Arven jeg fikk med meg

Som barn får vi med oss mye viktig (og en hel drøss med snurrigheter) fra foreldrene våre. Holdningene deres påvirket og formet våre sarte barnesinn og mange bruker resten av livet på å rydde vekk bagasjen. En del kan kanskje kategoriseres som hjernevasking (eller verre ting), uten at jeg skal ta for meg det nå. Etter at jeg fikk barn har jeg innsett at det ikke er så enkelt å være forelder. (Om 25 år sitter sikkert poden og klager over meg.) Her skal jeg i hvert fall mimre litt i alle offentlighet over noe av lærdommen jeg fikk fra mor og far.

Før jeg går videre vil jeg gjøre oppmerksom på at jeg vokste opp med skilte foreldre og dermed ikke har et selvforklarende slektstre. For enkelthets skyld vil jeg omtale mor som «mor» og stefar som «far», men det vil uansett ikke spille noen rolle for den som ikke kjenner meg godt. Noe nærmere forsøk på å forklare familiesituasjonen vil jeg ikke våge meg ut på. Jeg har nok med å holde styr på den selv.

Men… hva er det så jeg har fått med meg?

Fra mor:
Min mor har alltid vært en sang- og musikkglad person og vi barna vokste opp omgitt av mye musikk i heimen. Det er jeg glad for. Musikk er en viktig del av livet mitt. Å få lov til å bli kjent med mye forskjellig musikk tror jeg er noe av det viktigste vi kan gi videre til barna våre. Hjemme hørte vi mange sjangere – radioen sto som oftest på. Men ikke alle musikkarter var like populære. Min mor ga tydelig uttrykk for hva slags musikk hun mente det er verdt å lytte til, og hva som stempler (frivillige) lyttere som mindre intelligente. Jeg forsøker ennå å rydde disse tvangstankene ut av hodet mitt, men det er ingen enkel jobb. For å ikke tråkke på noens følsomme tær skal jeg unngå å nevne hva slags musikk som ble regnet som mest negativt, men jeg kan love deg at det ikke er opera.

Avanti popolo, alla ricossa
Bandiera rossa, bandiera rossa
Avanti popolo, alla ricossa
bandiera rossa trionfera.

Jeg var et lite barn på 70-tallet. På den tiden tuslet det fortsatt rundt noen sekstiåttere som ennå ikke hadde gitt opp håpet om væpna revvolusjon, eller hva det nå var de ønsket. Min mor var en av dem. I hvert fall var hun med og sang om det. Det er i grunn noe av det jeg husker best. Jeg ble nemlig dratt med i 8. mars-tog, 1. mai-tog og lignende arrangementer. Poenget med det nådde neppe inn i mitt sarte barnesinn, men sangene husker jeg! Avanti Popolo, Riv ned gjerdene, Internasjonalen, August i -68… og alle de andre sangene i den lille sangboka med rødt flagg på. Jeg kan mange av dem fortsatt, de sitter som spikret. Når andre småbarn lærte Mikkel Rev og Ta den ring, gikk jeg altså rundt og sang på «revolusjonære arbeidarsongar».

Frem i tette, tapre skarer
over berg og gjennom slukt
:/: Ut mot Stillehavet drev vi
hver en hvit armé på flukt. :/:

Innholdet skjønte jeg ikke bæret av, men melodiene var fengende og tekstene spennende. «Våre internerte menn, skal vi kjempe fri igjen» – det hørtes jo unektelig dramatisk ut. Hvorfor disse mennene skulle kjempes fri, ante jeg ikke, ei heller fra hvem eller hvor. «Internert» hørtes skummelt ut, selv om jeg på den tiden trodde det var «integrert». Jeg visste ikke betydningen av noen av ordene, så det spilte egentlig mindre rolle.

Når jeg ser tilbake etter alle disse årene, synes jeg ikke det er selvsagt at man tar småunger med seg i demonstrasjonstog. For det første har de ikke peiling på hva det dreier seg om. For det andre kan det til tider være farlig. Jeg husker fortsatt da en eller annen kasta en bombe inn i et 1. mai-tog. Det hender politiet griper inn også. Utvilsomt en skremmende opplevelse for hvem som helst, og spesielt for en som er åtte år og ikke aner hva som skjer.

Selv går jeg aldri mer i demonstrasjonstog. Jeg fikk vel nok som barn. Men innimellom nynner jeg på tonene til August i -68 og tenker på hvordan russiske panservogner dundret inn i Praha. Det er en ensom barndomsballast å ha med seg. Jeg lurer på om det er flere der ute?

August i sekstiåtte. Ei tsjekkisk kvinne går
frå natta ved maskinane. Ei tidleg klokke slår.
Eit toreskrall frå himmelen, ein morgon blank og ny.
Eit tog av panservogner dundrar inn i hennar by.

Fra far:
Faren min derimot, var ikke med i tog. Han tok meg heller med på Tøyenbadet og lot meg oppleve vannpolo på nært hold. Det var moro det! Jeg husker ennå lukten av vannpoloballene. Jeg kan fremkalle følelsen av å la fingertuppene gli over den ruglete, gule kula. Jeg hører hvordan lyden av dommerens fløyte gjallet gjennom den store hallen, publikums heiing og ser for meg målene ligge å skvulpe i hver sin ende av bassenget. Jeg husker spillerne som oppførte seg eksemplarisk over vann, men skjønte etterhvert at mye av kampen skjedde under vann og dermed fikk jeg forklaringen på hvorfor de hadde på seg to badedrakter/badebukser… Dette er’kke sport for pyser.

Er det noe jeg savner ved min barndom så er det vannpoloen. Jeg spilte ikke selv, det var aldri noe ønske hos meg. Men å være med og se på, det skulle jeg gjerne oppleve igjen. Jeg var med under damenes EM (eller var det VM?) på Tøyenbadet, jeg bar til og med skilt for et av lagene og fikk en stilig Bik Bok-dress som takk. Dette må ha vært i 1984 eller 1986. Det var den gang Norge gjorde det stort og var blant de beste damelagene i verden. Er det noen som husker det? Neppe. Jeg var med på tur til utlandet også… til Nederland og Belgia. Kjempeartig å tenke på Tom Nordli som den gangen spilte på det norske herrelandslaget. Da var han en del yngre enn i dag og hadde den typiske svømmekroppen. I dag har han visstnok den typiske post-svømmekroppen, men det skal ikke jeg uttale meg om.

Vannpolo er den eneste sporten jeg kan tenke meg å se på. Det er trolig også den sporten det vises minst av på TV. Ikke skjønner jeg hvorfor. Stor var min lykke da jeg forrige dagen fant Web-TV-overføringer av vannpolo. Hurra!

Sport.nl
bogobogo

Reklame