Kappløp

En liten gutt
lagt i armene mine
pakket inn i et lyseblått teppe
av profesjonelle, men varsomme hender

som et desperat forsøk på å jage bort
den uunngåelige kulden
som siger innover deg
nå som du ikke lenger får varmen fra min kropp

Det ubeskrivelige øyeblikket
da øynene mine møter ansiktet ditt
memorerer ansiktstrekk
– din fars sønn, uten tvil

Fingrene mine følger dine
fra den lubne hånden og helt ut
til de bittesmå, perfekt formede fingerneglene
som ennå ser lyserøde og levende ut

I dette stille rommet
er det bare oss tre; du – og vi som skapte deg.
Og mens klikkene fra fotoapparatet
desperat forsøker fange tiden
forsvinner den minutt for minutt
– for aldri å vende tilbake

Aldri mer
skal jeg klappe kinnet ditt,
stryke deg over håret
eller la fingrene mine røre dine
Aldri mer
vil jeg kunne speile
min kjære i ansiktet ditt

For mens minuttene blir til timer
og timene til døgn
ser vi hvordan døden henter deg
sakte, men sikkert
bit for bit

– og til slutt er vi bare to


Gratulerer med dagen, J.

Advertisements

3 tanker på “Kappløp”

Det er stengt for kommentarer.