv om det etterpå. 🙂
Utrolig morsomt. Du kan slå deg sammen med Stian Carstensen (frontfigur i Farmers market). Han beskriver det han gjør som et korstog for de tre mest forhatte instrumentene i verden, nemlig banjo, trekkspill og sekkepipe.
Alice: Takk for tipset, nå sitter jeg her og hører på Farmers market… he he. Han derre Stian høres kul ut! Jeg liker banjo, jeg.. og har kjempelyst til å kunne spille trekkspill også. Altså må jeg melde meg til det korstoget. 🙂
Häftigt! Jag tror att man antingen älskar eller hatar säckpipan. Jag tycker den är vemodig och härlig. Och skotska är verkligen vackert! Om jag fick välja en dialekt av engelska som jag skulle kunna prata (istället för svengelska som jag pratar nu) skulle jag välja skotska. No doubt!
Hei Malin! Takk for besøk og kommentar. 🙂
Jeg er helt enig – det er et instrument man enten liker, eller ikke. Og jeg vil også snakke skotsk-engelsk. Det er så fint! 🙂